de Beauvoir og døden

Jeg har akkurat lest Simone de Beavoirs selvbiografi om sine voksne år, Moden alder heter den.

Hun skriver om filosofi såklart, hyppig og detaljert om fotturer hun har tatt og forbausende lite om følelsene for Sartre.

Når hun skriver om følelsene for Sartre handler de ikke om kroppen og lidenskap
men om samtalen.

Helt fra første stund lengter hun etter ham,
hun lengter seg gal,
for å sette seg ved et cafebord og diskutere.

Eller sladre.

Pussig utvalg synes jeg.


Men heldigvis, for meg,
også døden. Jeg fortsetter jo med den.

F.eks om sin fars død

"Han møtte døden med en likegyldighet som forbauset meg;
han hadde ofte sagt at han brydde seg lite om den kom den ene dagen eller den andre, fordi man i alle fall ikke kunne unnslippe;

forøvrig hadde han knapt noen grunn igjen til å leve, i denne verdenen som han ikke forsto noe av: det forhindrer ikke at jeg beundret ham fordi han vendte så fredelig tilbake til intetheten."

"Jeg var tilstede ved hans dødskamp, dette harde, virkelige arbeidet der livet tilintetgjøres,
og prøvde forgjeves å fange hemmeligheten med denne avgangen til ingensteds.

Jeg ble sittende lenge alene med ham etter den siste rykningen,
først var han død,
men til stede: det var ham.

Og deretter så jeg at han fjernet seg svimlende fra meg: jeg satt bøyd over et lik."