tirsdag, februar 09, 2010

Overlesset og rotete

Det er sjelden jeg liker en dokumentarfilm så dårlig som jeg likte Benedicte Orvungs "Strengt Hemmelig". Dessverre, for historien om Karl Marthinsen er interessant.


Han meldte seg inn i NS i 1934, ble sjef for statspolitiet, ble likvidert i Blindernveien like før krigens slutt. Benedicte Orvung var voksen da hun oppdaget at Karl Marthinsen var grandonkelen hennes og hun har lagd en film om ham og om fortielsen i familien og i bygda Mehamn der hun vokste opp.


Jeg ble urolig allerede i åpningssekvensen der Orvung går inn i en bunkers og lyset fades langsomt opp slik at alt blir hvitt.

Arty, tenkte jeg

Skremmende arty. Sekvensen gjentas. Dette blir langsomt, skjønner jeg. Så etableres grepet som jeg ble fryktelig lei: Filmsekvenser fra 2. verdenskrig projiseres inn på pupillen av det øye-eplet med øyenvipper som fyller hele filmruta. Jeg ble lei grepet lenge før jeg hadde sett det for 50. gang. Jeg skjønner, du betrakter historien.

Jeg skjønte det

Dette poenget gjentas ved at Benedicte Orvung stadig står alvorlig ved siden av filmlerretet på Hjemmefrontmuseet (tror jeg) og betrakter svart-hvitt-film fra krigen. Hun ser ut til å ha tatt alle redskapene i verktøykassa og kastet dem opp og benytter mange av dem etterhvert som de daler ned, det er landskaps- og gatebilder der skyer og biler beveger seg hurtig, det er stillbilder som blir projisert inn i andre stillbilder, grellest der det smilende jentefjeset på et fotografi blir satt på bilvinduet som om hun kikker inn på liket av Karl Marthinsen i Blindernveien samtidig som vi hører den nå voksne kvinnen fortelle hvordan synet gjorde dypt inntrykk på henne.

Det er etiske uryddigheter

Orvung har funnet frem til gode intervjuobjekter, flere vitner til likvideringen i Blinderveien f.eks. Hun har også funnet frem til to av de som arbeidet sammen med Karl Marthinsen: Helge Nyfeldt Wiig og Finn Thrana. Men det blir ikke klart for meg mens jeg hører de to sistnevnte fortelle om tortur og likvideringer i hvilken grad de beskriver hvordan de tenkte tenkte innenfor den logikken de var i den gang eller om det de sier er uttrykk for det de fortsatt mente da de snakket med Benedicte Orvung. Det kan tenkes jeg ikke fikk med meg noe jeg skulle fått med meg, men jeg blir sittende å tenke på etikken i dette, det kom intervjubiter med disse to mennene flere ganger.

Det er fortellertekniske uryddigheter

Tidlig i filmen etableres Marthinsens kone med et svart-hvitt-fotografi der hun smiler og han holder armen rundt henne. Vi ser det to ganger. Vi hører at hun ikke har lyst til å bli med ham fra Finnmark til Oslo når karrieren hans i NS tar fart. Hvor blir det av henne, blir hun med? Det får jeg ikke vite. Jeg får se to hus Marthinsen konfiskerer og flytter inn i i Oslo, bor hun der også?
Jeg vet ikke. Ikke før filmens slutt der vi er kommet til begravelsen hans får jeg se et nytt fotografi av henne, hun har vært der hele tiden selvsagt.

Hvem snakker nå? Det er ikke alltid klart for meg, for jeg får ikke se den som snakker i bilde, jeg ser Benedicte Orvung som ser på dokumentarfilm på Hjemmefrontmuseet (tror jeg) i stedet.


Et annet grep Orvung bruker mye er at hun står foran en svart filt-tavle med fotografier. Hun flytter fotografier mellom kategorier på tavlen etterhvert som de skifter mellom å være offer eller aktør, eller gir fotografiet ny tittel etterhvert som mennesket fotografiet forestiller skifter funksjon. Men fordi filmen fokuserer mye på Orvungs hender og bildene får jeg ikke alltid med meg hvem som skifter fra hva til hva. Det som er selvsagt for filmskaperen etter mange års arbeide er ikke det samme for meg.

Fotografier fra filmen

Tidlig i filmen ser vi noe jeg tror er et lite folkemøte i Mehamn der Benedicte Orvung forteller om filmprosjektet sitt. Der er det en sint mann, hvorfor skal hun rippe opp i dette. Han er interessevekkende. Hvorfor er han så sint, hvilken forbindelse har han til denne historien. Men jeg får ikke høre mer til ham.

Etter at Benedicte Orvung mot slutten av filmen sier at etter krigen måtte mange i Mehamn re-orientere som tapere av krigen forteller moren hennes at hun skammet seg. Jeg går ut fra at hun skammet seg over familien sin, men ifølge klippe-logikken til filmen skammer hun seg fordi hun selv var nazist, det kan hun ikke ha vært pga. alderen. Filmen skjemmes av mye dårlig håndverk som dette og jeg lurer på i hvilken grad ekteparet Benedicte Orvung (regi/manus) og Tom Edvardsen (foto/klipp) har hatt eksterne blikk på produktet før det ble ferdigstilt.

Stavanger Aftenblad gir filmen en 5-er på terningen,
tross innvendinger

Dagbladet 3 på terningen
NRK gir 4 stjerner, jeg vet ikke hvor mange de har

11 Kommentarer:

Blogger Anders sa ...

