Facebook-Jesus

Et bilde å hente styrke fra når facebookbekjente er på sitt mest snodige. Eller omvendt, et bilde å minnes når noen snakker om Jesus på den inderlige måten. Slik har ordet om ham gått, også før Facebooks tid.

Ikke bare på den inderlige måten forresten,
også når de snakker de som lunker på barnetroen.


(Jeg fikk lov av antidecaf på Underskog,
klikk på bildet hans for å få det større)

The High Line

er i aprilnummeret til National Geographic

Walking on the High Line is unlike any other experience in New York. You float about 25 feet above the ground, at once connected to street life and far away from it. Det var et togspor som fraktet kjøtt og industrivarer over gateplanet på nedre venstrebredd av Manhattan, nå en park, bygd opp med planter og trær som likner det som hadde vokst opp etter mange år med ubruk, en slags fortettet versjon av det som var.



Until recently the High Line was, in fact, an urban relic, and a crumbling one at that. Many of its neighbors, as well as New York's mayor for much of the 1990s, Rudolph Giuliani, couldn't wait to tear it down. His administration, aware that Chelsea was gentrifying into a neighborhood of galleries, restaurants, and loft living, felt the surviving portion of the High Line (..) was an ugly deadweight.

But the real heroes of the story are two men who met for the first time at a community meeting on the future of the line in 1999. Joshua David was then 36, a freelance writer who lived on West 21st Street, not far from the midsection of the High Line. Robert Hammond, an artist who worked for start-up tech companies to earn a living, was 29 and lived in Greenwich Village a few blocks from the southern terminus.

Her kan du lese mer om hvordan kjøtt-toglinja ble reddet

It didn't hurt that Michael Bloomberg, who succeeded Giuliani, had a sympathetic view of saving the High Line. Bloomberg, a billionaire who had long been a major donor to the city's cultural institutions, offered support for the High Line plan.

Her kan du se på bildegalleriet

Mora til hun i In Treatment

Via et postkort fra Canberra får jeg tips om å google opp fotomuseet der og ta en kikk på bildene til mora til hun i In Treatment som har fotografert hun i In Treatment. For sånn kan det også være hvis vi en gang valgte det slik, vi har hatt navlestrenger mellom oss, noen av oss.

(prøver å riste av meg ukas debatt, foreldreskapet fremstilt på mest åksomme måte)


Her er hun i In Treatment. På ordentlig heter hun Mia Wasikowska og mora hennes heter Marzena Wasikowska og hun har et fotografi hengende i National Portrat Gallery frem til 26. april. Det er årets prisutstilling som foregår.


Dette er ett av dem, Mia til høyre.

Artist statement:

In 1985, when I was pregnant with my first child Jess, I produced a body of work based on my pregnancy. This is my daughter's first pregnancy and I was honoured to be able to photograph her. The subjects are Jess and Mia Wasikowska, and Danny Wild.


Ikke bare det, Mia har også et bilde med i utstillingen,
det om Cary Fukunaga and Jamie Bell.

Artist statement:

In the film industry we live a life on the road, with constant change and uprooting. Photography has become a way of familiarising myself and connecting with new environments and people. From early on, I became aware of the unique perspective I have as an actor. Starting off purely as a therapeutic attempt to organise the chaos around me, photographing film sets soon developed into an obsession and a necessary part of my working day.

Jeg legger inn to bilder til, fra for oss i denne sammenhengen fremmede fotografer.


Father and son by Sean Fennessy, 2010

Sean Fennessy på Twitter
Sean Fennessys Flickr

Artist statement:

Andrew Hodges, who suffered an acquired brain injury when he was 15, is assisted in his regular exercise routine by his father, Ken. Although he remains sharply intelligent, Andrew requires constant assistance and care, much of which comes from his ageing parents

Her kan du se de andre portrettene i utstillingen
Flickrserie fra museet
Museets side, likte den, tett på og fargerik


Play by Sarah Rhodes, 2010

Sarah Rhodes blogg

Artist statement:

Boy’s own adventure and theatre have always captured children’s imaginations. They are forums to explore adult themes. Sam Herbert, teetering on the edge of teenage hood, is fascinated by hunting and developing survival skills in the bush. He plays these ideas out at his cubbyhouse, on the banks of the Break O’Day River, in Tasmania.

