torsdag, mars 11, 2010

Shoot the Moon

Jeg blir lei av at også samtidsdansdansere, moderne ballett i operaen i kveld, er så klassiske i mimikken, så dempede. Selv når de ser ut til å skulle uttrykke gå fra meg fucking dust,
kom tilbake jeg orker ikke at du går din vei så lider de uten snørr.
De ser ut til å føle verdig og knipsk slik jeg ser for meg at gamle penger lider når noen ser på,

til klassisk musikk.

Kunne ikke strykerne i gropa kjørt oss på Michael Jackson eller no, den river ikke i meg den musikken de som regel spiller, den musikken de spilte i kveld. Bortsett fra en skeiv kontrabassperiode.

Jeg sitter der på første rad og mediterer på bevegelsene og blir glad når jeg ser en som overrasker meg, men de kommer for sjelden for min smak. Jeg blir roligere av å se Ingrid Lorentzens tynne lag av bak-lårs-fett, altså det fins et menneske bak muskler og koreografi og jeg tenker på at hun en gang fortalte hvor vondt dansere har i kroppen, før hun tok seg i det: Det er ikke meningen at vi som publikum skal vite det, dansere kjemper for å ikke bryte illusjonen for oss.

Men jeg vet ikke,
må det være så strengt,
kunne jeg ikke fått no dogmedans,
no verfremdung, blod og bandasjer?

Det er fire forskjellige koreografier i forestillingen. Den siste har paret Lightfoot/León lagd, den likte jeg. Den hadde film og svette, bevegelser jeg aldri hadde sett før, som jeg måtte le av,
og fjes formet som skrik. Filmen var projisert på veggen over tapeten du ser på bildet under. Det var dansere bak veggen som vi så på film. Danseren som stuper inn vinduet på promofotografiet ser vi aldri stupe inn, på scenen stuper han ut av rommet han er i,
fiffig promobilde.

2 Kommentarer:

Blogger Strekker sa ...

Dogmedans!

12 mars, 2010 07:22  
Blogger fr.martinsen sa ...

Dogmedans!

En annen sak er at operaen kunne ligget hatt to sidenrom. Et sted der de som ble danselysten kunne gå rett inn med den hvitvinen de har i hodet og gjøre selv.

Et annet rom der vi som hadde sett forestilling i gymtøy gikk for å sette i gang rutinen vår.

Jeg blir så fysisk virkelysten av å se på. Utover i forestillingen begynner musklene å si fra om at de er i kroppen og de ber om bevegelse.

12 mars, 2010 08:04  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start