Mimi Weddell er død

Jeg skrev akkurat om henne i "de gamle er tilbake" nå skriver New York-bloggeren Advanced Style at hun er død.

Kikk inn på posten min, der er det noen fine bilder og videosnutter,
sånn som denne.

Mrs. Weddell, blessed with an elegant bone structure, skriver William Grimes i nekrologen i New York Times, og siterer datteren “She was almost like a performance artist,” her daughter said. “She would walk down the street wearing a pith helmet.”

Oslo Maraton og historier

Aftenpostens fotograf har laget en billedserie på 22 fotografier fra Oslo Maraton. Det skal være en opplevelsesserie forstår jeg
siden det er en del bilder av legger.

Alle leggene har hår på

Det fins mange historier det går an å bildefortelle fra et sånt løp, Jon-Are Berg-Jacobsen har vist frem 22 menn i omtrent samme alder som seg selv.

En av de fine tingene ved å se på lange løp er å se på så mange gamle menn, seige og senete magre menn med grått hår og 34 eller kanskje 55 maratoner i kroppen. De peker trøstefullt fremover for meg, det var 30 menn mellom 60 og 64 år som løp full maraton,
det går an å fortsette å holde på med det vi liker å holde på med.

Lister over alder og kjønn

45 % av de som løp var kvinner

F.eks hun under her som holdt skjemaet sitt akkurat slik hun hadde tenkt det ut, hun løp maraton for første gang i 4 timer og 37 minutter, med helt nye opplevelser av hva kroppen kan ha å by på av overraskelser og hva vilje kan gjøre. Hun holdt skjemaet nesten inn og så løp hun fra fartsholderen sin og tok en spurt de siste hundre meterne. Og så var hun tom for mental kraft og gråt. Nå ligger hun på en madrass på gulvet ved siden av bordet og sover.


Det er historier om så mye svette at det er saltstrimer i fjeset,
om brystvorteblod og blod som har blitt fraktet inn i fotsålen så lenge at blodårene er pumpet opp flere timer etterpå,
klikk på bildet og studer årene.
Det er all slags historier.

Bergmans husholderske

Jeg liker å lese om folk

Hvis det er kjente folk kan jeg lettere se dem for meg, selv om noen ganger tenker jeg at det er for mange detaljer i biografier, nå sist den om Bjørneboe, jeg tenker at vi tillegger noen detaljer unødig stor vekt fordi det er et kjent menneske det dreier seg om.
Jeg prøver å forestille meg at jeg leser det samme om en ukjent.

Men jeg skriver meg bort litt

Jeg så nettopp på dokumentaren om Bergmans husholderske,
den ligger vel ute noen få uker tenker jeg.
Den er litt langsom i starten men jeg syns den er verdt sin time.


Den sier noe om hvordan det kan gå med den som er vant til å stå i sentrum, at det er deg alle skal ta hensyn til. Bankdirektøren selv kommer med pengene når Bergman går i banken og Bergman omtaler seg i 3. person. Husholdersken, Anita Haglõf, ser at hun blir behandlet som en ubetydelig person. Jeg tenker på hvordan det ville vært hvis hun stilte mer krav til ham, eller avvæpnet ham.

Filmen handler ikke bare om makt, den viser også en ensom mann, en mann som vil være alene, en mann som trenger litt menneskelig varme likevel og så er det beliggenheten til huset rett ved havet og vegetasjonen rundt.


Bukowskis salgside for Bergmans eiendeler

Rollfördelningen, där han var den auktoritäre, stränge, ibland elake, mannen och Anita Haglöf den underordnade tjänstekvinnan, stod sig genom åren. När Bergman ville vara snäll förminskade han på traditionellt manligt sätt Haglöf genom att kalla henne ”lilla Anita”.

Jeg leste Tre Dagbøker med interesse,
notatene Bergman skrev da kona skulle dø.

De gamle er tilbake

De tør å syns, mene, le høyt, ta plass.
De gamle har vært her hele tiden.


På bildet over er Mimi Weddell, 93 år gammel modell som fikk sin dokumentarfilm Hat´s Off (stygg side, kul kvinne.)
Mer om henne litt lengre ned.

I dag har SvD en artikkel om mote for gamle,
eller kanskje særlig at motebransjen viser tegn på å interessere seg for gamle kvinner. Bra.


Ett exempel är Fanny Karst i London, med egna märket Old ladies’ rebellion. Bland stadens stilsäkra 70-plussare har 25-åriga Karst snabbt blivit ett namn som designern du jour. Hennes skräddarsydda silkesklänningar och stöddiga t-shirts är ett välkommet tillskott för alla de kvinnor som känner sig mer som Vivienne Westwood än drottningen efter pensionen.


Designerns visningar har blivit nästan lika omtalade som kollektionerna själva. Fanny Karst modeller skrider nerför podiet i herrskor, med käpp och inte sällan ett leende.

–Redan när jag gick på modeskolan Central Saint Martins visste jag att om jag skulle hålla på med design för kvinnor så var det den här ålderskategorin jag ville syssla med.

Fanny Karst til venstre.
Hon förklarar att det som till en början lockade henne var att hon föreställde sig att kvinnor i den här åldern bar på en viss attityd.

–Och jag hade rätt. De strävar inte efter att passa in eller är ute efter att bli ett med möblemanget. De är heller inte så ängsliga utan gillar att synas.



Friheten att uttrycka sig individuellt med kläder tycks för många människor komma med åldrandet. Det är någonting som alltfler unga i modevärlden just nu tar fasta på. I månadens Nöjesguiden hyllar moderedaktören Michaela Forni pensionärernas stil i Italien.

Av alla människor hon ser på torget är det de äldre som fångar hennes intresse. Hon skriver: ”Damerna och herrarna här ser alldeles förtjusande ut och får mig att se fram emot att bli gammal. Inte bara för deras oklanderliga stil, utan även för att de vågar skratta högt, spela kort med polarna på baren, dricka en halv flaska rött om dagen och äta trerätters utan att tänka på kalorier. De är levande och de åldras inte bara med stil utan även med värdighet, precis som deras viner.”

Det er ikke så farlig folkens

Slapp av, le høyt før du blir 90.

Ari Cohen og Mimi Weddell

Förmågan hos många äldre att kombinera plagg från olika epoker på intressanta sätt var en av anledningarna till att Ari Cohen, New Yorks nya bloggstjärna, för ett år sedan startade sin fotodagbok Advanced Style. Om dagarna jobbar Cohen på The New Museum. Advanced Style är en hyllning till New Yorks alla välklädda äldre och har under det senaste året blivit måsteläsning för modeintresserade.

Det är en fantastisk skara människor som figurerar på Advanced style. Mimi Weddell, 93, exempelvis, som Cohen kallar en av sina musor. Hon klär sig i en blandning av vintage och herrkläder och lämnar aldrig huset utan hatt.

Det beste, se videoene:

Se på denne videoen om Mimi Wedell, hun turner fortsatt.
Mimi på motorsykkel og søt sønnesnønn som syns bestemor er kul
Jeg sitter fast i Mimi-Wedell-snutter: om å bo med familien

Høsten er på plass

Jeg liker Nytt på Nytt og Skavlan, men du får være med selv du ikke gjør det. Det kan jo tenkes det presser seg frem en kommentar du får lyst til å dele likevel. Det fins en virtuell storfamilie her som back up hvis du klikker deg inn i ruta under.
(lenka er tatt vekk)

Nå ser jeg at vignettmusikken som var fin er laget av Fläskkvartetten og heter oljerigg.

Dagbladet i Forbrukerombudet

Jeg klagde til Forbrukerombudet på Dagbladets endring av brukeravtalen der de nå begynner å trekke betaling fra mobiltelefonen uten at jeg har akseptert dette, sinnapost her.

Akkurat nå kom svaret fra Forbrukerombudet:

For at en gyldig avtale skal anses inngått må det foreligge en aktiv aksept fra forbrukeren. Det vil med andre ord ikke være tilstrekkelig at forbrukeren blir informert om endringen og deretter forholder seg passiv.

Slik Forbrukerombudet kjenner saken fremstår det ikke som om det er innhentet en aktiv aksept fra brukerne. Ifølge alminnelige avtalerettslige prinsipper er det den som påstår at det foreligger en avtale som har bevisbyrden for dette. I dette tilfellet vil det være dere. Det betyr at dere må kunne fremlegge dokumentasjon for en aktiv aksept fra de forbrukerne dere skulle belaste for tjenesten.

Basert på de opplysningene vi har i saken vil Forbrukerombudet anse hver enkel belastning av brukerne på bakgrunn av tekstmeldingen som dere har sendt ut, som et brudd på mfl. § 11 første ledd bokstav a).

Sånn ja, nå må Dagbladet svare Forbrukerombudet,
senest innen 6. oktober.

Akkurat nå 57

Jeg gjør nesten ingen ting, jeg er tiltaksløs, utladet.
Dette er den tilstanden jeg liker minst å være i. Jeg vaser rundt på nettet for å se om noe kan tenne meg, få meg opp igjen, avisrunden, twitter, facebook, google reader and such, til skammen tar meg.
For uengasjert til å sette i gang med noe, ikke trøtt nok til å sove.
Vi pleier bare fortelle hverandre ting på nett når vi er engasjerte,
hvis vi blir irriterte eller finner noe fint, hvis vi tenker på noe.

P2-losen

Klikk deg inn, bli med
(lenke tatt vekk)

Mad Men og litt meg

Jeg har slurvet med tv de siste årene og nå har jeg prosjekt på å oppdatere meg på tv-kultur-referanser.

Det er et hyggelig arbeide

Den store ungen og jeg startet på Sopranos sammen, skjønte at vi måtte se Gudfaren innimellom, kryss av for gjort. Vi fortsetter med Sopranos og skjønner at vi må se You`ve Got Mail om igjen, den har flere gudfarreferanser enn det vi har fått med oss når vi har sett den før: Just when I think I'm out, they drag me back in!

I helga har jeg sett Mad Men

Don Draper er kjekk. Han har alltid hvite skjorter som ser ut som de er nytattpå. Og han ser ut som noen har hengt ham opp på en kleshenger, litt stiv i overkroppen.

Don Draper ser ut som han trenger massasje

Men over her er han i sitt sivile jeg, på premierefest.

Folk har skrevet om serien, her er en wikipedia-artikkel,
den er litt kleint skrevet, dugnad?


Dette er på den tiden da det var cubakrise og man ikke ville jobbe sammen med homofile, man hadde sex med klær på, undertøy og alt. Eller var det bare i USA og i det skiktet serien beskriver?
Kjolene var fine. Og frisyrene.


Mad Men har en ganske bra side.
Man kan legge inn replikker fra serien selv f.eks. God idé, men jeg syns produksjonsselskapet skulle lagt inn noen flere selv først.
Jeg ble skuffet av å sjekke replikker på Don Draper.

Hvor har jeg den tapeten fra? Jeg vet vi hadde noe med det mønsteret hjemme. Jeg lurer på når sesong 3 kommer på dvd.


Det var godt å se premierefestbilde av den sleipe teite ålen,
se han ser ut som en hyggelig fyr.

Det var bare det jeg ville si,
jeg er med jeg nå.

Cirkus Cirkör

I går så jeg dem i Bærum Kulturhus, siste sjangs i kveld.
Det var verdt penga, men ingen sirkusforelskelse.


Nesten alt er verdt penga, så det var å ta labert i det der.
Nesten alt gir en opplevelse. Men jeg syns de var knipne på virkemidlene før pausen, jeg er ikke så glad i de strippa forestillingene, jeg vil at det skal være mye, mye hele tiden.
Jeg vil at noen skal ha et fantastisk nummer mens en annen kommer kjørende inn på en merkelig lekemotorsykkel, jeg vil at det skal være masse å se på og at jeg skal si wow mer enn en gang, øs liker jeg.
Etter pausen var det mer øs.


Det var en kul tromme-snakke-lyd-sekvens med Erik Nilsson,
jeg finner den sørenmeg ikke på noen av stedene til bandet eller sirkuset, det var jongløren Jay Gilligan og han er god,
jeg likte Anders Englund i hjulet sitt.


Jeg likte Mirja Jauhiainen og Sanna Kopra i trapesen, Jens Engman som gjorde en altfor kort blanding av hip-hop-snurring og moderne dans, Anna Lagerkvist (på plakaten) med pålenummer og så Angela Wand som balanserte på flasker med lange hår på leggene og skjegg, min smak.

Reklamevideoen til forestillingen
En annen video med lengre biter, av han i hjulet bl.a
Slideshow fra forestillingen



Her har jeg skrevet om Cirkus Cirkör og skolepolitikk

P2-losen

Vibeke Løkkeberg og Ole Ivars i debatt,
det blir nok merkelig.
Klikk deg inn og bli med hvis du vil.
(men nå er lenken tatt vekk)

Bare litt svensk vemod

..før leggetid.
med musikk til.

Se på Karita alene?

Det kan jeg jo ikke. Karita Bekkelem forteller fra Arbeiderpartiets indre liv. Og utspørringen av Erna Solberg? Bli med.
(lenke tatt vekk)

P2-losen

..er klar. Tar for gitt at Moland/French er førstesak.
Ellers? Aner ikke. Hva tror du?
(lenke tatt vekk)

Faen Dagbladet

Er det lov å begynne å trekke min mobil for penger
for noe jeg ikke har bedt om å få kjøpe?

Jeg snakker om at Dagbladet fra nå trekker 5 kr mnd for at man kan kommentere i avisen. Jeg fikk en sms om at de hadde endret brukeravtalen for litt siden, det sto ikke noe om pengetrekk før man klikket seg videre inn i beskjeden. Og jeg tok virkelig for gitt at jeg måtte positivt si fra at jeg vil være med videre. Men slik er det ikke.

Og når jeg nå prøver å sende sms-en for å melde meg av så går det ikke. Det er for tidlig på morran Dagbladet til dette, se til helvete å få meg av denne tjenesten ellers pusser jeg bjørnen på dere.

Jeg lagde en brukerprofil da Dagbladet gjorde et grep for litt siden for å bedre klimaet i kommentarfeltene sine. Ok, dette kan jeg være med på, tenkte jeg. La meg prøve å bidra litt i alle fall. Jeg trodde journalistene og kronikkforfatterne også skulle være med på dette. Iveren min til å bli med på dugnad sank etterhvert som det ikke skjedde. Og jeg betaler ikke for å få lov til å hjelpe til.

Mer hverdag, mer

Det er lite rett-frem-hverdag i blad, men i det engelske bladet Karen er det det vanlige som er greia. Bladet minner mitt om Carl`s Cars hvis dere kjenner det men at det ikke er biler som er satt inn i ramme, det er handlister og billige ananas, nuppete rosa kald hud bakpå låret. Sjekk sida til Karen Magazine og dra pekeren over den hammertåa på bilde øverst, det kaller jeg hverdag: Hammertå.

Astrid på Flickr har tatt bilde av Karen-oppslaget i D2, det er flere fotografier av Karen-sider som du kan klikke deg til i høyremargen.

Og selv om hverdagen til redaktør Karen (bildet under) ser glamourøs ut foran steinhuset på engelsk landsbygd, så er det ikke det glamourøse Karen Magazine handler om, og ja, vi vet at det er hverdag inne i glamouren også.


- Alle vet jo at det er mye nydelige greier i hverdagen.
I dag så jeg solen. Fikk en klem av en venn. Slike ting. Det er selvsagt. Det dreier seg mer om å ikke glemme det store bildet,
og de små detaljene i det store bildet. Det er troen på at øyeblikket der man deler opplevelser, selv om de hver for seg er lite oppsiktsvekkende, samlet kan gi en slags kommentar på selve livet.

- Man vet ikke hva som skal skje hvis man går til byen en dag.
Den uforutsigbarheten prøver jeg å holde fast ved.

- Hverdagslivet er satt sammen av en masse små detaljer som aldri kommer til å bli viet oppmerksomhet som nyheter eller gjenfortalt som spesielt interessante historier. Det vil si at alle de små tingene kan tapes, glemmes og forsvinne. Karen Magzine handler om det lille og lite oppsiktsvekkende i vanlige mennesker eksistens.

Lubbock blir stille et lite øyeblikk. Så ler hun høyt og lenge.
- Det høres fryktelig pompøst ut! Men, uansett. Noe sånt.

Det minner litt om blogger, slik man tenker seg at blogger er, men så er de jo som regel ikke slik. Jeg noterer dette her i alle fall, så har jeg det her. Og jeg kan kaste utklippet fra D2, mens Karen Magazine får plass i hylla, etter tradisjon for hva man kan samle på av papir.

Polaroid, litt blogg..

..lite snapshots, hverdag muligens.

Litt som blogg?

Men som blogg oftest er bare når unge blekhårede rosakvinner skriver, og hverdagen de beskriver ain`t worthy merkelig nok.
Det kommer av at vi som syns vi kan vurdere andres uttrykk ikke får til å legge merke til at alt ikke er lagd for oss.

Jeg vil gjerne lese mer om hverdag. I dag ser jeg på Guardians sin lille polaroidserie. De ga 8 kjente fotografer et polaroidkamera for en dag. Jeg likte ikke best Nan Goldins ugle, slik jeg kunne trodd
men Martin Parrs lille historie om mora som ser på kona som skyper broren sin i Australia. Det er første skypeopplevelse for mor, like merkelig som polaroid var en gang. Det andre bildet er av en venn som kommer til middag med krykker.


Dobbeltklikk på bildet for å få det større og øke hverdagsfølelsen.

Kjære staten, kjære meg

Fordi jeg noen ganger skulle ønske at staten eller mamma forteller meg hva slags mat jeg skal kjøpe slik at jeg slipper å bruke den begrensede velgekapasiteten hjernen min har til å bestemme små, men viktige, ting:

Om jeg skal ta mat som er sunn eller bare ikke gjør meg tjukk, den langreiste maten som støtter næringsliv i U-land men som bidrar til polis-smelting, den som ikke utarmer jorda, den som gir de som har dyrka lønn som går an å leve av, fordi alt dette,
lot jeg som om jeg var staten i dag
og jeg spurte meg selv hva jeg da ville kjøpt.

Det ble kålrot.
Kålrot er godt.

P2-losen er klar

for Dagsnytt18, klikk deg inn i boksen under og bli med.
(lenka er tatt vekk)

Spike Jonze feires

Snart kommer Where the Wild Things Are på kino og i den anledning har MoMa en midtlivsutstilling om Spike Jonze og i disse anledningene har New York Times en 7-siders sak om alt.


Fin filmbit med Maurice Sendak, Dave Eggers og Spike Jonze

Artikkelen handler om bloggeren som satte i gang kampanjen som fikk Warner til å snu og tåle Spike Jonzes versjon av Where the Wild Things Are, skatefilmer, reklamefilmer for IKEA, Nike og GAP, musikkvideoer, John Malkovitch som dro til Paris for å treffe Spike Jonze på Sophia Coppolas oppfordring. Med mere som det heter.

Dette er de bitene jeg likte best

Growing up, Jonze told me, he completely identified with Max.
In 2001 and 2002, while filming “Adaptation,” Jonze would read the book at night in his Los Feliz bedroom. “I’d read it and put it down next to my bed and think about it,” he said. Every once in a while, Sendak would call and they’d talk about work, art, Mickey Mouse, their lives. But whenever the subject of a “Wild Things” movie came up, Jonze told me, his answer was the same: “I love it in this form, and I don’t want to add something on that seems extraneous.”


Then one night in 2003, Jonze opened the book again.
He had been going through a difficult time. After more than a decade together, he and Sofia Coppola were splitting up.

He found himself contemplating the wild things anew. “What would they look like?” he wondered. “What would they talk like?”
He decided they should talk like people, not like monsters.
They were “complex emotional beings,” he told me, with wild emotions roiling inside them. Then he began to think of the wild things as actually being wild emotions, embodying all the intense things children — and grown-ups — sometimes feel.

“I felt that I could write infinitely about that, because that’s so much of what we are,” he told me. Excited, Jonze scribbled down some notes and called Sendak. At some point during what he described to me as “10 minutes of rambling,” he managed to get across the essential piece of information: he wanted to do the movie.


Jonze asked Dave Eggers, the novelist and nonfiction writer, to write the screenplay with him; they had met a few years earlier after Eggers wrote Jonze a fan letter. In 2004, his divorce from Coppola finalized, Jonze moved to San Francisco, where Eggers lived.

The two of them wrote in Jonze’s house. For inspiration, they’d watch “The Wizard of Oz.” To unwind, they’d ride around the house on skateboards and shoot each other with BB guns. Sendak had instructed Jonze to make the movie personal, so Jonze gave Max a single mom. He and Eggers spent hours talking about their childhoods and their families. Though they were creating a strange, allegorical fantasy, they wanted it to feel as true-to-life as possible.


Jonze’s team, meanwhile, has been pursuing its own marketing strategy, one not particularly oriented toward children.

Jonze directed a short documentary about Maurice Sendak that will be shown on HBO.

Eggers wrote a novelization of the movie and is publishing it
(with a fur cover) through his own publishing company, McSweeney’s.

There’s a line of “Wild Things” skateboards,
a soundtrack album by Karen O of the art-rock group Yeah Yeah Yeahs
and branded “Wild Things” jewelry for sale at a boutique near Jonze’s Lower East Side apartment.

På bildet er Dave Eggers, Tophy Eggers og Spike Jonze.

Jeg finner ikke noe på MoMas sider om alt Spike Jonzez som foregår der i oktober, men New York-bloggeren Brooklyn Vegan har en lang gjennomgang. Det er filmer fra den hittile karrieren, snakkinger, konsert.

Where the Wild Things Are kommer 16. oktober i USA.
11. desember i Oslo
Her har jeg skrevet om Maurice Sendaks 80-årsdag,
da han gjerne ville tilføye at han er homofil.

P2-losen

Klikk deg inn og bli med.
(lenka er tatt vekk)