tirsdag, august 01, 2006

Vel, døden

Jeg har skrevet om døden før her, og fortsetter med det. Det er mitt eget møysommelige arbeid med å akseptere at den fins,
jeg som ikke har den tvunget på meg i disse dager.



Døden har også sine moter

Vi tar etter hverandres skikker i alle livets områder, også gravsteiner. Jeg går gjerne på kirkegårder når jeg er på reiser i utlandet, de er ofte pene, og stille og man ser ting som er anderledes vår måte å gjøre det på.

Gravlunder i Norge ser ikke så forskjellige ut, det er i alle fall det jeg har trodd. Vi har de stramme, lave steinene som står symmetrisk plassert. Men så var det ikke helt sånn viste det seg.

I sommer stanset jeg ved en kirke i Østerdalen, for å ta en strekk på beina, og der hadde mange av gravene naturstein, med lav på. Noen var veldig gamle, andre nyere, det så ut til å være en lang tradisjon.

Det minnet meg om en kollega som fortalte meg at hun og søskenene skulle på Tour Macarbre en helg. De skulle flytte ned fra fjellet den gravsteinen foreldrene har sett seg ut nå mens begge fortsatt lever. Det var en god ting tenkte jeg.



På en annen kirkegård, på Vågåmo, hadde gravsteinene utskjæringer, noen i tre, noen i stein. En stor del av gravene hadde denne typen stein.

Døden, om Marquez og mormor

Den jødiske gravlunden

Harald Eia syns det er noe skittviktig og småborgelig over alt dødssnakket

Tom Waits prøver å tulle bort døden og journalisten

7 Kommentarer:

Blogger androida sa ...

En av de fineste gravene jeg har sett var så enkel, navnene hugget inn i naturstein med mose og blomster rundt, ikke noe dill, selv om "dill" også kan være fint av og til.

01 august, 2006 19:30  
Anonymous Cathrine sa ...

Ja, de fineste steinene er ofte de som ikke er overdrevne. Ingenting rører meg mer enn en fin naturstein med personens egne håndskrift risset inn.

02 august, 2006 15:29  
Blogger Einar sa ...

For noen fantastisk fine gravstener! Et funn.

Kom forresten over et enestående poetisk gravskrift fra Rauland kirkegård gjengitt i Jan Erik Volds Entusiastiske essays:

Ingebjørg
og
Thore
Kom og gjekk
ikkje tok, ikkje fekk!
Ding dang

Jan Erik Volds kommentar: "Ingebjørg og Thore kan en forestille seg som et gammelt barnløst ektepar eller kanskje et eldre søskenpar. Men Tarjei [Vesaas] tror heller at det er et tvillingpar som har dødd like etter fødselen. Og det er kanskje det som gir best mening".

07 august, 2006 18:47  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hva, stemmer det?

Men Ding Dang er Volds ord bakpå går jeg ut fra.

Får ønske meg til Rauland nå da.

08 august, 2006 00:09  
Blogger Einar sa ...

Ding og dang skal angivelig høre til gravskriftet. Kunne fint vært en voldsk avslutning, men ble enda stiligere av å være skrevet av "menigmann".

08 august, 2006 19:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Neste som skal til Rauland må finne og ta bilde.

Det minner meg om at jeg var på Røros i sommer og gikk for å finne bautaen som jeg har lest at Rørosfolk har satt opp for gammeljordmora si.

Men den fant jeg ikke, og de to mennene som jobbet i kirka visste ikke om den. Dvs. de hadde hørt om den men visste ikke hvor den var.

Det var ergelig.

08 august, 2006 20:34  
Anonymous Megameow sa ...

Jeg vil at det skal stå MJAU på min gravstein, kattegal som jeg er!!

27 desember, 2006 18:04  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start