Mens Jarle Trå klarte seg,
ble fjellet Frank Ziebarths gravsted. - Han fikk oppfylt drømmen,
sier forloveden i Dagbladets ingress og jeg går irritasjonsbananas.
Jeg regner med at hun tenker på at det var bedre at han kom seg opp på toppen og så døde enn å dø på vei opp og sant nok, vi pleier å legge vekt på stemningen man er i i dødsøyeblikket og siste gang vi så hverandre og det var i alle fall en solskinnsdag den dagen da begravelsen var.
Frank (29) brukte de to siste timene sine i livet på å fortelle kameraten hvor glad han var i kjæresten sin og moren sin.
Men han er ikke sammen med dem nå.
Jeg var i en 50-årsdag på fredag, der var det åpent snakk å få.
Vil du ha ham tilbake, sa jeg til hun hvis mann hadde forlatt henne etter 25 år. Ja, selvsagt sa hun, ikke fordi det var selvsagt tror jeg, bare fordi alt jåleri om å vise seg sterk alene uten den du vil være sammen med var lagt vekk.
Å gi seg inn i kjærligheten, det er fjellet sitt å bestige.
Er det risiko man er på jakt etter er det flust av risiko å få.
Får du barn har du det gående resten av livet.
hun var 6. Han likte å være sammen med henne, men skulle han valgt ville han heller hatt friheten likevel.
Jeg håper en journalist stiller deg disse spørsmålene.
Hadde du vært i 50-årsdagen hadde du ikke sluppet unna meg.
- Døden slo deg idet du så den døde vennen din,
tenker du ikke på døden?
- Hvorfor ikke?
- Er det noe med at nesten ingen har vært så høyt før, at du kom høyest opp i treet?
- Hvorfor det?
- Rydde en mine, hvorfor er ikke det et alternativ?
- Hva tenker du om at du setter andre i en situasjon der de kan velge
å redde deg med fare for sitt eget liv?
- Nei, man kan ikke frita andre mennesker for det valget.
- Til hvilken pris for andre må man faktisk spørre seg.
han ville ikke snakke mer med meg.
(VG: Jarle Trå er hjemme igjen)
Og Dagbladet.
En ny, lang og god artikkel fra Dagbladet
sier forloveden i Dagbladets ingress og jeg går irritasjonsbananas.
Jeg regner med at hun tenker på at det var bedre at han kom seg opp på toppen og så døde enn å dø på vei opp og sant nok, vi pleier å legge vekt på stemningen man er i i dødsøyeblikket og siste gang vi så hverandre og det var i alle fall en solskinnsdag den dagen da begravelsen var.
Frank (29) brukte de to siste timene sine i livet på å fortelle kameraten hvor glad han var i kjæresten sin og moren sin.
Men han er ikke sammen med dem nå.
Jeg var i en 50-årsdag på fredag, der var det åpent snakk å få.
Vil du ha ham tilbake, sa jeg til hun hvis mann hadde forlatt henne etter 25 år. Ja, selvsagt sa hun, ikke fordi det var selvsagt tror jeg, bare fordi alt jåleri om å vise seg sterk alene uten den du vil være sammen med var lagt vekk.
Å gi seg inn i kjærligheten, det er fjellet sitt å bestige.
Er det risiko man er på jakt etter er det flust av risiko å få.
Får du barn har du det gående resten av livet.
Hei du, Jarle og gjengen
Vi lever alle i spennet mellom å gjøre det vi selv ønsker og ta hensyn til andre, men dere setter det så på spissen, jeg går rundt og syns det er skummelt nok å gå til legen, å leve med konsekvensene av kjærlighet, å skrive denne teksten.I samme 50-årsdag..
..traff jeg en mann på vel 60 som hadde fått sitt første barn,hun var 6. Han likte å være sammen med henne, men skulle han valgt ville han heller hatt friheten likevel.
Må fjellet være riktig så høyt og farlig?
Hvis det er naturen du vil se på for å kjenne at du lever, må livsimpulsene være akkurat så sterke at verdens 20. høyeste fjell ikke holder? Kan du bestemme at du skal være en øy som menneske og de som er glade i deg bare må leve med konsekvensene som kanskje kommer? Tenker du på hva du etterlater deg i lasten din?Jeg håper en journalist stiller deg disse spørsmålene.
Hadde du vært i 50-årsdagen hadde du ikke sluppet unna meg.
- Døden slo deg idet du så den døde vennen din,
tenker du ikke på døden?
