GazaDagsnytt18

Kom hjem i drosje fra demonstrasjonen ved den israelske ambassaden. Hvis du vil bli med å snakke nyheter med andre mens Dagsnytt18 går, klikk deg inn under og bli med.
(lenken er tatt vekk)

Israel jobber på Twitter

Sjekk hvordan Israels UD kontinuerlig arbeider på Twitter nå,
de sender ut denne meldingen "IHH is a radical Islamic organization that supports terror" til de som re-tweeter noe fra Al Jazeera, som f.eks Hanne S.K.Nielsen gjorde i går kveld.

De samler opp og svarer, på denne måten:

@galih_pramilu @in2joy @zzuzii @IanDavidB @acaPAWN7 @profwafi @dedinirtadinata IHH is a radical Islamic organization that supports terror about 1 hour ago via itweetlive in reply to galih_pramilu

@emilysrain @xbnc IHH is a radical Islamic organization associated with the Islamic Brotherhood &does not conceal its ideology of terror about 1 hour ago via itweetlive in reply to emilysrain

@aliciasanchez @tianasaid @NahumG The IHH has a radical Islamic orientation and is closely related to the extremist Islamic brotherhood about 1 hour ago via itweetlive in reply to aliciasanchez

Her er twitterstrømmen til Israel
Twitterstrømmen til Al Jazeera

Jeg følger med på Free Gaza Movement på Twitter og nettsida.
Her er Al Jazeeras sak nå i morges.

Teknisk bloggspørsmål

Nå har jeg blogget i mer enn 5 år, snart 6 - tida går - og besøkstallene har vært ganske stabile etter at de krøp oppover en stund i begynnelsen. Det er variasjoner som går på sommer/vær/utfartshelger/min bloggfrekvens, men stort sett stabilt,
en liten økning igjen det siste året eller så.

Før mai da

I mai er besøkstallene (har brukt redskapet "sitemeter" hele tiden) halvert. I samme periode har besøket av googlebot økt i svært stor grad. Jeg vil tro at dette betyr at google ikke rangerer bloggere så høyt som før? Eller?

Jeg er ikke helt sikker på at det bare er google-besøkene som har sunket, riktig så nøye overvåker jeg ikke trafikken. Men jeg setter stor pris på de google-søkene jeg har, de som kommer til min side via google søker stort sett det de får, lite pupperoglårsøk inn hit.
Det betyr at gamle bloggposter kan ha et fint longtail-liv på google.

Så er det noen som kan si noe om hva som kan ha endret seg i mai?

Dagsnytt18

Klikk deg inn og bli med når sendinga starter 18.03 (eller litt før da, vi forteller hverandre gjerne hvor vi, om vi spiser, hva vi venter oss av dagens sending)
(lenken er tatt vekk)

Jeg låner ut redskapen

til Herdis som vil prate MGP
(lenka er tatt vekk)

Oh well

Det kommer automatisk nesten hver dag når arbeidsdagen nærmer seg slutten, at jeg uten å tenke meg nøyere om oppsummerer min egen innsats, min egen opplevelse av innsatsen mer bestemt.

Kort, sånn

- I dag har mye falt på plass, i dag har det vært lett å få idèer!
Eller som i dag, slik det oppleves en gang i uka, eller en gang hver annen uke, oftere? Vet ikke: Hva har jeg gjort i dag egentlig,
det har vært en trå dag.

Jeg tror ikke den praktiske forskjellen ved det jeg har gjort er så fryktelig stor. Men opplevelsen av den, det å ha grøt i hodet,
å ikke bli ivrig over noe som kanskje går, ja! det gikk bra, jippi,
nå flyter alt på en god måte!

Vi er ikke bare på jobben for å få arbeidet utført,
også for å kjenne den gode følelsen av å arbeide.

Det er det samme med bloggen

Noen dager, flere dager etter hverandre kan jeg sitte å se på den, fins det mer å si egentlig, hva er poenget, det er ord nok i verden. Jeg gir meg forskjellige medisiner. Jeg snakker med meg selv inne i hodet. Jeg sier kanskje, ta det med ro, det er ikke farlig, gå og legg deg og les litt du. Så gjør jeg det, jeg hører ofte på meg selv.

Andre ganger, sånn som nå, hvis jeg bare får en liten tråd av en idé sier jeg, ja jo, skriv nå den i alle fall, for jeg vet av erfaring at jo flere dager det går uten at jeg formulerer noen ord her, jo hardere blir selvkritikken og terskelen for å trykke på publiser.