For en sutrekopp

Oftest overser jeg slikt med en arroganse som ingen merker fordi jeg ikke er brydd med å nevne slike ergrelser, men jeg har et svakt øyeblikk og jeg leser Kjetil Østlis tekst i Aftenposten før frokost. Jeg håper ikke ungene hans leser den når de er store nok til å forstå at faren deres er en kar som føler seg som en hund, en innekatt, et uverdig menneske når han kravler rundt med dem mens han fantaserer om å gå over Grønland.

Faren deres er heller ikke er i stand til å trenge gjennom den klisjéen av et familieliv han innbiller seg noen har stengt ham inne i: En kontinuerlig barnevennlig strøm uten rock og fisketurer. Vi kan granske de forventningene vi tror noen har til oss, velge og justere blant dem og deretter lage oss en mening av det livet vi faktisk har valgt.

Mannen som skriver ordene er feminist og samtidig selv et godt eksempel på at feminismen fortsatt trengs når en mann som gjør de klassiske kvinnejobbene føler seg liten. Så liten føler Kjetil Østli seg at han fremstiller seg som en som ikke får gjøre fra seg som et menneske.

Og så avslutter han med at vi skiller oss fordi kvinner ikke vil ha sånne menn. Å jeg blir så lei, jeg blir så oppgitt. Skal vi bade oss i klisjéer, Kjetil Østli. Skal jeg gå ut fra at du kommer til å skille deg om 15 år fordi du vil ha en dame med større brød? Jeg mener pupper, jeg mener glattere hud, jeg mener mindre livserfaren.

Vinter og sne!

Jeg har funnet et nytt hull i bevisstheten vår, så og si: Skiutstyret. Før gikk jeg på ski, med treski som jeg ikke smurte, muligens bare med blå Swix, faktisk også stearinlys. Det gikk utmerket, jeg pleide gå ei mil, jeg klabba ikke, glei utfor i bakkene.

Jeg sier ikke at jeg ikke kunne gått raskere med andre ski, at det kunne kjentes morsommere. Det aner jeg ikke noe om, det var morsomt slik det var. Dessuten, siden jeg ikke skulle gå opp et fjell og ned igjen, men en mil med motivasjonen å bruke muskler, se natur, lære bort norsk kultur til ungen min så hadde jeg det jeg trengte.

Skiutstyret er blitt borte i en flyttesjau og jeg har jaktet på noe avlagt fra folks boder. Men hver eneste gang jeg har spurt en venn eller kollega om de har skiutstyr de ikke bruker lengre så kommer samme velmente tale om at jeg virkelig burde kjøpe meg nytt utstyr så deilig det er nå for tiden, og det kan som sagt godt tenkes, men det er selvfølgeligheten de snakker om det i som interesserer meg: Som om det knapt er mulig å gå på skitur med den type utstyr vi gikk med for noen år siden.

Jeg fant et par avlagte ski på jobben og etter å ha snakket med Frelsesarméen på Alnabru også telefonnummeret til en mann med en garage full av skisko på Kjelsås. Han stilte bryske, men skjønte jeg etterhvert, kjærlige spørsmål om hvordan skiene nøyaktig så ut der skoene skulle festes og han fikk størrelsen min og fant skisko som passet akkurat for meg. Ikke bare det, han kom kjørende ned til jobben slik at jeg kunne prøve de forskjellige han hadde med og vi sammen kunne undersøke at dette var riktig sko for meg og min ski.

Siden han var misfornøyd med det valget jeg gjorde ga han meg det paret han syns jeg burde valgt på kjøpet. Og nå har jeg gått og tøffet meg med de svarte gamle nye skiskoene på jobben i flere dager, de passer godt til kjolene mine.

Jeg gikk på sportsbutikk for å kjøpe impregnering som ekspeditøren trodde han kanskje hadde en boks av fortsatt selv om jeg tror det var en avlegs sak og det var tilfeldig at vi oppdaget at man selvsagt måtte ha blåselampe for få lagt impregneringen på. Ikke no kjøp. Naboen ga meg terpentin og ei fille og jeg har rengjort skiene for gammelt klister og akkurat nå skal jeg ta
skiskoene på og skiene på skuldra og T-banen til Frognerseteren. Første skitur på mer enn ti år.

I sekken er det kakao, grove pølser med smak og tyrived. Himmelen er blå og jeg er forkjølt. Jeg skal vel alltids legge en kommentar i denne posten og fortelle hvordan det gikk i ettermiddag. Er livet vi levde for 15 år siden fortsatt mulig å gjennomføre ski-vist?

