Hvis det ikke var så typisk..

.. ville jeg ikke nevnt at på flyturen hjem var det en kvinne som lo og lo av kjærestens kommentarer og jeg tenkte på det med at kvinner setter seg i publikumsposisjon oftere enn menn,
vi sitter på første rad og passer på å gi høvelig respons og hopper sjeldnere opp på scenen selv.

Kom igjen da folkens, ta plass.
Kom igjen da folkens, sett deg på første rad litt oftere du også.

Dette er dagens paroler fra bordet hjemme på Olaf Ryes plass.
Det og denne facebookoppdateringen fra en bekjent:
Var på fotballkamp med mannen. De vant!! Hurra!!
Har sjelden sett min bedre halvdel ta sånn av...Han var helt vill!!!
Råartig opplevelse:-)

Hjemme igjen

Dette er tingene jeg kjøpte i Venezia, det jeg har med meg hjem i bagen som jeg ikke hadde med da jeg dro: Souvernirer kan vi si:

- Postkort fra biennalen som det står Venezia på men som er fra andre plasser.
- En hvit kokkejakke.
- En hvit legefrakk med skrå hals, men som jeg så en kjøpmann med i en kjøttbutikk.
- En parmesanost.
- En halv grappa.
- En veldig stor tomat, har ikke sett større.
- Olivener som ble til overs.
- Engangskopper fra Lufthansa som ikke burde vært engangs og som skal bli turkopper.

Sånn, var ikke dette privat så vet ikke jeg,
slett ikke bare personlig, denne anbefalte fortolkningsrammen,
hæ?

Hvis jeg var sjefen

på kunstutstillinger så skulle minst ett verk stå ved utgangen og så skulle den ha lapp ved siden av der det sto: Bare ta på! Du kan få klatre oppå. Stikk tunga borti. Lukt,

Man blir jo helt gal av det kunstregimet der man bare kan se og ikke røre. Hele kroppen skriker få kjenne, hva er denne blomsten laget av, stoffet ser litt slimete ut, er det glatt, er det tungt. Og så skal man bare stå å tenke på det? Det går jo ikke. Fuckings hjerne-entusiaster, tanke-freaker.

Morgenstund

Det er ganske tidlig morgen og den store ungen er tilbake fra en løpetur i regn og torden med hotelleieren Roberto som driver med ultrasport som er den sporten som dreier seg mest om å hente opp det som måtte være i kjelleren men som jeg liker å høre om fordi det ikke likner på å gå til Mont Everest. Det heter forresten kjelleren på italiensk også, det stedet der det kan være ekstra krefter hvis man bare er beredt på å vente mens man gråter og mister motet og har vondt, det er ikke jeg.

Det er fint hvordan folk finner hverandre, lettere når interessene syns på at man kommer inn i resepsjonen og er svett i løpeutstyr,
vips så var de i en samtale om melkesyre

Og siden Roberto hadde løpt et ultraløp i Frankrike for to dager siden trengte han et par langsomme mil i kroppen og kunne ta ungen gjennom de beste løpegatene i Venezia og mens de løp hilste Roberto på folk de løp forbi og fortalte ting som at siden det bare er 68.000 mennesker i Venezia så kjenner alle på samme klassetrinn hverandre og den uteliggeren der var så intelligent men så gikk det galt og nå er han her.

Det skal være den beste måten å få sett en by på,
man tilbakelegger lengre strekninger pr tidsenhet.

Fargene her..

.. er matte. Det ser ut som det er melk i havet og lufta er disig sånn at alt ses gjennom fuktighet. Husene har orientalsk hvit vinduspu\ynt på seg men veggene er malt i matte farger som er avskalla sånn at mursteinen syns.
Det får meg til å slappe av.

Nå skal jeg gå ned på kaikanten ved Grand Canal med ei opptrukket flaske rødvin og ost og tomat og en slags rista brød i olje og hvitløk og så skal jeg se på folk.

Får ikke bildene fra kamera inn på reise-pc-en.
Dere kan prøve å se det for dere hvis dere vil.

Akkurat nå 56

Jeg sitter alene i frokostsalen på hotellet og venter på at den store ungen og broren min skal komme tilbake fra løpeturen og at de andre skal stå opp.

Det er bra med en stille stund, jeg prøver å få reise-pc-en opp og stå.
Kom meg på nettet det var en lettelse, men det er endel org for å få den til å svinge litt mer sånn som hjemme-pc-en.

