Døden

Jeg bor i et hus i kolonistil på solsiden av Parque de San Nicolas, der jeg har levd alle mine levedager koneløs og pengeløs, der mine foreldre levde og døde, og der jeg akter å dø alene, i den sengen der jeg ble født og på en dag jeg skulle ønske ble fjern og smertefri..

Jeg har lest Garcia Marquez i helga, Alle mine triste horer. Det fikk meg til å tenke litt på døden igjen, men det skal jo ingenting til.

Hver gang jeg treffer venninna mi snakker vi om døden. Og vi sier omtrent det samme hver gang, det dreier seg om at livet raser av gårde, før vi vet ordet av det er det slutt, er ikke det rart? Omtrent det sier vi til hverandre. Vi er ikke triste når vi gjør dette, den kommer bare opp. Jeg tenker kort innom døden nesten hver dag.

Sånn omtrent: se det er smelta innmed veggen! Så deilig, det går mot vår. Hvis jeg får oppleve en vår til, men det virker jo sånn!

Andre ganger går jeg grundigere til verks.

Jeg lurer på om andre tenker så mye på døden som vi gjør. Og jeg lurer på om vi kommer til å fortsette sånn til vi faktisk dør.

Da jeg var ungdom lå jeg i sengen min og gråt over at døden skal komme til meg en gang. Det gjør jeg ikke nå, i alle fall ikke nå som jo ikke noen dødelig sykdom truer meg.

Døden er så langt unna når man er ung

Men selv om jeg gråt over døden om kvelden anså jeg likevel livet å være uendelig nærmest, for egen del. Nå er jeg litt eldre og har døden med meg. Jeg blir sikkert sjokkert likevel hvis jeg blir syk, det tror jeg. Det er rart å se på ungdom når de oppfører seg som om de ikke kan dø, de vet ikke hvor raskt rundt svingen den kan komme, de kjører så fort.

Jeg husker hvor overraskende og litt for privat jeg syntes det var da mormor alltid tilføyde "hvis jeg har levedager" på spørsmål om vi skal gjøre sånn eller slik om en stund.

Levedager er jo et beskrivende ord

Jeg kan ikke huske at noen andre enn Marquez og mormor har brukt det, men - det må det jo ha vært. Det er så mange dager som ikke kommer til å være våre levedager. Jeg forsto at mormor ikke tok det for gitt at hun skulle leve neste høst, og det virker jo fornuftig på meg nå, hun var jo en gammel dame.