søndag, september 04, 2011

Javel. Nåja

Når folk jeg kjenner snakker om kunstutstillinger de går på, konserter de hører, filmer de ser, så virker det som de alltid har meninger om dem og svært ofte følelser.

Jeg er ofte tom

Javel, tenker jeg. Ok. Akkurat. Jeg kjenner ingenting, merker ikke noe. Det er bilder her, jeg ser dem. Det er tett med folk. Bildene er greie de. Jeg vil hjem.

To ganger bare denne uka har jeg hatt det sånn, på Mikkel McAlindens fotoutsilling fredag og på Bruckners 8. symfoni på onsdag. Jeg satt på første rad på Filharmoniens sesongåpning, første rad fordi jeg er avhengig av nærhet for å kunne ta inn, hva som helst egentlig.

Ettersom jeg prøver å utsette meg for ukjente inntrykk en gang i blant, hender det at jeg går på klassisk konsert selv om jeg hittil ikke har merket noe, jeg kan vel godt si at jeg ikke liker klassisk musikk. Jeg forestiller meg at jeg ikke har knekt lyttekoden enda, men jeg må ha vanskelig for akkurat det.

Jeg spør folk hva de liker og hører etter hva de sier når de svarer, men nei, blankt.

Jeg kjeder meg ikke likevel. Det er alltid noe å se på, musikerne og bevegelsene deres f.eks. Mens jeg satt i Konserthuset og visste at jeg skulle sitte helt stille i nesten to timer og lytte og se rett foran meg på det samme bildet, men likevel ikke helt likt for det er bevegelser, så tenkte jeg på at det minner meg om å sitte på med bil. Mulig jeg har nevnt dette før (men det er min blogg heldigvis).

Når jeg sitter på med bil sitter jeg også helt fast og det jeg ser endrer seg men som regel ikke så mye at jeg får lyst til å snakke om det eller notere meg det til senere, det er mange trær og mye hus.

Da tenker jeg best, da og når jeg går. Fordi jeg får distraksjon gjennom synsinntrykk som endrer seg akkurat passe lite klarer jeg bedre å tenke. Til vanlig må jeg lage meg distraksjon selv for jeg orker ikke tenke på samme ting mer enn noen få minutter som regel, før jeg avbryter meg med noe, åpner en epost eller noe.

Så det var fint å bli satt på plass på 1. rad, men no feelings altså.

I dag kom denne kommentaren inn, og Oddvar Ultra Runner skriver at han sjelden opplever at folk som ikke er utdannet innen kunst/historie er interessert i kunst. Han liker min tilnærming og lurer på om jeg er utdannet i den leia.

Og nei, det er jeg ikke. Da jeg var yngre hadde jeg et rykk da jeg leste litt overfladisk her og der fordi jeg ikke orket å ikke ha noen referanser hvis jeg kom over en henvisning til postmodernisme eller Barthes, men jeg kan ikke gjøre rede for dette. Men det er ikke grøt heller.

Jeg husker en gang jeg hadde vært på en utstilling som interesserte meg og så leste jeg om den i Aftenposten etterpå og jeg forsto ingenting. Jeg skjønte ikke hva som sto i artikkelen. Det ble jeg fryktelig irritert over. Hvis jeg ikke skjønte poenget til den som skrev, hvem skrev hun eller han for da? Måtte man ha kunsthistorie eller litteraturteori for å begripe det?

Det går jeg ikke med på

Jeg tar meg faen på et par ting. Det ene er at jeg vil velge ord når jeg skriver som gjør at alle kan forstå meg. Jeg er trassig på å skrive sammenheng, ikke kontekst, hvis jeg får lyst til å smykke meg med et ord så lar jeg hjernen knirke til jeg finner et annet ord som jeg strengt tatt også skjønner bedre selv. De ordene oppleves noen ganger banale og det er urettferdig for ordene, det er vanen og sammenhengene vi er vant til å lese dem i som gjør at vi syns vi kan få se ned på de alminnelige begrepene.