Vi er i Venezia. Det lukter så godt hav her, det liker jeg. Det er mer jeg liker, men bare det jeg vil nevne nå. Båtene går på kanalene sånn som buss og trikk gjør hjemme, båter blir brukt til alt, ambulansebåten, søplebåten,
det er innkjøring forbudt-skilt for båter her. Ingen biler. I går kveld satt vi på kaikanten med en grappa og så på at havet begynte å sige inn på torget.
Jeg vil at det skal stige mer, jeg vil se på det.

Etterpå skal jeg gå ut og kjøpe skinke og ost og rødvin og tomat og majones eller no og putte alt i veska med en stor matboks, med små saltbokser, kniv og skjærfjøl. Og så er vi klar for å gå ut i byen og se oss om.

Helene Uris siste bok

"Den rettferdige" var med som flyplassbok i helga
og det var merkelig å lese den rett etter Kjersti Kolbotns
Eg er mamma, eg skal være god.

Språket er så utvendig, blir det riktig ord? Ikke noe erfart noe sted, distansert, et festlig språk, svellet opp med adjektiver,
på denne måten:

"Edvard Frisbakke skutter seg og fester blikket på kvinnen helt forrest i krematoriet, men på den høyre siden. Hun troner der fremme, ganske alene. Hun er umulig å overse, for håret hennes er farget strekt lyserødt. En ytterst påfallende farge, som fører tankene hans hen på tivoli og billige fornøyelsesparker.
Det ser granngivelig ut som hun har sukkerspinn i stedet for hår på hodet, synes Edvard Frisbakke.

P2-losen er klar

Straks begynner Dagsnytt 18, med saker etter min smak i dag: Hva kan egentlig det internasjonale samfunn gjøre for folket i Iran. Det lurer jeg også på. Og hva vet vi om de som driver med skoleskyting og er det nyttig med profiler? Og Twitters funksjon i valgkampen. Dette blir ikke bedre, klikk deg inn og bli med. (boksen er tatt vekk)

Kjersti Kollbotn

Eg kjenner at det stig i meg.
At eg må få viljen min.
At dei skal ete no, maten eg har laga.
At dei skal ete no og ikkje seinare.
At det er viktig at dei lyder meg.
At det skjer no.
At dei ikkje kler av meg og gjer meg svak.
At eg får den respekten eg har krav på.
Dei gjer meg til ein liten vaksen.
Det skal dei ikkje gjere.
Dei skal ikkje gjere meg lita.

Jeg har ligget i senga to ettermiddager og lest "Eg er mamma, eg skal være god" og når jeg nå står opp fra den og googler så lurer jeg på om jeg har oppfattet boka anderledes enn de andre.

Det ser ut som man mener at hun bare skriver om en kvinne som det har gått fryktelig galt for. Riktignok går det galt men jeg syns også hun skriver om oss alle, kvinner og menn, den delen av oss som ikke er den varme rolige omsorgsfulle delen, men den andre lille biten, som jeg mistenker at vi alle har en andel av, den biten som gjør at vi alle gjør noe en eller flere ganger i livet, overfor ungene våre, eller andre vi elsker, en filmscene, en replikk vi kan spille av i hodet,
det vi skammer oss over.

Ingen får til å gjøre de tingene vi selv syns er riktige hele tiden og hva skal vi gjøre med det, spør Kjersti Kollbotn, hvorfor forteller vi ikke det til hverandre?

Det er vel og bra å lese om en annen crazyperson, å se teksten som en historie om en annen som falt, men ubehageligere å sniffe på de delene av seg som man ikke liker.

Kvifor klikkar det for mor?

spør f.eks Marta Norheim i NRK og svarer:

Det er her romanen har sitt svakaste punkt. Forklaringa vi får, er at Tove Vik vil leve vaksenlivet med festar, improviserte turar og kjærastar. Ho vil ikkje alltid måtte tenkje på barna, ta ansvar,
vere der for dei.

Det syns jeg ikke

Jeg syns ikke at det er svaret vi får. Jeg syns vi får høre at mora anklager seg selv for å ikke være god nok i tankene om ungene sine og senere i handlinger og at hun skrur seg nedover i en depresjon,
vi vet ikke riktig hvordan det begynte, det gjør ikke noe.

