Sement, pusset

Vi var på New Museum. Et sted for samtidskunst, samtids, sa guiden, ikke MoMa. Samtids. Vi skulle se på noe om aviser, noe om internett og dessuten gjennomføre prosjektet å endelig komme opp på taket av bygningen for å se ut over området rundt Bowery.


Bowery er en gate og den har alt man kan ønske seg av amerikansk kult. Den var en gammel indianervei, det var vaudeville og burlesque her, horer og saloons, åpne gangsters and gays, and lesbians! Zappa and lofts, jazz og de Kooning, forfattere som skriker Howl og drikker og sikkert skyter seg, oppkast og fulle menn i trappa. Dette vet jeg etter to gode byvandringer med noen lokalhistorikere fra området.

Det guiden på New Museum tenkte på var Bowery nå, folket liksom, samtidsfolket

New Museum ligger på Bowery med det moderne huset sitt midt mellom restaurantutstyrsbutikkene og slappe kinarestauranter.

Gulvet til New Museum er sement som er pusset glatt. Jeg kunne satt pris på dette. Jeg har satt pris på dette, jeg tilhører nøyaktig den klassen som har satt pris på pusset sement lenge før D2 var et magasin.

Men nå sa guiden at materialet var valgt med tanke på folket

Sementen på gulvet. Den pussede sementen som utgjør gulvbelegget på New Museum skulle minne arbeiderklassen om dens nærhet til sement slik at de følte seg hjemme i museumet for contemporary art. Contemporary, ikke MoMa og jeg holdt på å kaste opp på damen. Hvor hadde hun vært innimellom studiene på art something? Ikke i nærheten av en sementblander i alle fall.

Min onkel Arvid ville raskt sniffet forskjellen på den pussede sementen til the art museum og det praktiske sementgulvet med sluk i vaskekjelleren hjemme der han sløyer fisken. Han vet hva forskjellen betyr også, det visste ikke guiden. Onkel Arvid vet at følelser er noe han kan ta med seg og kaste ut på en hockeykamp. Among the contemporary art kan den abstrakt utdanna dattera til Arvid late som hun har fine fornemmelser, kanskje ha dem også, så lenge det ikke syns utenpå.

Et øyeblikk ser jeg for meg dattera til Arvid gå bananas på art museum i fullt samtidskunstmuseumssupporterutstyr, hoie og svette, holde neven høyt og lage dunkebevegelser. Ta bølgen foran ett verk og bli synlig sur og snakke høyt om det foran et annet. Jeg smiler bare litt av dette for jeg kan gå på museum men inne i hodet gaper jeg av kusina og viser fingern til museumsguiden og kan snakke swelling english og jeg forklarer damen dannet men faen så arrogant hvor jævli feil hun tar, nei! forresten! jeg er vulgær og rå, det er det jeg er. Ah, men.

Jeg hever litt på øyebrynet og går i passe avstand etter guiden til neste verk.

Et par kvartaler før jeg holdt på å kaste opp på guiden fordi hun snakket om nærhet til arbeiderklassen gjennom pusset sement, hadde jeg selv et øyeblikk, jeg vet ikke helt av hva slags karakter.

Jeg sto i 2. etg over Whole Foods Marked på hjørnet av Houston/Bowery. La oss bare si det var et slags samvirkelag, et coop for folk av min type, som liker den deilige blandingen av drøyt godt utvalg av varer som også er sunne og ganske rettferdig produsert.

Over dette eksklusive samvirkelaget var det en kafe tilpasset en mer allmen smak, en mer samvirkelagsaktig kafé faktisk og innerst i denne kaféen, uten innsyn fra de bak disken, satt det som så ut som noen lokale hvilende mennesker, de var 30 something, et par av dem slappet av med hodet liggende på armene på bordet.

Jeg var der fordi lokalhistorikerne som vi hadde blitt kjent med de siste dagene har en utstilling om the Bowery akkurat her på disse lokale veggene.

Så jeg står der og tar til meg informasjon om Bowery Theatre med sine 3.500 seter, med jiddiske forestillinger som var mer radikale enn de engelske og i øyekroken ser jeg de som ligger med hodene hvilende over armene på bordene.

Til slutt, når jeg har gått rundt og lest på tekstene til fotografiene som de turistene vi faktisk er, kanskje har vi nikket irriterende med hodene våre, jeg vet ikke helt. De med hodene på armene på bordene har kanskje tenkt at de vil kaste opp av oss som fordyper seg i sjarmende vaudevilledetaljer.

Jeg skulle til å gå og en av kvinnene reiser seg og kommer mot meg. Hun er bare litt yngre enn meg, hun ser street-aggressiv ut og hun går langsomt og stiller seg akkurat litt for tett inntil. Jeg vet godt hvor veskeåpningen min er, ser godt hvor hun har hendene sine, aner ikke hva hun har å by på, en kniv? prøver hun å sjekke meg opp? selge meg heroin? eller uttrykke sin forakt for sånne som meg, hva nå det måtte være.

Ville hun se om hun kunne skremme meg? si at jeg ikke hadde noe å gjøre der? - Can I get you anything, sa hun. Og jeg sa nei, jeg tror ikke det, og snudde meg langsomt og håpet jeg så så arrogant ut at hun trakk seg men ikke så arrogant at det var provoserende og jeg beveget meg rolig bort derfra og satset på at han jeg var i følge med ville dekke ryggen min mens jeg prøvde å huske på om noe i vår kommunikasjon tidligere tilsa at vi har en slik cowboyavtale gående.

