Wikileaks sett fra to verdener

To artikler lest om Wikileaks i dag, en av Sven Egil Omdal som kritiserer USAs måte å forholde seg til Wikileaks og som også skriver:

Wikileaks har ikke, som noen ser ut til å tro, dumpet 250.000 avslørende dokumenter ut i offentligheten. I skrivende stund er om lag 1000 av dokumentene publisert, i redigert form, og i tett samarbeid med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner; Le Monde, El Pais, The Guardian og Der Spiegel. (The New York Times har fått sine dokumenter fra The Guardian).

Som et resultat av dette samarbeidet, har vi fått vite at Shells ledelse i Nigeria skryter av at de har sine folk i alle viktige departementer, og vet om «alt politikerne foretar seg». Er det en opplysning som velgerne og politikerne i Nigeria, konkurrerende oljeselskap eller verden for øvrig har bruk for?

En fra en blogger på Cuba tror det bare er myndighetene der som reagerer mot Wikileaks idet det kommer ytringer som berører dem og skriver også om myndigheter som lærer seg å ikke etterlate seg skriftlige spor:

This lesson has already been practiced for decades, if not, when the day comes that those Cuban archives will be declassified, I will be searching them to see if they record the name of the person who decided to execute the three men who hijacked a ferry in 2003 to emigrate. Where is the paper that confirms the psychological pressure put on the poet Heberto Padilla to push him to a mea culpa that still weighs on the conscience of some? In which drawer, shelf or file do they keep the signature of the person who ordered the sinking of the tugboat 13 de Marzo, that killed the women and children who were washed overboard by the Coast Guard’s water cannon?