Dagsnytt18

Klikk deg inn under her og bli med i nett-stua.

Let´s party!

Vi må kun­ne unne oss en fest, sa de som tras­ket på vei­en fra Hol­men­kol­len med frost i kin­na og tåke i hå­ret. Det er bare VM en gang! sa de som had­de pøl­ser på ter­mos og Bjør­gen på skjer­men hjem­me i stua. Vi had­de fest hjem­me. Vi så også på TV. Vi had­de plingfest, vi rop­te hey! og tok oss en støyt hver gang noen sa Fol­ke­fest på TV. Det ble det fyll av.

Fire ti­mer hver dag så vi på TV i Nor­ge mens det var VM på ski. Det im­po­ner­te ikke søst­ra mi. Hun ser bare på TV når det er fa­mi­lie­sel­skap.

– Det er jo in­gen som bryr seg, bort­sett fra oss og et par land til. Da jeg skjøn­te at skiskytinga var i Si­bir og sla­låm ikke var med hel­ler, tenk­te jeg at det var som om Nor­ge had­de in­vi­tert til burs­dag med le­ker som de and­re bar­na ikke skjøn­te reg­le­ne til. De bryr seg ikke om reg­le­ne hel­ler, de spil­ler cric­ket.

Nå er du bare sur, sa tan­te, sur nå som vi had­de det ko­se­lig.

Jeg prøv­de å bed­re stem­nin­gen ved hjelp av for­nuf­ten. Jeg hyg­ger meg jeg, men det er dyrt, jour­na­lis­te­ne glem­te å min­ne oss på hva vi el­lers kun­ne bru­ke pen­ge­ne til. Når var det vi ble eni­ge om at det er sport som skal få alle penga?

Hva kun­ne vi ikke brukt de to mil­li­ar­de­ne til, T-bane helt til Ahus, åtte Me­lo­di Grand Prixer av den dyre, rus­sis­ke ty­pen, sjø­bad uten­for Operaen med lan­ge skli­er og pa­ri­ser­hjul der føt­te­ne dyp­pes i ha­vet og skik­ke­lig fint fyr­ver­ke­ri hver lør­dag ved leg­ge­tid helt til Ing­rid Alex­and­ra blir kon­fir­mert. Men det ten­ker ikke folk på, de sier klart vi må ta oss en fest, men det har ikke bare vært gra­tis øl til alle i ti da­ger og DDE hver kveld, vi har latt dyr vin flom­me og flydd inn Sto­nes for å syn­ge An­gie på Bes­se­rud­tjer­net.

Du må kun­ne skil­le mel­lom bud­sjet­tet for VM som går i pluss og de in­ves­te­rin­ge­ne som er gjort i Kol­len for frem­ti­di­ge ge­ne­ra­sjo­ner av små hop­pe­re, sa tan­te som skul­le kjø­re hjem selv et­ter­på.

Hun har lest alle avis­ar­tik­le­ne om øko­no­mi­en i VM og et­ter­bruk og støt­ter jour­na­lis­te­ne og Hav­ne­lid og ski­pre­si­den­ten i at pen­ger og VM er et luk­ket sy­stem. Her skal det ikke snak­kes om and­re dyre fes­ter vi kun­ne hatt. I alle fall ikke nå som vi har det så ko­se­lig.

Jaja, sa fet­te­ren min, I know, Hol­men­koll­bak­ken er nice! Vi snak­ker eng­elsk i min fa­mi­lie når vi skal tøf­fe oss. Hol­men­koll­bak­ken har vind­skjer­mer som kvin­ne­lår, den lig­ger og spri­ker med bei­na og hop­per`n set­ter ut­for fra vul­va! Det­te ski­spor­tens Olym­pia!

Hol­men­koll­bak­ken er dark­ness, sa jeg som var blitt su­re­re i mel­lom­ti­den. De set­ter ut­for med dø­den for øye. Det er ikke vul­va hel­ler, start­hu­set vil­le mer vært liv­mor­tap­pen. Hva me­ner du, at de tar fart og set­ter ned­over skje­den? Med den slags me­ta­for­bruk er det ikke rart du ikke fin­ner K-punk­tet.

Søst­ra mi har kledd av seg et lag og sun­ket len­ger ned i so­fa­en med bare ull­stil­long­sen og hel­se­trøya og øl­flas­ka på plass. Hun my­ser ut av vin­du­et, hun er av ty­pen som li­ker å sit­te inne og pim­pe når sola skin­ner. Hun halv­veis syn­ger, halv­veis mum­ler.

