tirsdag, august 07, 2012

Elisabeth Fraser og meg

Jeg følte meg nesten ikke verdig til å sitte på andre rad i Royal Festival Hall i går kveld, jeg var aldri noe Cocteau Twins-lytter, jeg likte ikke synth-musikk og var heller ikke opptatt av å lære meg språket som skulle til for å kunne fortelle om hvor uinteressert jeg var på en underholdende, arrogant måte.

Jeg er helt uinteressert i atmosfæriske lyder

Men som jeg prøver å trøste venner som bærer på unødig skam over at de ikke kan de siste tiårenes musikkhistorie, kunnskapen som tillegges overdreven vekt for tiden: Også de uverdige kan finne nåde for scenens uttrykk.

Så jeg satt der jeg og hørte på Elizabeth Frasers stemme, kunne ingen av sangene, publikum responderte med like stor glede på alle, aner ikke hvem av dem som var gamle og hvilke som var nye.

Meltdowns beskrivelse av konserten

Igjen dette responderende publikummet på Meltdownfestivalen, de ropte sine hurras som var de i operaen. Men også: We can´t hear you! Og det var sant, stemmen kom deretter litt lenger opp i miksen, jeg ville hatt den enda høyere. Strengt tatt ville jeg hatt et annet komp.

Konserten startet med fire kirkesangere som sang vanlig kirkesang. Etterhvert som Elizabeth Fraser begynte å synge var det lett å høre hvordan sangen og arrangeringen av stemmen mot de to koristene hadde elementer av nettopp kirkesang i seg. Det var også lett å høre hvordan hun må ha vært en inspirasjon for Antony i måten å bruke stemmen på.

Brian satans synteziser Eno var med, han ser ut som Mefisto også. Jeg ble ikke glad i ham, ble bare litt glad i ham, da han kom frem på scenen helt til slutt for å være med på applausen. Han så så glad ut.

Dette syns Guardian

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start