Google og meg

Jeg har lagt merke til Google+s politikk mot anonyme/psevdonyme brukere, men ikke festet meg ved det før i dag. Jeg skal jo bare teste google+ litt, har jeg tenkt.

Men så leste jeg Kristine Løwes artikkel i VG:

Googles regelrette krig mot anonyme brukere, brukere som Googles styreformann Eric Schmidt har sagt ganske klart fra at ikke er velkomne på Google+

Mange som har brukt pseudonymer og kallenavn på Google-kontoen sin har opplevd å blitt fjernet fra Google+ i sommer, en del har også mistet tilgang til alle andre Google-kontoer, som Gmail og YouTube, i prosessen.

Dette kan få store følger for arbeidet mitt. Jeg har brukt google-redskaper hele veien, jeg har foretrukket dem, ofte fordi jeg syns de er mer intuitive å forstå enn konkurrenters. Så bloggen min er lagd ved hjelp av google-redskap, jeg har epost på gmail, jeg skriver tekster og deler dem ved hjelp av googledocs, hver dag åpner jeg pc-en til mitt igoogleoppsett, alt med samme innlogging: psevdonymet mitt.

Og slik vil jeg ha det

Jeg vil selv bestemme over hva jeg deler i offentligheten på hvilken måte.

Og nå er jeg irritert

Jeg ble ikke lettere til sinns etter googling som førte meg til Guardians fugleblogger (!) GrrlScientist som fikk et liknende sammenvevd system som mitt stengt av Google nylig.

A week ago, I was stunned to discover that my entire Google account -- gmail, reader, blogger, Google documents, YouTube, Google Plus (G+), etc. -- was suddenly suspended because their system "perceived a violation."

Violation? Me? Wha?? I was completely baffled.

Whilst I tried to learn what the problem was, this suspension created a communication blackout that affected my entire life. In the end, I was forced to give up my telephone number to Google so they could text me a numerical code that I could use to unlock my gmail account.

Fortunately, at this point in my life, I have a personal telephone number -- which I eventually and reluctantly provided to them in exchange for renewed access to my gmail account. But my G+ account remains locked and inaccessible, even now.

Du kan lese hele innlegget her.

Jeg er usikker på hva jeg skal foreta meg annet enn å være irritert. Skal jeg slette google+kontoen min for å minimere sjansen for at resten av meg blir slettet, jeg er uansett ikke begeistret for G+ foreløpig. Skal jeg venne meg til tanken på å måtte slå opp med google for godt og finne meg egne, andre redskaper? Vet ikke.

Kulturkjerringer

Jeg hører i starten av Dagsnytt18 at kulturkjerringer skal diskuteres. Det må jeg høre på gitt, det må vi snakke om. Klikk deg inn under og bli med. Lenge siden sist jeg har hatt Cover it Live forresten. (lenke tatt vekk)

Hjertet mitt blør

for Emil Engeset (21) og Aftenposten som valgte ham som eksempel på saken om at det er vanskelig for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo etter at de må ha ti prosent av kjøpesummen på bok.

Det er det, det er vanskelig

Men Emil(21) står i en stue og sier, Å! Å! Hvordan skal jeg få råd til denne? Da må jeg jo ha 350.000 kroner på egenhånd! Det går ikke. Og jeg som bare har inntekt på 2000 kroner i måneden (som folkevalgt for Høyre), da må jeg jo kjøpe sammen med en annen.

- Skal vi ha et samfunn med et klasseskille der noen er tvunget til å leie bolig til evig tid? spør Emil (21) (H) (2000 i inntekt)

Og jeg svarer:

Vi kan godt ha et samfunn der man ikke kan kjøpe en leilighet til 3.5 millioner midt i Oslo sentrum når man fortsatt bare er 21 år og ikke jobber.

Grey Gardens i Nordland

Først levde mor og datter, Big Edie Beale og Little Edie Beale, akt to av livene sine i East Hampton, i Grey Gardens - et skittent herskapshus uten mat i skapene. Første akt foregikk i finere salonger. Noen hadde falt og stablet seg ikke på beina igjen.

Jaqueline Kennedy satte inn hjelp etter at helsemyndighetene ville stenge huset. Albert Maysles lagde dokumentarfilm om dem og sa: De ville være anderledes enn det som ble ventet av aristokratiske kvinner, moren ville være sanger, datteren danser.


Så ble Little Edie homse- og moteikon med de pussige replikkene og de oppsiktsvekkende klærne sine. Så kom langfilmen. Nå er dukketeatret her.

Virkelighetens Little Edie viser frem antrekk

Figurteatret i Nordland spiller historien om Little Edie denne måneden. Jeg kan ikke se at de skal ut av fylket med teaterstykket dessverre, bortsett fra at de hadde premiere i Bristol.


Vi er alle redde for det: At de små valgene vi tar plutselig en dag skal vise seg å være fatale. Ubetydelige små steg som fører til at vi sitter ved enden av veien uten mulighet å trykke på en angreknapp. Gamle og rynkete, slappe og bitre. Livet skulle ikke bli slik, skriver Siri Nybakk i Rana Blad.

Jaquelines søster Lee Radziwill sier at de slett ikke skammet seg over dem. Never. You couldn’t possibly be ashamed of them; you celebrated them. I am very proud of the Beales. They made their lives into what they wanted, which was a fantasy. They had no complexes about the conditions of their house or themselves.
They were really happy not comparing themselves to anybody else.

Jeg har skrevet mer om the Edies og Lee og Arthur som var professor i psykologi og som lagde dokumentarfilmen om dem.

Hyperskog

Jeg gikk inn i skogen i dag også, under grantrærne, over mosen. Det var mens høstettermiddagslyset var på og mellom grantrærne og mosen var lyset så konkret, som om det besto av partikler.

Mosen var sterkt grønn etter alt regnet. Skogen var blitt hyper. Det å være i skogen var som å være i en film (det er det vi griper til når noe kjennes ekstra virkelig: Det var som å være i en film). Skogen der jeg gikk i ettermiddag under grantrærne, over mosen, var som en eventyrfilm.

Akkurat nå 85

Jeg har vært to dager i skogen rett bak Sognsvann og plukket traktkantarell sammen med storfamilien min. Det var masse sopp og vi gikk rundt og bantes så begeistret ble vi hver gang vi så en klynge og vi bøyde kroppene våre i uvante stillinger for å komme til under grantrærne, gym, det var gladgym.

Vi hadde bålplass og bacon som lå i sølvpapir og sopp oppå der og pepper og så krøllet vi det sammen til ei kule og la den på bålet. Og når den hadde ligget der en stund så stakk vi hull under med gaflene våre sånn at overskuddsvannet rant ut og vips så var middagen klar. Rødvin hadde vi i veska også, vi har vært i skogen før.

Nå har jeg tredd noen på tråd, men mestparten er forvellet og puttet på glass og bokser, små og store og lagt i frysen og soppen skal bli til risotto (kjøpte risottoris i går) og pasta med sopp (spiste til kveldsmat i dag) og pizza med sopp og kjøttbit med sopp. Jeg silte soppvannet av den forvellede soppen og frøys den også, jeg skal koke risen/pastaen i den, hvor bra blir ikke det? Kjempebra.

Akkurat nå har jeg bare lyst til å snakke om sopp og jeg vil finne noen som vil gå i soppskogen med meg i morra. Eller, jeg kan gå alene. Eller, kanskje hele sopplysten er rent av meg i løpet av natten og jobbdagen i morra. Men akkurat nå har jeg soppfeber.

Joan Didion, en novemberbok

I 2005 ble boken der Joan Didion skrev om mannens død en bestselger. Like etter at den var skrevet ferdig døde den voksne datteren. Joan Didion har skrevet om dette også og Blue Nights kommer i november.

Christopher Hitchens har skrevet en kort tekst om boken som skal komme i Vanity Fairs oktobernummer. Reklamen for dette, sammen med opplysningen om at Annie Leibovitz hadde tatt bildet (som du kan se under), fikk meg til å jakte på bladet på Narvesen på min vei forbi på morgenene. Men jeg kom meg likevel ikke til å legge ut denne informasjonen før artikkelen var lagt ut på nett, nåja. Artikkelen var mager syns jeg.