Han rekkjer fram glaset og eg tømer i:

- Då kona di omsider begynte å tenkje karriere og pensjonspoeng, måtte du sjølv ta deg av praktiske ting. Du kalla ungen din tjukk etter førtiåtte minutt på kjøpesenteret.
- Tok du tida?
- Eg likar å kvantifisere.

Munnos blir sitjande taus.
- Har du gjort meir, Jan? Har du truga, lugga, har du rista?
- Eg har ikkje gjort desse tinga du snakkar om. Det er visst berre du som gjer slikt. Eg kjenner i alle fall ingen andre.

Eg flyttar uroleg på meg.
- Eg gjer ikkje slikt.
- Nei, men då finst ikkje problemet. Ikkje hos deg, og ikkje hos meg. Skål! Du har ein livleg fantasi.

Den neste halvtimen gjennomfører eg ei systematisert og effektiv pårusing.

(Jeg syns nesten denne altfor knappe anmeldelsen i Haugesunds Avis var best.) Og så, syns jeg hun beskriver endel hverdagslige tanker så presist og bra og dessuten er hun morsom også.
Det var bare det i kveld.

Sier de at drepte ripte biler?

Går ikke Dagbladet langt i å antyde at den drepte i garasjen på Skøyen skrapet opp biler i garasjen? Flere biler var oppskrapet og,

- Skrapemerkene er ikke oppstått ved at biler har kollidert eller sneiet borti hverandre. Det er ikke skrapemerker på avdødes bil.

Eller er det jeg som er retorisk muggen?

Dagsnytt 18 onsdag

Jeg har på følelsen av at sola har tatt knekken på Dagsnytt 18-småprat-lysten i dag, men det vil vise seg. En er meldt fra Berlin, da er vi i alle fall to. Klikk deg gjerne inn og bli med. (lenka er tatt vekk)

P2-losen tirsdag

I dag har jeg lyst på mye om Iran, det er vel det eneste tror jeg. Dere? (alle kan bli med) (lenke tatt vekk)

Hverdagslig språk

"Å skrive med stil er å gi seg til kjenne som opphav til ordene, det er å gjøre krav på ordene som sine egne" Anders Johansen

Tilfeldigheter gjorde at jeg har lest Nils Christies "Små ord for store spørsmål" og Anders Johansen "Samtalens tynne tråd" rett etter hverandre. Pussig, for de handler delvis om det samme og noe jeg er trassig opptatt av: Å bruke vanlige ord når man skriver.

Jeg blir mistenksom når folk ikke gjør det. Hvem pynter du deg for, tenker deg, er det kollegene dine, det burde det ikke være hvis du later som du skriver til meg.

Å bruke vanlige ord gjør at man ikke ekskluderer andre eller gjør det lettvint for seg ved å adoptere en annens språk. Det er risikabelt, det kan tenkes teksten ikke blir lagt sånn vekt på som den kunne fortjent. Jeg likte begge bøkene, men selv jeg, som syns det jeg syns, tok meg i å tenke at de ikke var ordentlige og seriøse tekster, jeg liker ikke å innrømme det.

Det er en stor fordel ved å tvinge seg til å bruke sine egne ord, det er lettere å tenke med dem mens man skriver. Men det er vanskelig å tenke, hva er det egentlig jeg mener? Det fins ord som jeg kan, eller kan jeg egentlig diskurs og eklektisk helt innerst inn. Nei, jeg kan de ordene på en overfladisk måte. Når jeg bruker de vanlige ordene får jeg en mer direkte kontakt til det jeg prøver å tenke på.

Før hadde jeg det sånn med å skrive for hånd, selve det å føre pennen og det at det tok lengre tid enn på maskin gjorde at jeg tenkte bedre. Jeg måtte skrive arket om igjen mange ganger for å få orden på alle innskytingene som kom med etterhvert og når jeg gjorde det kom det kanskje en ny tanke som utvidet setningen jeg først hadde skrevet. Nå skriver jeg alt på nett, jeg er blitt vant til det. Men jeg leser over og endrer mange ganger. Til slutt må jeg av og til publisere før jeg er helt ferdig, jeg er blitt mett av å se teksten i samme rute. Når jeg har publisert ser jeg småting som skal endres.