- Hvorfor ikke?
- Er det noe med at nesten ingen har vært så høyt før, at du kom høyest opp i treet?
- Hvorfor det?
- Rydde en mine, hvorfor er ikke det et alternativ?
- Hva tenker du om at du setter andre i en situasjon der de kan velge
å redde deg med fare for sitt eget liv?
- Nei, man kan ikke frita andre mennesker for det valget.
- Til hvilken pris for andre må man faktisk spørre seg.
I samme 50-årsdag..
..møtte jeg en mann som syntes at alt var festligere før. Han følte seg fanget på stedet han bodde på og de store ungene som ville ha ting. Du må vel ikke det, sa jeg. Du kan vel snakke med familien din. Man kan flytte, skifte jobb, bli kjent med nye folk og nye måter. Ingen er fanget. Men da gikk han sin vei,han ville ikke snakke mer med meg.
(VG: Jarle Trå er hjemme igjen)
Og Dagbladet.
En ny, lang og god artikkel fra Dagbladet
innlegg av fr.martinsen på
11:38
18 Kommentarer:
Litt å tygge på, her. Og pent servert.
Takk for det. Man skal ikke kimse av danderingen.
Er det fortsatt kolonitid ved foten av Himalaya, spør Terje Angelshaug i BT.
IMAX-filmen "Everest" (tilgjengelig på DVD) følger en ekspedisjon til toppen i 1996. En annen klatregruppe tar sjansen på å gå mot toppen mens været enda er utrygt, og de blir sittende fast.
I filmen ser vi "vår" gruppe fungere som relestasjon mellom lederen for gruppen som har blitt sittende fast (men enda har en fungerende radio) og hans kone som sitter hjemme med en nyfødt sønn, kommet til verden etter at pappas ekspedisjon startet. Vi hører foreldrene bli enige om hva gutten skal hete, gutten som pappaen aldri har sett, og aldri får se.
Det var da jeg så disse scenene at jeg takket skjebnen for at jeg aldri startet med fjellklatring.
Takk for tipset.
Er det denne? (Dette er evt. en del av filmen, de ligger på youtube alle delene ser det ut til)
På tide noen skrev noe seriøst om Trå-saken. Dette var befriende å lese. Samtidig ser jeg at det er mediene som "forguder" Trå og den "frie fjellklatrer"-identiteten - kanskje ikke han selv i så stor grad (han var jo ikke engang tilgjengelig når "helliggjøringen" startet). Media dyrker fram denne typen identitet, fordi det selger.
Hei,
og takk for det.
Jeg tror ikke bare det er mediene som dyrker det jeg angriper. Jeg skal begrense angrepene mine når det gjelder Jarle Trå spesifikt, men irritasjonen min står ved lag når det gjelder holdninger generelt i høyrisikosporter, jeg har lest dem og hørt dem snakke nok til at jeg syns det er verdt å ta opp.
Du skriver: "Media dyrker fram denne typen identitet, fordi det selger." Det syns jeg blir en litt enkel analyse. Mediene dyrker voldsomme historier, historier om liv og død og rekorder. Jeg syns det er helt utmerket og jeg tror ikke årsaken bare er ønske om lesere og salg, vi mennesker liker å lese om dette.
Men jeg syns mange medier begrenser dekningen sin i for stor grad. Nå er Jarle Trå kommet hjem, i god behold ser det ut til. Jeg har forståelse for at han vil være i fred en stund på sykehuset. Jeg håper jeg tar feil i at han ikke tenker stille opp i intervjuer når han kommer seg, han sier at han ikke vil snakke med medier på en uke og henviser til nettsiden sin (via Dagbladet, lenket opp nederst i posten min).
Jeg håper at han ikke lar det bli med det og jeg håper han får noen kritiske spørsmål. Kommentaren i Bergens Tidende (lenket i kommentarfeltet over) er et godt eksempel på en kritisk kommentar i mediene, om forholdet til sherpaene.
håper at trå må betale alt selv det å utsette seg for noen så dumdistig e han dom i hue
Hm.
Jeg håper egentlig ikke det. Vi gjør alle dumme ting, vi røyker og drikker og kjører for fort. Vi er heldige som lever i et samfunn som tar vare på oss likevel.
Men, jeg ergrer meg likevel over at "man" snakker om at vennene til Trå skal betale det det koster, eller at Jon Gangdal snakket på radio om at kostnadene ved redningen var liten, han regnet bare med prisen for oksen og mannskapet som fraktet Trå ned fra fjellet.
