torsdag, august 09, 2012

Florence and the Machine

Da jeg bestemte meg for å høre på bandet visste jeg knapt noe om dem, jeg hadde vel mest merket meg forsiden til høyre, hadde hørt på et par sanger og ventet meg endel kvinner over 30 foran scenen.

Jeg ble stående å se på publikum før bandet begynte, og ble overrasket over hvor unge de var og hvor såpass perlekjedeaktige de så ut til å være også. Det var tydelig at det var henne de ville se, i alle fall de jeg så.

Da Florence Welch kom på scenen og begynte å geberde seg falt alt på plass. Hun tedde seg som en gresk gudinne, som en Jesus slik han ofte står med hendene på søndagsskolekort, løftet armene langsomt med håndflatene frem. Hun hadde på blått stoff, et stoff man kunne kalt florlett, en kjole som ville blitt kalt fragrende gevanter hadde hun vært 30 år eldre.

Hun snakket til publikum på et kjølig engelsk, hun hoppe-hinket bortover scenen, sånn som småjenter gjør nedover veien når de er glade. Og jeg så på publikum igjen og tenkte at Florence er en sånn artist man vil ha idet man er i ferd med å forlate det jeg såvidt drister meg til å kalle hestejentealderen. Florence var et blekt, høyreist vesen med en lang nakke, hvis hun bare ville lagt den på skrått bakover ville man sett vampyrens merker etter tenna.

Og når hun så snakket om hvor goodlooking crowden var, om sacrifice, om å spre kjærlighet og kyss til sidemannen så tenkte jeg at disse jentene foran scenen har lyst til å bli Florence akkurat nå og jeg tenkte på gamle Zappas distinksjoner mellom a girl, a woman og a lady. Han fremførte dem i mange varianter, her er en av dem:

A girl as a person has a choice of becoming a woman or a lady. To liberate a lady, first thing you do is take her white gloves off.

Da var det noe helt annet med Feist og hennes korister Mountain Man like etter.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start