Anders Johansen:
"Når jeg skriver, skjer det ofte at det stanser opp for meg ved et lite problem. Da er det om å gjøre å ikke stange seg fast. Jeg må kunne slippe taket et øyeblikk, foreta meg noe annet, litt på siden, men uten direkte å forlate problemet. Det er da jeg skjenker meg en kopp kaffe eller tenner en sigarett. Virkningen av slike stimulanser beror ikke så mye på de fysiologiske reaksjonene, som på muligheten for å lette på trykket med et moment av ganske svak distraksjon.
Dette er ni-til-fire-effekten i mikroversjon: Ingen egentlig avbrytelse, men en liten unnvikelse nå og da, et påskudd for å holde seg litt svevende en stund; ofte er det ikke mer som skal til før det løsner."

og

"Metodelitteraturen berører ikke spørsmålet om hva som skjer når vi skriver. Tilsynelatende går den ut fra at dette er et rent formidlingsarbeid, som tar til etter at kunnskapen er etablert:
Da skriver man stoffet ut, da skriver man tankene sine ned - som om stoffet kunne foreligge, fullt gjennomtenkt, på forhånd, og som om ingen ting avgjørende skjedde mens vi skrev."

En ulempe ved å lese mye og blogge er at det er så mye jeg har lyst til å sitere fra bøkene. Da blir det for langt, jeg ender ofte med å tenke at jeg skal skrive om dem seinere en gang sånn at jeg kan gi et mer fullverdig inntrykk av tekstene og så blir det liggende uferdige bloggpostbøker i bunker.

Sånn, nå skal jeg sette de to bøkene inn i hylla.
Begge er bøker som skal få bli i huset mitt. Om en stund skal jeg ta dem ut igjen og lese om igjen alt det jeg har satt strek ved fordi det fikk meg til å tenke på noe jeg syntes var viktig.

Ok, hvis Kjetil Rolness..

..kan bruke sin private historie om sin unge (gutt)
som relevant eksempel på hvordan gutter og jenter er,
så vil jeg bruke min unge (jente)..

..til ikke helt det samme

Rolness beskriver hvordan gutten hans som ettåring og toåring hviner over traktorer og biler. Min egen jente oppførte seg på samme måte i samme alder. Jeg tenkte mye på hvordan det kunne henge sammen, det var ikke mye bilentusiasme å hente fra meg i utgangspunktet, men hun pekte på alt som kunne kjøre + heisekraner og vi samtalte selvsagt om dette.

Man snakker med en toåring om det den vil

Jeg kom frem til at det kunne ha med alder å gjøre.
Tingen beveger seg, er gjerne stor, har ofte farge.

Litt seinere ble hun fryktelig opptatt av rosa, tyll, pus, perler,
gull og sølv. Jeg tenkte mye på hvordan det kunne henge sammen, det var ikke mye rosaentusiasme å hente fra meg i utgangspunktet, dette var før hun begynte i barnehagen og hun traff gjerne mine venner som mest gikk i svart.

Men ok, jeg er for at enhver får kle seg som hun vil så vi kjøpte inn det som glinset og hun fikk kle på seg. Jeg kom frem til at det kunne ha å gjøre med både alder og sosialisering inn i kjønn å gjøre.
Det som blinker er lett å like og unger tar til seg mer informasjon tidligere enn man regner med hvis man ikke vet så mye om menneskehjerner.

Før hun begynte på skolen hadde hun gått over til lyseblått og lilla og etterhvert noen merkelige (i mine øyne) sammensetninger.
Men jeg ville nødig være mine datters vokter når det gjaldt visuelt uttrykk så hun fikk stort sett holde på som hun ville ture.

Hva kan vi bruke dette til?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det fins biologiske forskjeller på om en jentebaby ser flere sekunder på et fjes enn en guttebaby, det er ikke så farlig for meg. Men jeg vet at vi har en tendens til å lese "typisk gutt" og "typisk jente" inn i adferd når det er slik vi leser den og at vi sikkert forsterker disse trekkene. Og jeg vet at det fins flere ting å erfare i verden enn det vi får til å gi ungene, så hvorfor snevre inn?

Det lønner seg for en unge som skal vokse seg inn i samfunnet at vi er bevisste hvilke holdninger vi dytter på dem. Samtidig må vi la ungene få lov til å ta de grep de anser som nødvendig for å komme inn i sine kjønnsgrupper, på samme måte som vi lar oss selv som voksne få lov til, eller i det minste aksepterer, at vi gjør grep for å passe inn i den kjønnsgruppen vi ønsker å tilhøre eller den sosiale gruppen.