Mange interessante betraktninger her. Jeg har ikke sett filmen ennå, så jeg kan ikke mene så mye.
Tenkte bare jeg skulle fortelle deg at Øyvor Dalan Vik skrev om filmen i DN igår, sånn i tilfelle du ikke har sett det.

09 februar, 2010 22:04  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nei, det så jeg ikke. Takk for det. Jeg fant den ikke på nett heller. Husker du noe om hva hun skrev?

09 februar, 2010 22:12  
Blogger Anders sa ...

Totalinntrykket var bedre enn ditt, men Dalan Vik var også kritisk til måten hun brukte seg selv så aktivt gjennom filmen.

09 februar, 2010 22:58  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nå har jeg lest den, hun er langt mer positiv enn meg, skjønt det har noe med formen å gjøre også.

Øyvor Dalan Vik skriver bla:
"Det skal sies at noen formgrep blir gamle ganske fort; Regissøren speiler historien bokstavelig talt i sitt eget øye, og til å begynne med er det effektivt. Det er jo tross alt hennes egen historie det er snakk om. Men hun er for rundhåndet med et ellers virkningsfullt, kompositorisk element, som allerede fra starten av har hjulpet henne med å knytte seg personlig til hendelsene."

11 februar, 2010 19:34  
Blogger Leif sa ...

Uff, det er like leit kvar gong ein kritikar har ein dårleg dag og slaktar verket til ein filmskapar. Prøv heller å sjå filmen ein gong til. Du finn svar på alt du ikkje fekk med deg.
Det er lenge sidan eg sjøl såg ein film som greip meg så sterkt frå første til siste bilde. Dessutan sat eg og var fascinert over kor mange fasettar denne historia har, og eg var imponert over arbeidet som ligg bak. Benedicte Orvung har fortalt ei ærleg og viktig personleg historie. Vi anar berre litt av kva det har kosta henne og familien at livet til Karl Martinsen no er framme i lyset. Det poenget ser sikkert også ein filmanmeldar. Denne filmen er viktig.

13 mars, 2010 09:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

At en film er viktig og at noen har arbeidet mye med den, er ikke det samme som at den fungerte på sitt beste. Og så er det jo heller ikke slik at hvis man ser filmer eller leser bøker mange nok ganger, så liker man dem til slutt.

Vi er nok helt uenige, både om hva vi syns om filmen og hva man kan skrive om det man opplever.

Jeg syns det er fint at den traff deg.

13 mars, 2010 10:09  
Anonymous Gunnar Nordtømme sa ...

Filmatiske virkemiddel gjentas litt for ofte og det blir veldig fokus på egen person ja, men det er antagelig heller ingen andre som kunne lokket familien utpå ?

Statspolitimannen Helge Nyfeldt Wiig slapp rimelig greit unna oppfølgingspørsmål: Er det ok å skyte 29 nordmenn, som ikke hadde noe med likvideringen å gjøre, som represalie ?
Var det greit at norsk politi hjalp tyskerne å skyte nordmenn ?
Henrettelsene var ellers et rot der "justisminister" Riisnæs som egentlig var statsadvokat i Buskerud var temmelig påseilet av alkohol og narkotika, og han slapp selvfølgelig straff etterpå !

21 mai, 2010 10:42  
Blogger fr.martinsen sa ...

At filmen har fokus på egen person kan være en god inngang til en historie, det kunne vært et godt grep til, det er måten som forstyrrer meg. Jeg syns ikke regissøren har utnyttet nærheten sin til historien godt, synd for historien er svært interessant.

Akkurat den siste referansen din husker jeg ikke/kjenner jeg ikke til.

21 mai, 2010 21:08  
Anonymous tb sa ...

Riisnæs klarte vel svært beleilig å bli erklært sunnsynk før rettsoppgjøret.. "Gal mann til rett tid", er det ikke det boka om ham heter?

Ellers fikk jeg sett filmen da den gikk på TV, og opplevde den som svært interessant. Sikkert riktig alt det du sier om filmatiske virkemilder, ja a, det øyet ble litt slitsomt, men jeg tror ikke jeg så den som filmkunst i det hele tatt, men ble oppslukt av innholdet, som jo, som du vet, har opptatt meg gjennom mange år, og det holdt for meg. Som dokumentar, om ikke som "film"... Hadde det vært en "kunstfilm", en spillefilm, ville jeg opplevd den annerledes, kanskje?

23 mai, 2010 17:00  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg så den også som dokumentar, ikke kunstfilm. Fortellerteknikk driver vi jo med alle sammen, i dokumentarfilm, i journalistikk, bloggposter og kommentarer til bloggposter.

Det er helt sikkert lettere å følge historien hvis man er kjent med de som opptrer i den fra før. Jeg kjente bare til Karl Marthinsen og skuddene i Blindernveien. Men jeg var i utgangspunktet interessert, det var slik jeg startet da jeg satte meg ned i kinosetet.

23 mai, 2010 17:37  
Anonymous Trygve sa ...

Jeg ble fenget av historien. Den fortelles rolig, ettertenksomt. Vi får se det essensielle ved Marthinsen, fra flere sider. Det er jo det filmen faktisk skal gjøre. Alle sideveier trenges ikke trekkes opp. Det er hovedhistorien vi er interessert i. Alt i alt en god dokumentar. 4-5 på terningen er fortjent.
Trygve

09 januar, 2011 22:24  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start