På Letterman i kveld

I kveld er Tom Waits på Letterman, det skulle jeg gjerne sett, men alt jeg får er denne grusomme nettsida.

Tom Waits til jul

Skal du gi noen nyplata til Tom Waits til jul må du i følge Dagbladet forte deg. Jeg har den i hus, men har ikke fått helt fot enda.

Annie Leibovitz til jul

Dagbladet skrev i går, bare i papirutgaven dessverre,
at Annie Leibovitz har gitt ut en biografisk bok, A Phographers Life.

Her slipper den amerikanske fotografen frem noe av privatlivet sitt også. Hun viser seg selv naken og høygravid, som 52-åring. Hun viser Susan Sontag og faren sin døende.


Hun viser Susan Sontag død.
Det er på alle måter overraskende.

Også fordi kjæresteparet over 15 år aldri snakket om at de var sammen.

Det var først i forbindelse med et intervju om denne boken at Leibovitz snakker om det.


Før dette hadde det vært en offentlig hemmelighet. Pussig egentlig.

Dagbladet skriver at hun Leibovitz dokumenterte livet med Sontag på reiser verden rundt, Nilen, Jordan, Venezia.

- På verdens flotteste hoteller og hjemme i leilighetene i New York og Paris. I badekaret, med hånda over arret etter brystkreftoperasjonen. Mens hun får håret klippet etter cellegiftkurer, mens hun får kreft på nytt og forfaller til det ugjenkjennelige. Og til slutt når hun må gi tapt for kreften.

Bildeserie fra Dagbladet, fra en utstilling i Brooklyn i høst

Newsweek om Leibovitz siste bok

The Guardian om samme

San Francisco Chronicle om samme

meg om Susan Sontags død

Utstillingen turnerer USA nå, den kommer til Europa etterpå.

Disse bildene er ikke fra den nye boka.
Dette over kjenner jeg igjen fra en utstilling i London,
der jeg tilfeldigvis traff en venninne, hvor stor er sjansen for det?
Men bildet er fra en utstilling og bok med bilder av musikere.

Men slik gikk det ikke

En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at jeg ville renske hodet mitt for minner og historier som går igjen. Tanken var at det skulle fylles på igjen med nytt. Jeg tviler på det, jeg er usikker på om jeg har skrevet om dette før et eller annet sted i bloggverdenen, og da blir jo alt verre: jeg gjentar meg selv muntlig OG skriftlig.

I alle fall. Jeg var i London

For 20 år siden eller mer og så min første Annie Leibovitz-bok. Jeg likte den veldig godt og hadde lyst til å kjøpe den, men jeg hadde lite penger, dessuten: kjøpe en bok med bilder av kjente mennesker? Jeg lot det være.

Men et par år senere sto jeg tilfeldig i akkurat samme bokbutikk, en spesialbutikk for fotobøker og bladde i den samme boka og hadde like lyst på den.

Jeg tenkte det var meant to be og kjøpte den.

Denne gangen skal jeg ikke knoge noen måneder, jeg roper høyt,

Jeg ønsker meg boka til jul

Jeg sier det så befalende som den da voksne broren min en gang sa:
Det blir ikke jul uten.

Andre ting jeg ønsker meg til jul

Nytt dusjhode, ikke sparedusj, kjøpt og montert.
Svensk tv.
Jeg kom ikke på mer i farta, jeg fyller ut mer senere for de spesielt interesserte.

Jeg har lest Eli Hagens bok

Jeg har lest boka som jeg leser Se og Hør-aktige ting: med et gys.

Og jeg skal fortelle deg de interessante delene, som hun som var i Ruby Wax-show, husker ikke hva hun heter men innslaget hennes het alltid:

Inside America, so you don`t have to be

Og denne boka vil man jo bare suge Se-og-Hør-juicen ut av,
hvis man nedlater seg til sånt. Det gjør jeg.

Jeg hopper over det hun sier om Erna og Charles, det vet vi jo.
Og går raskt over til min favoritt,

uttalelsene om Fridtjof Frank Gundersen

- Han kunne komme til gruppen og be om å få dekket absolutt alt når han hadde vært ute og reist, og reise gjorde han mye. En gang kom han til og med med en regning på sju kroner for en avis han hadde kjøpt! Ingen andre kunne finne på noe slikt. Og så var han umåtelig selvopptatt. Sto det en liten notis om ham i en eller annen avis, kom han løpende for å vise det frem og for å spørre om vi hadde lest det, og hva vi syntes om innholdet i innlegget. Når vi så skrøt av ham, skinte han som ei sol.

- Ved flere anledninger hvor han hadde vært i utlandet når gruppen behandlet saker, forlangte han ny behandling for å få omgjort gruppens standpunkt når han var tilbake. Dette var selvsagt en uholdbar arbeidsmetode som gikk dårlig i det lange løp. Fridtjof ble sur.

Eli siterer Carl,

- Jeg har innført et system for gruppens arbeid, men allikevel gitt Fridtjof særbehandling ved å ta opp saker som er avsluttet, for at han skal få si sin mening. Han er sur og gretten i gruppemøtene. Han er arrogant og aksepterer ikke nederlag og latterliggjør alle oss andre.