Hvis Bratz er det du ønsker deg mest av alt,
skal jeg gjerne gi deg en Bratz

Men jeg er lei av å høre satt-på-spissen-historier om foreldre som gir gutten sin dukker men så vil han bare leke med biler, som et slags bevis på at her gjelder biologien. I leketøy som i andre ting bør vi være så bevisst vi får til på hva vi implisitt krever av ungene våre og prøve å utvide verden for dem.
La oss gå på ishockeykamp. Se en såpebobleblåser,
en liten vannkanne til blomsten, et tårn.

Tilbake til min egen unge (jente). Hun fikk lego og togbane og koppestell og dukker. Hun lekte litt med det, men stort sett var hun ute og herjet. Når jeg tenker over det husker jeg ikke ordentlig hva hun drev med ute. Det var mange gutter rundt der vi bodde, hun lekte stort sett med dem. De løp rundt sammen, de satt i trær, mye husking. Det fins individuelle forskjeller også. Ved siden av sto den eneste nabojenta med dukkevogna si og så på.

Ukeslutt ekstrasending

Jeg har på følelsen at jeg får Hanne Nabintu Herland eller Turbo-Hank som den nye Børre Knudsen på Ukeslutt i dag. Jeg kjenner på meg at det kommer noe jeg grøsser av. Det har jeg ikke lyst til å gå gjennom alene, hva heter det når man blir skjermflau og det er på radio? Hvis det viser seg at Ukeslutt er alvorlige og ordentlige i dag avslutter jeg litt før tida siden jeg skal være et sted litt før 14. Men la oss se da?
(lenke tatt vekk)

P2-losen

Det er fredag og hva har vi i dag av nyheter egentlig? Iran gjetter jeg. Mer overvåking? Bhatti-dommen? Ok, klikk deg gjerne inn og bli med på småprat mens vi hører eller ser Dagsnytt 18. Vær obs på tidsforskjell mellom radio/tv/nett, opptil 20 sekunder. (tatt vekk lenke)

Jeg leser om Daevid Allen:

"Allen er i dag 71 år. Allerede i 1961 samarbeidet han med forfatteren William Burroughs, og da den psykedeliske perioden ble sparket i gang var han nærmere tredve. Likevel, han fløt med."

Jøss, tenk det altså

Nærmere 30 år og fortsatt åpen for nye strømninger i samfunnet. Fordi jeg er en sur og mistenksom faen tenkte jeg at Marius Lien i Morgenbladet sikkert var 24 selv og så på folk på 30 som oldinger.

Men neida

Det utmerkede verktøyet skattelistene forteller meg at han er minimum 30 år (det er 3 ulike Marius Liener å velge mellom)
- så hva kan jeg slutte av det?

Jeg har hatt mine stunder med Gong the Pot Head Pixies
men det er lenge siden nå (hør evt. her)

Sentimental

Forstår jeg ordet sentimental anderledes enn andre
eller er vi uenige om det er en følelse man kan være bekjent av?

Når jeg leser ordet skjønner jeg av sammenhengen at dette er ikke bra, det er sentimentalt. Den følelsen jeg selv kjenner som sentimental liker jeg. Hva består den i,
den er vemodig, myk, rørt kanskje.

Jeg spurte noen om dette i går, jeg tror vi kom frem til at det dreide seg om at det tilbakeskuende i følelsen tar for mye plass,
at det ikke er refleksjon der samtidig.

Men må det være refleksjon bestandig, kan ikke noen følelser få være rene uten den stadige vurderingen, jeg syns ikke det mangler distanse eller kritikk i den strømmen av tanker og følelser som surrer og svirrer og trenger seg på.

Og hvorfor ikke tilbakeskuende, hvorfor skulle det være bedre å være i nået eller se fremover? Skal det ikke få være med litt av alt,
i ulike blandinger i perioder.

I dag sa en kollega at han arresterte seg selv hvis han sa noe som kunne oppfattes som sentimentalt, nei huff nå er jeg sentimental. Han ville påpeke at han ikke var overveldet av private følelser
men en seriøs og saklig kar.

Jeg får lyst til å protestere: ###
Jeg tror det kan være et privilegium å være sentimental, hvis jeg ser tilbake og ikke er sentimental, er jeg trist, kald, likegyldig.
Eller mer rolige følelser. Glad kanskje.
Men sentimental kommer ikke så verst ut på skalaen.

Charlie Haden, hør på denne, se på den, sentimental syns jeg.

Så? Så langt kom jeg.
Si noe du.

