Kjerringpunkere

Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at jeg er ei kulturkjerring, derfor interesserer det meg ekstra hva folk syns om oss.
Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne.

Vi har fargerike klær, men feil fargerike klær. Jo mer de er i bomull og kommer fra UNO eller Gudrun Sjødén jo verre er det, så latterlig liksom. Vi har store pupper som henger litt ned og øredobbene våre er altfor store, i alle fall hvis en av dem er en papegøye i tre.

Hva har hun gjort det stakkars mennesket som valgte seg afrikansk dans i stedet for argentinsk tango? Feil rytme og feil kontinent. Dreads i stedet for svarte, elegante, klassiske kvinnesko
med butt tupp.

Å, vi sminker oss ikke på riktige måte, det er for mye farge,
feil farge, feil lukt, utringingene vi har er så dype og brystene så gamle at smårips syns vi er vulgære.
Og tar vi oss en støyt med noe på bar og det syns på oss,
da skulle du sett. På faen.
(Jeg får så lyst å banne av å skrive om dette).

Vi er ikke akkurat passe selv om vi har vår egen smak i utkanten av moten: Vi tåler riktignok de kulturkjerringene som har designmerket diskret plassert i halslinningen, fingerringer i metall og som arbeider på Norsk Form, de har et og annet vekttall å slenge på bordet det hjelper en hel del.

Det gjør det jo alltid

Men kommer det enda ei gitarjente nå med svulstige og private sanger, ømhet og kliss, rødvin eller rusbrus! Noe helt annet da med menn som synger If drinking don`t kill me her memory will.
Eller som tar seg en støyt med noe brunt og
skyter seg på et skittent motell i USA.

Det er andre saker

Det var her om dagen da jeg var på konsert på Garage i Oslo at jeg begynte å tenke på de som vever der jeg sto foran scenen, de som driver med husflid. Meg og 20 menn var det som fulgte med,
de andre sendte sms-er og var på vei hjemover, men musikeren holdt fast ved rockefiguren sin og skøyt hoftepartiet fremover og inviterte backstage. Og det gjorde han jo rett i, men jeg så for meg kvinner på 60, de med store pupper som henger litt ned, de som liker jordfarger, sånne kvinner som vi ikke bryr oss om, det de holder på med. De er punkere, det har de alltid vært:

To grep på gitaren og så produserer de

Før heklet de grytekluter, så malte de tyttebær på postkassene eller på porselen. Nå farger de ull med plantefarger i fjæra, de vever,
de går på friundervisningskurs i oljemaling. De har god tid.
Hvis de blir flinke stiller de ut på biblioteket.

Mens jeg sto der foran scenen på Garage tenkte jeg på at de kunne sittet backstage på biblioteket med en kasse Tuborg og når de kom inn i salen etterpå stimlet folk og ville ha autografen og kjøpe t-skjorta. Eller de kunne bli brisne sånn som norskformkvinnene blir på vernissager, det unner jeg dem alle sammen, rus og sammenstimling. Alle ville snakke med dem om fargene de hadde valgt. De ble fotografert fint og kom i portrettintervju.

Så ulike kår vi gir forskjellige utrykk, noen får synge i operaens akustikk, noen synger i bunnen av svømmebasseng eller i en nesten tom rockeklubb som heter Garage og noen stiller ut bildene sine på biblioteket uten at det blir noe oppstuss av det.

Jeg krepper av meg kjerringkrøllene, jeg glatter dem med rettetang, kulturkjerring er jeg samma. Men kjerringpunker. Jeg blogger selv om jeg sitter på bakrommet hjemme hos meg selv, en kasse Tuborg har jeg i alle fall. Hva gjør jeg med den? Jeg drikker den opp.

Jeg vil ha en DJ-boks i stuehjørnet mitt med en vocoder-mikrofon der jeg kan snakke som Laurie Anderson når hun later som hun er mann i politiuniform på flyplass og på veggen skal det være et lerret der jeg viser bilder som jeg syns er tøffe og fine. Det skal henge en lenke med fargede lyspærer fra DJ-hjørnet til kjøkkenhjørnet.

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.

(siste spalte i Journalisten)

This is just to say 11

Look at my coins, fuck you

Den store ungen har lagt opp et løp med jobb og noen fag på si.
En super plan igrunn helt til firmaet gikk konk og det tar 3-4 måneder å få lønna ut fra konkursboet, så hva gjør man: Melder seg på arbeidskontoret for å få pengene raskere ut den veien?