Eli driver ellers lite FrP-medlem-namedropping, bare Stephen Ackles og Arve Opsahl.

"Jeg var skikkelig pist, for å si det på engelsk"

Hun skriver mye om følelser, om Carl som gråter, om hun selv som ligger på armen og trøster Carl, mange ganger refererer hun til elskov.
Hun skriver om ulike politikere, hun deler dem stort sett opp i arrogante og de som hun opplever som hyggelig mot henne, det er stort sett Ap-folk og Kristin Halvorsen. FrP-folk får gjenomgå.

- Ellen Wibe sa at hun trakk seg som nestformann med øyeblikkelig virkning, og det ble gjort på en så dramatisk måte som det var mulig å gjøre det. Med svart tørkle rundt håret som blafret når hun beveget på hodet, og dramatisk sminket, skulle man tro hun var på en teaterscene og ikke en politisk talestol.

Røykekuriosa

Carl I Hagen kjøper bare tax-free-røyk. Gjennom hele året samler han et lager i kjelleren, og så regner han ut når på høsten han kan begynne å røyke for å ha nok røyk til 40 om dagen frem til nyttårsaften.
Carl I Hagen er altså en storrøyker på høsten og ikke-røyker om våren.

Slik, det var det

Kan noen lese Bondeviks bok for meg?
Hvorfor var forresten Eli og Carl på TV2 fredag og ikke hos Almaas på NRK, som annonsert?

Fredagsord: Technokrati

Først kommer en lang innledning. Du kan godt hoppe over den,
ned til "Og nå kommer poenget" og bare forklare meg ordet.

Jeg er forferdelig for popularisering

Hadde ikke noen latt meg sitte i hjørnet å høre på de store ungdommene uten å selv mæle et ord, hadde ikke universitetsprofessorer som får pepper både i avisen og blogguniverset fordi de forenkler forenklet så hadde jeg ikke fått så mye inn i skallen min.

Fordi jeg er lat

Det er jeg sammen med mange av oss, men likevel. Jeg strevde riktignok en periode med å lære meg nok til å forstå referansene til Suzanne Brøgger, og de er ikke få, men stort sett er jeg lat.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om hvordan det var på Cullbergbaletten, tirsdag jeg nevnte at jeg skulle se dem.
Det er ikke et sug etter Cullbergbalettinformasjon, men så leste jeg Dagbladets anmeldelse (ikke på nett dessverre) og da begynt jeg å tenke på hvor lite hun som skriver populariserer.

F.eks

I anmeldelsen skriver Dagbladet at det er en del humoristiske situasjoner i dansene. De forteller ikke hva det var, beskriver ikke hvordan danserne lekte om-å-gjøre-å-ikke-være-borti-gulvet-leken, eller hvordan de hadde en lang dans som hovedsaklig besto at de snuste på hverandre. Og med lange snus på den andres kropp, dype inhalasjoner, så dype at kroppsdelen fulgte med nesen, så utviklet det seg dansing av det. Og så var det en dans som var lagd av slåing. Danserne slo hverandre.

En gang så jeg Cullbergballetten i Stockholm og da hadde de en dans om tyggis, de dro tyggeklysa langt ut, tøft. Og så viste noen rompa.

Jeg tror at andre slags folk enn de som var der kunne kost seg også, hvis de hadde slappet av. Publikum i Bærum var jenter som danser selv og kjærestene og mødrene deres, gamle dansere, unge dansemenn med laaange nakker, damer fra kulturkontoret.

Og mødrene deres, og mennene deres.
Gamle menn er faktisk med konene sine på kulturting.

Det kunne vært fler er poenget mitt. Hvis vi ikke var så eksluderende når vi beskriver. Selv bildene til programmet var ikke de artigste og tilgjengeligste.

Man klager over at alt populariseres og banaliseres i vår tid, det er like mye motsatt. Vi ekskluderer og trekker opp stigen etter oss, slik at vi kan kose oss med kunnskapen vår i fred.

Det er vanskelig å komme inn i områder der vi ikke allerede er inne, og det er klart det er morsommere å skrive for de som er på nivå med deg selv, men noen må popularisere litt folkens.

Man virker dum i språket, men. Man måste bjuda.

Leftover-lenker

Bare guilty, et alternativ til guilty-pleasures.

Jeg liker Skavlan.

Og nå kommer poenget

Populariser til meg. Forklar meg ord som jeg trenger i dataverdenen/bloggeverdenen UTEN Å bruke andre vanskelige ord som f.eks beta.

Fortell meg i dag hva technokrati er, hva bruker jeg det til?

Bruk begrepet "om å gjøre" - hva er det om å gjøre å få til her?

Jeg skjønner heller ikke, heter det Technorati, eller teknokrati?

Hvis noen av dere til sammen får til å få meg til å forstå greia med Technokrati så prøver jeg meg med et annet ord neste fredag. Educate me. Er det en Bloggrevy?

Det er meg og Willoch

Jeg gidder ikke si hvor gammel jeg er,
så mye age-ism som det er i samfunnet vårt.