Her kom­mer vin­te­ren
Her kom­mer den kal­de fine tida
Her kom­mer vin­te­ren
En­de­lig fred å få

Jeg er av ty­pen som lar meg ir­ri­te­re. Kom­mu­nen kun­ne ha fjer­net snø og is på for­tau­ene slik at vi kun­ne gå som folk, ikke ping­vi­ner. Vi had­de slup­pet å brek­ke lår­hal­sen og vi kun­ne fått gra­tis åpent nett over alt helt til Ing­rid Alex­and­ra gif­ter seg. Vi kun­ne fått Fo­to­gra­fisk Mu­se­um! El­ler, når var det vi ble eni­ge om at det er fin­kul­tu­ren som skal ha de nye hu­se­ne, kun­ne ikke Snø­het­ta bygd meg en rockekonsertsal med god akus­tikk og lim­tre­dra­ge­re og kled­ning i si­birsk lerk som el­des så fint utpå tan­gen der Munch-mu­se­et ikke kan lig­ge og øde­leg­ge sikt­lin­je­ne til riks­an­tik­va­ren?

Yeah, yeah, det har du sagt før sa fet­te­ren min, det sier du hver fa­mi­lie­mid­dag.

Ja. Men de hø­rer jo ikke på meg! Hvem var det som be­stem­te at det var ak­ku­rat VM vi skul­le ha, var det bare noen som kom med for­slag og så tenk­te de ikke på de and­re mor­som­me tin­ge­ne som fins? Hvor­for spør ikke jour­na­lis­te­ne om det? Hvor­for er de bare gla­de? Don't let me rain on your pa­ra­de, Nor­ge, tenk­te de nok.

Dette var spalteteksten min i Journalisten i dag

Regnskap

I sted mens jeg beveget meg mellom dagens steder: Jobb (med overtid) Dansens Hus (moderne dans, se på) Gymmen (gymme) Kiwi (poteter, sylte, sopp) tenkte jeg på alt jeg ikke skal, ikke røyke, kan jeg drikke i dag? Nei, ikke i dag. Jeg er sulten, du har spist middag.

Jeg så for meg at legen spurte, Ok, du kan få gjøre alt du vil, ingenting er skadelig, du kommer ikke til å dø av det, kroppen blir ikke tjukk, du kommer ikke til å se dradd ut, ikke grovporete, musklene forfaller ikke, hva ville du gjøre da, hvor ille er det?

Da ville jeg røyke hele tiden, jeg ville stumpe den ene røyken med den andre, jeg ville pøse innpå med kaffe på jobben, så ille er det fatt, noe i munnen alltid, røyk og kaffe, røyk og kaffe, en kjempestor baby. Jeg ville ikke drikke vann.

Jeg ville spise en stor kjøttmiddag til lunsj og en til middag. Jeg ville ikke trent og jeg ville tatt drosje til og fra jobb. Jeg ville bare beveget meg som en kuriositet, som en opplevelse, jeg ville gått på en fjelltur, svømt i havet skikkelig langt, et par ganger i året og gledet meg til det og snakket om det etterpå. Danset ville jeg gjort.

Hver kveld til middag ville jeg åpnet en vin og drukket den opp. Så ville jeg drukket to øl. Og røykt. Ville jeg spist frukt og grønnsaker? Til middagene, med fløte, og stekte. Pærer. Fruktsalat med krem. Jeg vet ikke om jeg ville spist råkost av gulrot og eple. Jeg syns det er godt. Er det fordi det er godt til grønnsak å være, av ulike sunne ting så er eple-gulrot-råkost smakfullt og saftig?

Det jeg har lyst til å spise
er en kurve
mellom én akse som er smak jeg liker
og én akse som er sunnhet

Hvis jeg like gjerne kunne spist fløtegratinerte poteter.
Jeg har stadig disse fantasiene om å slippe all kontroll, doktor.

Jeg vet at verden er et alvorlig sted

Men det foregår også Assange-dansebildelekkasjer her

VGanders på Twitter lenket til journalisten Kashmir Hill som blogger om Domscheit-Berg som skrev: "Julian took up a lot of space when he danced — almost like a tribesman performing some kind of ritual. He’d spread his arms and gallop across the dance floor, taking huge steps. He didn’t look very rhythmic or coordinated, and he didn’t seem to have that much feeling for the music, but he did possess a certain cool. He didn’t care what other people thought of him. You need space, he once told me, for your ego to flow."