Nei. For da kan man ikke studere. Men da er det bra å ha fuck-you-penger selv. Ingen skjemaer å fylle ut, ingen sniking eller juksing, bare sine egne 56 kr dagen å leve for.

Vi hører/ser Dagsnytt18 sammen

Dagens prat oppå Dagsnytt18 er ferdig. For spesielt interesserte ligger alle de gamle i høyremargen.

P2-losen

Her lå chatten fra Dagsnytt18 i dag.
Alle chattene ligger på høyresida i bloggen under "bilag".

Mikael Wiehe

Det gjorde så in i helvete jävla pissont da kona til Mikael Wiehe forlot ham at han måtte skrive tekster om det og nå snakker han om det i intervju og det er bra mener jeg, at voksne menn snakker og skriver om det andre synes er privat. Hvor skal vi ellers kunne vite hva andre tenker, hvordan skal vi ellers vite at det er andre som også biter seg i leppa mens de later som ingenting?


Smärtan efter att hans hustru försvunnit var tillräcklig. Ett halvår senare, två dagar innan han skulle ha premiär på en nyårskabaré i Malmö, fick han veta att hon hade träffat en annan.

– Att skriva blev mitt sätt att klamra mig fast vid verkligheten,
som om jag ändå hade kvar ena foten på fast mark.

Annars hade du gått sönder, försvunnit ut i universum?

– Nej, annars hade jag sjunkit ner i den gyttjegrop i vilken man under sina sömnlösa nätter brottas med svartsjukans demoner.
Där finns ingen luft, det är raka spåret ner i skiten.

Rent teoretiskt hade det kunnat vara du som blivit
passionerat kär i en annan?

–Det har hänt förr. Som när min fru och jag träffades, då bröt jag upp från mitt första förhållande. Men just för att jag varit med om det en gång tror jag att jag djupast inom mig bestämt att aldrig mer ta till den nödutgången. Passioner är ingenting som bara drabbar en, inte om man är över 17.



Og så en dag to år etter sto kona hans utenfor døra
og spurte om de kunne forsøke en gang til.

Själv undrar jag om han blivit äktenskapets nye beskyddare?

– Jag har tänkt på det, att det kan uppfattas så. Fast det är inte sant. Det finns äktenskap som är döda som träd, dem finns ingen anledning att strida för. Men om man fortfarande tycker om varandra, då kan man kämpa. För det är ett jobb, det måste man vara inställd på. Det räcker inte att tycka att den andra är snygg eller trevlig.

Akkurat nå 46

Det helt lyst inne selv om det er endel sne på takvinduene. Lyst er godt. Jeg hakker sopp til en middag i morgen mens jeg hører på Fläskkvartetten "Voices of Eden". Jeg liker å hakke ting, forberede middag. I morgen er jeg ferdig på jobb klokka 16 og klokka 18 skal jeg gi ti stykker mat så det gjelder å gjøre unna litt av hakkinga. Hakking har fremtiden for seg, jeg tenker på smakene og hva som passer sammen, jeg gleder meg til å faktisk smake dem. Jeg skal grille kjøttet ute, jeg håper det ikke skal sne. Jeg leker at jeg har et restaurantkjøkken. Jeg setter frem alt jeg trenger. Nå skal jeg begynne på brekkbønnene. De er de eneste som er kjedelige for jeg må klippe bort tuppen i hver ende.

Jenny Wilson!

å jenny wilson

I går kveld var det i stigende rekkefølge entusiasmemessig, fra botn av, Annie "hello oslo bylarm 2009" som jeg får lyst til å riste når jeg ser henne på scenen, slapp av Annie, bare vær et menneske.
Dagbladet skriver at hun har trent seg opp til en ny sceneautoritet men nei syns jeg, hun har lært seg noe utenat.

Så på Rockefeller, Fjorden Baby, som jeg ga opp og når gjorde jeg det sist egentlig, jeg kom ikke frem til scenen, det var så fullt.
Men på jentedo var det ikke kø, hva sier vi til det, spooky.

Frida Hyvönen var kjedelig for meg.
Jenny Hval sitt band hadde kule dumpe trommelyder og hun har stilig stemme og sier skumle ting mellom sangene det liker jeg. Og hun referanset, men nei Jenny det var ikke en altfor stor herreskjorte du hadde på deg men en designer dameskjorte. Den var fin.



Men Jenny Wilson, hva sier Jenny Wilson, mår ni bra. Jag med.


Jeg tok disse bildene før konserten startet mens det var lys.
Det går an å klikke på dem for å se dem større.



Hva heter den musikk de lager, jeg vet ikke. Jeg sto og tenkte på hva jeg kunne sammenlikne den med men det eneste jeg fant i hodet var at det minnet meg om Aretha Franklin og Ephemera vispet sammen. Det spørs om det gir mening til noen andre.

De driver hvertfall med koraktige arrangementer, a cappella-øyeblikk, resiteringsøyeblikk, uh-uh-er og klappinger. Det er kult, klappinger og uh-uh-er jeg liker jeg. Spleisa med overraskende bevegelser innimellom.

Her spiller Jenny Wilson i Svenska Dagbladet i går.

Bandet har på seg voksne dameklær på scenen, og Jenny Wilson selv i filmen over, ulike kvinneuttrykk men ikke rocka i tradisjonell forstand, så sjelden å se bluser og perlekjeder, sjingelsnål i hår.



Den siste plata handler bl.a om å være foreldre,
- En tillstand man inte kan backa från.

Nope

Slik er det. Jeg husker at det var en av de store overraskelsene og gledene ved å bli mor: Dette er det eneste som helt sikkert skal vare til en av oss dør.

Jeg snakker meg bort

Plata også tenkt som drahjelp til alle som lever A4-liv, man kan trenge sin working song da, sier hun, lett å glemme pulsen framåt, kan behøve lite hjelp från musik.

Jepp

Og her er Lydverket på besøk i studio hennes i Stockholm der hun sier disse tingene.



Hun spiller 23.30 i kveld i Dagbladteltet. Jeg var i teltet i fjor,
det var et masete sted. Hun spiller også på Rockefeller 15. april.

Høy på merchandise

Jeg har hørt på foredrag og tenker penger penger. Jeg vil sette opp en fr.martinsen-tingbutikk. Det er hele forretningsidéen nå for tiden: Man gir bort bloggen sin gratis men selger ting.

Jeg tenker på alle tingene jeg kan ha

Jeg vil lage en støvklut som jeg broderer på og tiden jeg har brukt på den skal minne dere om at livet er kort, hvorfor bruke overdrevet mye tid på husarbeide?

Jeg kan sikkert trykke vendelasitatet mitt på noe, men ikke på en kopp. Jeg er fornøyd med vendelasitatet mitt:
Tenk på hva Vendela ville gjort og gjør det motsatte.

coveritlive fra bylarm

Det er ni minutter til foredraget begynner, i salen er Matt Mason som rigger til powerpointen, en fyr med kamer og meg. Bildet over tok jeg for noen minutter siden da vi tre sto utenfor døra og ventet på at noen skulle låse opp.

Fra programmet

Når piratvirksomhet kun er en ny foretningsmodell, remiksen er vårt mest effektive markedsføringsredskap og alle som har en datamaskin kan nå flere folk enn et multinasjonalt foretak, hva gjør du da?
Matt Mason har utforsket problemet disse nye trendene utgjør for foretningslivet og mulighetene de representerer. Når piratene skaper verdier for samfunnet og samfunnet støtter opp om deres virksomhet, så spiller det liten rolle hvor mange søksmål du kaster mot problemet – du angriper bare din egen potensielle fremtid. Denne virkeligheten posisjonerer piatvirksomhet som en ny foretningsmodell."

Freddie Wadling

I et døgn har det rast inn treff til bloggen min fra et svensk forum der man diskuterte identiteten til artisten som ble dømt for smugling av narkotika. Nå skriver Dagbladet at det er Freddie Wadling.

Dette er en artist jeg liker. Jeg legger ut lenker til noen saker jeg har skrevet om ham, de inneholder en del klipp fra intervjuer f.eks, ganske rikholdige er de.

Denne er fra januar i år da Wadling kom med ny plate.
Her er den lengste fra januar i fjor, bl.a om forholdet hans til rus.
Menneskene er komplekse skapninger.

OPPDATERT TORSDAG 19. feb.

Svenske aviser ser ikke ut til å skrive om narkotikadommen. Expressen skriver om konserten han hadde i Göteborg i går,
den kan du evt. lese mens du hører The Winner Takes it All
i Wadlings utgave.

Merverdi for meg på e-bok?

Jeg kommer akkurat fra e-bokdebatt på Blå og er litt skuffet.
Men først, en ting er jeg glad for og det er heller ikke så verst: Nå skjønner jeg hva som førstegevinsten for meg selv er når det gjelder e-bokbruk.

Jeg har nemlig aldri vært engstelig for at ikke oppløsningen og de tekniske greiene ved å lese på skjerm/plate skal bli så bra at ikke jeg skal få lyst til det. Men nå skjønner jeg hvorfor jeg kommer til å få lyst til det, nemlig tilgjengeligheten. Jeg bor midt i smørøyet, midt mellom posthuset, bokbutikken og biblioteket. Når jeg leser om en bok i avisen nå bestiller jeg den på nett med en gang, mens impulsen er der. Så henter jeg den på posthuset en annen dag.

Selv om fornuften tidligere fikk meg til å rive ut avissider om bøker jeg var interessert i for å gå i bokbutikken og bestille eller gå til biblioteket, så ble det ofte ikke noe av, i alle fall ikke i det tempoet som jeg nå bestiller bøker på nettet. Så når jeg snart skal lese om en bok i avisen og så kan bestille den på nettet med en gang og begynne å lese i den med en gang, det blir en fin ting.

Men det er ikke hovedpoenget i kveld

Det som interesserer meg er hvordan boka (teksten) kommer til å forandre seg. Panelet snakket om tilgjengelighet, distribusjon, økonomi og det er viktig og interessant, men hvordan kommer selve bokproduktet til å endre seg med e-boka? Det lurte jeg på og spurte panelet om, men jeg fikk skuffende svar.

Her er coveritlive fra Blå, mitt spørsmål med svar er klokka 8.36

Sånn som panelet snakket om e-boka er som, hvis vi oversetter det til avis, som om hele gevinsten ved at vi har nettaviser er at de er lett tilgjengelige og at de kan oppdateres. Som om selve nettavisproduktet er avisteksten som vi kan lese.

Men sånn er det jo ikke

I går gikk jeg inn i Dagbladets artikkel om Pirate Bay-rettsaken og idet jeg åpnet nettsaken strømmet lyden fra rettsalen i Stockholm rett ut av pc-en min i sanntid.

Det er merverdi

Så det jeg lurer på er når jeg kan lese e-bok og ha flere tekstlag (eller hypertekst fordi boka er online) slik at jeg mens jeg leser teksten kan gi tegn for å høre musikken det er referert til, se kokken i kokeboka gjøre det hun snakker om, få forklaringer på referanser osv?

Bjarne Buset lurte på om det var en jobbsøknad og det kunne jo vært et flatterende svar men jeg hadde mer lyst på svaret. Carl Størmer ble svimmel og ville ikke ha vinduer som poppet opp her og der og en annen snakket om at det er mellom teksten og leseren det skjer og da må det ikke være noe annet enn ord og hjerne der.

Aftenpostenjournalisten mente at det hadde vært gjort slike forsøk men at det ikke ble noe greie på det, det er datspill det jeg snakker om, hvis det er bok jeg vil ha må jeg leve meg inn i forfatterens verden. Tekst er jo ikke bare litterære tekster og uansett behøver ikke tekster som er litterære bare å bestå av ord, jeg kan ikke forestille meg at det må være sånn. Hvis vi ser på skjulte referanser f.eks - slike som gir merverdi i en tekst hvis du får dem med deg men som ikke forstyrrer hvis du ikke gjøre det, hvorfor ikke åpne de referansene for flere ved å lenke ut?

Hva kommer til å skje med e-bokas tekst,
det lurer jeg genuint på, dette er ikke en retorisk tekst.

Det er seint, jeg går til sengs, fikser på denne teksten i morra, kanskje har det kommet svar i mellomtiden.

Se på Dagsnytt 18 sammen?

Jeg skal. Du kan klikke på ruta under og bli med du også, det øker nytelsen ved programmet. I dag må det jo bli avistall f.eks, det blir sikkert gøy.

Cornelis Vreeswijk blir film

Det skriver Svenska Dagbladet: Filmen utspelas under en tid kring slutet av 1960-talet, då Vreeswijk är i trettioårsåldern.
Det är ganska kort tid efter trubadurens genombrott, med skivan "Visor och oförskämdheter" som kom 1964.

Vid denna tid besöker Cornelis Brasilien och blir mycket inspirerad av samban, vilket bland annat resulterar i den stora hiten
"Deirdres samba".

Sommaren 1967 sjunker Cornelis husbåt i Årstaviken i Stockholm. Den tar med sig flera av hans vistexter och ett filmmanus.
Året därpå skiljer han sig från hustrun Ingalill.

En rotteartikkel i dag

Åsa Linderborg har bestilt seg rottebok på nettet og jeg har bestilt meg Åsa Linderborg på nettet. I kveld siterer jeg fra det Åsa Linderborg har lært seg i rotteboka:

De äter gärna ost och äggröra men avstår, om de kan välja, från persikor och kålrötter. Som de överlevare de är, etnifierar de enkelt sina smakslökar; råttor som bor i närheten av asiatiska krogar föredrar sådan mat framför det italienska köket och vise versa.
De älskar jordnötssmör och gillar att dricka öl.

En hane kan knulla tjugo gånger om dagen, han fortsätter långt efter att honans intresse svalnat, ja hon behöver inte ens vara vid liv för att duga som värd för hans drifter.
Utkonkurrerade hanar kan bilda bögkollektiv.

Varje gång människan har erövrat en ny kontinent har råttan genomfört en "skugginvasion". En fyrbent ockupationsarmé har kastat sig ut ur handelsfartygen och tvingat bort de råttor som redan fanns. Likt den vite mannen med sin tropikhatt snart skaffade sig världsherravälde, har rattus norvegicus, det vill säga den norska eller bruna råttan, framgångsrikt utrensat den svarta råttan,
även om en gerillaarmé i New England länge gjorde motstånd.

Jeg husker før da jeg var liten f.eks og lagde avis til farfar og resten av familien så limte jeg bare inn vitser og dikt jeg likte,
jeg tenkte at det var best sånn, jeg turte ikke skrive så mye selv.
Sånn er det ikke i dag, det er bare det: I can`t be bothered.
Jeg elsker det uttrykket.
Hele rotteartikkelen er publisert i avisen først.

Orker ikke å høre P2 alene

Chatten er tatt vekk fordi den er så stor, de gamle fins i høyremargen under "Bilagene mine"

Pusse opp hjemme

Jeg vil ha en DJ-boks i stuehjørnet mitt med en vocoder-mikrofon der jeg kan snakke som Laurie Anderson når hun later som hun er mann i politiuniform på flyplass og på veggen skal det være et lerret der jeg viser bilder som jeg syns er tøffe og fine. Det skal henge en lenke med fargede lyspærer fra DJ-hjørnet til kjøkkenhjørnet.

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.

bli med

Jeg har tatt vekk chat-en fra i går fordi den tar så stor plass i posten og da syns jeg det blir stygt her i bloggen. Men vi så altså Grosvold sammen på tv i hver vår stue mens vi chattet, fremmede mennesker på nettet. Bli gjerne med en annen gang, jeg gjør det relativt ofte under Dagsnytt18 og varsler en times tid på twitter (oppe i høyre hjørne på bloggen).

Hva har vi?

Vi har Valentines Day til helga. Det er konserter og bokbutikken og Max Havelar-roser og posten. Skal ikke morsdagen få være omfavnet av handelsstanden mer?

Bli med å chatte på Dagsnytt18 i dag

Vi chattet til Dagsnytt18 før i dag, det gjør vi rett som det er, en slags P2-losen, bli med en annen gang, kanskje i morra. Jeg tar vekk lenka fordi den blir så svær på sida, men alt fins på coveritlive.

Mulighetsrommet

Dette ordet har vi valgt til ukas ord. Det som er viktig med mulighetsrommet er at det skal være stort. Det må hele tiden utvides. Må vi rydde der? Jeg tror det. Et luftig mulighetsrom gir større bevegelsesfrihet (såklart) og partene kan lettere nærme seg hverandre. Samtidig som mulighetsrommet dyttes større må vi forankre: Ikke bare tenke mulighetsrom og glemme å forankre!

Med respekt å melde har også fått en oppsving i det siste.
Men synergieffekt har vi mistet, hva skjedde med synergieffekt?
Det kunne fått en retrorennessanse.

Dagsnytt 18 i dag

Her lå en fil med coveritlive. Jeg har tatt den bort nå som vi er ferdige med dagens chat samtidig som vi hører på Dagsnytt18, men bli med en annen dag. Å høre på P2 blir bedre på denne måten..

Dagens argh

Når firmablogger støter kunder fra seg..

Ååå, jeg orker jo vanligvis ikke ergre meg over sånt som dette,
men altså - jeg har vel ikke drukket nok kaffe i dag.

Her er Sparebank 1 som forteller meg at økonomi ikke er slikt som kvinner snakker om når kvinner treffes:
"Finanskrise og hverdagsøkononomi. Luksusfellen og månedsbudsjett. Ikke akkurat et helt vanlig tema på en jentekveld."

Og så var det det med jenter da.
Kikk inn og se på forsamlingen.
Går det an å få være kvinne?

Her er Magne Gundersen som skriver bloggen.
"Magne ser omverden fra et privatøkonomisk perspektiv og forklarer og kommenterer det som skjer.

Orlando Fagin er androgyn

Det er en gammel mann i Sverige som kaller seg Orlando Fagin.
Han var en ulykkelig homofil på 50-tallet, han sov på benker og under sengen til horer og legen foreslo at han kunne kjønnsoperere seg til kvinne og så gjorde han det.

Han så for seg at han var en glad kone med kjøkkenduk og brun saus og tulipaner på duken, han var gift i 11 år og fortalte ikke mannen før helt til slutt at han hadde vært kvinne. Det gjorde vondt med sex for han hadde slurvet med å ha en utvidelsesstav i skjeden da den var ny og de hadde sex mellom lårene hans eller en sjelden gang og det gjorde vondt. Han sto opp om natten og barberte bort hår.

Han var en av de første som kjønnskiftet seg i Sverige i 1967.
Nå er Orlando ikke mann mer, men ikke kvinne heller i kjønnsorganene, han orker ikke flere operasjoner og lever som androgyn i uttrykket. Det ble teater av historien hans og jeg så på det torsdag på Torshov. Esben Esther Benestad satt rett bak meg og snøftet veldig høyt for å ytre mening.

Orlando var der og tok i mot applaus,
man kunne se at han var vant til å føle seg på en scene. Jeg hørte ham på radio.
Det er en trist historie, fortalt av en person som var reflektert i forhold til fortiden sin og i forhold til kjønn, men kanskje løy han også når han sier at han ikke merker noen sinnablikk.

Forestillingen spilles ut februar her i Oslo, senere skal den på turné til Bergen, Trondheim og Skien.

Teaterstykket minnet meg om en blogg.
Teksten er ren avskrift av de replikkene som falt da Orlando og en annen som skiftet kjønn og angret møttes i et radiostudio, med bilder av de virkelige personene projisert på veggen. Jeg likte det. Jeg liker teater som ikke insisterer på å være virkeligheten også.

Mick Jagger og meg

Det gikk som det ofte går, vin og snakk, det ble konsert likevel i går. Det var nesten ingen folk på Garage, noen kikka på mobilen, noen bare venta på noen som ikke ville gå, det sto vel 20 menn foran og fulgte med og så meg da. Jeg tenkte på, hvordan kan det gå økonomisk å hente et band fra Stockholm og sette dem på hotell,

..men enda mer på rockekoder

Hvordan får du til å stå på scenen og dandere alt håret foran fjeset sånn at vi ikke ser deg, det ser litt trist og komisk ut tenkte jeg, som om du prøver å leke Mick Jagger men så er det ingen (20) som vil se på.

- Det er ikke bare Mick Jagger som kan få ha hår i ansiktet, sa ungen min i dag. Nei det er sant det, jeg er enig.

Jeg sitter jo selv og skriver her

Jeg tenkte på så ulike kår vi gir forskjellige kunstutrykk, noen får synge i operaens akustikk, noen synger i bunnen av svømmebasseng og noen stiller ut bildene sine på biblioteket uten at det blir noe oppstuss av det.

Jeg begynte å se for meg kvinner på 60 med store pupper som henger litt ned og jordfargede klær, sånne kvinner som vi ikke bryr oss om, det de holder på med.

De er en slags punkere i kulturen

De holder på selv om andre ikke syns de er flinke, to grep og så produserer de. Når de er blitt flinke stiller de ut på biblioteket.
Jeg tenkte på at de kunne sittet backstage på biblioteket og røyke hasj og drikke for mye og når de kom inn i rommet stimlet folk og ville ha autografen og kjøpe t-skjorta.

Akkurat nå 45

Jeg hører på Flãskkvartetten "Whores and Slaves" på Spotify. Jeg orker ikke gå på den konserten jeg hadde tenkt i dag likevel, men en venn kommer innom med en vin før han går på svenskekonserten. Jeg er trøtt. Jeg rydder i bokmerkene mine. Jeg kommer på plater jeg skulle bestille. Hvilken platebutikk er like enkel å bruke som det Capris er på bøker, jeg har spurt om det før men nå husker jeg ikke.

This is just to say 10

Jeg syns det er rart at det er så lite samisk å se. Jeg vet om polsk butikk og allslags land sine restauranter, folk går med palestinasjal og jeg kan lage italiensk dessert. Samisk språk, mat, arkitektur, musikk og klær syns nesten ikke. Det var bare det akkurat nå.

Å tenke, å tenke på døden

Noen spurte på Underskog om hvor ofte man tenker på døden.
Jeg skrev et svar men måtte gi meg, det kunne blitt langt,
jeg tenker ofte på døden, mange ganger om dagen, men det er mange ting jeg tenker på mange ganger om dagen, de samme tingene om igjen, døden er en av dem.

Nå tenker jeg f.eks på hvordan jeg tenker.
Jeg tenker ofte i flash, at det kommer et stimuli (blikket mitt faller på en ting, jeg ser noe på nettet) og så kommer det en kort tanke som kanskje bare tar et sekund: Har jeg nok T-skjorter til å vare resten av livet mitt? Når jeg åpner T-skjorte-skuffen.

Og så tenker jeg lengre tanker, jeg ser for meg begravelser.
Men hver lange tanke tar egentlig ikke lang tid. Hvis jeg ikke leser eller gjør noe, hvis jeg bare tenker, hvor lang tid klarer jeg egentlig å tenke på et bestemt emne uten å flakse litt til et annet tema innimellom? Det vet jeg ikke. Og det syns jeg er rart. Jeg tror at andre mennesker tenker lenge på hver ting. Men det vet jeg heller ikke. Det er sjelden egentlig at folk refererer til Underskog i blogger og andre steder, rart egentlig, se hvor flaksende tankene mine går.

Er det punktum bak notetegnet?

Jeg mangler en tegning og jeg mangler ord,
kanskje lyden av noen som kan vise dere hva jeg tenker på.
Du vet sånn som de mest nyhetsjålete leser på dagsnytt,
sånn hardt eller hva er det, hvert ord er skikkelig viktig:

Tore Tollersrud

Jon Gelius

Eller sporten, de snakker tross alt om noe som er underholdning, hvorfor høres de så sinte og forte ut?

Det andre er poeter som leser høyt

Lyden av stemmene er så høye og myke og det er pause mellom hvert ord og jeg skjønner at det er meningen at jeg skal ha tid til å tenke og føle, i det minste skjønne at det er et dikt dette. Jeg blir bare trassig og tenker: Si det da, si det helevetes diktet ditt og bli ferdig.

Uansett

Jeg skulle ønske at jeg visste hvordan jeg tegner det på et noteark.

svensk twitter-kronikk

På mitt skrivbord låg tre inplastade utgåvor av tidningen Form och utgjorde ett stående redaktionsskämt: "Hur många nummer hinner det komma innan Form gör ett omslag som ger oss lust att dra av plasten?"

En taskig men talande oneliner som inte riktigt räckte till en krönika. I stället blev det, för snart ett år sedan, mitt premiärinlägg på Twitter, mikrobloggtjänsten där man inte får skriva längre än 140 tecken och som jag tänkte använda för korthugget aforistisk "mediekritik".

Kjell Häglund skriver i den svenske Journalisten i dag om sin og svenskenes vei med twitter. Han beskriver en gjennomsympatisk hjelpsomhet mediefolk i mellom, det virker temmelig likt den norske twitteroffentligheten, med nettarbeidere som superaktive brukere også.

Han nevner eksempler på journalisters uforsiktige twitring, ikke fylletwitring men dum-twitring der svenske redaktører twitrer ut sin forakt for annonseavdelingen, (oppsan, er dette redaktører som bekymrer seg over ungdommer som legger ut øl- og magebilder på nett uten å tenke seg om?)

Svensk twittersfære har vokst fra å være baby til å bli tenåring og bloggsfæren er den som styrer twitringen i en modnere retning:

..medan etablerade medier mest använder Twitter för enradiga puffar (hva betyr det?) adderar journalistiska bloggar Twitter som ett nytt publicistiskt temperament, vilket höjer tempot, ger mer av en "redaktionell mix" och utmanar på "gammelmediernas" egen hemmaplan: via Twitter bjuds läsarna in för evenemangsknutna chattar, för att skicka in frågor under intervjuer i realtid och för att själva bidra till unika liverapporter.

Jeg er ikke helt sikker på at dette er tilfelle i Norge. Riktignok er avisenes twitring stort sett automatisert lenkepøs, men se-på-bloggposten-min-pøs er det mye av blant bloggere også.
Det bloggere stort sett byr på som viktig tillegg er de andre spissformuleringene og hverdagsligheter, altså tempo og redaksjonell mix, som Häglund skriver.

Likevel, jeg syns f.eks VGs to journalister under Obamainnsettingen var et godt eksempel på hvordan twitring kan brukes i journalistikken. Og i Norge er det vel stormediene som er best på å utnytte chat/nettmøter f.eks? Nåja, dette i alle hast, jobba på...

Skal vi høre Dagsnytt18 sammen?

Jeg har tatt vekk lenka til cover it live der vi hadde en chat om Dagsnytt18 den dagen, bildet blir så svært.

Bernt Hagtvet ----> Dag Solstad

Da Bernt Hagtvet doserte om innholdet i nettsamtaler og den offentlige samtale generelt i går minnet han meg om Dag Solstad.
Hagtvet disset eposten med begrunnelsen at til og med Janne Haaland Matlary får tilsendt tilbud om å forstørre penisen sin.
Det var jo fikst uttrykt selvsagt.

Men ikke så fikst heller

Jeg mistenker nemlig at Hagvet mente det bokstavelig, at han syns det er så vanskelig å håndtere epostens ulemper at han har kommet til å mislike hele redskapet.

For Hagtvet vet ikke hva en blogg er
og han har ikke vært med i nettdebatt

Jeg ble sittende og tenke på hva det er med folk som har arrogansen sin koblet sammen med kunnskapsløsheten samtidig som de anklager andre debatter for ikke å være opplyst og opplysende.

Og som ikke skjems for det?

Det er fristende å sende Hagvet på tur mot Nidaros med Ole Paus og Lommedalsparet slik at de kan rusle sammen med bøtter i hendene og håp om fontenesyn på ferden.

Men fordi Hagvet har annen tung kunnskap med seg i sekken så har folk (noen av dem jeg drakk øl med etterpå) en tendens til å tolke ham som en god saus, en som bare vil røre sammen en debatt og som så vil trekke seg ut og se på mens samtalen blir skjønn og lærerik for oss andre, en grei kar, en dannet kar..

..en ridder i den gode samtales tjeneste

Debatten var så polarisert at den ble som den dårligste journalistikk, der to parter står i hvert sitt hjørne og ser uforstående ut mens de kaster ord på hverandre. I dette tilfellet kastet Hagtvet gamle filosofer og rompehullsmetaforer på redaktøren i Hegnar online, mens Stein Ove Haugen skaffet seg skyts fra morgenrushets ergrelser.

Her kan du lese diskusjonen på coveritlive
via bloggen til forumet for nettmediefolk.

Men jeg kan ikke slutte her

Først vil jeg gi mitt bidrag til moraloppløsningen Hagtvet ser på nettet mens jeg visker på grensen mellom det private og det offentlige ved å nevne at jeg hadde mest utbytte av ølen etterpå
og samtalen ved den.

Jeg drakk så mange øl så raskt at jeg ble svimmel og måtte legge meg. Etter noen timer var rusen på retur og jeg våknet av formuleringer som presset seg frem for å prøve å rydde hjernen for det irritasjonsslagget som kom til å feste seg i går kveld.
Jeg håper jeg har klart det og går nå en testrunde til sengs slik at jeg kan være en tess arbeidsmaur i morra.

Oppdatert 13:40 Jan Omdahl i Dagbladet skriver,
Hvis man velger å ta Hagtvet bokstavlig,
og ikke tolker utspillet hans som en karikert og kontrær spissformulering servert i ren provokasjonsøyemed, var det et slags intellektuelt mageplask vi var vitne til i går.