Jeg gidder ikke si hvilket kjønn jeg er heller, jeg kan switche mellom fr. og mr.martinsen i massevis, og fr. er til orientering betegnelsen på en kvinne når man mener at sivilstanden er uvesentlig.

Så jeg er uten alder, kjønn og dere vet ikke om jeg har pult.

Men la oss si at jeg var f.eks 46

Så skjer det oftere og oftere at jeg tenker, hm - dette tar jeg mye roligere enn for 3-4 år siden, gjør jeg ikke det da? Eller, - for ti år siden var jeg da sykelig opptatt av vindusvask, hva andre syns og andre ting som er ubekvemt å være fryktelig opptatt av.

Oftere og oftere hører jeg meg selv si, faen jeg er jo enda ikke utlært og se hvor langsomt det går, jeg har fortsatt ikke forstått meg på en masse ting og med dette tempoet kommer jeg til å være ferdig modnet voksen som 80-åring.

Dette tenker jeg parallelt med

at jeg driter ut Kåre Willoch.
Han kom ikke på at Israel ikke var vår eneste godvenn før han var ute av regjeringsbygget og han måtte få funksjonhemmede barnebarn før han modnet og blomstret som klok allfader.
Og det siste er jaggu at han syns staten ved rød regjering skal kjøpe opp tomter som Oslo kommune ved blått byråd har stelt dårlig til slik at vi får det stygt nede i Bjørvika.

Tåpelig, tåpelig, har jeg sagt i årevis

å bli så moden og klok når man ikke har makt lengre.
Dere skjønner antakelig resten selv. Det viser seg altså at ikke bare Willoch, men også jeg, modner langsomt.

Jeg er sånn nogenlunde bra som mor nå, som jeg har fått voksen datter. Å være kjæreste, kunne virkelig vært bedre.
Jobben? Stort forbedringspotensiale.

Så sånn går det.
Hvis jeg er heldig og runder 80 er det mulig jeg har fått til sakene.

Akkurat nå 5

Her har jeg gått rundt i verden som et vanlig menneske, kanskje til og med et menneske som slår ut armen og sier "du først" og så viser det seg at det dukker opp et konkurranseinstinkt så stort som et helvete.Tordenbloggen

Det var en overraskelse for meg, og jeg gikk til skamløse skritt som å be min mor om å stemme på meg.

Jeg kan puste ut for denne gang, jeg kom videre. Men det er mulig jeg gjenomgår samme forvandling i desember en gang når neste runde kommer.

I dag kom Tom Waits sin plate ut, jeg har ikke kjøpt den, men her er en anmeldelse i Dagbladet og et bilde fra gamle dager.

Akkurat nå? Klokka er 17:36, ferdigpizza Originale med pepperoni og Møvenpick vaniljeis og julete. Nå er det ut i verden med toget til Sandvika på Cullbergbaletten, det har jeg gledet meg til lenge.

Akkurat nå 4

Men kjære vene så spennende dette var da.
Jeg har hverken rast eller ro, ikke en gang midt i Koht.

Og nå føler jeg meg ikke så grei og fair som i går da jeg sa til alle: stem på Anne.... Neida, stem på meg dere.

Vi er tre stykker som kjemper om to plasser,
det er vel der det står ja.

Men jeg er jo spent!

Tordenbloggen 2006, en cup blant 128 blogger.

Jeg trodde ikke jeg skulle bry meg om det. Men så kjente jeg en liten bekymring: skal ingen nominere meg engang? Det tok en stund,
jeg ble nominert. I morgen begynner cupen.

Og nå, uæhh, jeg gikk inn og hørte podcasten der de første 8 blir trukket ut av Hjorten og der var jeg!

Det betyr at mitt øyeblikk er i morgen, mandag. Hvis du har lyst til å stemme på min blogg kan du gjøre det i ett døgn fremover fra i 7-8-tida i morgen tidlig.

Du kan stemme på meg og 3 andre, 4 av 8 går videre til neste runde.

De andre nominerte sammen med meg er:

AnneKake, som er den jeg sikkert skal stemme på, leser henne fast
Eskil røler, leser ham innimellom, har denne morsomme posten
Victoria
Fred Ut
Gi et lite vink
Mimir
Weird Stuff
og så meg

Hjorten tror Eskil er sikker, og at:
- Fred ut kan klare seg bra", fr.martinsen har en god mulighet, og så blir det tett løp, kanskje Mimir.

Jeg tror på Anne Kake jeg da, og de revolusjonære røstene (Mimir) pleier å være gode til å verve.

Ekstra

Da Hjorten trakk ut de 8 i podcasten var han usikker på om han skal si frøken eller fru om fr.martinsen.

La meg oppklare, fr. er en offentlig betegnelse, en nøytral oppfinnelse fra noen år tilbake, for å kunne tiltale kvinner skriftlig på samme måte som menn, om menn sier man jo herr
(eller det gjør man jo IKKE, men samma) uavhengig av om vedkommende herr er gift eller ikke.

