..spør kollegaen min, og jeg orker ikke det spørsmålet lengre.
Jeg som selv noterer meg lyse mannestemmer, bratte nakker, fremskutte hoftepartier og andre fraser av kroppens sosiolekter.
Det jeg tenker på nå når kategoriseringslysten tar oss på jobb er hvordan den slår tilbake på meg selv.
Hvorfor tror du hun er lesbisk?
Hun har kort hår, sier han. Han tror ikke heterofile kvinner har riktig så kort hår. Det er ikke så ulikt min egen oppfatning av hårfasonger og hvem som bærer dem og jeg kan bli tilsvarende sur på meg selv også.
Vi gjør det trangt for hverandre
Og det gjelder ikke bare hår, gjelder ikke bare hvordan vi holder kroppen oppe, hvordan vi lar hofteleddet skli fremover eller litt mer til siden.
Det gjelder selvsagt ikke bare hvem vi har lyst til å ligge med heller, men hvordan vi forteller hverandre hvordan vi må te oss for å bli tatt alvorlig som kvinne og som mann. Er det derfor noen kvinner kompenserer for rommet de har tatt seg, meninger som nå kan sies høyt, lønnstrinn som er erobret: Og strekker frem sin skjønne, hårløse legg slik at alle kan se, jovisst:
Kvinne, ta-meg-faen. Fortsatt
Jeg anbefaler siste Samtiden og Geir Gulliksens tekst "Se min kjole".
Jeg skriver inn noen biter av den.
"Men vent. Det var selvfølgelig
to hauger: én haug for guttene og en annen for jentene. De fleste guttene hadde blå sekker, og de aller fleste jentene hadde røde, men noen av jentene hadde brune skinnsekker, og noen av guttene hadde antakelig grønne, hvis jeg husker riktig. Men jeg var mest opptatt av sekken til H, han var den eneste gutten som hadde brun sekk med frynser på lokket. Jeg hadde sekk av samme type, det var frynser på min også, men den var blå. Den brune sekken skilte seg ut, ikke mye, men akkurat nok til at jeg ikke ville tørre å gå med den. Men det gjorde altså H. Han hadde brunt hår med litt krøller i, dessuten gikk han ofte med brune kordfløyelsbukser på seg og en strikkejakke som var brun og hvit,
og brune sko. Alt sammen vitnet om noe moren hans hadde tenkt ut, tror jeg, et vakkert bilde av en vakker gutt. Men det kledde ham,
og han bar de litt for fine klærne sine med en avspent verdighet, akkurat som den brune sekken.
Hver dag de første ukene etter at vi begynte på skolen skjedde det samme: H kom inn i skolegården, hivde fra seg sekken i guttehaugen på høyre side. Like etter kom et par av de andre guttene, løftet opp sekken hans og slengte den over i den venstre haugen, der de røde og brune sekkene til jentene lå. H gikk og hentet sekken sin og la den tilbake i guttehaugen. Like etter ble sekken hans slengt over i jentehaugen på nytt.
Det var som om H var altfor fin til å være gutt.
Jentenes sekker lå forresten litt mer ryddig stablet enn guttenes. Jentene slengte ikke sekkene sine på bakken slik vi gjorde, de satte dem pent ned, stablet dem inntil hverandre, mens vi slengte fra oss sekkene som om vi egentlig ikke ville ha dem.
(...)
Som om det var feminint å bry seg om hvordan tingene dine så ut,
og som om det feminine var avstengt for oss, vi hadde ikke tilgang dit, og kanskje var det dette H hevet seg så høyt over.
(...)
Jeg husker den harde, skingrende latteren overalt, den ekle lukten inne på guttedoen, og gjengen som alltid samlet seg der, de dyttet tilfeldige ofre opp i pisserenna og sparket i stykker skilleveggene mellom doene, og det var som om alt måtte ødelegges, og jeg skjønte aldri hvorfor. Men jeg skjønte at hvis dette var å være gutt, så var ikke jeg en gutt.
(...)
Når hun sover i senga med en butt hånd under kinnet, eller når hun sitter ved bordet og tegner, i timevis, er det lett å se at hun er en fire år gammel jente. Men når hun løper bortover gata og slår og roper til kameraten sin, er hun da en liten gutt? Nei, hun er den samme jenta hele tiden, det skjønner alle, men kategoriene er fortsatt så snevre at det virker naturlig å si at en jentunge er gutteaktig for å vise hvor sterk og fri hun er. Det er ikke like frsitende å si at en guttunge er jenteaktig for å vise at han er forsiktig eller omsorgsfull. En gutt som likner ei jente
- det er som en mangel, noe litt skrudd eller leit, noe som må aksepteres på en så diskret og upåtalt måte som mulig.
