Morgenstund

Det er ganske tidlig morgen og den store ungen er tilbake fra en løpetur i regn og torden med hotelleieren Roberto som driver med ultrasport som er den sporten som dreier seg mest om å hente opp det som måtte være i kjelleren men som jeg liker å høre om fordi det ikke likner på å gå til Mont Everest. Det heter forresten kjelleren på italiensk også, det stedet der det kan være ekstra krefter hvis man bare er beredt på å vente mens man gråter og mister motet og har vondt, det er ikke jeg.

Det er fint hvordan folk finner hverandre, lettere når interessene syns på at man kommer inn i resepsjonen og er svett i løpeutstyr,
vips så var de i en samtale om melkesyre

Og siden Roberto hadde løpt et ultraløp i Frankrike for to dager siden trengte han et par langsomme mil i kroppen og kunne ta ungen gjennom de beste løpegatene i Venezia og mens de løp hilste Roberto på folk de løp forbi og fortalte ting som at siden det bare er 68.000 mennesker i Venezia så kjenner alle på samme klassetrinn hverandre og den uteliggeren der var så intelligent men så gikk det galt og nå er han her.

Det skal være den beste måten å få sett en by på,
man tilbakelegger lengre strekninger pr tidsenhet.