Jeg har alltid likt tanken på dette fr.
Hva faen, er det ikke det samme for deg, offentlig brevmann, om jeg er gift eller ikke? Om jeg er tatt? Om jeg er jomfru? Har hatt sex? Ja så aggresiv kan jeg faktisk bli innimellom.

Dessverre er det ingen offentlig brevmann som bryr seg om hva jeg er, det er det bare utenlandske flyselskaper som spør,
så jeg får kalle meg det selv.

Jeg uttaler det inni hodet mitt som i FR.David,
hvis du husker henne, hun med Words.

Siste:

Det er jo helt fantastisk, jeg skulle legge inn en wiki her på henne, og den sier at FR er mann! En pitcha mann. Overraskelse. Men det gjør egentlig poenget mitt bedre, he he.

Dokumentarfilmen om Sally Mann

I dag så jeg filmen What remains av Steven Cantor, en 80 minutter dokumentar om den amerikanske fotografen Sally Mann.

What remains er også tittelen på Sally Manns siste fotoprosjekt,
det handler om døden. Men denne dokumentarfilmen handler ikke bare om den utstillingen. Steven Cantor har lagd dokumentarfilm om Sally Mann før, den gangen hun fotograferte de bildene hun har blitt mest kjent for, av barna.

Det var virkelig fint å se levende bilder av de situasjonene som jeg har sett som stillbilder så mange ganger. Og det var fint å se barna nå, de er blitt voksne. Bildegalleri.



I tillegg inneholder dokumentaren situasjoner fra hjemmeliv og arbeid på ranchen i Virginia, der hun bor med mannen og hester, hunder og høns.

Sally Mann fortalte at en bok om kunst for barn gjorde inntrykk på henne da hun var liten. Den handlet om å kikke nøyere på smulen på bordet eller noe slikt. Hun syns det er det hun arbeider med som voksen, å konsentrere seg om det som er nær oss.

Hun ble kjent, og kontroversiell, for fotografiene av familien sin.

Etter som årene gikk ble barna mindre og mindre av størrelse i fotografiene,
og det ble mer og mer natur rundt dem.

Så forsvant barna og naturen tok over som motiv.

Etterhvert ble døden tema

Bildene av What Remains hadde utgangspunkt i et selvmord på ranchen. En mann på flukt fra politiet skjøt seg selv etter at politiet skjøt ham i foten. Hun gikk ut og fotograferte. I filmen beskriver hun hvordan hun berørte blodet på jorda.


Sally Mann ble opptatt av hvordan blikket hennes på det landskapet hun hadde sett på så ofte forandret seg etter denne hendelsen.

Jeg har sett bilder hun har tatt av døde før og har lurt på hvordan hun har fått tilgang til døde mennesker som ligger ute. Det viste seg at hun fotograferte inne på et forskingsområde, der døde mennesker ligger oppe på bakken, slik at man kan undersøke hva som skjer.
Jeg tror det var forskning for politiet, men er ikke sikker.

Vi er med i filmen når galleriet i New York trekker seg, overraskende syns jeg at hun ikke får vist utstillingen i New York. Hun får til slutt vist den i Washington.

Da er bl.a dette bildet med, et fotografi av sønnen, som lever. Hun avsluttet utstillingen med bilder av levende.


I morra har du sjansen til å se dokumentarfilmen om Sally Mann i Oslo, klokka 13.00 og 17.40. Det er en fin film, nydelig fotografert.

Steven Cantor ble Oscar-nominert for kortfilmen Blood Ties: The Life and Work of Sally Mann (1993), han fikk en Emmy for Willie Nelson: Still is Still Moving (2002).
Dokumentarfilmen hans (og Galkins) om Pixies: loudQUIETloud vises mandag og onsdag.

Det blir utstilling i Stockholm

Til våren kan du se de kjente bildene av barna, sammen med nye bilder av dem som voksne. Dette blir på Kulturhuset i Stockholm. Kulturhuset har en svær satsing på fotografi i årene fremover.
Byen Stockholm har bestemt seg for å bli fotobyen i Skandinavia,
gjennom VIPS, video og fotografi i Stockholm

Sally Mann var på Kobra

Akkurat nå 3

Lørdag, 18:20

Jeg sitter i stua, mitt lille gull steker rislapper til hun skal på jobb i kveld, vi hører på Louis Arstrong som synger Winter Wonderland,
gullet har kjøpt trippel juleplate.



Sånn ser det ut på bordet. Vi har gått i byen og handlet julehandling, derfor er jeg full av deilig julestemning. Det var så rart i byen i formiddag, kanskje fordi det småregnet eller hva det var, det var nesten ikke folk i butikkene, og mildt, fortsatt er det 8 grader ute og klokka er over 18.

Det pene julegodteriet er kjøpt inn, og juleteen er i koppen, og de lysene som du kan se under her er tent på, med sånn ordentlig julerød farge.

For meg er julestemning er deilig vemodig, jazzete følelse, som når Eartha Kitt synger Santa Baby. Som når noen sitter ved peisen og leser avisen og kikker opp av og til og smiler.

Jeg vet at mange har helt andre følelser av stress og press, men mine er rolige og gode. Og derfor var det fint å hente frem the christmas spirit i ettermiddag.

