I går var det Gotan Project

I går var jeg på Gotan Projct-konsert og Tiqui spurte i kommentarfeltet om jeg hadde en like fantastisk opplevelse som henne.

Ja, jeg likte meg veldig godt

Det fins bare en person jeg ville vært akkurat da, bortsett fra meg selv, det er Philippe Cohen Solal, som sammen med han andre står oppe på miksepodiet sitt og vugger og rugger og rytmer med kroppen,
og smiler, og trykker og spiller og de ser ut som de har full kontroll og har det supert.

De var en svær gjeng på scenen

Det var de to på miksepodiet, en som hørtes ut som en gammel jazzpianist, en tangogitarist, en trekkspillmann, strykerekke og så hun som sang.

For meg var det en perfekt miks av elektronika og et nytt uttrykk (eller et 20 år gammelt uttrykk da men, det er jo nytt)
og en gammel tradisjon med tango, med folk som ser ut som de var i en tangotradisjon før de traff de to elektronikafyrene.

Som du kan skjønne så bryr jeg meg ikke om Gotan-facts,
jeg prøver bare å vise hva jeg likte.

Jeg likte hvordan de brukte film i konserten

I tillegg til å vise film på teppet bak bandet så viste de utsnitt av samme film på dekket rundt pianoet og på fronten til miksepodiet.

Poenget var at tre like filmer med ulikt utsnitt gikk tre steder på scenen, og utsnittene var godt valgt. Og som skyggesiluetter mot filmen var noen av musikerne.

I tillegg kom en overraskelse

På filmen der det hadde vært dansere, bybilder, dukket det er trommis opp. Og plutselig skjønte jeg at det han spilte var en del av konserten. Og så dukket kom en gitarist på filmduken. Musikerne på scenen spilte med filmen.

På en senere melodi kom to rappere på filmen og de var ble en del av konserten. Det var den fineste bruken av film i konsert jeg har sett.

Og nå fikk jeg lyst til å dra på konserten i Paris i april..

Hvordan likte du deg Einar?
(Han skrev at han gledet seg på kommentarfeltet her)