tirsdag, september 27, 2011

Grey Gardens i Nordland

Først levde mor og datter, Big Edie Beale og Little Edie Beale, akt to av livene sine i East Hampton, i Grey Gardens - et skittent herskapshus uten mat i skapene. Første akt foregikk i finere salonger. Noen hadde falt og stablet seg ikke på beina igjen.

Jaqueline Kennedy satte inn hjelp etter at helsemyndighetene ville stenge huset. Albert Maysles lagde dokumentarfilm om dem og sa: De ville være anderledes enn det som ble ventet av aristokratiske kvinner, moren ville være sanger, datteren danser.


Så ble Little Edie homse- og moteikon med de pussige replikkene og de oppsiktsvekkende klærne sine. Så kom langfilmen. Nå er dukketeatret her.

Virkelighetens Little Edie viser frem antrekk

Figurteatret i Nordland spiller historien om Little Edie denne måneden. Jeg kan ikke se at de skal ut av fylket med teaterstykket dessverre, bortsett fra at de hadde premiere i Bristol.


Vi er alle redde for det: At de små valgene vi tar plutselig en dag skal vise seg å være fatale. Ubetydelige små steg som fører til at vi sitter ved enden av veien uten mulighet å trykke på en angreknapp. Gamle og rynkete, slappe og bitre. Livet skulle ikke bli slik, skriver Siri Nybakk i Rana Blad.

Jaquelines søster Lee Radziwill sier at de slett ikke skammet seg over dem. Never. You couldn’t possibly be ashamed of them; you celebrated them. I am very proud of the Beales. They made their lives into what they wanted, which was a fantasy. They had no complexes about the conditions of their house or themselves.
They were really happy not comparing themselves to anybody else.

Jeg har skrevet mer om the Edies og Lee og Arthur som var professor i psykologi og som lagde dokumentarfilmen om dem.

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start