onsdag, juni 17, 2009

Kjersti Kollbotn

Eg kjenner at det stig i meg.
At eg må få viljen min.
At dei skal ete no, maten eg har laga.
At dei skal ete no og ikkje seinare.
At det er viktig at dei lyder meg.
At det skjer no.
At dei ikkje kler av meg og gjer meg svak.
At eg får den respekten eg har krav på.
Dei gjer meg til ein liten vaksen.
Det skal dei ikkje gjere.
Dei skal ikkje gjere meg lita.

Jeg har ligget i senga to ettermiddager og lest "Eg er mamma, eg skal være god" og når jeg nå står opp fra den og googler så lurer jeg på om jeg har oppfattet boka anderledes enn de andre.

Det ser ut som man mener at hun bare skriver om en kvinne som det har gått fryktelig galt for. Riktignok går det galt men jeg syns også hun skriver om oss alle, kvinner og menn, den delen av oss som ikke er den varme rolige omsorgsfulle delen, men den andre lille biten, som jeg mistenker at vi alle har en andel av, den biten som gjør at vi alle gjør noe en eller flere ganger i livet, overfor ungene våre, eller andre vi elsker, en filmscene, en replikk vi kan spille av i hodet,
det vi skammer oss over.

Ingen får til å gjøre de tingene vi selv syns er riktige hele tiden og hva skal vi gjøre med det, spør Kjersti Kollbotn, hvorfor forteller vi ikke det til hverandre?

Det er vel og bra å lese om en annen crazyperson, å se teksten som en historie om en annen som falt, men ubehageligere å sniffe på de delene av seg som man ikke liker.

Kvifor klikkar det for mor?

spør f.eks Marta Norheim i NRK og svarer:

Det er her romanen har sitt svakaste punkt. Forklaringa vi får, er at Tove Vik vil leve vaksenlivet med festar, improviserte turar og kjærastar. Ho vil ikkje alltid måtte tenkje på barna, ta ansvar,
vere der for dei.

Det syns jeg ikke

Jeg syns ikke at det er svaret vi får. Jeg syns vi får høre at mora anklager seg selv for å ikke være god nok i tankene om ungene sine og senere i handlinger og at hun skrur seg nedover i en depresjon,
vi vet ikke riktig hvordan det begynte, det gjør ikke noe.

Han rekkjer fram glaset og eg tømer i:

- Då kona di omsider begynte å tenkje karriere og pensjonspoeng, måtte du sjølv ta deg av praktiske ting. Du kalla ungen din tjukk etter førtiåtte minutt på kjøpesenteret.
- Tok du tida?
- Eg likar å kvantifisere.

Munnos blir sitjande taus.
- Har du gjort meir, Jan? Har du truga, lugga, har du rista?
- Eg har ikkje gjort desse tinga du snakkar om. Det er visst berre du som gjer slikt. Eg kjenner i alle fall ingen andre.

Eg flyttar uroleg på meg.
- Eg gjer ikkje slikt.
- Nei, men då finst ikkje problemet. Ikkje hos deg, og ikkje hos meg. Skål! Du har ein livleg fantasi.

Den neste halvtimen gjennomfører eg ei systematisert og effektiv pårusing.

(Jeg syns nesten denne altfor knappe anmeldelsen i Haugesunds Avis var best.) Og så, syns jeg hun beskriver endel hverdagslige tanker så presist og bra og dessuten er hun morsom også.
Det var bare det i kveld.

9 Kommentarer:

Anonymous tb sa ...

Egentlig, etter å ha hørt masse P2 på bilradio under lange jobbkøreturer de siste månedene, ha rjeg bestem tmeg for at jeg er glad for at jeg ikke leser så mye norsk "samtidslitteratur". Men denne ga du meg lyst til å lese nå.
Ok, dette er en sånn meningsløs replikk, ikke sant..

Men du beskrev noe gjenkjennelig, der. Noe sterkt og kanskje litt skremmende. Noe som rørte ved noe. Noe stort noe? Så kanskje jeg skal lese den boka? Se om det er den eller du som rørte ved dette "noe"..

18 juni, 2009 08:27  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, det syns jeg du skulle prøve. Fortell hvordan det gikk da evt.

Jeg ville kanskje ikke si at den rørte ved noe stort, jeg oppfatter ordet som noe høyt, rikt, men det er antakelig forskjell i bruk av ord.

Den berørte noe mørkt og stygt og ute av kontroll som vi har i oss, men som de fleste kanskje skaffer seg mer kontroll over ettersom livet går.

Men hvorfor ikke lese norsk samtidslitteratur? Jeg leser mye av det og har utbytte også av de som ikke står seg på lengre sikt. Jeg opplever det som en slags mellomting mellom å lese avisen og å lese de romanene jeg syns er riktig gode.

18 juni, 2009 17:23  
Anonymous ~SerendipityCat~ sa ...

Interessant. Jeg fikk lyst til å lese boka etter å ha sett dette. Hvilket inntrykk kommer jeg til å få mon tro?

18 juni, 2009 21:58  
Blogger fr.martinsen sa ...

Gi rapport? Dere har sikkert blitt litt påvirket av dette. Det kan slå ute alle veier. Jeg var nok påvirket av noens vranglesing og fikk lyst til å undersøke selv, og så oppdaget jeg at den handlet om meg også. Og det gjør det jo ofte.

19 juni, 2009 07:27  
Anonymous tb sa ...

med "stort" mente jeg noe viktig, noe allment, noe alvorlig, noe som griper langt ut over den arenane jeg forstår boka handler om (og den arenanen er i seg selv mer enn stor nok), nesten noe om noe så høytifdelig som "det ondes problem" (men ikke i den religiøse betydningen), hva er det som får folk til å gjøre grusmheter? Det som får gode familiefedre til å bli konsentrasjonsleirkommandanter, kanskje?

19 juni, 2009 08:39  
Anonymous tb sa ...

Og hvorfor ikke lese norske samtidsromaner? Fordi de stort sett høres så ufattelig kjedelige og dessuten lite relevante ut, når folka på P2 har snakka ei stund om dem med de milde, forståelsesfulle stemmene sine.. Når jeg opplever at en amerikansk science fiction-roman fra 60-tallet sier meg mer om meg selv og verden jeg lever i, enn det høres ut som om de bøkene de snakker om på P2 vil og kan gjøre...

19 juni, 2009 08:42  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det du må gjøre er nok heller å slutte å høre på milde P2-stemmer.

22 juni, 2009 00:28  
Blogger Lindkvist sa ...

Men så du anmeldelsen til Hannah Helseth i Klassekampen? Den påpekte at boka handla om livet, ikke om morsrollen.

Jeg syns du leser romanene godt, fordi jeg tror mange litteraturkritiker/lesere som Martha Norheim og meg selv leser så lett realistisk. Hun lurer på hvorfor det går galt og på slutten av romanen tenker jeg bare: Hvor er faren? Kan hun ikke sende ungene til faren?

Men jeg liker boka. (Og kjenner Kjersti fra forfatterstudiet i Tromsø. Hvor hun jobbet med sin bok og jeg med min.)

23 juni, 2009 15:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Å, den anmeldelsen vil jeg gjerne lese, jeg så den ikke. Livet ja, hun høyner, det bra.

Jeg traff en gammel klassevenninne i helga, har ikke sett henne på 20 år, hun spurte hva jeg leste og jeg sa at Kjersti Kolbotns bok var i alle fall den siste jeg likte. Hun ble så glad, liker du den virkelig, er det sant? Ja. Den var fin.

24 juni, 2009 08:55  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden