Island neste

Nå er jeg ferdig pakket. Badedrakt, kamera og reisebok.

Om en knapp time går jeg ut døra hjemme og flyr til Island.
Jeg satser på å oppdatere reise-bilaget mitt hver dag. Kikk innom.
Blir til neste søndag.

Dagens bilde

De pusser opp på Carl Berner stasjon nå,
da kan det vel tenkes denne reklamen ryker dessverre.

Det ser ut som den er fra den tiden mor var mor og far hadde hatt.

Og så har vi den moderne tid under, representert ved telefonen.

Da jeg sto opp i morres

lå disse blomstene dandert utover et bord. Det var datter som hadde servert ute og plukket med seg bord-dekorasjonene hjem sånn at de ikke skulle være pene til ingen nytte. Det var hyggelig.

Hemmelig tips: Dovrehallen

Jeg var på Dovrehallen i går, jeg var absolutt helt alene en stund, vanligvis er det folk her.

Dovrehallen er en autentisk gammel brun bule, det er ikke mange igjen av dem.

Kelneren er sjarmerende og tannløs med ring i øret, eller litt tykke damer, ølen koster 42 kroner, det er nesten så man skulle være musestille om dette stedet.

Det er to "tarmer" som denne du ser på bildet, her spiser man eller bare drikker øl, i den andre "tarmen" er det dans, 60-åringer danser til hammondorgel, du ser dem på vei til do.
Klientellet er utrolig blandet.

Denne hemmelige perlen ligger i Storgata, rett overfor operaen.

Xantippe og meg

Ofte står jeg med hendene hvilende på hoftene, i midjen,
ser du det for deg?

Problemet er at mange tror jeg er sinna når jeg gjør sånn,
men det er jeg ikke.
Det er en god hvilestilling for den øverste delen av ryggen.

Det er mulig at det er forskjell på kropper slik at ikke alle har det sånn, f.eks ser det ut som få menn er kjent med denne deilige hvilemåten.

Jeg hviler meg

Hvis jeg må stå og vente litt så tar jeg gjerne hoftefeste,
det betyr ikke "skynd deg" likevel, det betyr mer: "jeg skjønner det kan ta tid, jeg lager behagelig stilling".

Jeg irrettesetter ikke

Mange ser for seg at vi hvilende står i døråpningen med et kjevle hevet over hodet.

Hører du hårete mannebryst?

Som en Xantippe tenker de seg kanskje

Stakkars, stakkars Xantippe, i den grad vi har assosiasjoner til henne er det gjerne til en sinnakvinne med kjevlet hevet
(eller hendene på hoftekammene).

Navnet hennes blir brukt for å betegne en furie, en surkjerring, men hun ble også misforstått syns jeg, selv om hun hadde da grunn til å være sint.

Xantippe stakkars var kona til Sokrates,
og hvordan tror dere det var å ha 7 skrikerunger i Athen mens mannen din bare ville stå på torget og prate med folk for å få dem til å erkjenne det de ikke erkjente før?

Det er ikke rart om hun åpnet gluggen og skrek ned til torget innimellom.

Og så duste-Sokrates da, bestemte seg for å holde prinsippene høyt og gå i døden, mens Xantippe gråt med babyen deres på armen.

Tom Waits plate 21. nov: Orphans

21. november kommer den nye plata til Tom Waits,
3 cd-er er det som kommer, med en left-overs fra alt han har lagd siden han begynte å gi ut plater i 1973.

Tom Waits sin side Anti om utgivelsen

En norsk og kort versjon av saken

Nå er det EN nyhet jeg lengter etter,
at Tom Waits skal spille i Europa.

I medie-storfamilien holder vi i hop

Politiet kritiserer Dagbladet i dag,
men kommer VG til å skrive om det?

I går hadde Dagbladet forside på at en musiker er død etter en bensin-gressklipperulykke. Bluessangeren er relativt kjent,
men ikke så kjent at det hadde blitt forside av det hadde hun dødd i en trafikkulykke.
Fordi hun døde på en sjelden og ekstra grufull måte er det en forside.
Slik er det i tabloidverdenen, når man skal selge avisa på forsida si kan det få svært smakløse utslag.

Men, i dag har denne saken fått flere andre sider også.
Mye tyder på at dette ikke var en ulykke men et selvmord.
Hvordan ser saken ut da?

I år har det kommet nye retningslinjer for omtale av selvmord, tidligere skulle man stort sett la være å skrive om dem, nå skal man være forsiktig med å omtale metode.

I en svært dempet artikkel i papirutgaven skriver Dagens Næringsliv at politiet gjorde oppmerksom på at dette ikke var en ulykke og at det ikke var tvil om hva dette dreier seg om, en personlig tragedie.

Man må være kyndig mediebruker for å skjønne hva de snakker om. Ordet selvmord er ikke nevnt en eneste gang i artikkelen. Men det er fast innsidespråk for selvmord: "personlig tragedie".

Nyhetsredaktøren i Dagbladet sier han har gått to runder med journalisten og at de ikke visste dette.

Når to sannheter står mot hverandre kan det være greit å tenke på hvem som har noe å tjene på å lyve. I dette tilfellet er det avisen.

Utover dagen blir saken enda verre. Avisa Journalisten har snakket med Dagbladets journalist som sier at han visste at det kunne være selvmord, men dette var ikke slått fast.

- Så spurte jeg om det også kunne være en ulykke, og da sa han at det også kunne være en ulykke, sier journalist Anders Grønneberg.

Dette er et tafsete journalist-triks som kan brukes på nærmest alt.

Slik:
Kan du UTELUKKE at ...? De færreste kan utelukke noe som helst, dermed har journalisten sitt på det tørre tenker han.

Konfrontert med Grønnebergs uttalelse sier redaksjonssjefen,

- Jeg er svært lite lysten på å ha en offentlig diskusjon om dette i den situasjonen som pårørende og alle er i. Jeg kommer ikke til å argumentere veldig aktivt i noen retning. Hadde det ikke vært en slik side ved saken, så hadde jeg nok sagt mer.

Dette er også en klassiker, skjule seg bak finfølelse.

Men "advokat Arild Humlen gir på vegne av avdødes familie, uttrykk for at de ikke vil legge lokk på den presseetiske diskusjonen om saken."

Dagens Næringsliv avslutter med en tredje klassiker,

"Det har ikke lykkes DN å få tak i Anne Aasheim". Dette betyr at redaktøren i Dagbladet har fått mange beskjeder om å ringe Dagens Næringsliv og hva saken gjelder men at hun ikke vil si noe om det.

Og hvordan forholder de andre mediene seg til saken?
Jeg gjetter at den fjerde klassikeren slår inn,
vi ikke får høre mer om det.
Mediene beskytter mediene,
men jeg kan jo bli overrasket utover kvelden.

Kokkvold om saken i Propaganda.

Ny Cohen-bok på norsk

Inntil for et par uker siden hadde jeg ikke tenkt noe særlig på Cohen på noen år, mange lag av artister og sanger hadde lagt seg over Leonard Cohen.

Men så var jeg på besøk hos en gammel venninne og vi fant frem Songs of Love and Hate på LP.

Og jeg husket at jeg fikk mitt eksemplar av plata av kjæresten til Sissel.

Jeg var innom leiligheten deres oppe i Markveien ofte og hver gang satte jeg på Songs of Love and Hate, og en dag sa kjæresten, har glemt navnet, at han hadde kjøpt et nytt eksemplar fordi det var et bittelite knitr i plata, og jeg kunne få deres. Takk, takk.

Man glemmer så lett, knitring på LP-plater, og hakk og støv på stiften. Snart skjønner ikke folk hva "hakk-i-plata"-utrykket har sin opprinnelse i, akkurat som vi andre med "å gå over bekken etter vann."

Det ene tok det andre

Jeg og gammel venninne gikk på film og etterpå skulle jeg lage en post her og googlet frem Dublin-konserten, som var utsolgt,
men i morres oppdaget jeg ny mulighet og kjøpte meg billett, og nå skal jeg til Dublin.

Jeg har ikke helt fordøyd det ennå, jeg skal kose meg med Cohen fremført av Antony,
Laurie Anderson, Nick Cave, Mary Margaret O’Hara, alle disse har jeg et nært forhold til.

Og det er fler på konserten som også er gode.

Se lenkene nederst.

Er jeg en heldig gris?
Ja, det er jeg.


Jeg har aldri tenkt på å reise til Dublin, tips meg gjerne, jeg må jo ta et par ekstra dager når jeg først er der.
Men nå sporer jeg skikkelig av.

For det stoppet ikke der

I dag lærte jeg at det kommer en bok i høst, en oversettelse av Cohens første nye bok på 20 år.

Boka kommer i slutten av september og er oversatt av mange ulike lyrikere og musikere, f.eks

Kari Bremnes (få på plass den nye siden snart,)

Lars Lillo-Stenberg,

Frode Grytten,

Nils-Øivind Haagensen (som jeg har skrevet innom),

Pål Angelskår fra Minor Majority,

Geir Gulliksen (er det forlagene som skriver de kjedelige wikiene?)

og endelig Ragnar Hovland (her er en utrolig fakta-ivrig wiki-artikkel på ham, skriv en morsomere selv du Hovland, det er ingen som merker at det er du som gjør det.

For den som har en hang til kronologi,

Her er Cohen-uka mi:

Vi var på filmen

Og jeg oppdaget konserten i Dublin

Og iiik i morres kjøpte jeg billett.

(Ang. den nest siste lenke: det er sant Børge King, jeg googlet iiik og portugal og jeg kom til deg, og det var det jeg trodde jeg skulle gjøre også.)

Rask beskjed til Cohen-fans

Sjekk lenka under, der har jeg beskrevet en Tribute-Leonard-Cohen-konsert som er i Dublin i oktober. Jeg var grinete fordi jeg oppdaget for seint at den fantes, så det var utsolgt da jeg prøvde å bestille.

Men nå i morres tok jeg en rutinerunde innom for å sjekke om det var kommet inn noen ekstra, og så oppdaget jeg at billetter til en ekstra dag er lagt ut! Så nå har jeg bestilt meg billetter, jobben går det bra?
For den som lyster, vær rask.

Cohen

Endelig noe om brystvorteblod

Jeg har regnet meg som den eneste i verden som har skrevet om brystvorteblod, i alle fall er det bare meg som kommer opp på google med dette ordet. I dag ser jeg heldigvis at Aftenposten har skrevet om løpemenns blod på vortene, hovedpoenget her:

"Blodet renner fra brystvortene fordi trøya hans har gnisset slik at de er blitt såre og blodige."

Dette er noe som skjer med langdistanseløpere, når de kommer opp mot 40-årsalderen. Kvinner har BH til å beskytte se mot gniss fra trøya, menn kan bruke plaster.

Klassisk kvinnekunnskap

Dvs. det skjer for mange at de har løpt i mange år, plutselig har de fått "en eldre hud" som ikke er så myk og fleksibel som den var før. Dette er noe kosmetikkindustrien lærer oss, men jeg skjønner at denne løperen ikke har fulgt med.

Eller kanskje han bare ikke bryr seg om de to små bekkene som renner ned fra hver sin brystvorte, under her bare en av dem.

Bloggrevyen-bloggarkivet, bruken

Jeg skjønner knapt noe av sammenlikningen til BZA på de to pingetjenestene.

Men jeg har lurt på det samme, på en annen måte, har de to tjenestene ulike lesere eller har bare Bloggarkivet færre brukere?