Nå skal jeg pakke inn noen julegaver og henge opp kalendergaver, men før det skal jeg blogge om Sally Mann-filmen jeg så på Cinemateket i ettermiddag.



Akkurat nå 2

I går var det Gotan Project

I går var jeg på Gotan Projct-konsert og Tiqui spurte i kommentarfeltet om jeg hadde en like fantastisk opplevelse som henne.

Ja, jeg likte meg veldig godt

Det fins bare en person jeg ville vært akkurat da, bortsett fra meg selv, det er Philippe Cohen Solal, som sammen med han andre står oppe på miksepodiet sitt og vugger og rugger og rytmer med kroppen,
og smiler, og trykker og spiller og de ser ut som de har full kontroll og har det supert.

De var en svær gjeng på scenen

Det var de to på miksepodiet, en som hørtes ut som en gammel jazzpianist, en tangogitarist, en trekkspillmann, strykerekke og så hun som sang.

For meg var det en perfekt miks av elektronika og et nytt uttrykk (eller et 20 år gammelt uttrykk da men, det er jo nytt)
og en gammel tradisjon med tango, med folk som ser ut som de var i en tangotradisjon før de traff de to elektronikafyrene.

Som du kan skjønne så bryr jeg meg ikke om Gotan-facts,
jeg prøver bare å vise hva jeg likte.

Jeg likte hvordan de brukte film i konserten

I tillegg til å vise film på teppet bak bandet så viste de utsnitt av samme film på dekket rundt pianoet og på fronten til miksepodiet.

Poenget var at tre like filmer med ulikt utsnitt gikk tre steder på scenen, og utsnittene var godt valgt. Og som skyggesiluetter mot filmen var noen av musikerne.

I tillegg kom en overraskelse

På filmen der det hadde vært dansere, bybilder, dukket det er trommis opp. Og plutselig skjønte jeg at det han spilte var en del av konserten. Og så dukket kom en gitarist på filmduken. Musikerne på scenen spilte med filmen.

På en senere melodi kom to rappere på filmen og de var ble en del av konserten. Det var den fineste bruken av film i konsert jeg har sett.

Og nå fikk jeg lyst til å dra på konserten i Paris i april..

Hvordan likte du deg Einar?
(Han skrev at han gledet seg på kommentarfeltet her)

Gotan, Bellman og Thåström

I kveld skal jeg på Rockefeller på konsert med Gotan Project,
det har jeg ønsket meg lenge.

Det nærmeste jeg har vært er i virkeligheten langt unna, Philippe Cohen Solal skulle være dj på en klubb jeg ikke hadde hørt om i Oslo og jeg tenkte fantastisk,
jeg skal gå dit og danse men jeg følte meg sjeldent fremmed der, alle så ut som de var 19 og bare ville ta på mer lip gloss, og det var ingen som danset.

Men i kveld blir det

De spilte på Vega i København på tirsdag men jeg klarte ikke å google opp noe på hvordan det var der..
De er i alle fall i Grieghallen i morgen, og i Lisboa 26.11 i tilfelle det er noe for Børge King, og for feriefarere er de i Roma 5. desember,
i Berlin 4. februar og i Paris 4. april.

Hvis jeg ikke skulle gått på Gotan Project i kveld

Da ville jeg nok dratt til Bærum og hørt på Odd Børretzen synge Bellmans sang Märk hur vår skugge. Jeg hørte ham på radio i dag, det minnet meg om Joachim Thåströms versjon.

Sangen er dikted ved graven, av Bellman, Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen, og sånn går siste verset:

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Den sangen hørte jeg om igjen og om igjen for mange år siden, og en dag kom han som var kjæresten min hjem med en ung mann som sto på gata og sang Märk hur vår skugge. Og så hadde han overtalt ham til å bli med hjem til meg slik at han kunne synge den til meg.

Facehunter i Oslo

Motebloggeren Facehunter har vært i Oslo noen dager,
i kveld 23.00 er han på TV2.

Poenget for foto-motebloggerne er å ta bilder av folk på gata for å fange opp trender mens de enda er bittesmå sædceller og ikke har rukket å befrukte egget engang. Facehunter er selv blitt plukket opp av moteverdenen som en som har teft for å se.

Les mer om ham hos Fashion Faux
Her er Facehunters sider

I dag er det Stockholmbilder øverst, og så kommer Oslobildene (fra Grünerløkke som han skriver, Karl Johan og Spasibar.)

Renzo Piano bygger i Oslo

Den italienske arkitekten Renzo Piano skal bygge to nye hus til Astrup Fearnley-museet.

De skal ligge ytterst ute på Tjuvholmen sammen med en skulpturpark, og de skal være ferdige i 2012.

Det ene huset skal ha bilder fra kunstsamlingen fast oppe.
Det betyr at vi når som helst kan se kunst av Andy Warhol, Damien Hirst, Cindy Sherman, Jeff Koons og Matthew Barney.


I det andre huset er det plass til utstillinger av annen kunst.
Og så blir det større museumsbutikk og restaurant. Og det kan bli fint det, å sitte utpå Tjuvholmtuppen i restaurant.

Han bygger også andre bygg på Tjuvholmen.

Renzo Piano er særlig kjent for å ha lagd flere museer. Det mest kjente er Pompidousenteret i Paris som han lagde sammen med Richard Rogers. Renzo Piano sa jatakk til forespørselen fra Astrup-Fearnley fordi han ikke har lagd hus i Skandinavia før.

Bilder av noen av museene han har tegnet

Jeg hadde igrunnen bare lyst til å plukke frem noen bilder av bygg han har tegnet. Her er de fineste jeg fant.




Disse to bildene er av Paul Klee-senteret i Bern,
og her er flere bilder av samme museum.

Dette er et konserthus i Roma fra 2002.

Og her er flere bilder av
Auditorium Parco della Musica.

Oppdatering 18. mai 2008:
Dagbladet forteller dette som en nyhet i dag, hvorfor det?

Sugarcubes har konsert i Reykjavik

På fredag spiller de

Sugarcubes gjenforener seg for en bursdagsfest i Laugardalshallen 17. november. Det er første gang på 14 år de spiller sammen.
Og múm skal også spille.

Jeg vil, jeg vil, men jeg kan jo ikke det skal det bli julegaver i år,
og det skal det jo.

Overskuddet fra konserten pløyes inn i Smekkleysa, platselskapet Sugarcubes satte i gang og som jobber for islandsk musikk.

Om konserten

Jeg var på Island i august og gikk og håpet at Bjørk skulle dukke opp på en konsertplakat, eller i det minste at Bjørk og Matthew Barney skulle dukke opp som dj-s, men neida.

Siste: Her er fine bilder fra konserten.

Uwe Rösler og alle barna

Jeg får tullestemme inni hodet av å si Uwe Røssler.
Den kommer helt av seg selv, med overdreven tøyseskarring,
en skummel tysk pornostemme: Uwe Uwe Rösler.

Men i alle fall

Jeg er glad jeg ikke er Uwe Rösler. Jeg er glad for at jeg ikke våknet opp i morres og hadde fått sparken, og åpnet nettavisa og der sto alt om meg, fr.martinsen og alle mine svakheter.

Som vel strengt bare er at jeg ikke leverer absolutt i toppen?
4. best er ikke verst?

Jeg er også glad for at jeg ikke er fotballspiller med en Uwe Uwe Rösler eller Tom Nordlie som står og skriker til meg når jeg gjør feil.

Jeg fatter ikke at voksne mennesker gidder ha det sånn på jobben. Jeg hadde ikke giddet spille fotball hvis Uwe Uwe Rösler skulle stå og skrike til meg. Jeg hadde løftet øyebrynet og gått i garderoben permanent.

Vi har sluttet å skrike til arbeidsfolk for lenge siden.
Vi har sluttet å skrike til barn.
Vi ser til og med stygt på folk som skriker til hunder.

Sportsfolk er så rare

Ikke bare har de foreldede ledelsesmodeller, de behandler arbeiderne sine som barn når de skal legge dem også. Jeg vet ikke hva fotball-landslagsspillere må, men voksne menn som Kjus og Aamodt må dele rom når de er på tur halve året.

Jeg hadde løftet øyebrynet og gått i garderoben. Det var bare det.

Festen fra helvete

Jeg var på fryktens fest her om dagen, en høytidelig anledning, men jeg vet ikke. Alle bør gå hjem før 03? Skal det være regelen heretter?

Jeg visste ikke at fester var sånn etter at vi ble 18, eller er det bare meg som er i så dannede middager at det lengste vi driver det til er en morsom betroelse ved bordet eller at noen drar et litt langt resonnement?

Dette skjedde

Det er fest i en middels stor norsk kommune. Anledningen er 50 år, bursdagsbarn med omgangskrets er respektable politiske aktive folk, stort sett høyskoleutdannede for å ta vare på barn og ungdom i kommunen.

Festen var hyggelig den, familie, kolleger, allsang, det fins ulike elementer i en nogenlunde kjent mal for sånt, hyggelig nok syns jeg.

Men klokka 3 på natta

Da kom fanden frem. Mange hadde gått hjem, det burde jeg også gjort, men jeg så alt dessverre.

Av 15 gjenværende fulle folk satt to kvinner og gråt over de sorgens ekteskapene sine, en nevø satt på trappa og trøstet en tante med dårlig ekteskap, en sønn måtte be far dra hjem til mor som var ulykkelig, og jubilanten selv fyrte seg opp i fyllesinne og holdt tale til de som skulle rydde om hvor respektløst det var å ikke rydde, men røyke og sette på ny plate. Den fungerende sosialsjefen i kommunen klaget over sin venninne, vertinnen, som absolutt skulle sjekke opp alles menn: og se nå sjekker hun opp din også.

Jeg var oppriktig sjokkert

Jeg var på fest med det som skal forestille den norske voksenkremen, nå satt de og sippet og var sinte.

Jeg har tilhørt en gjeng med tradisjon for lange middager med mye vin og unger som løper rundt til de blir lagt på madrasser i rom som ikke er deres egne, og nå skjønte jeg plutselig hva ekspertene mener med at det kan være skremmenede at mor og far plutselig blir så anderledes.

Jeg visste ikke at det var sånn det sto til på festene til folk. Eller i alle fall trodde jeg ikke det sto sånn til på festene til folk som er sosialsjefer i middels store norske kommuner.

Bare guilty?

Vi har lært oss å innrømme guilty pleasures, at vi liker musikk som vi tror at de andre syns er teit.

Men kan vi innrømme at vi er, teit?

Vi er guilty i å ha glemt alt vi lærte på skolen, vi hopper over det som gjør oss klokere i avisen og går rett på den drapsdømte pastorens sex-brev.

Skal jeg dømme etter det man skriver om tabloidaviser i dette blogguniverset så virker det ikke sånn. Ingen leser Dagbladet og VG og hvis de gjør så leser de bare lederne. Og de drikker bare ett glass rødvin og bare til maten og de ser aldri på Skavlan. Slik, nå har jeg skremt avgårde halvparten av de få leserne jeg har.

I dag snakket vi om Ortega på jobb og alt jeg klarte tenke på var - Faen hvilket land var nå han igjen?

Jeg husket at han var snill,
eller var det bare litt?
Nå er han slemmere enn han var, har jeg inntrykk av.

Ja folkens, såpass ille er det

I dag innrømmet en kollega at hun roter med hvem som er hvem, av republikanere og demokrater. Selve navnene, hvem var Bush sin gjeng.
Jeg er glad hun hadde tillit til meg slik at jeg straks kunne si at republikanerne er Bush-gjengen som er de slemme. Og som har rød farge på kartet i avisen, bare for å forvirre oss.

Men hvis jeg skal prøve å tenke på hvordan det blir når Kongressen er en gjeng og den andre gjengen har presidenten da baller det seg helt for meg.

Jeg trodde aldri jeg skulle innrømme dette

I alle fall ikke på nettet. Men derfor gjør jeg det. For at dere kan bli roligere, de av dere som trenger det.

Jeg er en guilty-Jesus

Og alle dere som maser med at en fremtidig arbeidsgiver kan lese at dere once was kissed.

Dette er slikt en fremtidig arbeidsgiver ikke liker.

På den annen side kan det være min forsikring mot teite arbeidsgivere. For alle blir klokere av at hver og en av oss innrømmer oss guilty. Og jeg klarer å google opp alt.

Aftenposten om Ortega som vant valget i Nicaragua søndag

Med samme raushet som til sex

Jeg fikk det i alle fall mer interessant da jeg begynte å gå til kunsten med samme ro og raushet som til sex.

Slutt med den irriterende avventende og krevende holdningen:
- Vis meg da, hva betyr det, kan du tegne hånd, vis meg!

Vi har et mer tilforlatelig forhold til musikk:
- Få høre, kanskje jeg liker det, eller kanskje ikke.

Vi forstår at musikk kan bety noe for oss på mange måter,
jeg kan bli sentimental, jeg kan bli oppgira og ville danse,
musikk kan være vakker, og jeg forstår og aksepterer at andre hører på musikk på helt andre måter enn jeg gjør.

Omtrent som med sex

Intensjonen bak musikken er ikke så farlig for meg, det er selve opplevelsen som betyr noe. Det samme gjelder for billedkunst og moderne dans. Det ble mye bedre etter at jeg sluttet å bekymre meg for hva som var poenget, om jeg skjønner det, hva kunstneren har ment, om jeg kan si noe fornuftig om det etterpå.
Omtrent som med sex.

Jeg lar den flomme over meg

Enten får jeg noe ut av det, eller ikke.
Og hvis noen forteller meg noe som gjør at jeg kan forstå verket på en annen måte, fint. Skulle jeg oppfatte det på en måte som andre syns er banal så gjør jo ikke det noe, det er min opplevelse..

Jeg gir meg nå, like før jeg høres ut som en selvhjelpsbok.


Sånn som her. Noen ganger kan jeg gå på kunstmuseum å ikke like noe. Selv om. Nesten alltid er det noe. Kanskje huset selv? Eller som her, i Reykjavik. Kunsten var kjedelig for meg, men på do ble jeg stimulert. Litt kunstopplevelse er bedre enn ingen,
akkurat som med sex.


For hva var dette? Det tok litt tid før jeg oppfattet at det var en håndvask som så ut som den var satt på hodet, strengt tatt ikke før jeg testet vannkranen.

God helg med Tom Waits

La oss ta helg med et nytt promobilde av Tom Waits,
det er Anton Corbijn som har tatt det, til lanseringen av Orphans skulle jeg tro, den nye trippel-left-overs-plata som kommer om to uker.


Hepp,
nå går jeg hjem og tar på puppekjolen og lebestift.
Jeg skal i 75-årsdag i ettermiddag og kveld,
pub til pub-runde på brune steder,
til slutt Dovrehallen med middag, lutefisk på meg.

Det er jeg som er pinnekvinnen

I går ble det såpass kjølig at jeg satte på strømmen igjen.
Hittil har jeg bare tent opp i peisen når jeg kom hjem om ettermiddagen.