Dagsnytt 18, bli med

Lenge siden sist, men i dag tror jeg at jeg trenger hjelp til å skjønne overvåkingssaken f.eks. Hva annet har skjedd i dag, hvilke saker tror vi kommer i Dagsnytt 18? Klikk deg inn og bli gjerne med. (tatt vekk lenke)

Husmortips

Jeg vil ikke bare rive ned.
Jeg vil også bygge opp.

Derfor vil jeg komme med råd for husholdningen, råd som jeg selv syns fungerer på en god måte: Bygg opp et vinlager du ikke regner med. Jeg har en kasse vin i yttergangen. Det tok meg noen måneder å få den full. På kjøkkenbenken skal det alltid stå to flasker vin på den trange rare hylla. Når det er blitt tomt der må jeg kjøpe ny selv om jeg har vin i yttergangen. Hvis det er krise kan jeg låne av meg selv fra kassa i gangen. Men da må jeg virkelig ta meg sammen og kjøpe f.eks tre flasker på mandag.

Om det private

Det tilsynelatende private brukt i offentligheten interesserer meg. Det samme gjør hvorfor vi trekker skillene til det private akkurat der vi gjør. Det samme gjør hvordan endringer i tilgang til offentligheten blir behandlet i mediene.

Martin Grüner Larsen har skrevet et godt svar til en lite innsiktsfull artikkel i Dagens Næringsliv om det private på Twitter:

"Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance,
halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute,
og det er jo analytisk interessant
og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt.
Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt."

Jeg er født med sølvskje i munnen!

.. ikke ski på beina

Og hva er det med fjord og fjell?
Dette minnet meg om det merkelige med hva vi legger vekt på å fortelle når en ny unge er født. Er mor og barn friske? Det er viktig. Hvilket kjønn er det? Også viktig fortsatt. Men så kommer antall cm og gram. I seg selv er det ikke vesentlig om en unge er 49 cm eller 52 cm når den blir født. Jeg tror vi forteller om dette fordi vi er noen skikkelige fakta-faener som likevel gjerne vil si noe mer om det voldsomme og merkelige som har skjedd og så griper vi til disse lett forståelige og konversasjonsvillige tallene.

Men tallene er ikke egentlige viktige

På samme måte som at det er andre ting som er viktig å vite hvis du skal bo i Norge enn hva den lengste fjorden og det høyeste fjellet heter. Det er viktig å vite hva olja har gjort for oss, ikke hva den første plattformen heter, det er viktig å vite hvordan demokratiet fungerer, ikke hvor Eidsvoll er eller om det er kongesangen eller nasjonalsangen vi synger på nå.

Akkurat nå 55

Her er siste spaltetekst i Journalisten, det er en litt bearbeidet varianten av det jeg skrev om Jarle Trå for noen dager siden.

Og så ser jeg til formiddagskaffen at en av favorittbloggerne mine, Peter Englund, slutter å blogge:

Jag vill dock tacka alla besökare, och inte minst alla som tagit tid och lämnat kommentarer. (Fram till dags har här influtit drygt 6100 sådana.) Kvalitén på dessa har ofta varit mycket hög – jag hoppas för övrigt att några av mina mest trogna besökare nu tar språnget och börjar blogga själva; det är, som jag sagt på annat ställe, en publiceringsform som präglas av en synnerligen tilltalande och opretentiös lätthet.

Dock innebär inte detta nödvändigtvis att jag slutar blogga.
Jag när vaga planer på att starta en akademiblogg.
Var, hur och när må dock vara osagt.

Jeg skjønner at Peter Englund er travel, han sa det med en gang han tok over for Horace Engdahl i Svenska Akademien at det kanskje ble bloggstans nå. Men han skriver noe på slutten der som jeg liker og er opptatt av, at han lurer på å starte en akademiblogg.
Jeg skulle så ønske at akademikere i større grad tar i bruk de nye redskapene vi har fått oss.

Coco Rosie

spilte på Cosmopolite i kveld.
Jeg ble ikke så begeistret som jeg hadde regna med.



Mulig jeg legger inn noen flere ord her i morra, jeg må sove litt først, møkk trøtt. Men kort sagt, likte lydbildet, likte ikke det jenteimaget de delvis kjørte på.



Oppdatert lørdag,
fortsatt trøtt igrunn selv om jeg har rukket å sove formiddagslur som en baby og enda er vi bare kommet til Ukeslutt på radioen.