As they say on the Internetz, pics or it didn’t happen…
Some anonymous person posted this photo on the image-sharing site, Min.us. Like WikiLeaks itself, the whole process is fairly anonymous. Min.us launched last year; like Imgur, it makes photo-sharing super easy; users can just drag and drop a photo from their desktop onto the Min.us website to upload it, no account necessary. And Min.us tells me they don’t save the IP addresses of those that drop photos onto their site.


Assuming Assange opened his eyes at some point while dancing, he may be the only one who knows who took (and leaked) this photo.

Og så en fra desember,
Julian Assanges date-profil på OkCupid:

The funny thing about the Internet is how easy it is for our professional and personal worlds to collide. You can try to hide your non-professional — and potentially embarrassing — online identities with pseudonyms, but it doesn’t always work.


Assange (..)hasn’t accessed the site since Dec. 31, 2006.

Public Service Announcement: This would be a good time to remind my readers to erase their online dating profiles if they’re no longer in the digital meat market.

Tidlige Madonnabilder

Out magazine viser 41 Madonnabilder fra East Village sommeren 1982. Bildene skal ikke være vist før, de viser Madonna året før den første plata kom ut, tre år før Desperately Seeking Susan, i forutsigbare kvinnepositurer som håndbaken under haka, holdet hvilende på armene, armen over hodet (eller er det en Madonna-positur bare?) Det er Richard Corman som har tatt bildene i området der hun bodde i 232 East Fourth St. mellom Avenue A og Avenue B.


.

Jeg vet at verden er et alvorlig sted

Men det foregår også hestejournalistisk debatt her

"Råd: Ikke trykk/vis bilder av hesteulykker og døde hester. Da blir det bråk." skrev @larsidar på Twitter i kveld.

Et kommentarfelt som har alt, bekymring over at hestene kan identifiseres, trusler om PFU og oppsigelse av abonnement, stillinger som bør vurderes, tanker som går til de pårørende og de som var vitner til hendelsen. Og tenk om Stavanger Aftenblad kunne skrevet noe positivt om travsporten.

This is just to say 31

Jeg var i et selskap i går og vi snakket om feminisme
men også om dirigenter.
Jeg sa, hva! visste dere ikke at André Previn er far til Woody Allens kone? Det er jo allmenkunnskap. (Er det ikke?) Mia Farrow var gift med Frank Sinatra og etter det Previn og etter det Woody Allen men de bodde på hver sin side av Central Park og disse kunnskapene fester seg i hjernen min på en helt annen måte enn den kunnskapen jeg kunne ha mer bruk for.

Så sammentreffelig at jeg fant et intervju med Woody Allen i dag.
Han sier ting som jeg nikker til.

"Life is so much luck. And people are so frightened to admit that. They want to think that they control their life. They think 'I make my luck'. And you want to keep telling yourself that you're in control, but you're not in control. Ninety-nine per cent of it is luck, the luck of the genes, the luck of the draw, what happens during the day, the bomb that goes off on the other guy's bus."

Og ting som, herregud, sa han akkurat det?

"Oh. Contact with those children? No, no. I don't have contact with those children. I just have contact with my children."

Han gjorde visst det. Du kan lese selv hvis du vil, det er mer.


Woody Allen har ganske moderne briller.

Fler bøker om døden

To bøker har jeg bestilt i dag fra min nettbokhandel som er min venn inntil jeg forhåpentligvis snart får en ny venn: Den som skal gi meg bøkene rett inn til min venn Samson.

Kjersti Ericsson skrev "Alene" etter at mannen døde

Orket jeg å sette meg ned og skrive? Og hvis jeg orket: Hva var poenget med å sende resultatet ut i verden? (..) Til syvende og sist tror jeg svaret er at jeg har skrevet den fordi jeg er forfatter. Det er det forfattere gjør når de er intenst opptatt av noe.

Svaret på hva som er poenget med å sende den ut i verden er at vi som er lesere vil lese om det vi er intenst opptatt av, det er det lesere gjør.

Jeg ser i Morgenbladet at Kjersti Ericsson deler min irritasjon over begrepet sorgarbeid: Det indikerer at sorg er noe som skal mestres, takles, gjøres riktig. Men i mine øyne er sorg en tilstand, ikke en oppgave. Vårt samfunn preges av en slags absurd kontrollmani, der død og sorg – noe av det mest truende i livet – også skal beherskes og bearbeides på rett måte.