(...)
I fjor høst la jeg merke til en kritiker som siterte en setning skrevet av en mannlig norsk forfatter på min alder. Den setningen handlet om at et hus uten en kvinne bare var et hus, ikke et hjem. Vel.
Men det som virkelig overrasket meg var at den setningen ble sitert som en spesielt klok og bemerkelsesverdig setning, som noe å merke seg. Det forteller meg - ja, hva
forteller dette egentlig? Det er som om vi fortsatt ikke har kommet oss ut av den skolegården vi vokste opp i, eller som om vi har blitt kastet tilbake dit, like redningsløst fanget i forestillinger om hva kjønn gjør med oss som folk var før det oppskrytte eller utskjelte 1970-tallet.
Inngår det fortsatt i forestillingen om å være mann at man skal være en frittgående satelitt, et menneske uten evne til omsorg, verken for seg selv eller andre? At et hus der omsorgspersonen er en mann
(eller flere menn) bare er et tomt hus, og ikke et hjem? Det er både nedslående og fascinerende, i så fall. Men jeg løper ikke lenger for å redde verken min egen eller andres maskulinitet, da tar jeg heller sekken min og slenger den etter, over til jentene. For hvis det er sånn at det å skape et hjem er noe som bare jentene kan, og hvis det å skrive sånne trøstesløse setninger er en måte å være `klok` mannlig forfatter på, da vil jeg mye heller være jente.
For i så fall er jo en mann bare en ufullstendig kvinne. De gangene vi snakker om dobbeltarbeidende kvinner, assosierer vi det med utbrenthet, manglende seksuell lyst og en slags grå utmattelse.
Men den kvinnelige formen for dobbeltarbeid vitner jo om noe helt annet: en enorm arbeidskapasitet, stort overskudd og et bredt menneskelig register. En som både tar hånd om jobben sin og ungene sine og hjemmet sitt og aller helst seg selv også - hvem vil ikke være sånn? Det vil i hvert fall jeg. Jeg tror ikke noe på at menn ikke klarer å lage et hjem, heller ikke at de blir mindre mandige av å prøve. Hvor mandig er det å ikke kunne ta seg av sine egne barn? Aldri ha kjøpt klær til dem, ikke vite hva slags størrelser de bruker, hva slags klær de liker eller hva de kler? Hvor mandig er det å være assistent i sitt eget hjem, en som bare hjelper til, som blir sendt ut på ærend?
_DS.jpg)
Jeg stanser der, hele teksten kan som sagt leses i siste Samtiden. Det er mange som mener at vi er i mål i Norge, det er bare litt småtterier igjen med kvinner i styrerom og er nå det så farlig, noe med lønnsforskjeller og hvordan er det nå igjen med disse utregningene. Og så har vi alle de som sier at 8. mars er viktig for at unge kvinner skal forstå at det med stemmerett og rett til abort, det kom ikke av seg selv, de kunne vært litt mer takknemlige og ikke så historieløse, dessuten kommer ungjentene til å merke hvordan det egentlig er når de blir dobbeltarbeidende selv en gang.
Og så skal vi si gratulerer med dagen til hverandre,
for nå er saken nærmest biff.
Men det er den ikke.
Menn tar livet av kvinner som ikke vil være kjæreste med dem mer, og de slår kvinner som er kjæreste med dem, og menn har ikke begynt å snakke om det.
Vi tar på oss BH-ene våre om morran, det er ikke et tema en gang, selv om det er trangt og den gnager seg inn i huden utover dagen, det ville være som å gå med et skilt på seg: Jeg har meldt meg ut av det seksuelle spillet, jeg kan ikke regnes som kvinne mer. Og vi har fortsatt for trange rom for hvordan vi tillater hverandre å være gutter og jenter, menn og kvinner.
Det er mer, det er alltid mer
Her er et utvalg av bloggposter jeg har skrevet om sånt som har med kvinner og menn å gjøre.
Om unger og rosa og dukker og biler og de greiene.Lilacs for pubic hair, med godt kommentarfelt.En sur 8.mars-tale fra i fjor.KjerringpunkereJeg har sluttet å regne med meg selvOg så alle postene i den gamle bloggen
Folk vasker alt for mye.
_DS.jpg){kind=spacer}