Jeg husker selv hvor provoserende det kunne være med finfolk fra København som kom til bygda og skulle interessere seg for prestens gjøren på slutten av 1800-tallet, whats the point, tror du at du skjønner hva som foregår her nå, tror du at du skjønner bakgrunnen for at nabo Linda 28 i kjellerleiligheten ser med misbilligelse på at tante 63 tar eggepengene og reiser til Gran Canaria selv om onkel Arvid ikke vil at hun skal det.

Men hva skal man gjøre hvis man kommer fra København til bygda og har et par dager, hva skal man gjøre hvis man er turister på Bowery og omegn annet enn det vi gjør, prøve å lage en forståelse, en opplevelse, en blanding av historie og nytt, av restauranter og hverdag.

Så jeg kommer meg vekk fra det som er bak ryggen min, deretter vekk fra irritasjonen med den pussede sementen og jeg har gjenfunnet likevekten på toppen av the New Museum, endelig, the roof.

Store vinduer, det sner i New York og jeg sier til vakten at jeg gjerne vil gå ut på terrassen.

Nei nei, sier vakten, og peker på snøen på den rene betongen utenfor. Jeg må faktisk forstå mener han og peker på gulvet inne, de mange kvadratmeterne med rent tomt gulv innenfor de store vinduene der det antakelig er fantastisk å holde interne fester, at det ville være helt feil å drasse med seg snø inn på gulvet. Snø som ville etterlate dammer av vann. Oh fucking shit.

Snø i New York

I går begynte det å snø ganske forsiktig. Etter hvert økte vinden og da vi fortet oss hjemover om kvelden var det et godt lag med snø i gata, brøytebilene gikk, folk kom inn på restauranten med store skinnluer med klaffer, smilte til fremmede og ristet av seg snøen før de falt til ro.


Men i natt skjedde det saker og da vi gikk ut til frokost så det sånn ut.


Mann med gummibukse i snøføyka i Elizabeth Street.
Hvis du klikker på bildene blir de større.


Soundtrack til posten, den fineste versjonen av: Let it Snow


Litt for lyst bilde, det ble med likevel for å vise at de har alt her, folk har snøskufler og salt i bakrommet på butikkene sine.





Busser som ikke tar opp passasjerer.


Bil med snø.


Biler med snø.


Folk måker, halve New York var ute og måket i dag. Det hjalp ikke helt likevel, busser og t-baner sto, butikker holdt stengt.


Mann med sykkel.


Å måke bare akkurat utenfor din egen butikk.


Når fortauet er måkt og saltet smelter resten raskt.

Kaffe med julesmak

I en annen by, i en fremmed leilighet, det er ikke noe her som skal ordnes. Jeg ser noens pepperkakehus i det som pleier være mitt geografiske område men de er så langt borte, kjøpesenterstresset også, vindusvasken og alt det. Det er ingens barmdomsminner som skal reproduseres for hun er i sin egen verdensdel og plukker grapefrukt eller er det druer og mine egne forestillinger av rødt og grønt og peisbål og sentimentale sanger skal heller ikke pirkes i her jeg sitter i en sofasak to etasjer over gata.

Jeg vet ikke hva jeg skal spise i morgen, hvor jeg skal spise det, det bekymrer meg ikke. Jeg har en pakke å gi bort, en kjole å ta på, det er det eneste. Jeg har ikke vært på Rockefellersenteret og sett på det overpynta juletreet, det eneste jeg har gjort er å drikke meg gjennom Starbucks sortiment av julesesongkaffe,

Eggnog latte (med nellik tror jeg)
Gingerbread latte (kaffe med pepperkakesmak, mye ingefær)
Caramel apple spice

Happy holidays liksom.

Akkurat nå 77

Ikke før hadde jeg tenkt bæ bu liksom så bæ buet det på alle vis rett utafor.

Første gang jeg laster opp bloggpost fra lille Samson. Brann ute i gata her, 1st Ave. 20 store utrykningskjøretøyer, vi lever i et sivilisert samfunn.

Published with Blogger-droid v1.6.5

Bæ bu, liksom

Det er mange kriselyder å høre på #NYferie og bare noen av dem høres ut som seriøse sirener. Det er hele tiden sykebiler med blålys (lite politi og brannbiler) på utrykning.

Lydene de har er fremmede for meg

De høres ikke ut som ordentlig ambulanse på vei med syk pasient unna vei unna vei, vi vet jo hvordan det skal høres, den langsomme hvininga opp og nedover skalaen, så plutselige gjentatte slynger, vi er vant til den.

Disse høres ut som tøyseambulanser som tullekjører mens de harker frem støt eller de høres ut som noen som har det gøy med fløyter i en folkemengde.

Jeg finner ikke de rareste sykebil-lydene i youtubeuniverset, men denne blir litt rar etterhvert og denne starter tøysete.

Ah, for et måltid

Akkurat tilbake fra middag, her er klokka kvart over ett om natta, 7 om morran hos dere. Vi hadde bordreservasjon til halv elve, det er uvant sent for meg å gå og spise, men fy faen for et måltid.


Jeg har spist på Balthazar før og skal gjøre det igjen denne ferien. Det er et sted med klassisk fransk utseende, høyt under taket, en haug av hyggelige kelnere som passer på men som ikke maser, musikken er passe lav - den er bakgrunnsmusikk, det går an å fokusere på den hvis man vil, ellers blir den med i sorlet, folks snakk er passe temperert, man hører et stadig surr, men ens egne stemmer ligger godt oppå og flyter, det er ikke nødvendig å anstrenge seg for å høre hva vi snakker om, alle kan bruke innestemme, noen har jobbet med akustikken.

Jeg spiste to tjukke lamme-entrecoter som lå oppå et tynt lag med tett, søt sjy med rosmarin og så poteter som er gratinerte i en liten form, men det er lite fløte mellom, mest tettpakkede poteter med litt hvitløk, ah det smakte så mye. Jeg ser jeg beveger meg over i dramatisk presens inne i forrige setning, det var akkurat så godt det var.

