Fler bøker om døden
To bøker har jeg bestilt i dag fra min nettbokhandel som er min venn inntil jeg forhåpentligvis snart får en ny venn: Den som skal gi meg bøkene rett inn til min venn Samson.
Svaret på hva som er poenget med å sende den ut i verden er at vi som er lesere vil lese om det vi er intenst opptatt av, det er det lesere gjør.
Jeg ser i Morgenbladet at Kjersti Ericsson deler min irritasjon over begrepet sorgarbeid: Det indikerer at sorg er noe som skal mestres, takles, gjøres riktig. Men i mine øyne er sorg en tilstand, ikke en oppgave. Vårt samfunn preges av en slags absurd kontrollmani, der død og sorg – noe av det mest truende i livet – også skal beherskes og bearbeides på rett måte.
Til Klassekampen sier hun: Sorg er noe du må leve gjennom på eget vis, det finnes ingen bruksanvisning. Du er så totalt uforberedt, uansett. Samfunnet er så fiksert på at alt skal takles, selv en sorg. Vi må gi oss selv tid.
"Jeg er ikke lenger viktigst for noen. Jeg er nok viktig for mange, men ikke uunnværlig, ikke den aller nærmeste. Det kjennes som å være knyttet inn i livet med litt svakere bånd enn før. Men jeg strever med å holde kontakten med andre. Sender sms-er, lager avtaler og møter."
"Hun forstår de som ikke rører tingene i hjemmet etter at noen har gått bort. At man "fryser" hele rom, oppslagstavler eller garderober. Hos henne ligger puta hans fortsatt på den ene siden av sengen. - Frykten for å rydde ham bort er stor. Jeg er livredd for å glemme, det er som om tingene minner meg på at han ikke lenger er hos meg."
Dessuten bestilte jeg Lukas Moodysson "Döden & Co.
Jeg likte å se bildet av arbeidsrommet hans.
Forresten, siden det er snakk om at markedsavdelingene sender bøker til bloggere: Jeg står ikke på de listene. Jeg har riktignok fått to bøker gjennom tiden, tilbud om en til, men skrev ikke om dem. Kunne nok gjort det, men gjorde det ikke. Jeg nevner de bøkene jeg har lyst til, jeg nevner de bøkene som interesserer meg, som hører til i denne bloggen.
Kjersti Ericsson skrev "Alene" etter at mannen døde
Orket jeg å sette meg ned og skrive? Og hvis jeg orket: Hva var poenget med å sende resultatet ut i verden? (..) Til syvende og sist tror jeg svaret er at jeg har skrevet den fordi jeg er forfatter. Det er det forfattere gjør når de er intenst opptatt av noe.Svaret på hva som er poenget med å sende den ut i verden er at vi som er lesere vil lese om det vi er intenst opptatt av, det er det lesere gjør.
Jeg ser i Morgenbladet at Kjersti Ericsson deler min irritasjon over begrepet sorgarbeid: Det indikerer at sorg er noe som skal mestres, takles, gjøres riktig. Men i mine øyne er sorg en tilstand, ikke en oppgave. Vårt samfunn preges av en slags absurd kontrollmani, der død og sorg – noe av det mest truende i livet – også skal beherskes og bearbeides på rett måte.
Til Klassekampen sier hun: Sorg er noe du må leve gjennom på eget vis, det finnes ingen bruksanvisning. Du er så totalt uforberedt, uansett. Samfunnet er så fiksert på at alt skal takles, selv en sorg. Vi må gi oss selv tid.
"Jeg er ikke lenger viktigst for noen. Jeg er nok viktig for mange, men ikke uunnværlig, ikke den aller nærmeste. Det kjennes som å være knyttet inn i livet med litt svakere bånd enn før. Men jeg strever med å holde kontakten med andre. Sender sms-er, lager avtaler og møter."
"Hun forstår de som ikke rører tingene i hjemmet etter at noen har gått bort. At man "fryser" hele rom, oppslagstavler eller garderober. Hos henne ligger puta hans fortsatt på den ene siden av sengen. - Frykten for å rydde ham bort er stor. Jeg er livredd for å glemme, det er som om tingene minner meg på at han ikke lenger er hos meg."
Dessuten bestilte jeg Lukas Moodysson "Döden & Co.
Jeg likte å se bildet av arbeidsrommet hans.
Forresten, siden det er snakk om at markedsavdelingene sender bøker til bloggere: Jeg står ikke på de listene. Jeg har riktignok fått to bøker gjennom tiden, tilbud om en til, men skrev ikke om dem. Kunne nok gjort det, men gjorde det ikke. Jeg nevner de bøkene jeg har lyst til, jeg nevner de bøkene som interesserer meg, som hører til i denne bloggen.
innlegg av fr.martinsen på
12:08
2 Kommentarer:
Ja det er virkelig forunderlig og tenke på hvordan vi forholder oss til døden og hva som er i dets kjølvann.
Bare det og ta gråt som en akseptabel reaksjon.
I mine tanker virker det som at den er et motstykke til det sterke og det vi mestrer.
Det er disse egenskapene som "teller" i vårt samfunn og motstykket gråt er ikke til og godta.
Det er etter mitt syn til og beklage.
mamma
Jeg er enig i at det er et for strengt regime for hva vi tillater hverandre å vise av følelser, særlig effektiviteten man venter av andre, og oss selv kanskje, etter et dødsfall, hvor fort vi venter at vi skal fungere slik vi gjorde før.
Men samtidig er det kanskje ikke er så rart at vi prøver å unngå gråten? Det gjør vondt, vi mister kontroll.
Og så oppdaget jeg akkurat artikkelen av Gwen Romagnoli, hun inviterer folk til å e-poste henne, hun arbeider med en bok etter at hun ble enke. Det er bra, bestemmer jeg meg for etter å ha tenkt litt på det. Hun beskriver bl.a hvor forskjellig det er for folk hvor lang tid det tar før tingene blir ting igjen, ikke gjenstander det er fylt sterke følelser til.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden