Akkurat nå 75

Jeg venter. Klokka er straks 11 og jeg var helt klar. Reiseveskene var båret ned i yttergangen, temperaturen i leiligheten senket, klesvasken er hengt opp, oppvaskmaskinen har vasket, til og med ledningene til tv-en og det har jeg tatt ut. Jeg har lys på med omtanke, plantene står i kasseroller med vann.

Jeg venter, så jeg gikk ned og hentet opp pc-en og brillene fra bagen. Noe må jeg ta meg til her jeg sitter med reiseuro i kroppen og venter på at telefonen skal ringe. Det er et signal om at jeg tar på meg ytterklærne, lue og skerf og votter og tar med søppelposen og reisevesker og går ut i gata.

Jeg skal bli hentet i den lille bilen, vi skal kjøre opp til Gardermoen og sette bilen på langtidsparkering, låsespray er med, og så skal vi fly. 14.05 skal vi fly, via Reykavik til New York og hvis de latterlige skrekkfantasiene mine ikke skår til, hvorfor skulle de det, så sier myndighetene kom inn kom inn, og omtrent ved leggetid norsk tid sitter vi i et lite rom, med egen nøkkel og gassbluss i East Village.

Jeg har husket alt. Jeg har husket mer enn jeg trenger huske. Jeg har ristet brød med brunost sånn at vi ikke trenger bruke penger på den hyggelige lille flyplassen i Reykavik med dyr og kantineaktig mat. Jeg har husket termos og sitteplater sånn at vi kan hygge oss ekstra på tur i parken og Coney Island og på High Line. Jeg har husket billettene til konsertene, men det er ikke uviktig. Nøkkel og pass, alt det. Jeg pleier reise latterlig lett. Denne gang med en ekstra bag så nå er Torgrim Eggens Manhattan med og en bok om døden og en om renhet, et par til. Jeg har med ekstra skotøy denne gangen, ekstra briller.

Å ta med seg en ekstra reiseveske er også å granske uroen i seg selv og tenke: for sikkerhets skyld, i tilfelle det regner. Der er klokka 11.09, telefonen ringer, hei då.