Til Klassekampen sier hun: Sorg er noe du må leve gjennom på eget vis, det finnes ingen bruksanvisning. Du er så totalt uforberedt, uansett. Samfunnet er så fiksert på at alt skal takles, selv en sorg. Vi må gi oss selv tid.

"Jeg er ikke lenger viktigst for noen. Jeg er nok viktig for mange, men ikke uunnværlig, ikke den aller nærmeste. Det kjennes som å være knyttet inn i livet med litt svakere bånd enn før. Men jeg strever med å holde kontakten med andre. Sender sms-er, lager avtaler og møter."

"Hun forstår de som ikke rører tingene i hjemmet etter at noen har gått bort. At man "fryser" hele rom, oppslagstavler eller garderober. Hos henne ligger puta hans fortsatt på den ene siden av sengen. - Frykten for å rydde ham bort er stor. Jeg er livredd for å glemme, det er som om tingene minner meg på at han ikke lenger er hos meg."

Dessuten bestilte jeg Lukas Moodysson "Döden & Co.
Jeg likte å se bildet av arbeidsrommet hans.

Forresten, siden det er snakk om at markedsavdelingene sender bøker til bloggere: Jeg står ikke på de listene. Jeg har riktignok fått to bøker gjennom tiden, tilbud om en til, men skrev ikke om dem. Kunne nok gjort det, men gjorde det ikke. Jeg nevner de bøkene jeg har lyst til, jeg nevner de bøkene som interesserer meg, som hører til i denne bloggen.

Kona til Knausgård

Hun har et navn selv også, Linda Boström, men radiodokumentaren hennes om egen psykisk sykdom hører også til i Knausgårds roman der vi leser at hun arbeider med den. Han snakker i dokumentaren, moren hennes som vi kjenner fra Min Kamp er med, venninnen, journalen. Dokumentaren er interessant i seg selv, uavhengig av romanuniverset.

Det var litt tilfeldig at jeg oppdaget den, så her er den til deg:
Jag skulle kunne vara USAs president

Å høre den minner meg om en annen tid, da jeg selv var pårørende i en slik situasjon: Gleden ved innleggelsen den første gangen, den ennå naive troen på at alt skulle kunne fikses på et sykehus, hvordan hun ringer og ringer til alle, minnet om at noen av disse alle senere ikke fikk til å forstå at det var sykdommen som snakket i telefonen, morens sorg, alt som kastes om før man blir vant til det og får kunnskap om det: Den første sjokkerende oppdagelsen om at vi ikke snakker i helt samme verden.

Dagbladartikkelen penser inn på handlingen i dokumentaren.

!Twitter

Twitter er et redskap som kan brukes til ulikt, også til nyhetsformidling. I dag foreslo Jeff Jarvis (amerikansk journalist) en ny tag for twitterbruk i løpet av hendelser som f.eks tsunamien i Japan.

Hvis man bruker ! foran den ordinære tagen hvis man er tilstede ved hendelsen og # hvis man diskuterer den, vil det være enklere å søke opp relevant informasjon.

!tsunami eller #tsunami

Hvis man kunne nogenlunde enes om et slikt skille ville det bli et godt hjelpemiddel for oss alle, ikke bare journalister, som vil søke opp nyhetsformidling fra øyenvitner. Og, skriver Jarvis, det ville være nyttig for de som er midt i situasjonen for å filtrere relevant informasjon om hva som skjer der fra oss andre som snakker om nyheten.

Les mer i bloggen til Jeff Jarvis

Jeg var på radio i dag

Det var en overvinnelse

Først kom det en e-post der jeg ble spurt om å bli med,
så tenkte jeg på alt jeg ikke kan.

Så tok jeg en røyk
Så tenkte jeg mer på at jeg ikke er sosiolog
Så tenkte jeg på at hvis de ville hatt en sosiolog i P2-programmet sitt så ville de spurt en
Så tenkte jeg på hvem som ellers skulle tatt på seg å snakke kulturkjerringenes sak
Så tenkte jeg på om jeg kom til å få sove i natt
Jeg tenkte på at jeg passer best i skrift, ikke i snakk
Det er nok best å si nei
Jeg nevnte det for et par kolleger
Hva skal du snakke om da? sa de.
Så begynte jeg å fyre meg opp og snakket meg varm på dem om folks syn på kulturkjerringer
Så sa jeg ja
Vil jeg være en kjerring som mener men ikke vil si ja likevel?
Nei
Så tenkte jeg på Therese Johaug
Tømme hodet,
legge det på puta,
fokusere på arbeidsoppgavene,
gå fort på ski, bare et skirenn.

Så tok jeg drosje til P2:

I Kulturhuset skal det handle om storforbrukerne av kultur. De er kvinner over 40 år, de liker rødvin og hvitvin og flagrende gevanter, de fyller konsertsaler, teatre, operaen og litteraturhusene og de er alle er medlem av minst en bokklubb.

Her er lyden av det

Hvorfor spurte de meg?

Fordi det første som kom opp da de googlet var det jeg skrev om Kjerringpunkere i 2009
Siden den gang har jeg også fyrt meg opp på Tomas Espedal

På harrytur med toll

Jeg har vært på utflukt i dag, på biltur til Strømstad med besøk på Systembolaget og godtebutikken, lunsjbuffet på Laholmen og på Nordby og handlet lammesteik og entrecoter og sånn, ikke fordi det var billig, mest fordi det er hyggelig å handle i stor butikk for en gangs skyld.

Turens mål var Systembolaget for å kjøpe Sierra Nevada pale ale, det ølet som smaker best for tiden. Selv om man ikke kjøper vin eller sprit kan man bare ta med 5 liter øl tollfritt, det er pussig.

Før ferden mot ølet oppdaget jeg noe annet pussig. Det tok lang tid før jeg kom på at jeg jo kunne bestille mer øl og fortolle det. Det gjør man jo ikke, liksom. Først lurte jeg på å smugle det, men jeg er ikke en smugler. Jeg begynte å tenke på hvor ingrodd det er i oss at vi tar med hele kvoten, men aldri så mye at vi fortoller. Tøys, tenkte jeg og bestilte mine 4 lovlige kasser øl og regnet ut hva det ville koste og det var greit, ingen upris.

Men fordi summen er delt i to: det man betale på Systembolaget og det man senere skal betale i tollen og fordi det er liten tradisjon for å fortolle ekstra øl, eller vin eller sprit, så kjentes det som om jeg skulle gi bort ekstra penger på en helt annen måte enn den skatten jeg betaler med stor velvilje.

Jeg fikk reaksjoner fra kolleger, jeg var en pyse og en tøysekopp, fortolle ølet sitt, makan. Kunne jeg ikke heller te meg som et ordentlig kvinnfolk og legge ekstra flasker under et teppe.

Men jeg fortollet. Vi kjørte inn på tollstasjonen med 4 kasser hver og surret litt rundt de store trailerne før vi fant vår inngang, vi var den eneste privatbilen på den store plassen. Og det var ikke det at jeg hadde ventet at tollerne skulle rope hurra for lovlydigheten, men det var ørlite tungvint å få gjort det og det virket ikke som det var den selvfølgen det kunne være.

Kunne man ikke betalt tollen på Systembolaget? Kunne ikke alle flasker hatt en egen fortollingspris i parantes, slik at folk kunne se at summen ikke er så høy, slik at terskelen ble lav for å kjøpe de flaskene man ville kjøpe.

Eller kunne det ikke sittet en toller i en bod inntil veien, så kunne man sagt: 4 kasser øl og dratt kortet uten å beveget seg ut av bilen, ikke på grunn av skrittene det ellers tar, men for å gjøre det alminnelig ved det lettvinte?

Som om jeg var, Pluto

I dag ble jeg minnet om Tomas Espedals univers der han ser ut til å tro at han typ er, Solen! mens vi planetene bare, kretser rundt.

Espedal om Litteraturhuset i Oslo:

..klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene. Ta deg en bolle i dag Espedal det er meg du snakker om. Det er meg som har jobbet siden den gang jeg ikke fikk overtidsbetalt og bekymret meg for om strømregninga kunne vente til barnetrygden kom, jeg satt ikke ved noens føtter den gangen heller.

Å, denne forestillingen av penger vi har tjent, hva penger kan gjøre med oss, min evne til å hente effekt ut av Litteraturhusets foredrag er ikke blitt mindre nå som jeg kan kjøpe vin i glass og mer variert smakssatt mat, som om min interesse for å høre etter skulle være mindre å hige etter.

@bharfot på Twitter leste Anders Hegers spalte: Å, som jeg vet hvem Espedal sikter til. Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler, de fyller salen under opplesninger, men de blir ikke lenge, i høyden tar de et glass vin, til nød to – av respektabel kvalitet – før de går hjem. De skal tidlig opp, nemlig. De jobber. I det offentlige som regel, ofte som lektorer eller i helsevesenet.

Dette er slett ikke de fattige kunstnerne eller studentene Espedal ønsker å se på en litteraturkafé. De har kanskje vært det en gang, men det var før de fikk ordnet arbeidstid, familie, labrador og designmøblement. Nå kommer de på besøk i den litterære sfære, lytter, stiller noen spørsmål, ber muligens om en signatur i en bok, og går igjen. De er ikke særlig avantgardistiske. De er ikke fortrolige med forlaget Gasspedal, men de roser seg gjerne av å være åpne for mye, de sikter bortenfor krimmen, men ikke alt for langt bort. Sånn omtrent til Tomas Espedal.

Jeg ble minnet om da jeg skrev om kjerringpunkere, det var meg det også: Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at jeg er ei kulturkjerring, derfor interesserer det meg ekstra hva folk syns om oss.
Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne.

For å ta livet av irritasjonen min forestiller jeg meg Tomas Espedal krølle seg godt sammen i kurven sin og kikke opp, søke sin nådige mesters blikk. Sånn.

Spørrespalten åpenbart

Noen som vet hvilken matbutikk i Strømstadområdet som har den beste kvaliteten på kjøttvarene sine?

Denne får ikke jeg hørt?

Eller hur?

Det er NPR som skal nyutsende et Tom Waits-intervju.
Det ser ut som man må være i en amerikansk stat for å få lov.

krydderhylle

Bloggeren Heimflyttar vil se krydderhyller, her er mestparten av min.

Published with Blogger-droid v1.6.7

Utenfor bildet står pepperkverna av merke Peugeot, en gave fra min bror, jeg bruker den i all matlaging. I venstre ytterkant synes sukettene mine. De er et skammens tegn på min svakhet og manglende konsekvens.

Ellers er hylla ikke vasket for anledningen og preget av sentimentalitet og kontroll over privat kjøpefest. Jeg kjøper stort sett mat som souvernirer når jeg reiser, særlig krydderbokser, de varer så lenge. Men så har jeg ikke hjerte til å kaste dem så da etterfyller jeg med nytt krydder.

På hylla syns kanel og karri fra Amsterdam, eller var det Rotterdam, for 8 år siden kan jeg tenke meg. Det er hele kardemommer og nutmeg kommer ikke på det norske navnet i farta fra to reiser til London for mange år siden.

Det er kakepynt, ikke brukt opp, fra da ungen min var liten og jeg ville glede henne med en sinnsyk farge på kaka. Det er pulver til å farge melisen til pepperkakene fra min kusine kjøpt i Kenya tror jeg, eller var det Sudan, helt sikkert full av usunne stoffer og så sterk i fargen at jeg tror vi har til pepperkakepynten resten av mitt liv selv om det skulle bli langt.

Et par julepynter, begge får stå helårs, en engel lagd av niese, den ene vingen er brukket. Den andre minner meg om gamle tider.

Det står en pose med salt til høyre som er blandet med noe, var det ingefær, husker ikke, jeg kjøpte det på et marked i Frankrike, jeg husker gata vi gikk i og krydderboden på fortauet og saltet smaker bare salt nå så mange år etter og jeg legger det i et skjell plukket på Gressholmen i et godt øyeblikk.

Skjellet minner meg også om en middag i Arendal, blåskjell med sterk pølse i strimler til, vi lo husker jeg. Jeg har kommet til at det er på tide å bruke opp saltet for så å vende tilbake til det jeg liker best, maldonflak. Men kaste det? Neinei, bruke opp.

Inne i posen med klesklype er kyllingkrydder, også fra kusine, fra jobbtur i Libanon hvis jeg husker rett. Det er så godt at jeg nøler med å bruke det opp fordi jeg har lyst til å finne en ny pose slik at jeg får nøyaktig samme krydder. På samme vis har jeg en tom kaffepose liggende i skuffen, må huske å gå i afrikansk matbutikk for å se om de har det. Men skuffen er utenfor denne postens emne.

Jeg tror Heimflyttar vil se krydderhyller slik de faktisk er og min har en pakning liggende, til hva, husker ikke, og en sikkerhetsnål, bruker aldri slike.

Korianderposen er ny, kjøpt på Sultan.
En blå metallboks med tyggegummi, fikk den i adventskalenderen fra ungen min. Tyggisene er blitt harde, men de får bli.