Og så tar jeg meg faen på å lete etter hva jeg selv faktisk tenker, evt. ikke tenker om noe. Ofte er det ikke så mye, men det er det jeg har å by på og det er de tankene som er interessante for meg selv å skrive, innimellom gjør det at det kommer et nytt sidespor til tanken. Noen ganger av selve skrivingen, noen ganger gjennom kommentarer fra andre.

Så er det noe undertekst her og der men det er ikke meningen den skal forstyrre hvis man ikke har bruk for den.

Nåja. Javel

Derfor forteller jeg om at jeg noen ganger ikke føler noe som helst når jeg treffer på kunst i ulike former. Som oftest egentlig. Jeg kan umulig være alene om dette.

Og hva gjør vi da?

På fredag gikk jeg hjem. Jeg gledet meg til å dra på Mikkel McAlindens utstilling i Galleri K (jeg hadde vært der før, på Bodil Furu bl.a) Men viktigst:


For tre år siden sto jeg foran dette kjøkkenbenkfotografiet av Mikkel McAlinden og var forelsket i bildet og visste ikke hvem som hadde tatt det. Og det viktigste for meg, jeg lurte på hva det var med dette fotografiet som fikk meg til å ville se og se på det.

Det vil si, det var jo ikke akkurat dette bildet jeg så på. Dette er jo bildet jeg tok av bildet for å huske det. Så jeg la det ut på flickr og spurte hva det var og så fikk jeg svar et annet sted, på bloggen min.

Under er bildet slik det ser ut når artnet vil selge det.


Men enda bedre kan du se det på Mikkel McAlindens side,
i galleriet, i 2.etg - klikk på bilde nr. 48.


På fredag dro jeg til Skillebekk og gikk inn i Galleri K og kikket på bildene og så på menneskene og så på hvitvinen som jeg ikke orket å drikke og så tok jeg trikken hjem igjen og kjente ingen ting. Kjøkkenbenken, den husker jeg fortsatt på.

Her kan du lese om utstillingen til Mikkel McAlinden på foto.no

10 Kommentarer:

Blogger Oddvar Ultra Runner's Blog sa ...

Men fr. martinsen da? Jeg som ble så oppløftet av å se og lese dine ting på bloggen. Det du skiver i dag er også interessant. Her er flere ting. Mennesker interesserer også. Men det er synd å lese om nedturene på kunst og musikk. Kunst og musikk er kanskje ikke skapt for å gi folk en lykkefølelse. Ikke alltid i hvertfall. For meg gir det nye bilder på verden. Kunsten åpner nye dører. Jeg er heller ikke utdannet i ”den leia”. Jeg er utdannet håndverker likt med Jesus f. eks.:-)

Jeg har selvsagt alt for mange ganger ikke fattet poenger i verkene. fr.martinsen. Jeg ser jo at du har mange erfaringer, og har plukket opp mye fra kunst og kultur. Forsøkt å gå dypere enn damen i gaten Det gir jeg deg kreds for(om det kunne bety noe).

Det er mulig at du peker på deg selv subjekttivt, mens jeg mener at jeg ser deg som et individ i den store massen, i forhold til utdanning analogt med tilnærming av kunst. Jeg tenker at jeg er opptatt av det, fordi jeg selv befinner meg der. Ut over det er det ikke så interessant. Det finnes jo masse mennesker med mange universitetsfag, som ikke skjønner bæret av andres fag. (Tror at det skjer i hvert fall).

Selv om det er svart mye jeg ikke har tilegnet meg i kunsthistorie, samt det materialiserte i bildende kunst(teknikker). Ta med musikk for den saks skyld. Når man er nær dette mye – er det faktisk porter som åpner seg i blant.

