Akkurat da,

i går tidlig kveld på en mandag, var det stappa fullt hos Motorino Pizza, et ekspressbuss-stopp lengre opp i East Village. Vi leste om stedet i september, da vi bestemte oss for å reise hit, og la pizzastellet inn på en nå lang liste over steder vi har lyst til å spise på, for lang.

På Motorino er det to rader med små hvite bord, sånne som det akkurat er plass til to ved. De står tett og det er så høyt surr av stemmer at det ikke går an å føre samtaler, bare stønne sosialt over hvor deilig maten smaker, spørre den andre om han husker det stedet vi spiste på i London som også hadde svært god mat, påpasselig kelner som hele tiden skjenker i mer vann og vin men samtidig en avslappet stil. Kelneren i London hadde også hestehale. Over stemmesurret var det julemusikk, Elvis julemusikk tror jeg med mye dombjellelyd.

Og damp

I enden av det lille lokalet var pizzaovnen som vi kunne se rett inn i gloa på og menneskene som pustet og dampet seg i varmen, av med alle ytteraktige klær, gi seg hen til surret og dampen og maten og vinen og kikke ut gjennom vinduet som var softa av fukt og se på den første snøen som begynte å falle.

Det var blekksprut og potet til forrett men den var jeg bare høflig mot, jeg liker det når blekkspruten er fritert slik at jeg slipper å se hver enkelt sugekopp og fargen på den (rød-blå), dessuten er fritert godt, og potetbitene smakte kantinepoteter som ble industriskrellet for lenge siden, men skit i det, for pizzaen var den beste.

Jeg bestilte en med rosenkålblader og pancetta og hvitløk. Fett fra pancettaen fuktet hele bunnen, men jeg skjønner likevel ikke hvor alle smakene kom fra, alt smakte mye og rikt og likevel mildt eller kanskje rundt som pepper og røkt, til og med rosenkålblader som lå der ett og ett smakte mye rosenkål.


Jeg blir sulten om igjen når jeg ser på det nærgående bildet på Motorinos side.