Kostnadene er jo store, og det syns jeg klatremiljøet skal legge merke til, være takknemlige for og også ta med i vurderingen når de planlegger reisene sine.
Trå har ligget på sykehus i Kathmandu, UD har lagt ned mange timers arbeide, han ligger på sykehus i Norge nå, alt for at han skal få drive med hobbyen sin (og næringen sin).
Og så har vi de menneskelige kostnadene og de er de viktigste, folk risikerer livet sitt for å redde andre, folk risikerer følelsene sine for å bry seg om de som vil leve med så høye risikoer.
Mmmdu? Hva synes du egentlig om han 60-åringen med barnet? Var det bra at han var ærlig? Var han ærlig?
Jeg likte han ikke. Ja, jeg tror han var ærlig, det var bra at han var ærlig.
Men jeg tenkte at han ikke virket knyttet til ungen sin ordentlig, han likte å være sammen med henne fordi hun var morsom og smart. Det virket som han bare så henne som en faktor i sitt eget liv, ikke at de to var forbundet sammen uansett hva.
Og så tenkte jeg på frihet. Hva ville han bruke den til, å være ikke-knyttet til mennesker? Man kan ha et barn på 6 år med seg i mye av det man vil gjøre.
Jeg vet ikke, jeg syns han prekte frihet, på en måte som jeg syns passet til det temaet jeg skriver om, den totale frihet som innebærer at du ikke kan ha noen nær deg.
Takk. Jeg tenkte at han virket egoistisk, men så ble jeg usikker siden det kan være så mange kontekster jeg ikke vet om og for alt jeg visste sa han kanskje bare det alle tenker men ikke tør si. Du skjønner; jeg har et bittelite barn i magen og det setter sannelig min hatt tankene i sving.
Ja, det er jo så svær en ting, den må tenkes om igjen mange ganger. Jeg tenker fortsatt på det, og mitt barn er voksent nå.
Idet hun ble født tenkte jeg at en av de beste tingene er at vi skal være sammen i livet så lenge begge lever, det er det motsatte av frihet, det er den mest langvarige tilknytning man kan tenke seg.
(selv om det må finnes frihet også innenfor den tilknytningen selvsagt).
Og så husker jeg at mens jeg gikk gravid så fikk jeg en nå-følelse som ikke har forlatt meg tror jeg siden da. Inntil da hadde jeg gjort mange ting for at jeg skulle få bruk for dem seinere, alt skulle skje seinere. Jeg tenkte at dette kan jeg ikke fuske med, gjøre bedre en annen gang.
Selv om folk liker å lese om rekorder og liv og død er det ikke selvfølgelig at mediene skal melke denne historien (og alle lignende nyhetssaker) for hva det er verd.
Prioriteringen av sånt stoff er et kjempeproblem, ikke bare fordi det skyver fokus vekk fra de langsiktige problemene menneskene står ovenfor, men fordi det implisitt dyrkes fram aksept for denne typen ego-risiko-kultur, og at dette er godt nyhetsstoff.
BT har noen halvgode kommentarer av og til, det skal de ha, men generelt er de like mye med på kjøret om å fylle spaltene med mest mulig ego-stoff orientert mot profitt som de andre (f.eks. fotball (i uforholdsmessig større grad enn andre idretter)).
Med makt bør det følge ansvar. Trå har ikke noe makt i forhold til dette oppstyret. Han feilberegnet, så enkelt er det. Han hadde flaks, og ble reddet av sherpaer som tilfeldigvis var i morådet. Men så blir dette kjørt fram som en kjempesak - med en skjev vinkling, sånn at folk skal ta stilling og engasjere seg (på blogger og lignende). Kan ikke se at dette er utmerket på noe vis.
Jarle Trå er ikke et tilfeldig offer som ikke har noe hånd med situasjonen sin når han går mot toppen og seinere havner i avisa.
Han velger seg turen selv, han velger seg knappe marginer og nå ligger han på sykehus og geleider folk inn på nettsida si.
Jeg hadde også lyst til å si noe kritisk om Trå og fjellklatring, men visste ikke hvordan. Så jeg er veldig glad for denne bloggposten; synes du treffer spikeren på hodet, både med innhold og form. Og det gjør du forbausende ofte. Takk.
Takk sjøl, virkelig.
Les boka til Randi Skaug. Det er naivt, men forståelig. (Og hun gir av overskuddet fra boka til minerydding!) (o:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden