lørdag, mars 06, 2010

Tror du vet noe om meg

Idet jeg åpner ytterdøra og går ut av porten og ut i gata mi forvandles jeg til et sitat for den som ser på meg

Mens jeg går over Olaf Ryes plass med mitt indre liv vet jeg at det som syns av meg er biter bare. Det var riktignok noe jeg prøvde å si da jeg kledde på meg i morges, da jeg farget håret musebrunt,
da jeg tok på meg den minen jeg har:
Men jeg tolkes og sammenfattes av menneskene jeg går forbi, alle hverdagsjournalistene som går over plassen, de også. De kan ikke annet enn å lage sitat av meg. Jeg feilsiteres, jeg tas ut av min sammenheng, vi har ikke tid til annet.

Det får så være

Lars Lillo-Stenberg snakker til Dagbladet om Google Street View,
for ved å zoome inn over hagegjerdet hans kan jeg, som testet det selv også, se et hagebord med noen flasker på og noen stoler ved siden av.

Fotografiet er så utydelig at det er umulig å se hva som har vært i flaskene: Er de av glass og grønne eller 1.5 liters i gjennomsiktig plast, var det Farris, var det Fernet, var det Gin?

Det kan jeg ikke se

Jeg vet at det har skjedd at noen mennesker har sittet ved et hagebord på Lillo-Stenbergs adresse og de hadde noen flasker som de ikke umiddelbart ryddet. Det er ikke så mye å vite, jeg kommer ikke så nær Lillo-Stenberg ved hjelp av det bildet.

Er det nært jeg vil går det bedre når jeg leser tekstene hans.
Det er begrenset hvor nært jeg kommer ham da også, han har satt sammen noen ord, jeg kan innbille meg at jeg vet noe privat om ham, men det er ikke så mye det heller, jeg vet noe om hvordan han setter sammen ord.

Hva består dette avbildingsubehaget av? Jeg kunne når som helst oppsøkt Lillo-Stenbergs adresse og stirret inn på hagebordet som står der. Men jeg kan tenke meg det er følelsen av mangel på kontroll.

Det er godt å føle at vi har kontroll over hvem som ser oss, hvordan vi fremstår. Men vi har ikke det. Jeg kjenner følelsen selv, ubehaget, følelsen av uvalgt gjenomsiktighet.

- Det er fint at det er noe som heter privatlivets fred og jeg håper jo at det ikke bare opphører. Folk må bruke nysgjerrigheten og engasjementet sitt til å redde verden i stedet for å titte inn i hagen til folk, sier Lars Lillo-Stenberg.

Det er alltid det jeg i stedet må, når noen mener jeg har feil fokus, det er alltid noen å redde. Kanskje han er feilsitert han også, kanskje han humret da han sa det og så står det ikke sier Lars Lillo-Stenberg mens han humrer.

Det var nok sånn

Siden det er 8.mars hvert øyeblikk kan vi dessuten ha gjetteleken: Hvem i år sier noe som noen syns er for smått, som heller skulle sagt noe om omskjæring eller om kvinner i andre land med dårligere kår enn våre?

Barneombudet har også advart oss, vi må være forsiktige når vi legger ut fotografier av ungene våre på mammabloggene våre.

- Voksne liker ikke å bli avfotografert mens de gråter og sminken renner. Heller ikke et barn vil like å ha et bilde av seg selv gråtende med snørret rennende på nettet i all framtid, sier barnas ombud.

Det kommer an på den enkelte voksne og hva slags følelser som gjorde at sminke og tårer rant og hvilken sammenheng fotografiet blir brukt i. Jeg var en annen den gang, skjønner toåringen og peker på naboens nyfødte og sier: Baby.

Idet jeg kommer frem til gymmen, og resepsjonisten og jeg rutinemessig har hilst fra oss, går jeg inn i den behagelige tilstanden av å ikke bli sett. Jeg kler av meg, låser garderobeboksen og putter hengelåsnøkkelen innenfor sports-BH-en foran. Vi har en hemmelig avtale vi som går på det påkostede treningsstudioet ved Akerselva: Vi ser ikke på hverandre. Jeg hører folk sier at de andre pynter seg før de går på gymmen, at folk har på seg glinsende drakter og at de vrikker og ser vurderende på hverandres kropper med interesse eller mishag. Sånn er det ikke der jeg går. Vi glir inn i oss selv og ser en halv meter til siden for han som trener forsiden av kroppen og glemmer de viktige ryggmusklene, den gamle spinkle mannen som tar det forsiktig, det er bare i sidesynet jeg så en kvinne med briller og rynkede bryn som sprayet og gned med filla hun hadde med, ikke bare håndtakene til treningsapparatet, også displayet foran,
det som viser puls og sånn.

På veien hjemover ser jeg for meg googlebilen med isbilbjelle på,
det kunne den alltids hatt: Ring, ring, googlebilen kommer!
Så kan alle lukke vinduet og ta inn tomflaskene fra bordet i hagen.

Spaltetekst i Journalisten

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start