Antony og Kazuo Ohno

Faen, jeg liker dette stedet! Southbank Centre. Idet jeg kommer ut av konsertsalen, se for deg foajéen i Konserthuset i Oslo, så eksploderer folk av smil og hyl og andre lyder. For Bolt vinner 100-meteren og i konserthuset er det samlet folk foran storskjerm og de drikker øl og gliser. Se for deg det i foajéen på Konserthuset.

Det er to store bygg her, med flere saler og flere barer og spisesteder og steder å gjemme seg bort. Folk finner en stikkontakt og jobber på pc-en. Det er bare å ta nett, nettet er fritt og uten et jævla passord eller registrering, ring til Southbank Centre dere bekymrede andre.

I alle fall, Antony. Jeg var på Antony-konsert i kveld. Satt i kø for billettkjøp fra den som har for mange. God ordning, de setter ut stoler, så kan man sitte i en kø-rad, orden. Jeg fikk billett.

Konserten var delvis en prøvelse. Før man hørte en tone fra Antony var det 20 minutter med nothing nesten, med film av en måne og noen skyer projisert på sceneteppet, laangsomt sigende måne ute av fokus, laangsomme skyer, alt i svart hvitt. Jeg har ingen tålmodighet med slikt.

Innimellom kom en danser inn kledd som en pønka fugl med no tyll og platåsko og hun gjorde laangsomme eurytmiske bevegelser til ut-i-verdensrommet-musikk. Den type musikk som man spiller når man vil ha publikum til å tømme tankene forestiller jeg meg, til å ikke tenke på noe, til å meditere. Den type musikk man spiller på tv-serier når man skal ut i rommet, pling, senere plong. Sånn musikk som massasjestedet jeg går på irriterer meg med å spille. Nei, jeg slapper ikke av, jeg tømmer ikke hjernen, jeg tenker på verdensrommet og tv, jeg tror dere er wakka-bakko-freaker som tror på hva man nå måtte finne på å fortelle dere.

Så der satt jeg og lurte på når faen konserten skulle begynne, som jeg banner i kveld. Den begynte og den var langsom. Jeg kunne ønsket meg mer tempovariasjon og ulikt trøkk, nå var vi bare i det vare. Men det var ikke jeg som bestemte åpenbart.

Det som var fint var film om danseren Kazuo Ohno, som konserten var en hyllest til. Fine bilder i filmen, fortsatt wakko-bakko-freake-musikk, pling, og så senere plong.

Men bildene, og dansen! til Kazuo Ohno

Jeg kjente ikke til ham. Han var en guru i butoh-dansing i Japan, en danseform jeg ikke kjenner til. Sønnen Yoshito Ohno danset på scenen mens Antony sang, det var fint også.

Men bildene av Kazuo Ohno! Jeg likte dem. En mager, utgammel mann, som danset. Han minnet meg om Cunningha da han danset på sine gamle dager, så lenge noe kan beveges kan man bevege det. Men Kazuo Ohno beveget seg mer på siden av det man pleier, Kazuo Ohno lå på bakken, Kazuo Ohno drakk av en grisespene i filmen, han var sminket og kledd, en mager skranglete fugl, et utskudd, blant andre utkledde utskudd. De filmbitene gjorde inntrykk.

Ohno once said of his work: "The best thing someone can say to me is that while watching my performance they began to cry. It is not important to understand what I am doing; perhaps it is better if they don't understand, but just respond to the dance.

In 2001, though Kazuo Ohno lost his ability to walk, Ohno continued performing and developed ways to express himself through dance solely by moving his hands. In recent years, Ohno had been under nurse's care at home, but he continued his stage appearances, particularly in the butoh works of his son Yoshito Ohno. In January 2007, he made his final public appearance in Yoshito's Hyakkaryoran at a gala celebrating his 100th birthday. He died of respiratory failure on June 1, 2010, at 4:38 pm (JST), in Japan at the Yokohama Sen-in Hoken Hospital in Yokohama City, at the age of 103.

Det er den informasjonen vi skal ta til oss i dag om Kazuo Ohno, du kan lese litt mer her.