Jeg gikk hjemmefra 5 i morres, karret meg over Olaf Ryes plass med trillebagen på tidligvakt på jobben. På flytoget etterpå duppet jeg. En far satt bak meg og forklarte hurtigtogsfart med nordnorsk dialekt til sønnen sin på femseks, han snakket fint med ungen sin og jeg forestilte meg at vi var i familie sammen og så stanset flytoget og mannen vekket meg og jeg sa takk. Jeg har jobbet tidlig.
Over London fløy flyet som om det gjorde en sjarmtur for at vi skulle få se på Themsen og sigaren og hvilke bygninger og parker man nå kjenner igjen: Southbank Centre for min del, der jeg kommer fra nå etter konserten.
Jeg tror ikke det er en tråd i det jeg forteller, annet enn at det er denne dagen som organiserer det jeg skriver. Jeg kan fortsatt huske en natt jeg gikk i Stockholm for flere år siden og så en svær isklump på gata og bartenderen avverget at jeg bestilte en grappa (et glass altså) til tusen kroner, bare med blikket sitt. Det hadde jeg ikke husket hadde jeg ikke skrevet det ned.
Det er så lange ganger på Heathrow og damen bak flytogdisken så fornærmet ut da jeg spurte om jeg kunne ta tog til Waterloo, nei for det er bare til Paddington man kan ta flytog sa damen som så oppgitt ut, men hun hadde hvite fleskete armer med rødt tørt utslett på undersiden av overarmene så det var mest synd på henne tenkte jeg, shush til T-banen med meg.
Og der satt den typiske mannen og skræva og han klarte jeg ikke å finne noe å synes synd på så da var jeg bare irritert og hva faen skal jeg med den uproduktive følelsen? Mellom beina hadde han kofferten sin
og en sekk, han hadde vært utenlands, så ut som han stemte SV og jobbet i forlag, tynne pene hender.
Men sekken flyttet han ikke da det kom en liten dame og satte seg ved siden av med beina på skrått måtte hun sitte, beina over hverandre sånn som man får åreknuter av. For han ville ha kofferten til bord og pc-en oppå den. Han ville jobbe, jævla maktgubbe, unnavei. Kona sikkert satt ved siden av og leste Caitlin Morgan eller hva hun heter hun man leser nå, dårlig nett her, får ikke googlet. Kona var sikkert godt oppeppet og lot seg ikke vippe av pinnen av et skræv forestilte jeg meg, men det gjorde jeg.
Jeg pleier prøve omgjøre irritasjonen til en performance som jeg spiller av i hodet der jeg rocker T-banevogna og får forklart alle nøyaktig hvor mye plass et skrev kan få ta.
Det er så mange folk her. Jeg snakket nylig med en venn som sa det er trangt i London, og jeg sa hva, er det ikke like trangt i New York for eksempel? Men hun hadde rett. Det er ikke like trangt i New York.
Bilene bråker mer, fortauene er smalere og det går fler folk på dem og de sitter mer på fortausrestaurantene og de roper mer på gaten og T-banene er trangere og alt virker mer uregjerlig. Merkelig. Alt virket kjent, for jeg har vært her før, på de samme stedene. Samtidig fremmed, som det jo er, det er jo derfor man reiser, for at alt skal være akkurat passe fremmed. Så blir man skjøvet litt til siden for det trygge vante der man pleier legge tilværelsen sin til hverdags.
Jeg surret meg frem til Walrus hostel og opp trappene til rommet mitt der det lå åpne kofferter og dekket gulvet, seks senger. Jeg gikk til Soutbank Centre, skrev ut billettene, satte meg rolig ned på en benk. Så på folk. Spiste siste rest av matpakka for dagen: grovbrødskiver med leverpostei og agurk. Tok en klunk av plastflaskekonjakken jeg kjøpte på taxfree-en.
Jeg gikk inn og hørte på Laurie Anderson. Hun har nytt konsertopplegg, morsommere enn på en stund, politisk. Hun tar for seg paven og Israel og eget land på eget vis.
Hun snakker om hunden sin Lolabelle, hun viste youtubesnutter av Lolabelle som kan spille piano, se på henne.
(Jeg får ikke sett på her jeg sitter, men jeg tror dette
klippet virker) og da Lolabelle ble syk ville veterinærer og venner holde talene sine om å ikke lide og en sprøyte og så en annen sprøyte, men Laurie hadde andre venner.
Man skal ikke ta døden fra folk og hunder. Vi må ikke dø så renslig og ubrysomt alle mann og hunder.
Hva gjør man med kjærligheten til noen f.eks Lolabelle som blir borte? Noen lager en ny fløy på kreftsenteret for barn, sa Laurie Anderson.
Jeg gikk hjemover og utenfor senteret var et rack av matboder og sangria og folk som røykte på gata og på benker og folk som gikk med ølbokser, de er helt crazy her i London.
Det lå en sky av grillos fra iberiske pølser og jeg tok meg en, som vore jeg i spansk film forekom det meg.
Tilbake til herberget betalte jeg prisen for den økonomiske fornuften som gjorde at jeg ikke kjøpte meg hotellrom men 6-mannsrom på billig herberge. Før jeg fikk åpnet døra hørte jeg trangfrekvent litausk maskinpop spilt fra en musikkspiller så liten som en håndflate, jævlig hørtes det uansett ut. På rommet satt fire jenter på 22, en var norsk og glad for å endelig møte en nordmann, jeg rømte til kjøkkenet her det er bedre nett.
Kjøkkenet er trivelig på sitt vis. Mens bildene har lastet opp har jeg vannet blomstene som holder på å dø. Toget går ti meter fra kjøkkenvinduet. I underetasjen spiller en enmanns-Bruce-Springsteen-praktiker. Dette kan jeg leve med tror jeg, det kan omgjøres til noe trivelig og trygt. De jentene vet jeg ikke. De skal dra til Paris om en drøy time. Jeg tror ikke øreproppene mine klarer ta fokuset vekk fra dem, og taklyset og koffertene de har og som de sikkert skal pakke.
Og de to mennene som kommer inn til sine køyer i natt, jeg skal gjøre mitt beste for å overhøre dem. Jeg har større tro på at de i det minste kan komme til å sove til klokka ni eller mer, jeg prøver nå å gå til sengs i en slags tillit.
Alle bildene er fra rett utenfor eller inni Southbank Centre.
Mer om det senere.