Finally, perhaps we all remain unknown to each other. Seamlessly woven in are incidents Didion sees as underscoring her own age, something she finds hard to acknowledge, much less accept, skriver forlaget.

Christopher Hitchnes selv har kreft og skrev om det i septembernummeret av Vanity Fair, akkurat i dette sitatet mer spesifikt om krigsmetaforene folk har en tendens til å bruke når de vil oppmuntre en til å hente krefter i idéen om å slå tilbake kreften, vinne kampen: Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don’t read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier or revolutionary is the very last one that will occur to you.

Pirrende i solskinnet

Jeg hører Ukeslutt og reporteren står utenfor Helsfyr hotell der Hells Angels holder til i helga og hun rapporterer blidt som var det et kongebryllup, med en herlig seksuell undertone: Det skal være fest i kveld! 500 gjester er ventet fra hele Europa, alle gleder seg. Det går menn rundt med skinnklær og skjegg og solen skinner!

Hun har snakket med andre gjester på hotellet
og de sier at Hells Angels har oppført seg eksemplarisk.

Det hjelper ikke at det kommer en gjest i studio etterpå og forklarer at det fins andre sider ved denne gjengen.

In the eye of the beholder

i dag i skallen til Michael Cragg i Guardian som ser Amy Whinehouse synge med Tony Bennett og det han ser er: In the video she's clearly nervous, shuffling about but gazing admiringly at Bennett.

Er det det hun gjør? Eller spiller Amy og Tony ut en mild flørt for hverandre, sangen og kamera? Hun gir ham et blygt smil, skakker på hodet, han søker blikket hennes, holder håndflaten mot hjerteområdet, det er ikke sikkert han kjenner på hjerteflimmer likevel.

Amy Whinehouse synger Body and Soul med Tony Bennett,
du kan se den her (etter en brødreklame dessverre).

Javel. Nåja

Når folk jeg kjenner snakker om kunstutstillinger de går på, konserter de hører, filmer de ser, så virker det som de alltid har meninger om dem og svært ofte følelser.

Jeg er ofte tom

Javel, tenker jeg. Ok. Akkurat. Jeg kjenner ingenting, merker ikke noe. Det er bilder her, jeg ser dem. Det er tett med folk. Bildene er greie de. Jeg vil hjem.

To ganger bare denne uka har jeg hatt det sånn, på Mikkel McAlindens fotoutsilling fredag og på Bruckners 8. symfoni på onsdag. Jeg satt på første rad på Filharmoniens sesongåpning, første rad fordi jeg er avhengig av nærhet for å kunne ta inn, hva som helst egentlig.

Ettersom jeg prøver å utsette meg for ukjente inntrykk en gang i blant, hender det at jeg går på klassisk konsert selv om jeg hittil ikke har merket noe, jeg kan vel godt si at jeg ikke liker klassisk musikk. Jeg forestiller meg at jeg ikke har knekt lyttekoden enda, men jeg må ha vanskelig for akkurat det.

Jeg spør folk hva de liker og hører etter hva de sier når de svarer, men nei, blankt.

Jeg kjeder meg ikke likevel. Det er alltid noe å se på, musikerne og bevegelsene deres f.eks. Mens jeg satt i Konserthuset og visste at jeg skulle sitte helt stille i nesten to timer og lytte og se rett foran meg på det samme bildet, men likevel ikke helt likt for det er bevegelser, så tenkte jeg på at det minner meg om å sitte på med bil. Mulig jeg har nevnt dette før (men det er min blogg heldigvis).

Når jeg sitter på med bil sitter jeg også helt fast og det jeg ser endrer seg men som regel ikke så mye at jeg får lyst til å snakke om det eller notere meg det til senere, det er mange trær og mye hus.

Da tenker jeg best, da og når jeg går. Fordi jeg får distraksjon gjennom synsinntrykk som endrer seg akkurat passe lite klarer jeg bedre å tenke. Til vanlig må jeg lage meg distraksjon selv for jeg orker ikke tenke på samme ting mer enn noen få minutter som regel, før jeg avbryter meg med noe, åpner en epost eller noe.

Så det var fint å bli satt på plass på 1. rad, men no feelings altså.

I dag kom denne kommentaren inn, og Oddvar Ultra Runner skriver at han sjelden opplever at folk som ikke er utdannet innen kunst/historie er interessert i kunst. Han liker min tilnærming og lurer på om jeg er utdannet i den leia.

Og nei, det er jeg ikke. Da jeg var yngre hadde jeg et rykk da jeg leste litt overfladisk her og der fordi jeg ikke orket å ikke ha noen referanser hvis jeg kom over en henvisning til postmodernisme eller Barthes, men jeg kan ikke gjøre rede for dette. Men det er ikke grøt heller.

Jeg husker en gang jeg hadde vært på en utstilling som interesserte meg og så leste jeg om den i Aftenposten etterpå og jeg forsto ingenting. Jeg skjønte ikke hva som sto i artikkelen. Det ble jeg fryktelig irritert over. Hvis jeg ikke skjønte poenget til den som skrev, hvem skrev hun eller han for da? Måtte man ha kunsthistorie eller litteraturteori for å begripe det?

Det går jeg ikke med på

Jeg tar meg faen på et par ting. Det ene er at jeg vil velge ord når jeg skriver som gjør at alle kan forstå meg. Jeg er trassig på å skrive sammenheng, ikke kontekst, hvis jeg får lyst til å smykke meg med et ord så lar jeg hjernen knirke til jeg finner et annet ord som jeg strengt tatt også skjønner bedre selv. De ordene oppleves noen ganger banale og det er urettferdig for ordene, det er vanen og sammenhengene vi er vant til å lese dem i som gjør at vi syns vi kan få se ned på de alminnelige begrepene.

Og så tar jeg meg faen på å lete etter hva jeg selv faktisk tenker, evt. ikke tenker om noe. Ofte er det ikke så mye, men det er det jeg har å by på og det er de tankene som er interessante for meg selv å skrive, innimellom gjør det at det kommer et nytt sidespor til tanken. Noen ganger av selve skrivingen, noen ganger gjennom kommentarer fra andre.

Så er det noe undertekst her og der men det er ikke meningen den skal forstyrre hvis man ikke har bruk for den.

Nåja. Javel

Derfor forteller jeg om at jeg noen ganger ikke føler noe som helst når jeg treffer på kunst i ulike former. Som oftest egentlig. Jeg kan umulig være alene om dette.

Og hva gjør vi da?

På fredag gikk jeg hjem. Jeg gledet meg til å dra på Mikkel McAlindens utstilling i Galleri K (jeg hadde vært der før, på Bodil Furu bl.a) Men viktigst:


For tre år siden sto jeg foran dette kjøkkenbenkfotografiet av Mikkel McAlinden og var forelsket i bildet og visste ikke hvem som hadde tatt det. Og det viktigste for meg, jeg lurte på hva det var med dette fotografiet som fikk meg til å ville se og se på det.

Det vil si, det var jo ikke akkurat dette bildet jeg så på. Dette er jo bildet jeg tok av bildet for å huske det. Så jeg la det ut på flickr og spurte hva det var og så fikk jeg svar et annet sted, på bloggen min.

Under er bildet slik det ser ut når artnet vil selge det.


Men enda bedre kan du se det på Mikkel McAlindens side,
i galleriet, i 2.etg - klikk på bilde nr. 48.

På fredag dro jeg til Skillebekk og gikk inn i Galleri K og kikket på bildene og så på menneskene og så på hvitvinen som jeg ikke orket å drikke og så tok jeg trikken hjem igjen og kjente ingen ting. Kjøkkenbenken, den husker jeg fortsatt på.

Her kan du lese om utstillingen til Mikkel McAlinden på foto.no

Diane Arbus i Oslo!

I dag åpnet en Diane Arbus-utstilling i Oslo, det var jeg ikke klar over. Det er galleriet Peder Lund på Filipstad som har utstillingen, bare åpent på lørdager mellom 12 og 16, det var knagert syns jeg.


Små bilder. Jeg foretrekker store, som smeller mer i fjeset, men jeg vil se dem. Jeg liker ikke at han kaller dem vintage. De er vel ikke vintage, det er vel ikke gammelheten eller second-handheten som er poenget med dem, men at de er fremkalt av Diane Arbus selv (mellom 1956 og 1971).

Fra nettsiden foto.no:

26. juli 1971 tok Diane Arbus sitt eget liv. På det tidspunktet var hun på topp karrieremessig, og hadde seilt opp som en av samtidens mest anerkjente kunstfotografer.

- Det som er blitt skrevet om Arbus, har bidratt til at hennes fotografier ofte blir oppfattet som vitnesbyrd om kunstnerens biografi. Denne lesningen av bildene har nok bidratt til deres popularitet, men har skygget for aspekter ved dem som er vel så interessante som de sider av dem som forteller noe om fotografens biografi, skriver Peder Lund i en pressemelding.


Diane Arbus´ selvportrett med datteren Doon.

Her har jeg skrevet om meg, Diane Arbus og Susan Sontag.

Tørt er fan-meg ikke nok

Ingen muslimer kan være imot

DØDSSTRAFF

Islam Net-lederen skaper debatt

Det skriver VG i dag. Det er sant det de skriver. Islam Net-lederen sier dette. Men henvisningen til artikkelen på forsiden lyver likevel.

VG-journalisten vet at folk ikke vet at for muslimer flest er ikke islam-net-lederen som statskirken å regne, mer som pinsevennene, muligens Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Det var dette jeg prøvde å si noe om i Journalisten for en uke siden.
Journalister har delansvar for hvordan folk flest oppfatter verden.

VG har heller ikke valgt en annen muslim til å gå i rette med islam.net men en hvit konservativ mann. Jeg skjønner at VGs utgangspunkt er kronikken til Minervas kulturredaktør.

VG har sitt på det tørre.
VG har sitt på det tørre.

Men tørt er ikke nok

Vi må kunne kreve mer enn tørt. Jeg hørte en voksen dame på radio i dag. Hun var en av mange som ikke stemmer ved valget. Hvorfor ikke? Nja. Først må jeg jo vite hva som er viktig for meg. Og så må jeg finne ut hvilket parti som går inn for de tingene.

Hun hadde ikke funnet ut av dette i løpet av de omlag 20 årene hun har hatt stemmerett. Hun trodde ikke hun ville komme noe nærmere innen 12. september.

Det er denne damen VG snakker til

Det er henne også.
VG skulle funnet en annen muslim som raser og snakker ut.

Patti Smith i Stockholm

Tirsdag tok Patti Smith i mot Polarprisen i Stockholm,
sittende ved siden av prins Daniel og de andre.

Hun fikk masse penger og også ære, musikk av Jojje Wadenius, Ola Salo, Veronica Maggio og Anna Järvinen, kunst av Karin Mamma Andersson og Jochum Nordström og tekst av Henning Mankell.
Med mere.


Jeg sitter med øreplugger og skriver. I ørene er dokumentarprogrammet som Sveriges Radio sendte denne uka, du kan høre det her hvis du vil.

Expressen viser Patti som møter fansen og fansen ser ikke rocka ut, deilig. Kulturkjerringer er det, kulturbestemødre. Til pass åt jålebukkene. Henning Mankell sier at Patti Smith har fått ungjenter over fra å se og hyle til å spille selv. Patti selv vinker dronningaktig, gester er flertydige.



Over sitter Jan Gradvall og Patti Smith og snakker sammen foran publikum dagen før prisen. For et par uker siden skrev han utan ”Horses” inget U2. Utan ”Horses” inget REM. Utan ”Horses” inget The Smiths. Det henger innholdsmessig sammen også med denne artikkelen som Jan Gradvall skrev om kvinner som overses (der kuriøs nok for meg Susanne Ljung dukker opp igjen.
Jeg googler Jan Gradvall Patti Smith og ser at han også har Piss Factory som sin favoritt. For et lite sekund kjenner jeg en tåpelig triumf.

Jeg lenker nok en gang til meg selv og den teksten jeg skrev etter siste Patti Smith-konsert i Oslo: Nå vet jeg hva det er jeg har elsket med Patti Smith alle disse årene. (..) Bortsett fra rytmen i Piss Factory, som hun ikke spiller mer. Bortsett fra at hun gjør som hun vil.


(Flere fotografier fra polarprisens flickr)