Jeg oppdaget ikke før denne uka at Bloggarkivet er i drift igjen.

Øya for meg

Det jeg liker best med festival er sjansen til å bli band-forelska i noen jeg ikke ante noe om på forhånd. The Knife sier at det ikke er morsomt på konsert, musikk er best hjemme. Huffda. Men i går ble jeg ikke band-kãr, ikke i The Knife heller.

The Knife ble litt mye jevn dur, lite dynamikk eller rytme eller melodi for meg. Jeg trenger en av delene, dette ville vært ok å sitte i solveggen å høre på.

Eller kontakt, jeg trenger kontakt. Se på meg når dere spiller til meg! De hadde gorilla-utklippet gummi over fjeset.

De vil ta med folk til en parallell verden og da er det feil med ansikter, sier de. Det kan jeg forstå, men til vanlig liker jeg å føle kontakt med de på scenen, at de sier noe f.eks.

Men jeg hadde ikke gjort leksa mi

Morgenbladet skrev

"Svenskene har hentet mye inspirasjon fra amerikanske Laurie Anderson, som siden slutten av 1970-tallet har jobbet med elektronisk manipulasjon av stemmen – blant annet på måter som overskrider grensene mellom den mannlige og kvinnelige stemmen."

Så lite visste jeg om Knife, jeg visste ikke at han som hadde en mannestemme og beveget seg som en mann var Karin Dreijer, det hadde jeg likt å vite da jeg så på.

De minnet forresten ikke bare om Laurie Anderson på stemmemaskinen men med oppmiking av kroppen (hender) og bruk av film og teknikk på scenen.

Nå leser jeg at de bruker ekkoet fra Oh Supermann på en plate og jeg hørte de lekte med Coolsville i går. Hva heter forresten sånn flat elektronisk tromme som man spiller med stikker på?

Jeg gikk før Knife var ferdig for å ta en kikk på
Morrissey.

Han snakket i alle fall, men jeg har aldri vært begeistret og jeg orket ikke vente på hiten, selv om jeg kanskje kunne blitt oppkvikket av den.

Hverken saltmat eller søtmat smakte meg i går

På hjemvei gikk jeg innom Fabrikken for å trøste meg Snuten og se på nye Kommune, men Snuten spilte bare 3 sanger og Kommune var ikke mitt bråk.

Publikum

Publikum på The Knife så jamt over mye morsommere ut enn de på Morrisey, og det var forresten fullt av kvinner overalt i går, på Fabrikken også.

Andre folk

Kjendisreporteren rapporterer at hun høye, tøffe bassisten i Sereena Manesh var både på Knife og Fabrikken og på det siste stedet var også Mariann fra Surferosa og Steinjo og Knut Schreiner. Men hva er det? En kjendisreporter her? Hun er bare ansatt på prøve og det var ikke svære greiene hun hadde komme med heller.

Soppvær

Nå håper jeg soppen i skogen har fått sitt og at det har regnet fra seg. I går var det en ufattelig kraftig skur, men da satt jeg forbausa inne og så på.

De hadde den skjønneste pynt

Det gjelder skolesekken

La meg i det minste forsøke å redde barn fra de fornuftige foreldrene sine: skolesekken må ikke ha remmer rundt hofter og brystparti.

Skal barnet ditt på fjellet og gå fra hytte til hytte eller skal hun bare på skolen?

Hver høst er det det samme maset fra helsesøster og almennlærere og Bergans promoavdeling: Er du i tvil velger du den praktiske.

Da barnet mitt skulle begynne i 2. klasse var vi på ferie i Wien.
Det var like før skolestart, og der oppdaget jeg at det fantes ikke en Bergansmeis, ikke en eneste fornuftig sekk for østeriske barn.

Men de hadde den skjønneste pynt!

Disney-figurer og fine lommer, se.



Jeg er glad ikke folk snakker sånn til meg: du kan ikke ha på deg de skoene, de er ikke butte foran. Eller, den toppen er kald.

En annen hemmelighet: barn kan arve sko.

Har du prøvd å slå deg?

Når du skal konsentrere deg? Klappe til deg selv fort og hardt i fjeset før du tar en viktig jobbtelefon? Slå deg på låra når du sitter og biter i penna? Skjære raske grimaser til kollegaen når du står litt fast?

Ikke jeg heller, jeg pleier å gå og hente meg en kopp kaffe.

Men i sted forsøkte jeg smeisetrikset over kinnbeinet,
det funka ikke, au, det gjorde vondt.

Andre rare ting i sport

Came So Far For Beauty

An Evening of Leonard Cohen Songs

Det er i Dublin, det skal det være en stor tributekonsert for ham, se på det stjernelaget:

Antony, Laurie Anderson, Nick Cave, Julie Christensen, Jarvis Cocker, Mary Margaret O’Hara, Beth Orton,
Lou Reed, Teddy Thompson.

Og det er enda fler artister med.

I går var jeg på kino og så den nye tribute-Leonard-Cohen-filmen, med masse konsertopptak. Vel hjemme tok jeg min ukentlige tur innom Laurie Andersons turnèplan, det hender jo det skjer noe der, og så oppdaget jeg dette.

Og så oppdager jeg

dette, dessverre ikke fler billetter igjen.
Jeg klarer ikke helt å gi meg men.

Det er Hal Willner som lager konserten

Og han skal være den beste til den slags,
han har lagd en for Neill Young.

"No one puts on a better tribute concert than Hal Willner,
...a sympathetic and generous listener with an almost preternatural ability to match performer to song, and a Rolodex to back it up..."
-Variety

Hal Willner

Jeg visste jeg hadde han fra noe, det var Kurt Weill-tribute-platene Lost in the Stars og September Songs. Den siste ble det film av og den går på Cinemateket i Oslo, dessverre når jeg er på Island.

Mary Margaret O`Hara sang forresten Fürchte dich nicht i den filmen, på en sånn måte at man tror henne der hun står og skjelver av angst.

Leonard Cohen og meg

I kveld var jeg på denne filmen, se evt. fin trailer

Rufus og Martha Wainwright spilte og sang og snakket i filmen,
og Beth Orton, lille Bono og heltene mine Antony og Nick Cave.

Rufus forteller om at han er oppvokst i Montreal i det området der Cohen bor, i Cohen-land må det hete der, og en pølse-historie om da han var hjemme hos datteren til Cohen,
mens Nick Cave forteller om hvor stolt han var da han oppdaget Songs of Love and Hate i Australia på det lille stedet da han var ung, minnet meg om følelsen da jeg oppdaget We`re only in it for the money.

Og så er det tribute konsertopptak med disse artistene,
og noen fler som ikke jeg kan, Julie Christensen, er ikke hun modell.

Jeg husker koredamene

Denne filmen gjør stas på kore-damene,
han skrev alltid inn så bra partier for dem.

En redegjørelse over Rufus og Martha Wainwrights familieforold og mengdelæren i matematikk

Det er sikkert 20 år siden

Cohen spilte på Kalvøya, og forbi sikkerhetsvaktene virret en rufsete dame. Hun så gammel og forfylla ut, av den typen det har gått ordentlig galt med en gang. Men hun kom seg opp på scenen og hadde kursen mot Leonard Cohen. Hun så ut som hun luktet vondt. Jeg rakk å tenke, hvordan skal dette gå, hva gjør han nå?

Han gikk mot henne

Leonard Cohen strakte armene ut og gikk frem mot damen og ga henne en klem. Og så sa han til publikum, jeg er glad dere valgte henne som deres representant.

Fra da av var han helten

Og fra før av hadde jeg hørt i filler denne plata, Songs of Love and Hate, med Famous Blue Raincoat, det var det aller fineste kuttet. Jeg fikk nattradioen til å spille den en gang, akkurat 4 in the morning, end of december, men uten å poengtere det. Overaskelse.

Og så stemmen hans, den dype, rolige.



Vi hørte på Cohenplata og diskuterte hvem det var som var hun norske som var kjæreste med Leonard Cohen på Hydra, en øy som har hatt den villeste sus over seg siden da.

Dette var før googles tid

Og en sønn skulle det være. En av teoriene var at kjæresten var Karin Stoltenberg. Hvilket kunne gjort Jens til Cohen-sønn, det hadde vært noe. Men nettopp leste jeg at hun bare var gift med en canadisk poet som kjente Cohen.

Det var Marianne Ihlen som var kjæresten, og sønnen var Axel Jensens, men de bodde sammen alle 3 i Canada og på Hydra.

Det er pussig hvordan sånne private historier kan ta så stor plass i hodet. Eller kanskje den ikke tok så stor plass men at det er mye plass oppi der, sånn at alle ord har mange assosiasjoner på seg,
Jens Stoltenberg, Hydra, Kalvøya, klaser med assosiasjoner.

Andre rare ting i hodet mitt, og Leonard Cohen nå for tiden:

T. Waits får bukt med svartebørs

Tirsdag hadde Tom Waits konsert i Tabernacle i Atlanta, den første i en amerikansk miniturnè og han fikk bukt med svartebørshaiene!

Systemet var slik at folk måtte hente billetten sin på konsertstedet rett før konserten og så gå rett inn i konsertsalen.

Guardian siterer åpningsreplikken hans,

"Waits takes the stage in a neglected black jacket and pants, and his signature Stetson, and begins his barking and wheezing.

"I know what you're thinking," he says. "What about having to wait in line to see you, Tom? Well, otherwise, you'd be paying $1,500 on eBay for tickets, right? But I was thinking of you. You can meet your wife here. You can meet someone else's wife here. And you can move forward slowly with them."

de Beauvoir og døden

Jeg har akkurat lest Simone de Beavoirs selvbiografi om sine voksne år, Moden alder heter den.

Hun skriver om filosofi såklart, hyppig og detaljert om fotturer hun har tatt og forbausende lite om følelsene for Sartre.

Når hun skriver om følelsene for Sartre handler de ikke om kroppen og lidenskap
men om samtalen.

Helt fra første stund lengter hun etter ham,
hun lengter seg gal,
for å sette seg ved et cafebord og diskutere.

Eller sladre.

Pussig utvalg synes jeg.


Men heldigvis, for meg,
også døden. Jeg fortsetter jo med den.

F.eks om sin fars død

"Han møtte døden med en likegyldighet som forbauset meg;
han hadde ofte sagt at han brydde seg lite om den kom den ene dagen eller den andre, fordi man i alle fall ikke kunne unnslippe;

forøvrig hadde han knapt noen grunn igjen til å leve, i denne verdenen som han ikke forsto noe av: det forhindrer ikke at jeg beundret ham fordi han vendte så fredelig tilbake til intetheten."

"Jeg var tilstede ved hans dødskamp, dette harde, virkelige arbeidet der livet tilintetgjøres,
og prøvde forgjeves å fange hemmeligheten med denne avgangen til ingensteds.

Jeg ble sittende lenge alene med ham etter den siste rykningen,
først var han død,
men til stede: det var ham.

Og deretter så jeg at han fjernet seg svimlende fra meg: jeg satt bøyd over et lik."

Jeg lar det også flyte

Androida skriver,

"Om man skal drive med dypere psykisk analyse av en person er det kanskje smartest og støtte den analysen på noe annet enn en blogg da tekstene en finner er små utvalgte biter, pyntet redigert eller skitnet til. Alt som gjør en historie bedre.

På en annen side er det godt å innbille seg selv at man har kontroll. Jeg kan også like gjerne si at jeg for lengst har gitt den opp og bare latt det flyte."

Jeg flyter jeg også

Mens Androida fikk fylleangst av blogging før, har jeg bare fått det av alkohol. Før var jeg knipen på informasjon og alkohol-løsmunnetheten fikk meg til å grøsse dagen etter,
hva vet de nå om meg?

Etterhvert som årene har gått forteller jeg andre med letthet ting jeg ikke ville fortalt i fylla engang for noen år siden.
Er det så farlig? Har ikke de også grått i veikanten kanskje?

Men både mine historier og bloggene våre er tross flyten redigerte.

Og da en kollega som jeg har holdt litt avstand til ba om bloggadressen min trådde jeg vann og spurte hvorfor hun ville lese den?

"Vi har jobbet sammen i 6 år men jeg syns ikke at jeg kjenner deg."

Da kjente jeg bloggubehaget, hun ville snike seg inn bakveien, det jeg holder tilbake i lunsjen tenker hun at hun får direkte tilgang på her.

Familietragedie eller drap?

En mann i 60-årene har skutt og drept kona si med hagle i dag.
Kaller vi det en familietragedie eller drap?

"Det ser ut til å være en familietragedie og vi ber media behandle saken deretter", sa politimannen til Dagbladet.

Hva betyr det?

En fortvilet mann så ingen annen utvei?
Dette er sørgelige saker og nå kan mediene pakke sammen og reise hjem?

Når politi og medier bruker et ord som familietragedie er det med på å formilde hvordan vi tenker om det drapet. Men et drap er et drap, straff utmåles i rettsaken, når drapet omtales i avisen trenger vi ingen skjult vurdering av hvem det er synd på her.

Politiets og medienes oppgave er blant annet å vise oss det riktige omfanget av den kriminaliten som foregår i samfunnet.

En stor andel av de drapene som skjer i Norge er menn som dreper koner og kjærester og helst er disse kvinnene på vei ut av forholdet.

Å få tatt en gjerningsmann er bare en av grunnene til at medier omtaler drap. Men politiet ber ikke om varsomhet i andre tilfeller der gjerningsmannen er kjent, selv om det i alle drapssaker står en haug med ofre.

Det irriterer meg. Og enda har ikke fjernsynsnyhetene begynt.

Å lykke!

Dataen er tilbake etter en måneds tid hos reparatøren!

Vel, døden

Jeg har skrevet om døden før her, og fortsetter med det. Det er mitt eget møysommelige arbeid med å akseptere at den fins,
jeg som ikke har den tvunget på meg i disse dager.

Døden har også sine moter

Vi tar etter hverandres skikker i alle livets områder, også gravsteiner. Jeg går gjerne på kirkegårder når jeg er på reiser i utlandet, de er ofte pene, og stille og man ser ting som er anderledes vår måte å gjøre det på.

Gravlunder i Norge ser ikke så forskjellige ut, det er i alle fall det jeg har trodd. Vi har de stramme, lave steinene som står symmetrisk plassert. Men så var det ikke helt sånn viste det seg.

I sommer stanset jeg ved en kirke i Østerdalen, for å ta en strekk på beina, og der hadde mange av gravene naturstein, med lav på. Noen var veldig gamle, andre nyere, det så ut til å være en lang tradisjon.

Det minnet meg om en kollega som fortalte meg at hun og søskenene skulle på Tour Macarbre en helg. De skulle flytte ned fra fjellet den gravsteinen foreldrene har sett seg ut nå mens begge fortsatt lever. Det var en god ting tenkte jeg.



På en annen kirkegård, på Vågåmo, hadde gravsteinene utskjæringer, noen i tre, noen i stein. En stor del av gravene hadde denne typen stein.

Døden, om Marquez og mormor

Den jødiske gravlunden

Harald Eia syns det er noe skittviktig og småborgelig over alt dødssnakket

Tom Waits prøver å tulle bort døden og journalisten