For å ta mitt største eksempel. På documenta – utstillingen i Kassel i 1996 . Oppdaget jeg kunst som ikke var synlig – beklager, feil beskrevet – jeg mener virkelige ting som var utstillt som kunst. En av disse var for eksempel en butikk for bruke klær (skulle ønske jeg nå hadde min artikkel om dette tilgjendlig).Det var flere slike eksempler. Da tenkte jeg at dette er nytt, en ny trend, som jeg ser, opplever i sanntid mens det oppstår. Det var på en verdensmønstring av billedkunst i Kassel. Og jeg var der, der!

Dette gav meg vind i seilene. Jeg hadde jo vanket i kunstnermijø siden slutten av 70-tallet. Vært assistent for kunstnere, gått Kunsthøgjskolen i Holbæk, var samboer med en billedkunstner og komponist. Men dette? Wow.

På det tidspunktet jobbet jeg med kunstformidling, gallerist blant unge kunstnere. Da jeg faktisk brakk armen et par vintre senere, ble jeg sykemeldt. Da var tiden inne til å gjøre ”nesten” alt jeg ikke hadde tid til i hverdagen ellers. Jeg startet på Universitetsbiblioteket. Snurret avisfilmer, fikk litt mer klarhet i debattene om surrealsimen i Norge i 1935. Fant ut av en masse andre ting. Fikk kjøpt meg en brukt Mac. Med brukket armledd begynte jeg å skrive artikler om billedkunst i avisa Klassekampen. Det utviklet seg til ny artikkel på trykk hver lørdag. Invitasjoner til utstillinger. Kataloger og pressematerialer var å finne i postkassen. Selv i ulandet ble jeg godt tatt i mot, og til alt gratis, kataloger, og alt mulig som fulgte med.

De nye samtidsmuseene i Norden fikk jeg med meg når de var nyåpnet(det er et poeng, da jeg synes at utstillingene var sært gode da, akkurat som de gir alt til åpningen, og at hverdagen kommer inn senere. Det holder ikke helt, men jeg mener å ha belegg for dette.

Med dette vil jeg si at billedkunst er et kjempesvært felt –strukket ut over lang tid. Her må man gjerne anvende følelser, men det er i hvert fall ikke alt. Det er nok typisk at det finnes bakgrunns materiale som gir verket mer, om man besitter dette. Det gjelder sikkert også musikk.

Faktisk er dette med å å øke kunstens verdi, om jeg får lov å ytre det slik. Altså om man går over et verk som en avis, og blir ferdig med det etter å ha sett i gjennom det. Ja, så er det kanskje ikke like spennende neste gang. Tenk på det å asossiere, i gjenkjenne ting fra en kunstners verk til an annens. Slike aha opplevelser kan engasjere.

Om man ikke har det helt ”hundre”. Kjeder seg litt, eller er stresset på en eller annen måte, så får man jo ikke like mye igjen. Da er det sikkert greit og riktig å forlate stedet. Man skal jo ikke ha det dårlig når man fordyper seg i slikt.

04 september, 2011 22:10  
Blogger Oddvar Ultra Runner's Blog sa ...

Jeg har selv vært oppgitt av eget engasjement i billedkunst. Når jeg betrodde meg til billedkunstvenner, bekreftet de at det har de selv gjort mange ganger.

Nå har jeg hatt mye fravær fra billedkunsten, og gitt tid til kondisjonsmiljøet. Og så sliter jeg litt med å komme tilbake til kunsten igjen. Tror jeg brukte all tid på billedkunst i mange år. Nå har jeg vært fraværende i lang tid sett i sammenligning med tidligere engasjement. Mye er ikke tapt, men jeg føler meg lagt fra oppdatert. Og da er ikke engasjementet der en gang var. Men jeg vet at jeg flyter på et nytt dOCUMENTA besøk hvert femte år. Bare ett år til neste. Verdens beste og kanskje største kunstmønsting har åpent i 100 dager, hver femte sommer.

Den blir ikke mindre aktuell til neste år. For å si det med Carolyn: http://d13.documenta.de/panorama/

Jeg oppmuntrer deg til å fortsette med å gå på utstillinger. Finne ut av ting. Plutselig skal det lite til før ting løsner. Hvorfor ikke slenge deg med i en kunstforening, der du kan møte ”likesinnede”. Det tror jeg gir mye.

Musikk – det er så mye jeg ikke kan, men jeg gir ikke musikken skylden for det. Selv tror jeg å ha evnen til å få noe ut av ”lite” når det gjelder musikk( Noe orker jeg ikke høre). Men de store poengene, krever sikkert kunnskap, slik det også kreves for å skrive, være seg musikk eller litteratur.

04 september, 2011 22:10  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg syns du misforstår meg, det er ikke egentlig nedturer det jeg beskriver.

Mer det jeg mener er nødvendigheter: At vi ikke kan like og snakke om de samme kunstuttrykkene alle sammen, men vi later som.

Jeg er ikke bare ute etter lykkefølelser heller, jeg er ute etter følelser av ulike slag. Det er kjedelig når jeg kjenner meg likegyldig, men slik er det jo, ingen stor skuffelse når jeg går til jobben uten å nå de store høyder. Poenget er vel at man ser ut til å regne med å få opphøyde følelser av kunst nesten som en rutine.

04 september, 2011 23:12  
Blogger Kathleen sa ...

Jeg er også ofte likegydlig til kunst. Men ikke alltid. Jeg har hatt noen gode opplevelser, så jeg vet de finns. Men det er oftere jeg ikke føler noe. Og når folk sier at man gjerne må ha kunstutdannelse før man føler noe, så spør jeg: men hva var det med kunst som gjorde at de i utgangspunktet VALGTE å ta seg en kunstutdannelse? Det må jo være noe før selve valget? Noe som fører til det? Også kan man jo sammenligne med litteratur f.eks, det er jo en kunstform og den er i stand til å bringe frem følelser lenge før noen utdannelse. Men det er jo sant at man kanskje begynner å se etter andre ting jo mer utdannelse man får innen litteraturen.

05 september, 2011 11:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Blir ikke det siste litt anderledes, det som kreves av oss for å forstå billedkunst, som jo er anderledes enn å føle noe? jfr. sammenlikningen med littertur, lettere å forstå litteratur enn endel av den visuelle kunsten.

Det er de færreste bøker som får meg tent også, skjønt helt likegyldig er jeg muligens ikke på samme måte.

NRK skriver også om utstillingen til Mikkel McAlinden

06 september, 2011 00:23  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg snakket akkurat med en venninne som hadde lest denne teksten og ledd og ledd fordi hun så meg for seg og tenkte på all den kulturen jeg konsumerer og interesserer meg for og hvorfor jeg nå driver med alt dette når jeg føler så mye ikke-interesse. Svaret kom ut av munnen min uten at jeg tenkte meg om: Det er jo fordi når jeg først kobles på noe er kicket som narkotika.

07 september, 2011 13:33  
Anonymous Anonym sa ...

Jeg går ofte fort gjennom museer og utstillinger og mye samtidskunst kan virke likegyldig på meg, eller som repitisjon av noe man har sett mange ganger før. Når det gjelder eldre kunst må man jo ha kunnskap for å få noe ut av det og har jeg lest meg opp får jeg mye mer ut av det. Men det rare er at når jeg har vært på utstillinger som jeg kan har forholdt meg likegyldig til får jeg ofte en oppløftet følelse etterpå. Litt som når mine treningsopptatte venner beskriver følelsen etter en grusom løpetur.
Kebbe

09 september, 2011 23:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Så da har du muligens hatt en mental langøkt, sort of, du har bare ikke kjørt deg så hardt?

10 september, 2011 18:17  
Anonymous Kristine sa ...

Kanskje de som tilsynelatende mener og føler mye om kunsten de opplever også juger eller overdriver bitte litt? For å vise at man har forstått et eller annet, liksom.

14 september, 2011 20:09  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jålete altså?
Folk, ass.

14 september, 2011 22:25  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start