Jeg har en lek, jeg samler ved og pinner i parken, langs Akerselva,
og i skogen. Det er utrolig mye som ligger og slenger.

Og i dag kastet jeg meg inn i nettmøte med Bjørn Gabrielsen i Dagbladet. Spørsmålet mitt er nesten nederst og dreier seg om hvordan jeg skal få has på denne kubben



Ett år klarte jeg meg med ved gjennom hele vinteren, i fjor kjøpte jeg litt ved på slutten av sesongen, i år får vi se. Jeg har samlet en del gjennom sommeren så jeg ligger ikke så verst an.

Jeg tar det ganske rolig

Jeg tar med meg en stokk på vei hjem fra jobb, jeg sniker til meg pinner fra Olaf Ryes plass på vei hjem fra øl.


Jeg har ønsket meg peis nesten hele mitt voksne liv. Jeg var en bål-unge. Jeg flyttet til peis for tre år siden, siden da har jeg sittet og rotet i glørne som en annen Askepott.

Jeg fyrer opp hele tiden, og søppel og avisen går også der.

Suzanne Brøgger har konsert

Lørdag klokka 20:00 synger hun i Den Sorte Diamant,
billettprisen er 110 kr.

Tenk det, min gamle helt skal synge på konsert. Hun kommer med plate, en slags musikalsk selvbiografi, hun har skrevet tekst og musikk. Sangene har titler som Baby Brother Blues, Mama Jade Cat Blues og Swing-door Daddy Stride.

Blå Biografi, het plata som kom for en drøy uke siden.
Til den hørte et 80-siders essay der hun skriver om forholdet sitt til blues og jazz, til Dinah Washington, Louis Armstrong, Nellie Lutcher, Billie Holiday og Bessie Smith.

Hun skriver godt men kan hun synge, spør Politiken
Mens Information skriver:

Åbningsnummeret "Weirdo" er en skøn, humoristisk ørehænger om diskrepanserne mellem ydre glamour og indre skævhed. Et af de mange temaer, som man genkender fra bøgerne. Det går rent ind, når Brøgger synger fraseret, rummeligt og skrøbeligt: "inside I feel like a freak / and that my soul's gonna leak," og runder sangen af med en Beatlesagtig bøn: "so, please love me, do / I'm so scared you'll see me through."



Jeg syns det er synd at de fleste har et forhold til Suzanne Brøgger via det uleste pocket-eksemplaret av JA som står i forbausende mange bokhyller.

Jeg lurer på hvilken lustigkurre som fikk pusha den boka på så mange som ikke kom til å lese den.

Mine favoritter er essaysamlingene hennes:

Den Peprete Susen, Kvælstoff og Brygg,
og så Tørkevær (En gris som har været oppe at slås kan man ikke stege),
men det får bli en annen gang,
jeg måtte bare si dette nå i tilfelle det fins en enslig sjel blant leserne som som BÅDE liker Suzanne Brøgger OG skal til København til helga.

Cirkus Cirkõr på TV

Mens jeg husker det, på lørdag går "Havfruen" av Cirkus Cirkör på Svensk TV 2 19:30, det har jeg skrevet inn i almanakken min.

Dette skrev jeg om Havfruen etter å ha sett den i Stockholm

SVTs omtale av programmet

Neil Armstrong

Fredag er førstemann-på-månen-Neil-Armstrong i byen.

Det kunne vært gøy, kanskje,
men jeg leste i avisen at Neil er lei av å bli assosiert med måneferden.
Han skal istedet lære oss å nå mål i hverdagen.

Og jeg klarer ikke å vente lengre med å fortelle hva det koster å høre på

Han skal snakke i Oslo Konserthus i en og en halv time og det koster 5900 kroner eks. mva.
Det betyr vel egentlig 7400 kroner.
Da får du også Petter Stordalen og et par andre småfisk på kjøpet.

Eller forsåvidt, hvis du ringer Kjetil hos Network Marketing på tlf: 45600654 så får du 2000 kroner i avslag med en gang.
Men da måtte jeg bryte regelen min om å aldri kjøpe noe av noen som ikke har etternavn, så det går ikke.

Kjetil har skrevet artikkel om Neil Armstrong.
En flott informasjonsside som ligger på Konserthusets sider, dette er den beste av de to lenkene, vel verdt å åpne.

Hva skal Neil si?

"Han tar for seg hvordan DU kan sette deg grenseløse mål og drømmer og nå dem. Du lærer også hvordan du kan overvinne frykt og tvil."

Snakk for deg selv, stupid

"Vi lever alle med drømmer om å bryte barrierer. Om å makte det ingen har maktet tidligere. Om å nå mål ingen tidligere har nådd."


Jeg orker ikke mål som er grenseløse, jeg trenger ikke makte det ingen har maktet før. For meg går det fint hvis jeg oppnår helt vanlige mål med familie og jobb og har det godt sålenge det varer.

Og ikke har jeg 7400 til overs heller.
Men han kommer vel på Skavlan om kvelden tenker jeg, helt gratis.