Det var sjeldent mange unge kvinner på denne konserten.
Jeg overhørte en sidemann som mente dette kunne henge sammen med at Bianca og Sierra Casady sto på scenen med hår under armene.
Han syntes åpenbart dette var mer oppsiktsvekkende enn meg og jeg lurte på om han mente at kvinnene strømmet til for å oppleve det frigjørende med dette kroppshåret eller om menn lot være å komme av samme grunn, men jeg spurte ikke.

Jeg øver på å ta bedre konsertbilder og det går an å klikke på disse for å se dem større. Jeg likte måten de brukte fotografier på bakscenevist.

KUNNE DETTE SKJEDD HER?

Det er spørsmålet Viggo Johansen har annonsert, med egne ord,
for diskusjon på Redaksjon 1 i kveld. Det dreier seg om Susan Boyles sammenbrudd. Jeg må se på, men jeg makter ikke dette alene, her blir det Cover it Live-ekstrasending.

Jeg er spent på hvem som skal komme for å diskutere dette.

Lurer på hvor frontene sto på redaksjonsmøtet da de diskuterte om de skulle ta denne diskusjonen eller Brustad eller pensjonsfondet?

P2-losen, bli med

jeg tok vekk boksen, den er så svær...

Jeg leser avisen 2

Hanna Fahl skriver sin irritasjon i Svenska Dagbladet om produkter rettet spesielt mot kvinner. Hun avslutter med å frese:
Och det går jättebra att köra mans-Volvo, det är bara att ställa handväskan i det där extrautrymmet för kuken.

I en 8-siders sak i New York Times lærer jeg at Clinton kjøper gaver til venners kjærester når han er på reiser, pussig skikk,
og at han kjøper endel kvinneting og bestemmer senere hvem som skal få hva, hva skal kona få, hva skal de ansatte få.
Mmmm, så personlig gave å få fra mannen sin..

Og at han ikke har lært seg å bruke pc enda. Han følger med på blogger som Huffington Post ved at folk skriver ut de interessante bitene for ham. Omtrent som jeg gjør nå. Og se hvordan det går, jeg plukket bare ut det jeg selv likte best.

I danske Politiken oppdager jeg Mary Coble som fikk tatovert 75 skjellsord på kroppen i løpet av to dager mens publikum så på.
Hun valgte de ordene som folk som blir definert ut i samfunnet oftest hører

Hun stillede sig op på gadehjørner i New York, Washington og Madrid og bad forbipasserende skrive skældsord op, som de enten selv er blevet kaldt, har hørt nogen sige eller selv har stemplet andre med.

"Folk fortalte mig deres historier om, hvornår de var blevet kaldt de her skældsord, om, hvor smertefuldt det var, og om, at de aldrig vil glemme det."



Det ble ikke fylt blekk i tatoveringene. "Det er ikke vigtigt at gå rundt med de her forfærdelige ord på min hud for evigt. Det er vigtigt, at folk ser dem blive påført min krop, men også at kunne se, at de over dage, uger og måneder heler lige så stille igen."

Jeg er ikke ferdig med å lese avisene. Kanskje kommer det mer etterpå. Jeg sitter i bakgården og her har jeg tenkt å bli i dag.
Jeg har ikke bare flyttet ut den beste stolen og pc-en, jeg har flyttet ut vannkokeren og tesilen og søppelbøtta og bøkene.

Oppdatert 14.50

Jeg glemte jo Anna Gavalda, ikke et ord om henne i norske aviser, men så var hun to døgn i Stockholm for å gi intervjuer.
Men likevel, kan ikke mediehusene sende journalister til Paris da også når det ikke er flyulykker?

Til Svenska Dagbladet sier Anna Gavalda at hun foretrekker å gjøre intervjuer på e-post, det skjønner jeg godt, og til Dagens Nyheter at hun ikke vil være kjent, det skjønner jeg også godt.

Maria Nilson sier at Anna Gavalda er vanskelig å genrebestemme,

–Hon är inte en riktig populärförfattare och inte heller jättelitterär. Det är sådant kritiker kan bli vansinniga på, att det är svårt att etikettera.

Oppdater 16.55

Og nå kommer jeg meg ikke vekk fra nyhetskildene, jeg sitter og trykker oppdater på AirFrance og har Twitter Search på denne f.eks. Hvor kommer dette sinnsyke informasjonsønsket fra egentlig.