Det var hele greia, alt smakte så mye, middagen, pavlovaen etterpå med bær, hvert enkelt smakte mye bringebær, mye jordbær. Kaffen smakte mye kaffe, vinen smakte godt fransk og grappaen var lysebrun.

Nå blir det anderledes hvis det skulle skje at du går og spiser her etter å ha lest mine begeistrede ord, det er farlig med forventninger hvis de blir latterlig høye. Vi gikk forbi her forrige gang i New York og sa: Her ser det hyggelig ut, la oss gå inn.

Nå er det sent New York-vist, jeg er brisen på bordeaux og grappa og skal til sengs. I morgen, min tid, skal jeg lese korrektur på disse ordene og også prøve å bestille bord til julaften.

Her kan du se menyene og hvor restauranten er i byen.
En annen sak, 1300 kr for to med driks for en kveld med god mat og vin og dessert og en skarp en, det er ikke verst.

Her er det

Her er det jeg skal bo i tre uker til, inn den smale døra mellom neglesalongen og Lucien. Det er sånne neglesalonger overalt syns jeg, oftere enn frisører. Folk legger seg i de stolene som du kan se gjennom vinduet og blir kost på underarmene og vasket på føttene og antakelig lakket på neglene. Klikk på bildet så kan du se det enda større.


Vis større kart
Her er det, i krysset 1 avenue/1. street, rett ved M-en som markerer t-banestoppet over Houston street, rett ved alt. Vi leier en liten leilighet for en måned, en stue med sofa, og en tv vi enda ikke har prøvd, en sovehems, en kjøkkenkrok og bad.

Han vi leier av skal få ha sine fotografiske detaljer for seg selv, men det slår meg hvor lite lik denne leiligheten er den typiske norske for tiden, i alle fall slik de ser ut i boligannonsene som henger i meglervinduene på Grünerløkka, der alt er hvitt, likt, luft og IKEA.

Her er funksjon mer fremtredende enn hva som passer sammen og i den lille leiligheten er det små skap og skuffesystemer satt opp der det fins en plass for det. Og kroker, det er kroker alle steder og når jeg kommer hjem skal jeg henge opp kroker og knagger og spiker flere steder sånn at flere ting kan få henge.


Leiligheten er lite lik klisjebildet mitt av en New York-leilighet også. Bare en slik detalj er på plass, sykkelen som henger på krok i stua. Og orket til å bære den opp to trapper som den under.

Spoing

Jeg var på snakk med Laurie Anderson i et museum i kveld. Hun og Charles Seife snakket om nullen, om ingenting, om tomhet og uendelighet. Jeg ble spoing i bollen av det og håper at fragmenter festet seg i skallen et sted og kommer frem igjen øyeblikksvis, men jeg er ikke i stand til å dele noen av dem nå, jeg vet ikke om de er her en gang, annet som en trøst til meg selv om at alt det jeg tenker på er ok å tenke på.

Jeg kan heller dele overfladiskheter som at jeg ble litt fornøyd med det bildet, det er tatt fra der jeg satt. Joa, jeg ser at miken er foran munnen, men likevel, jeg tok det i smug nesten og fikk til lyset på et vis med skikkelig lang åpningstid. Og så at Antony var i salen som vanlig publikum. Vi var 100 til sammen og han var en av dem som stilte spørsmål, et om hva var nå dette med skjønnheten i tall, hvor ble det av moralen.

I am

I`m dying of a brain tumor, sa hun

Jeg satt egentlig inne på en bevisst sliten og litt dyr kafe i East Village og spiste formiddagsmat til frokost, jeg hadde vindusutsikt og pekte akkurat for seint på han som klatret helt opp på basketstativet og heiste seg ned gjennom nettet, søte crazyfolk.


Da kom en kvinne gående fra gata på vei mot fortauskanten. En drosjesjåfør fulgte henne til kanten, der gata slutter, og snudde og gikk. Hun svaiet så merkelig, er hun rusa, er hun full, hun hadde stokk og kom seg ikke opp og over til fortauet, en svaing så ukontrollert at jeg skjønte at hun kunne komme til å falle, rett bakover og jeg spratt ut og bød henne en arm.


Vi ruslet langsomt bortover fortauet, hun skulle noen hus lengre bort. Hun var mager og hadde fargerike klær og altfor mye og bredt pålagt rouge, jeg klarte ikke å plassere henne i noe system, hun takket. Hun sa hva hun het men jeg oppfattet det ikke, jeg sa jeg var turist fra Norge, hun gjentok det viktigste i samtalen I'm dying of a brain tumor.

Naboen kom ut av ytterdøra og hun som skulle dø gjorde meg oppmerksom på at han unngikk blikket hennes, jeg hadde lagt merke til det selv.

Kanskje var det henne, kanskje var det han.

Det var i alle fall ingen på plass til å hjelpe henne inn for å dø av svulst i hjernen. Jeg gikk fra henne i yttergangen, hun ville ikke ha hjelp til sin egen dør.


En liten time senere sto jeg sammen med han jeg reiser med inne på et galleri på Upper East Side. Det var bare ett lite rom med en galleridame i og fotografier av Anton Corbijn og så oss to og vi snakket om døden. Om hvorfor folk blir sinte av å høre teorier om nanoteknologi og levealder.
La oss si vi fikk 25 friske år til oppå det livet vi har nå. Jeg tror mange blir sinte fordi det pirker i ideen de har om at de forholder seg fornuftig til døden.

