Som om jeg var, Pluto
I dag ble jeg minnet om Tomas Espedals univers der han ser ut til å tro at han typ er, Solen! mens vi planetene bare, kretser rundt.
Å, denne forestillingen av penger vi har tjent, hva penger kan gjøre med oss, min evne til å hente effekt ut av Litteraturhusets foredrag er ikke blitt mindre nå som jeg kan kjøpe vin i glass og mer variert smakssatt mat, som om min interesse for å høre etter skulle være mindre å hige etter.
@bharfot på Twitter leste Anders Hegers spalte: Å, som jeg vet hvem Espedal sikter til. Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler, de fyller salen under opplesninger, men de blir ikke lenge, i høyden tar de et glass vin, til nød to – av respektabel kvalitet – før de går hjem. De skal tidlig opp, nemlig. De jobber. I det offentlige som regel, ofte som lektorer eller i helsevesenet.
Dette er slett ikke de fattige kunstnerne eller studentene Espedal ønsker å se på en litteraturkafé. De har kanskje vært det en gang, men det var før de fikk ordnet arbeidstid, familie, labrador og designmøblement. Nå kommer de på besøk i den litterære sfære, lytter, stiller noen spørsmål, ber muligens om en signatur i en bok, og går igjen. De er ikke særlig avantgardistiske. De er ikke fortrolige med forlaget Gasspedal, men de roser seg gjerne av å være åpne for mye, de sikter bortenfor krimmen, men ikke alt for langt bort. Sånn omtrent til Tomas Espedal.
Jeg ble minnet om da jeg skrev om kjerringpunkere, det var meg det også: Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at jeg er ei kulturkjerring, derfor interesserer det meg ekstra hva folk syns om oss.
Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne.
For å ta livet av irritasjonen min forestiller jeg meg Tomas Espedal krølle seg godt sammen i kurven sin og kikke opp, søke sin nådige mesters blikk. Sånn.
Espedal om Litteraturhuset i Oslo:
..klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene. Ta deg en bolle i dag Espedal det er meg du snakker om. Det er meg som har jobbet siden den gang jeg ikke fikk overtidsbetalt og bekymret meg for om strømregninga kunne vente til barnetrygden kom, jeg satt ikke ved noens føtter den gangen heller.Å, denne forestillingen av penger vi har tjent, hva penger kan gjøre med oss, min evne til å hente effekt ut av Litteraturhusets foredrag er ikke blitt mindre nå som jeg kan kjøpe vin i glass og mer variert smakssatt mat, som om min interesse for å høre etter skulle være mindre å hige etter.
@bharfot på Twitter leste Anders Hegers spalte: Å, som jeg vet hvem Espedal sikter til. Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler, de fyller salen under opplesninger, men de blir ikke lenge, i høyden tar de et glass vin, til nød to – av respektabel kvalitet – før de går hjem. De skal tidlig opp, nemlig. De jobber. I det offentlige som regel, ofte som lektorer eller i helsevesenet.
Dette er slett ikke de fattige kunstnerne eller studentene Espedal ønsker å se på en litteraturkafé. De har kanskje vært det en gang, men det var før de fikk ordnet arbeidstid, familie, labrador og designmøblement. Nå kommer de på besøk i den litterære sfære, lytter, stiller noen spørsmål, ber muligens om en signatur i en bok, og går igjen. De er ikke særlig avantgardistiske. De er ikke fortrolige med forlaget Gasspedal, men de roser seg gjerne av å være åpne for mye, de sikter bortenfor krimmen, men ikke alt for langt bort. Sånn omtrent til Tomas Espedal.
Jeg ble minnet om da jeg skrev om kjerringpunkere, det var meg det også: Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at jeg er ei kulturkjerring, derfor interesserer det meg ekstra hva folk syns om oss.
Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne.
For å ta livet av irritasjonen min forestiller jeg meg Tomas Espedal krølle seg godt sammen i kurven sin og kikke opp, søke sin nådige mesters blikk. Sånn.
innlegg av fr.martinsen på
18:47
6 Kommentarer:
Vi tar opp plass for de som egentlig skal være på Litteraturhuset, sa Espedal på Dagsnytt18. For forfatterne skal få være i et hus for seg selv, sammen med de som er genuint opptatt av litteratur, de som vil at litteraturen skal endres.
Som om ikke den siste gruppa kan leve ved siden av oss andre? Blir de besmittet av oss med "sin ivrige fascinasjon for kunst". For et ufattelig nedlatende uttrykk, iver er ikke bra skjønner jeg i denne sammenhengen, leser han en logrende glad valp av meg, feil! men det har hendt jeg har smilt av en innsikt.
Og fascinasjon er lett og overfladisk tror jeg Espedal mener. Men vi får våre innsikter hver og en av oss og de kan ha betydning i livene våre. Mener virkelig Espedal at han er uinteressert i de leserne som muligens får et annet utbytte ut av teksten enn de han tenker er mulige?
Og så leser jeg på Twitter at Anders Heger var for sinna, for forarget, det var han da ikke? Hør selv http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/717884/
Jeg vurderer å brodere meg et nett i ubleket lerret med teksten "ta deg en bolle, Tomas Espedal". Heh!
Ja!
Sist det var snakk om slagordsbrodering her i bloggen var det Vendela som hadde vært ute med kjeften.
Det er så uendelig godt å ha deg fr. martinsen!
Jeg kjenner lusa på gangen. Det gjelder å iscenesette seg selv riktig. (Har gått i forf.stud. i BØ)
Espedal mener at kulturkvinnene opptar plassen til de som har noe der å gjøre (?).
Han resonerer så ulogisk at det er vondt å høre. Forfatterne kan saktens utvikle sin egne litteratur på egne premisser, og så er det jo opp til leserne å like og lese bøkene. Det er da ingen som mener at gode forfattere skal tilpasse seg publikum. Så kan de jo ergre seg i ettertid at gamle kvinner på over førti år leser og liker bøkene deres.
Det er da mulig og argumentere for billigere øl i kafeen og billigere husleie uten å drite ut at jenter etterhvert blir over damer på 40. Dette er så pompøst og selvhøytidelig at jeg blir litt uvel.
Godt å vite at vi er flere som reagerer.
Jeg snakket med en som tilbød et alternativt bilde til Espedals situasjonsforståelse at kvinner vil være i stråleglansen hans: Kvinner i den alderen er vant til å være høflige og si så flink du var, klapp, klapp, på hodet og i hendene.
Det var, om ikke annet, noe å blunke til hvis man ikke gidder å være irritert.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden