søndag, august 05, 2012

Du er pen også!

I en samtale i ettermiddag initiert av Antony Hegarty, som vil at vi skal utforske fremtidens feminisme, måtte jeg altså høre Janet Suzman introdusert på denne måten: ... mest kjent for sin intellektuelle kapasitet. Så snur Jude Kelly (som introduserer) seg mot Janet Suzman og sier vennlig, ikke ironisk: Ikke det at du ikke også er sensuell og vakker. Og i et senere spørsmål: Ikke det at du er gammel.

Jeg er gammel, svarte Janet Suzman kjapt

På scenen sitter tre kvinner, det er en samtale mellom Kim Cattrall og Janet Suzman, spørsmålene stilt av Jude Kelly. Det var ikke lov til å fotografere.

Jeg ligger i kultur-dokk i London, frivillig innelukket på sørbredden av Themsen i et område på størrelse med mormors åker. Jeg får tankegangene pusset på og uroen oljet.

Anledningen er den nye boka til Janet Suzman med en ikke umiddelbart interessevekkende tittel for meg: Not Hamlet - Meditation on the Frail Position of Women in Drama og Cleopatra som hun setter opp med Kim Catrall (på nytt) i september i Chichester, ikke så langt fra Portsmouth.


Janet Suzman har vært skuespiller i Royal Shakespeare Company.

Jude Kelly, introdusereren og samtalelederen, som lot innbarka tradisjonell høflighet overdøve tankegangen, er kunstnerisk leder for Southbank Centre (etter kamp).


Her spiller Kim Cattrall Kleopatra i 2010.

Så de snakket om mangelen på bærende og godt utviklede roller for kvinner i teatret og i film, på tv. Ikke for skuespillerens skyld, for publikums skyld. Det er absurd egentlig at det knapt fins roller der kvinnen er den som sier noe allment om sin verden, og dermed om menneskets verden. Roller der det er kvinnen som kommer med analysene og filosofien.

Dette er botn i feminismen slik jeg ser det: I tillegg til økonomiske strukturer, ikke til å kimse av, slett ikke, så er dette at kvinner blir sett på som kvinne kontinuerlig nesten, i motsetning til menn som oftest får være et menneske bare uten å få kjønnet vedlagt som undertekst der det ikke har noe med saken å gjøre.

de Beauvoirs Den Andre, mao

Janet Suzman var ettermiddagens helt for min del. Hun så ut som hun hadde tatt til seg alle rettigheter, bakt dem inn i personligheten, hjulpet av suksess, det hjelper alltid. Men hun satt der med et no-nonsense-vesen, avslappet, kjapp, nølende, som det var. Mimikken var nogenlunde i samsvar med det som foregikk inni skallen så det ut som.

Mens Kim Cattrall hadde den lukkede, smilet-på-der-smilet-kreves-hodet-på-skakke-mimikken. Det var interessant å høre henne snakke om hvordan hun ble mer og mer nøye på hva hun vil bruke tiden sin på arbeidsmessig, om hvordan hun diskuterer roller med regissører for å se om hun får utvikle rollen i det minste i en retning som hun vil ha den. Jeg så for meg hvordan hun tok tak i Samatha-rollen i Sex and the City og skrudde den til et hakk.

Antony satt i salen, halvfull sal, og var en av de mange som stilte spørsmål til slutt. Han sa: Dere i teatret er helt innsausa i forståelsen av det feminime!

Dette i all hast, tastet ned i en sofa i et hjørne av Royal Festival Hall, et hjørne med strømuttak. Nå tilbake til Elizabeth Hall og foredrag av Marina Abramovich.

1 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg så Janet Suzman sitte på en stol og vente like før Abramovic-forelesningen. Hun så ut som hun satt i egne tenker, ingen utstråling i fjeset slik man jo får når man kommuniserer med noen, som på scenen like før. Hun så ut som en helt annen person, en gammel dame som oversees. Alt bor i mimikken, livet man har levd og holdningen man har.

Etterpå så jeg Abramovic og Cattrall gå sammen på Antony-konserten, men den observasjonen hører jo ikke hjemme her, skitt samma.

06 august, 2012 11:14  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start