De går rundt og sier at døden setter livet i perspektiv. Hvem skulle ville leve evig, nei huff! Men jeg tror dem ikke. Jeg tror ikke de fleste har noe avklaret forhold til døden, i alle fall ikke de som sannsynligvis ikke skal dø på en stund. Noen vender seg til gud og etterlivet, noen trøster seg med at det er lenge til så de tenker ikke nøye på den. Og da kan det være greit å holde seg med noen fraser om perspektiv.

Hvis noen da rokker ved tidsperspektivet på livet og roter til det vi kan håpe på, skulle vi begynne å ønske oss mer enn de skarve årene vi har (jeg! jeg!) da kan vi få den grelle virkeligheten rett tilbake i fleisen. Det er det jeg tror.


Slideshow av fotografiene som var på utstillingen.

Jeg har med meg en bokhaug på reisen, en av dem er Anders Johansen sin om døden. Her er noen sitater.

"Det kreves mot for å innse at det ikke er noe liv etter dette - ingen fortsettelse av noe slag, ingen drømmeløs søvn, ingen ting overhodet. Helt fra jeg begynte å tenke på disse tingene, i tidligste ungdomsår, har jeg prøvd å mønstre dette motet. Livet mitt vinner i verdighet, har jeg tenkt, hvis jeg holder ut dette, og ikke søker tilflukt i ønskedrømmer. Det vinner hvis jeg klarer å se rett på, og ikke viker fra det som skremmer."

"Når jeg dør, forsvinner det hele. Verden, slik den er blitt til for meg gjennom et helt liv, med alt hva den inneholder av mennesker og steder, vil bli utslettet. Dette er verdens undergang. Det skal ikke være solvarme mer, eller sjø og vind - ikke for mitt vedkommende, eller hva meg angår. Jeg går ut fra at de andres verden overlever meg, men dette kommer jeg ikke til å få vite noe om."

"Når den tid kommer, vil det nok være andre rundt meg, jeg tviler ikke på at de kommer til å bry seg. Men nå er det altså jeg som skal tåle at alt forsvinner, en annen gang er det deres tur. Slik må vi ta det, hver for oss: Tapet av alt, helt alene."

Jeg står på pensum

Det oppdaget jeg i natt, da det kom inn et treff til bloggen min fra Høgskolen i Bergen og pensumlista til norsk for lærere i grunnskolen. Her står jeg sammen med Hans Skei, Gro Dahle, Tove Jansson, Ragnar Hovland og et reality tv-program etter eget valg, se selv, helt nederst.

Jeg lå og tenkte på dette mens jeg ikke fikk sove. Skal elevene slurve i bloggen min, prioritere meg ned, brålese gjennom hele rett før eksamen, ta notater, hva står det på dem? be en annen oppsummere greia slik at de slipper? Kommer noen til å slappe av med meg fordi det tross alt er pensum at jeg var på MoMa i går?

Skal det være forelesning i meg? Eller i bloggen min, jeg kan forskjellen. Skal noen snakke om at jeg kan forskjellen?
(Er det åpne forelsninger?)

Jeg fant!

Jeg var på MoMa i dag, fin tur og det beste, blant kjøkkenutstilling og sosial arkitektur, var en utstilling om fotografer som også er kvinner. Det var mange fine gjensyn med fotografer jeg kjenner fra før, Diane Arbus, Imogen Cunningham, Nan Goldin, Julia Margaret Cameron, Dorothea Lange, Cindy Sherman, Sally Mann. Men så fant jeg to nye også, for meg nye that is.


Mary E. Frey lagde serien Real Life Dramas i perioden 1984-1987. Dette må da være tidlig for denne stilen? Det minner meg i alle fall om ting jeg har sett seinere. Klikk på denne lenka, her går serien i lysbildeshow.

Mary Frey received her MFA from Yale University in 1979 and is currently a professor of photography at the Hartford Art School, mer bio her


Og så var det Alex Prager. Dette er ikke da, det er nå, sa jeg til han jeg så utstillingen sammen med. Men hvordan vet jeg det?


Her er de fotografiene av Alex Prager som hang på MoMa.
Og hva fant jeg ikke mer, på fredag skal hun være med i en snakk der og dit kan jeg ta meg.
Alex Prager er på Twitter


Og så var det rumpe-tapeten til Yoko Ono som hang ute i gangen, den må også med. Selv om fotografiet er elendig slik at konturene og rumpeporene ikke syns, dere får nesten forestille dere resten selv.

Er det Televimsen?

På bokhandleren til MoMa sto jeg og bladde lenge i en Selbybok mens jeg ventet.

Hva er dette, er det Televimsen? Er det noe annet Ivo Caprino har lagd?

Lagde alle dukkemakere folk med sånt utseende på den tiden bare at jeg ikke visste det?

Kan Ivo ha vært i Amerika og blitt svært svært inspirert?

Det er i alle fall Televimsen som er på bildet under.

Tull med tiden

Jeg mister grepet med tiden her jeg sitter i en annen tidssone, uten arbeidstiden til å holde meg på plass, med norsk tidsvirkelighet rett rundt pc-hjørnet, jasså dere ergrer dere over Raymond Johansen på Dagsrevyen i dag skjønner jeg av Twitter, det forsterker følelsen av at jeg er sent ute, skikkelig sent ute til å gå ut av døra. Men klokka er bare 14 ennå her, selv om klokka på pc-en sier 20 - jeg har fortsatt ikke lagd skandale med min anvendelse av dagen.

I går kveld hadde jeg vært ute og ragget hele dagen, jeg kom hjem mett og brisen, pc-klokka sa 3 på natta, jeg ser hyppig ned på pc-klokka nede i høyre hjørne. Var det leggetid etter vanlige regler? Strengt tatt ikke, den var bare 21. Og jeg var blitt 12 år og noen hadde sagt at jeg kunne få være våken i enda mange timer.

Akkurat da,

i går tidlig kveld på en mandag, var det stappa fullt hos Motorino Pizza, et ekspressbuss-stopp lengre opp i East Village. Vi leste om stedet i september, da vi bestemte oss for å reise hit, og la pizzastellet inn på en nå lang liste over steder vi har lyst til å spise på, for lang.

På Motorino er det to rader med små hvite bord, sånne som det akkurat er plass til to ved. De står tett og det er så høyt surr av stemmer at det ikke går an å føre samtaler, bare stønne sosialt over hvor deilig maten smaker, spørre den andre om han husker det stedet vi spiste på i London som også hadde svært god mat, påpasselig kelner som hele tiden skjenker i mer vann og vin men samtidig en avslappet stil. Kelneren i London hadde også hestehale. Over stemmesurret var det julemusikk, Elvis julemusikk tror jeg med mye dombjellelyd.

Og damp

I enden av det lille lokalet var pizzaovnen som vi kunne se rett inn i gloa på og menneskene som pustet og dampet seg i varmen, av med alle ytteraktige klær, gi seg hen til surret og dampen og maten og vinen og kikke ut gjennom vinduet som var softa av fukt og se på den første snøen som begynte å falle.

Det var blekksprut og potet til forrett men den var jeg bare høflig mot, jeg liker det når blekkspruten er fritert slik at jeg slipper å se hver enkelt sugekopp og fargen på den (rød-blå), dessuten er fritert godt, og potetbitene smakte kantinepoteter som ble industriskrellet for lenge siden, men skit i det, for pizzaen var den beste.

Jeg bestilte en med rosenkålblader og pancetta og hvitløk. Fett fra pancettaen fuktet hele bunnen, men jeg skjønner likevel ikke hvor alle smakene kom fra, alt smakte mye og rikt og likevel mildt eller kanskje rundt som pepper og røkt, til og med rosenkålblader som lå der ett og ett smakte mye rosenkål.


Jeg blir sulten om igjen når jeg ser på det nærgående bildet på Motorinos side.

Tordenbloggen,

jeg tror jeg holder på å bli danket ut i 2. omgang, gitt.
Her kan du stemme på meg hvis du vil.

The D2-way, in the movies?

Vi har, når jeg tenker over det nå, bare gjort ting i dag som har stått eller kunne stått i D2. Det var ikke sånn det kjentes ut mens vi gjorde det, det er ingen som svetter i D2 eller driller for å sette opp en lettvegg mens jeg ser på utstillingen. Det var en super dag likevel, bare et øyeblikk helt mot slutten da vi sto inne i en italiensk butikk med meierilukt som solgte ost og skinke og julekaker og jeg pekte og smakte og nikket og smilte kjentes det som vi var på film.


På utstillingen om hagebruk i New York fikk jeg lyst til å henge en blomsterkasse ut av takvinduet. Gulrøtter, tenk på hvor mye lys de ville få på taket. Jeg har skrevet det opp i almanakken min at jeg skal gjøre det. Jeg skal det!

På nye-dingse-utstillingen til Wired hadde de sånne ting som D2 lager notis med bilde på hele tiden, jeg sto og tenkte på om broren min ville blitt glad hvis jeg kjøpte ham snebriller med gps og kamera sånn at han kan se tilbake på turen i hd i etterkant og samtidig vite nøyaktig hvor han var posisjonsmessig. Det ville han kanskje, for broren min er opptatt av hvilken lengde- og breddegrad han er på, men jeg kom heldigvis på at det ville tatt noe av sjarmen vekk ved fjellturene hvis han skulle gått kontinuerlig med snebriller på seg.


Det var et filmøyeblikk til forresten, det var i den italienske kakebutikken. For assosiasjonenes skyld fikk den lille kaka også bli med i kakepakka, cannolien, gode gamle leave the gun, take the cannolies, før vi gikk ut i regnet, i mørket, i gatene med damp som kom opp av kumlokkene fakta faen.

Wikileaks sett fra to verdener

To artikler lest om Wikileaks i dag, en av Sven Egil Omdal som kritiserer USAs måte å forholde seg til Wikileaks og som også skriver:

Wikileaks har ikke, som noen ser ut til å tro, dumpet 250.000 avslørende dokumenter ut i offentligheten. I skrivende stund er om lag 1000 av dokumentene publisert, i redigert form, og i tett samarbeid med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner; Le Monde, El Pais, The Guardian og Der Spiegel. (The New York Times har fått sine dokumenter fra The Guardian).

Som et resultat av dette samarbeidet, har vi fått vite at Shells ledelse i Nigeria skryter av at de har sine folk i alle viktige departementer, og vet om «alt politikerne foretar seg». Er det en opplysning som velgerne og politikerne i Nigeria, konkurrerende oljeselskap eller verden for øvrig har bruk for?

En fra en blogger på Cuba tror det bare er myndighetene der som reagerer mot Wikileaks idet det kommer ytringer som berører dem og skriver også om myndigheter som lærer seg å ikke etterlate seg skriftlige spor:

This lesson has already been practiced for decades, if not, when the day comes that those Cuban archives will be declassified, I will be searching them to see if they record the name of the person who decided to execute the three men who hijacked a ferry in 2003 to emigrate. Where is the paper that confirms the psychological pressure put on the poet Heberto Padilla to push him to a mea culpa that still weighs on the conscience of some? In which drawer, shelf or file do they keep the signature of the person who ordered the sinking of the tugboat 13 de Marzo, that killed the women and children who were washed overboard by the Coast Guard’s water cannon?

Akkurat nå 76

Klokka er halv åtte i Norge og halv to om natten her i New York. Jeg våknet nå etter mange timers søvn, men det er ferie så jeg er rolig, det er ikke nødvendig å passe søvnrytmen for arbeidslivets skyld.

Jeg gikk til disken der apotekmannen sto og sa at jeg trenger medisin. Jeg sa, jeg trenger medisin til dette området og illustrerte med noen skrall mens jeg tok meg på brystet og så trenger jeg å puste bedre i dette området mens jeg strøk meg mellom øyenbrynene.

Nå vet jeg ikke om jeg tør ta pillene, de var så store, det sto skumle ting på pakken, det står alltid skumle ting på pakkene, er jeg ikke litt bedre?

Vi trasket rundt i dag selv om jeg hadde bestemt at jeg ikke skulle traske, bare spasere langsomt. Skillet mellom de to er flytende, det er noe med antall kilometer også. Vi endte i verdens beste supermarked der vi rasket med oss nygrilla honningsomethingkylling, tangerinjuice, ananas ferdig skåret i firkanter, Vi er rike. en ost, et potetgull, Brooklyn lager, Sierra Nevada pale ale.

Litt kylling og en halv øl senere bestemte jeg meg for å slappe av litt i senga. Klokka var 18 og jeg skjønte selv hvor det bar.

Det var min dag, jeg er inspirert av de omgjengelige 14-åringsbloggene og sier, hvordan er din?

Akkurat nå 75

Jeg venter. Klokka er straks 11 og jeg var helt klar. Reiseveskene var båret ned i yttergangen, temperaturen i leiligheten senket, klesvasken er hengt opp, oppvaskmaskinen har vasket, til og med ledningene til tv-en og det har jeg tatt ut. Jeg har lys på med omtanke, plantene står i kasseroller med vann.

Jeg venter, så jeg gikk ned og hentet opp pc-en og brillene fra bagen. Noe må jeg ta meg til her jeg sitter med reiseuro i kroppen og venter på at telefonen skal ringe. Det er et signal om at jeg tar på meg ytterklærne, lue og skerf og votter og tar med søppelposen og reisevesker og går ut i gata.

Jeg skal bli hentet i den lille bilen, vi skal kjøre opp til Gardermoen og sette bilen på langtidsparkering, låsespray er med, og så skal vi fly. 14.05 skal vi fly, via Reykavik til New York og hvis de latterlige skrekkfantasiene mine ikke skår til, hvorfor skulle de det, så sier myndighetene kom inn kom inn, og omtrent ved leggetid norsk tid sitter vi i et lite rom, med egen nøkkel og gassbluss i East Village.

Jeg har husket alt. Jeg har husket mer enn jeg trenger huske. Jeg har ristet brød med brunost sånn at vi ikke trenger bruke penger på den hyggelige lille flyplassen i Reykavik med dyr og kantineaktig mat. Jeg har husket termos og sitteplater sånn at vi kan hygge oss ekstra på tur i parken og Coney Island og på High Line. Jeg har husket billettene til konsertene, men det er ikke uviktig. Nøkkel og pass, alt det. Jeg pleier reise latterlig lett. Denne gang med en ekstra bag så nå er Torgrim Eggens Manhattan med og en bok om døden og en om renhet, et par til. Jeg har med ekstra skotøy denne gangen, ekstra briller.

Å ta med seg en ekstra reiseveske er også å granske uroen i seg selv og tenke: for sikkerhets skyld, i tilfelle det regner. Der er klokka 11.09, telefonen ringer, hei då.

News

Spent på hva Dagsnytt18 på de merkelige nettkrigene som foregår nå.
Uansett, klikk deg inn under hvis du vil bli med i nettstua, ingen krig her.

Dagbladet - Assange

Oppdatert 10:00:

I papirdagbladet skriver Gunnar Hultgreen i dag: "... skal i flere år ha jobbet for en kontroversiell, kristenpolitisk organisasjon og vært aktiv i kvinnekampen."

Mens her er bloggposten fra i går kveld

Torgeir P. Krokfjord i Dagbladet skriver en artikkel om de to kvinnene som har anmeldt Assange. Han ser ut til å anstrenge seg seg for å gjøre dem mer mystiske enn det er grunn til, hvilke detaljer trekker han frem om de to kvinnene, hva velger han ut av informasjonen han har tilgjengelig for å beskrive dem for oss og hvorfor velger han akkurat disse?

Han beskrev den ene som en som jobber i en kontroversiell kristen gruppe. Etter at jeg skrev en twittermelding med spørsmål om det var Sveriges Kristna Socialdemokrater han beskrev på denne måten ble "kontroversiell" tatt vekk. Nå jobber hun i en kristen gruppe. Hun er (var i alle fall da Assange var i Sverige) politisk sekretær i kristendemokratene. Hvorfor forminske henne? Hvis hensikten var å anonymisere henne kunne han skrevet at hun hadde et toppverv i et politisk parti. Det er selvsagt ikke uten betydning for vår oppfattelse av henne hvordan han betoner jobben hennes.

Og så "Hun har oppgitt at hun nå har reist til og oppholder seg i en palestinsk by i nærheten av israelske bosettinger." Dette kan jo tolkes ulikt, bildet ville i alle fall blitt anderledes om han oversatte noe av teksten "..som en av sex svenska delegater att åka tre månader som ekumenisk följeslagare till Israel och Palestina. Att vara ekumenisk följeslagare innebär att arbeta aktivt med att försöka dämpa våld och att främja respekten för folkrätten.

Ekumeniska följeslagarprogrammet i Palestina och Israel (EAPPI) är ett internationellt projekt som drivs av Kyrkornas Världsråd."

Krokfjord velger å skrive "Kvinnen hjalp også til med å planlegge WikiLeaks-sjefens reiserute i Sverige." Det gjorde hun kanskje, men hun var også pressekontakt for ham.

Du kan lese hele artikkelen her.

Den andre kvinnen er det ikke så lett å finne fakta om, bortsett fra navn, adresse, telefonnummer, bilder og beskyldninger lagt ut av honningfelleteoretikere. Krokfjord skriver at hun er kjent kvinnesaksforkjemper og kunstner og blåser liv i et 50-tallsord.

Jeg ville nok ikke blitt så irritert over denne artikkelen hvis ikke den var et tegn på den ukritiske mistenkeliggjøringen av de to kvinnene som jeg ser på nettet. Det kan være tilsynelatende fornuftige folk som ga full støtte til Assange akkurat i går til generelt kvinnehat og feministhat og konspirasjonsteorier som Jonathan Leman i svenske Expo skriver om her.

Søndagssaus

dvs. en saus av tanker som bare henger litt sammen her jeg sitter en søndag og er menneske. Et lite menneske når jeg kjenner etter, det å tenke og skrive om det å tenke og skrive gjør meg mer engstelig for ikke holde mål enn når jeg skriver om noe utenfor meg selv. Det er lett å havne i gropa der kritikkfanden skriker at dette er noe alle folk vet fra før. Men det er nå dette som ligger meg på hjerte i kveld.

Jeg ser på det svenske kulturprogrammet Babel. Programlederen og Siri Hustvedt snakker om hvordan skriving sitter fast i hendene, det at tankene flyter rett fra hodet, inn i hendene, gjennom tastaturet. Det er derfor jeg syns det er så slitsomt å skifte arbeidsredskap, man blir bevisst selve tastingen og fingrene og tankene kan ikke flyte så raskt og tildels fritt som de ellers gjør.

Samtidig snakker de tvert i mot om hvordan eksil, utenforskap fra det språket, det landet, den familien du er i som er med på å sette form på deg som menneske, hvordan et utenforskap skjerper språk og tanke, persepsjonen av verden.

Det er deilig å høre forsvaret for å reise seg fra tastaturet og åpne kjøleskapet, eller sette på en vask. Jeg kjenner ofte en fysisk sterk trang til å bevege meg vekk fra teksten, uansett hvor liten og enkel den er. Det er akkurat som om hjernen ikke orker å tenke mer enn noen minutter om gangen. Andre ganger strømmer det ut, men da er ordene mer direkte forbundet med en følelse som trykker på, irritasjon f.eks. Etterpå, etter flommen, straks jeg skal tenke nærmere over ordene, velge dem mer presist blir det slitsomt. Jeg pleier tyne meg selv for mangel på stø kurs, godt å få trøst fra Babel.

Jeg syns det er best å tenke når jeg ikke må det. Når jeg sitter på i bil og jeg kan sitte rolig fordi synsinntrykkene forandrer seg. Eller når jeg er på et foredrag og bare interesserer meg litt for det de sier. Det er nok distraksjon og samtidig impulser til at tankene går i noen nye retninger.

Jeg skjønner ikke hva som skjer når jeg ikke vil skrive noe, siden jeg jo liker det veldig godt. Liker og liker ikke, men jeg kan gå og trøkke rundt pc-en i dagevis uten å ha lyst til å åpne et dokument. Det hender jeg har hell med å lure meg selv til å tro at jeg bare skal formulere et veldig lite poeng. Dusj fungerer også, ta med en tanke inn i dusjen og stå der en stund, da kommer det ofte en nabo-tanke.

Siri Hustvedt sier at i USA er alle den andre, fordi alle er nær immigranterfaringen. Samtidig er det ingen som nevner hennes tospråklighet i intervjuer. Det syns jeg er merkelig.

Her er Babelepisoden jeg snakker om, den er tilgjengelig i dette klippet til 18. desember.

Vil du på konsert 23. des?

Jeg hadde planlagt å drikke øl og la musikken til Young Neils feie inn over hjernen og kroppen lillejulaften. Det skal jeg ikke likevel, jeg skal ta en øl i New York den kvelden, men du kan få billetten min. Send meg en e-post med adresse til fr.martinsen@gmail.com så skal jeg sende deg til deg i posten.

Ille, verre, verst

Redaktøren i Journalisten har sagt at jeg skal bidra med nye tanker i en kunstnerisk utforming. Men det gidder jeg altså ikke. Jeg vil bidra med gamle tanker i en umoden retorikk.

Jeg ble skikkelig inspirert da Arild Stokkan-Grande fra Arbeiderpartiet sa at Ole Christian Kvarme må slutte å fotfølge Einar Gelius så lenge det fins barn som lider i Norge, ensomme gamle og folk som strever med sine liv.

Ja!

Argumentet som trumfer alt: Det fins noen det er mer synd på.

Dette er et argument som plattretorikere har hentet fra en forvridd lesning av “Mitt liv som hund” og 70-tallets foreldre som var lei av å si: Ikke klag på maten, spis opp maten, man måste jämföra. Foreldrene forstørret problemet, vrei og vrengte på det, kastet det til et annet kontinent og gjentok med de myke, fordekt autoritære, lærerstemmene sine at det fins sultne barn i Afrika helt til de norske ungene satt med tårer.

De kunne heller tatt regi fra Gro Brundtland
og bare sagt et krystallklart og indignert: Nei!

De forargede foreldrene med de påstått perspektivløse barna sendte argumentet fra kjøkkenbordet videre til politikerne. Men dem er det ingen som stanser, ikke journalistene heller, med et mulig spisst: Nei! Nå er du på bærtur!

Åh, det er et hjemmekoselig argument for meg som er feminist for det er knapt mulig å si kvinner i styrer eller silikon før noen sier solidaritet og omskårne barn i Afrika. Hver gang noen ikke har lyst til å diskutere det noen vil diskutere kan man si, det der gjelds ikke, fordi det fins omskårne barn. I Afrika.

Og det er det jeg skal begynne med nå

Har vi en maktelite i Norge? Er den i så fall tabloid?
/Det fins barn som lider/
Hva likner det nye Nasjonalmuseet på? Skal den gamle kunsten henge her eller der?
/Det fins ensomme gamle/
Er Anniken Huitfeldt helt god?
Kan vi etterlyse Assange når han også gjør godt?
Vil Julie Voldberg at vi skal gå med pelskjole bomullskjole underbukse naken?
/Det fins folk som strever med sine liv/
Går vi inn for pensjon? Er Gro Brundtland brysk?
Hadde Gro sagt nei til Gelius?
Har Kåre Willoch alltid vært klok?
//Barn lider//
// Gamle er ensomme//
Kan amerikanerne filme ett eller to eller tre kvartaler unna?
Kan vi diskutere et humorprogram så lenge det fins folk som strever med sine liv?
Er det like synd på Børre Knutsen som på Gelius?
Hva med islam.net som vil ha kjønnsdelt inngangsparti, synd på dem?
//Folk strever. Med sine egne liv//

I am the scatman, ski-bi dibby dib yo da dub dub
Må vi si folkekjerke når vi snakker om den?
Ah ah ah! Neinei, ikke noe folkekjerkedebatt her, det fins omskårne barn i Afrika.
Vil #dld-twitrere heller bry seg om fattigdom enn... datalagringsdirektivet?

Når noen ber meg ta fatt på den eska med papirer som står i hjørnet av stua på andre året, sier jeg med Helga Pedersen: Redder vi ett barn er det verdt det.

Barn-lider-argumentet skal også gjelde når vi skal snakke om skattepenger.
Asfalt på veiene. Helsekø. Inneklima, disiplin, vann i bassengene og nedslitte doer på skolene. Tenk på hvor mange varme hender vi kan kjøpe. Hoppbakker i Vikersund og Holmenkollen til 2 milliarder+ Nei, det er du allerede skeptisk til så det gjelds ikke. Flere lærere pr elev? Nei, det har departementet lært oss at ikke er kostnadseffektivt så det gjelds heller ikke.

Men herregud jeg betaler min skatt med glede. Bård og Harald og Einar må gi seg for en stund men de kan leke teatersport sammen på Blå og si ja ja hele tiden når noen kommer med forslag. Ja.

Hvis mullah Øgrim knebler meg, vær våken. Lag en facebookgruppe til støtte for meg og mitt, slik at journalistene får tall å bake inn i spørsmålene sine, for dette synliggjør tid brukt på research og kunnskap, dog semmer, om sosial medier.

Det er heldigvis ikke slik at journalister stopper barn-lider med en viftende pekefinger og et Ah ah ah! så her er det bare å ture frem. Jeg vil Stokke-Grande alle debatter heretter og det kan du også. Gjenta etter meg: Det fins barn som lider, ensomme gamle og folk som strever med sine liv.

(spaltetekst i Journalisten i dag)

This is just

to say

Jeg må gni meg mellom brynene som jeg rynker og gnukke videre oppover i panna ofte mens jeg ser på Nasjonalgalleriet, likevel. Fordi jeg kan filtrere programmet gjennom mitt eget gamle surr blir det fint innimellom, ofte nok. Kanskje for deg også, hvis du har et surr som passer.

Eline Mugaas som ler, som jeg liker fordi jeg har sett fotografiene hennes fra Carl Berner og fra New York, jeg liker det når hun tuller på det jeg syns er en staut måte for jeg har sett henne tulle før. Det kommer kanskje ikke så godt frem her men jeg liker å se det likevel.

Kebbegjengen, de skulle hatt andre stemmer syns jeg, de er fortsatt Kebbe.

Rune Johansens kisstvillinger og livet til folk som er i husene han tar bilde av.


Jeg lette egentlig etter noen trafikk- og kaibilder fra New York eller Carl Berner-bildene men jeg fant ikke. Dette over er også rolig og fint.

Pussig,

hvordan man (jeg) kan ha hørt en sang alltid i sommerbakgrunnen på radio, som No Milk Today med Herman Hermits, 60-tallsgladsang, noe annet har ikke slått meg før jeg vaset rundt på YouTube og hørte starten av Ingrid Olavas versjon og tenkte her er det desperasjon, la meg søke opp teksten.

Sånn syns jeg det ofte er med coverversjoner, de viser frem noe annet.

P2-losen

Bli med i nettstua mens nyhetene går? Klikk deg inn under.
(jeg har tatt vekk lenka)

USA slipper ikke inn Neubaten

USA-turnéen til Einstürzende Neubauten er avlyst

Men i all verden. Under åpningen av e-posten som har tikket inn siden jeg forlot jobb i går ligger informasjon om at konserten med Einstürzende Neubauten i Webster Hall i New York, 14. desember, en konsert jeg skulle på, en konsert jeg tenkte på senest i morres mens jeg hustret over Olaf Ryes plass:

Avlyst pga. innreiseproblemer

It is with great regret that Einstürzende Neubauten announces the cancellation of their planned thirtieth anniversary appearances in Los Angeles, San Francisco, Chicago, Toronto, and New York. While the US Department of Homeland Security did issue approvals for the band’s visas, it was not done in time to secure the appointments at the overseas embassies and consulates that represent the necessary final step in the process.

The band members are tremendously disappointed by this turn of events and wish to thank all those fans who purchased tickets for these performances for their support. The band would have loved to do the tour and meet their overseas fans. Because this tour was a time-sensitive production, it will not be rescheduled.

E-posten avsluttes med:

As fans, we feel your pain!

Jeg har lyst til å si, hva faen! Men helvete heller!



Det går ikke å lenke rett inn i saker på Einsturzende Neubauten sin side, men dette er toppsaken hos dem nå.