søndag, august 05, 2012

I London i kveld: Marina Abramovic

And I will stay here with you. Slik avslutter Marina Abrivanovic sin forelesning: Hun kler av seg alle klærne, ber om å få fullt lys på seg og ber oss om å reise oss og stå sammen med henne i stillhet i tre minutter. And I will be here with you.

Those are powerful words

Hun står sammen med oss med kroppen sin slik den er. Ikke så ulik min egen.

Alt strittet i mot da jeg leste at Marina Abramovic har en: Please note that this is a women-only event. Jeg håpet hun ville formulere en god grunn, men hun nevner det ikke, sier bare at Antony ba henne komme og gjøre en forelesning bare for kvinner.

Hun snakket om smerte og om tilstedeværelse. Om at hun ser det som sin hensikt på jorden, å forstå og vise smerte. Smerte får deg til å reflektere, sier Abramovic, lykke til å bare ville være i tilstanden. Det høres litt lettvint ut, jeg tenkte det da hun sa det også, men det hørtes ikke riktig så banalt ut da hun sa det selv. Det må være småordene som ikke kommer med når jeg noterer.

Det var likevel flere ting hun sa som fikk meg til å rynke på min indre nese. Å være kunstner, noe man er: Å våkne med idéer, og ville uttrykke dem. Hun glemte helt sammenhengen man er født i, folk har idéer når de våkner. Veien til museet har ulik lengde. Eller: Art has no gender. Den er bare good, bad og ok. Hva mener hun nå med det. Kjønn er vel i det meste, kjønn og alt annet.

Man må ville gjøre ofre for kunsten, sa hun. Kvinner vil bli elsket og ha barn. Et menneske har bare en viss dose krefter. Se på Bourgeois, sa hun, hun lagde god kunst etter at hun ble 60: husband had to die before great art.

Men så var det viljen til kommunikasjon som formildet alt hun sa. Hun snakket om å ville være til stede på scenen, at publikum merker når man faktisk ikke er det og konsentrasjonen til publikum faller. Det gjelder meg, jeg er en hund etter tilstedeværelse og irriteres lett over fake slik.

Hun stager død og smerte slik at vi skal bli klar over begge deler.

Hun viste videoer av performances som hun liker. En jeg ikke finner noe tegn av, må ha oppfattet navnet feil: Pascal Grouch, en film der hun stapper neven inn i munnen, langt inn i kjeven så slevjet renner. Pina Bausch kledd ut som playboybunny som løper ute og gråter. Maria Callas som blir liten når hun tar i mot applaus og ikke lenger er i rollen (men det syns jeg kanskje hun var litt, den ydmykes rolle).

Og så slutter hun med å stå naken på scenen.



Abramovic is currently developing the Institute for Long Durational Performing Arts in Hudson NY where she will teach the Abramovic Method.

Pass opp, hun kommer til Oslo neste måned.

3 Kommentarer:

Anonymous mistermais sa ...

Hei Martinsen, stor stas å følge kulturfestivalen din fra sidelinjen, inspirerende!

05 august, 2012 23:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

Bra! Når ingen kommenterer tror jeg nesten ingen leser.

05 august, 2012 23:48  
Blogger fr.martinsen sa ...

"Smerte får deg til å reflektere, sier Abramovic, lykke til å bare ville være i tilstanden. Det høres litt lettvint ut, jeg tenkte det da hun sa det også, men det hørtes ikke riktig så banalt ut da hun sa det selv."

Jeg tenkte på det etterpå. Det er vel dette at verden blir fremmed for en på en måte. Man blir stående på siden og se på den, skjøvet til side av smerte. Forskjøvet.

06 august, 2012 11:08  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start