Spoing

Jeg var på snakk med Laurie Anderson i et museum i kveld. Hun og Charles Seife snakket om nullen, om ingenting, om tomhet og uendelighet. Jeg ble spoing i bollen av det og håper at fragmenter festet seg i skallen et sted og kommer frem igjen øyeblikksvis, men jeg er ikke i stand til å dele noen av dem nå, jeg vet ikke om de er her en gang, annet som en trøst til meg selv om at alt det jeg tenker på er ok å tenke på.

Jeg kan heller dele overfladiskheter som at jeg ble litt fornøyd med det bildet, det er tatt fra der jeg satt. Joa, jeg ser at miken er foran munnen, men likevel, jeg tok det i smug nesten og fikk til lyset på et vis med skikkelig lang åpningstid. Og så at Antony var i salen som vanlig publikum. Vi var 100 til sammen og han var en av dem som stilte spørsmål, et om hva var nå dette med skjønnheten i tall, hvor ble det av moralen.