Sånn er det på jobben også, et overraskende Ja, det kan jeg godt gjøre, i telefonen på morgenen kan være det som trigger meg til å ikke utsette neste telefonsamtale og så er jeg i en god vind.

Jeg har en følelse av at jeg har sagt alt dette før,
skrevet disse ordene før også,
oh well. Jeg ville si dem til noen i dag i alle fall.

Høre nyheter sammen?

Klikk deg inn under, snart starter Dagsnytt18.
(lenke tatt vekk)

Dagsnytt18

Lenge siden sist, hva har skjedd de siste dagene egentlig?
Klikk deg inn og bli med på praten mens sendinga går.
(lenke tatt vekk)

Cementerion de Colon

Eller Cementerio de Cristóbal Colón som det fulle navnet er, oppkalt etter Columbus da gravlunden ble grunnlagt i 1876. Jeg var i Havana første uka i mai, en av dagene gikk jeg rundt på gravlunden der med kamera. Hvis du klikker på bildene blir de større.


2 millioner døde sa de at det var på denne kirkegården.
Like mange som det er levende i Havana. Jeg fikk det ikke helt til å stemme, den var stor, men likevel ikke så stor. Og det var mange store familiegraver der.


Her følger noen flere bilder av samme type. Jeg liker hvordan lidelsen blir vist frem på noen av monumentene. Jeg har også en svakhet for hvite englestatuer, Jesus går også, selv for en ateist som meg. Norske kirkegårder er så stramme, firkantete, regulerte,
selv for en sosialdemokrat. Ateist og sosialdemokrat, jeg går gjerne på kirkegårder når jeg reiser. På kirkegården i Havana var det varmt og vakkert. Jeg har skrevet om kirkegårder før, f.eks den på Vågåmo.












Det var et lite område med gravplasser uten pynt på. Jeg tenkte meg at det er her de ensomme og fattige ligger, men jeg vet ikke.
De var for få.




Memento mori, vi skal bli til støv og det skal vokse eføylignende vekster ut av boksene våre.


Det var flere prangende familegraver som denne. Noen hadde satt mange penger i å bygge et stort sted, for hele familien, eller bare for Olga. Men så var glasset knust og gravhuset fylt av løv og fugleskitt. Så har jo flere grupper forlatt øya, amerikanerne først, russerne seinere.

På denne graven kunne man gå oppå og kikke ned i hullet.
Gravene var tatt vekk, bare rammeverket sto igjen.




Foran dette gravstedet hadde noen lagt en støtte med bokstaver på for å bedre kunne kjøre inn med rullestolen? Gåstolen? Trillebår?
Vet ikke. Men en dag er vi så døde at de som husket oss også er borte og da blir steinen vi hadde bare en stein igjen.


Her ble vi litt spooked, rustne graver, er det fortsatt noe i dem?
Og hva er det som ligger der borte til høyre?


Et lårbein? Hvordan kom det dit? Hvorfor rydder ikke noen det?

This is just to say 19

Det er ikke rart jeg liker Knausgård med de private hverdagslige detaljene, de fysiske detaljene, den sansbare verden.
Døden, med mere, det er alltid mere.
Nå venter jeg på neste, jeg tror den kommer til uka.
I dette intervjuet i Information syns jeg han forteller mer detaljert enn jeg har sett før, muligens er det bare andre og nye detaljer.

Her er noen biter

Det er farens død af druk, der er romanens dystre centrum og udspring, men det forhindrer ikke, at den er fuld af fiktion.
Detaljer som en flue, der summer i rummet, og hvis baner og buer beskrives i detaljer; en mand foran Karl Ove i en kø, en kvindes makeup, der får hendes ansigt til at ligne en maske - alle den slags præcise sansninger er romanen fuld af, men at lige netop disse skulle kunne hentes op fra erindringens dyb mange år efter,
er nok - nå, ja fiktion.

Det er et paradoks, at det på den måde kommer til at virke mere realistisk på læseren, samtidig med at det er detaljer,
jeg har opfundet, erkender Knausgård.

Detaljerne er en del af værkets komposition, forklarer Knausgård. Hans værk er ren psykologi, det består af følelser, erindringer og relationer, men netop derfor bliver tingenes verden vigtig.
Jo nærmere vi kommer døden, jo flere fysiske detaljer mættes teksten med, påpeger han: »Når man ser et menneske blive til en ting, tvinges man til at tænke over, hvad det består af.«

»Alt ser pludselig anderledes ud, det er en lillebitte forskydning,
der sker, men den er der. Man kan ikke skelne skarpt mellem fiktion og virkelighed, men jeg har skrevet om ting, som jeg ikke ville have skrevet om ellers. At lave mad, skifte en ble på et af børnene,
gå tur med dem, ægteskabelige skænderier, alt sammen noget,
jeg ikke var kommet ind på, hvis det ikke var virkeligheden, jeg havde skrevet om.«

Romanen foregår over to dage, alt hvad der står ud over,
hvad der faktisk sker i disse to dage omkring farens død, er noget,
han nok ellers ikke ville få øje på, mener Knausgård.

»De tomme felter er vel en del af dynamikken i at se tilbage.
Ting ser ud på en bestemt måde på et bestemt tidspunkt, og ti år senere ser de helt anderledes ud. Man kan aldrig udfylde det hele.«

Et af de ‘huller’, der forbliver tilbage, udgør imidlertid selve værkets kerne, nemlig farens død. Brødrene får flere forskellige forklaringer undervejs, men spørgsmålet forbliver uløst.

Det er rigtigt, bekræfter Knausgård. Teksten søger hele tiden tilbage til dette punkt, som alting kredser om, altså min fars død,
men vi ved faktisk ikke, hvordan han døde. Ingen vidste det præcis, vi har aldrig fundet ud af det, det forbliver en gåde.

»Vi har en forestilling om, hvordan historien hænger sammen, hvordan relationerne mellem mennesker er, men alting kan altid ændre sig, også fortiden. Det er det, der gør det muligt at skrive om sig selv som roman-materiale.«

Tingenes materialitet er vigtig, understreger han, hele den fysiske virkelighed. Derfor går bogen også langt i sine beskrivelser af hverdagens materialitet, opvask, en bestemt duft af aftershave,
en mands grå nakkehår.

»Jeg har et ønske om tilstedeværelse, om et nærvær i verden,
som står i modsætning til alle vores immaterielle oplevelser - på tv, på internettet - vi er altid et andet sted end der, hvor vi befinder os. Jeg har et ønske om at bringe den fysiske verden tæt på. På den måde er det et paradoks, at man jo også bruger litteraturen til at forsvinde ind i. Men i modsætning til malerkunsten kan litteraturen aldrig blive helt abstrakt.«

Scout Niblett i kveld

Her er hun på Mono.


Jeg har flere bilder men er muggen fordi jeg kan det med lukkertid og åpning nå, jeg må lære meg neste skritt som gjør at jeg får bedre oppløsning. Jeg må snakke med noen på jobben i morra og friske opp det med iso og slikt. Men først sove. Jeg redigerer denne teksten og bildene etterhvert i morra tenker jeg.

Lagt inn torsdag

Et par bilder til. Har snakket med kolleger på jobben, iso-tallet er et svar, den sto på 1600. Herregud, hvordan kunne jeg glemme det.
Må ikke glemme iso-tallet.

En sovedrakt

Jeg hygger meg med folks onepieceforskrekkelser og skulle oppriktig ønske at vi kunne gå rundt som babybjørner på jobben i romslige myke drakter som ikke strammet noen steder. En arbeidsuniform,
et plagg som fritar oss fra å være kjønn absolutt hele tiden.
Et plagg som ikke strammer noe sted, som lar oss sitte ved pulten og bruke hjernene våre, med noen innlagte gymøvelser.

Super idé

Om vinteren gikk vi til jobb i dynedress.


Noen har tatt denne tanken videre. Vi beveger oss ute i parker,
på flyplasser, av og til kunne det være deilig å trekke seg unna de andres blikk, ta seg en lur.


The project attempts to challenge the idea of personal space in relationship to the human body and its surrounding environment.
In order to determine where structure is needed, both out of necessity and desire, four of the most likely sleeping positions were chosen to map pressure points on the body.

Døden på internett

Døden

Det er vanskelig å øve seg på den, de andres død også, men likevel.
Da den gamle døde på kammerset og lå på låven til telen gikk var døden nærmere oss og en naturlig del av livet - som man pleier si. Den døden og det forholdet til den skal vi være forsiktige med å se romantisk på.

Jeg syns likevel det er et gode at internett bringer den fjerne døden, de menneskene vi ikke kjenner som dør, nærmere oss. Det ligger en slags øvelse i det. En offentlig behandling av hva døden innebærer og hvordan vi snakker om den. De siste dagene har jeg gått inn i det svenske trippeldrapet, den unge mannen (22) som tok livet av sine to halvsøsken og faren deres.

Det bringer meg til kroker av nettet jeg ikke var klar over fantes, sider som svenskamord og flashback som tidlig i etterforskingen oppdaterer med navn, bilde, personnummer, detaljer, det er som en krysning mellom en digital politiradio og hegnaronline. Til tross for åpenbare problemer ved disse sidene er det en ekstrem effektivitet i informasjonsinnhentingen. Og større sosial kontroll på hvordan det er akseptert å ytre seg der enn det jeg ventet meg.

Martin Kreuger beskriver hvordan avisene svikter informasjonsbehovet. Den mördade pappan Mats har jag själv träffat, även om det var hastigt och för många år sedan. Men det räcker för att jag ska känna det enorma sug efter information som uppstår när man kommer nära och blir känslomässigt berörd av en nyhet. På tisdagskvällen, när chocken styr, jagar jag kunskap närmast desperat. (..) Innan jag går och lägger mig första kvällen på tisdagen har jag identitet, ansikten, ålder, yrken, intressen, arbetsplats, bakgrund och omdömen på alla inblandade offer och misstänkta i familjen. (..) Drygt 20 timmar efter morden, ser både lokaltidningarnas och kvällstidningarnas texter fortfarande ut som kommunikéer från polisens informationsavdelning.

Facebooksamlinger

Som har som tittel den stadige forbauselsen til folk over at noe tragisk kan skje i akkurat deres lille tilsynelatende fredede plett,
det styrker meg i troen på at den nye private åpenheten er med på å lære oss at bak mange hagegjerder fins elendighet.

På R.I.P-siden kan man se folks trang til å ytre noe om ikke annet enn R.I.P eller Vila i frid, og dermed knytte seg selv og følelsene sine nærmere et, som regel, fremmed dødsfall. Folk skriver om søvnen som har tatt de døde, at de i alle fall har hverandre nå, at de har funnet ro, om bursdagskaker som fortsatt kommer til å finnes i himmelen. Dødens harde realitet behandles i liten grad i dette dødsspråket. En skriver at hun husker at barna var i huset og lekte med broren hennes. En skriver at de som døde er slekt, han har ikke truffet dem, men slekt i alle fall. En annens fetter er jaktkamerat med den ene døde. Man er rammet selv.

Tidligere har jeg skrevet om Når en på Twitter dør.

Jeg har lest aviser

Mens de fleste har holdt de nasjonale kjøttgrytene kokende har jeg lest aviser og slikt, dette fant jeg.

Nordmenn er i overkant opptatt av fravær av militærparader 17. mai, men så enkelt er det ikke sier antropolog Cañás Bottos. Nasjonal lojalitet kommer ikke av seg selv, den må skapes.

Lady Sovereign stadfester at hun er lesbisk. But does anyone care? Spør Guardian. Even the phrase "openly gay" now sounds hopelessly old-fashioned. Joda. Helt til den dagen heterofile fotballspillere ikke bryr seg med at noen lurer på om de kan være homofile, helt til den dagen...

Guardian snik-viser fotografier fra den utstillingen som åpner neste uke i Tate Modern.


Der mange av oss har et Knausgårdår leser islendingene økonomirapporten sier Björk til Expressen: – Alla talar om den officiella rapporten om vad som hände med bankerna. Rapporten är 2 800 sidor tjock, ändå har väldigt många islänningar läst den från pärm till pärm och diskuterar den i detalj.

Og siden Jan Gradvall ikke har vett til å lenke opp referansen til det Björk skrev på siden sin om Alexander McQueen, her er det.

Og så fant jeg et Index Magazine fra 2003 der Björk intervjuer Alexander McQueen for den evt. spesielt interesserte.


Da nyheten om at Annie Leibovitz sliter økonomisk lurte jeg på hvordan det var mulig. Men jo, hun bruker penger som et ødeland. 50 ansatte når hun fotograferer og et høyt privat forbruk, skriver Svenska Dagbladet. De skriver fordi Leibovitz utstilling er en av fire som åpner den nye museet Fotografiska i Stockholm. Det åpner fredag og det er seminarer f.eks for bloggere som vil bruke fotografier bedre i bloggen og signerinnger f.eks av Lennart Nilsson.

Men altså Leiboviz

År 2002 förvärvade Annie Leibovitz två vackra gamla hus i Greenwich Village. En varsam och arkitektoniskt hänsynsfull renovering låg inte för henne. Husen livsstilssanerades och slogs ihop till ett enda stort hus, med rasrisk för grannhuset som konsekvens.
När dess ägarfamilj stämde Leibovitz köpte hon efter en dyr rättegång det huset också.

Pengarna kom från hennes andra högt belånade fastigheter,
bland annat en lantegendom vid Hudsonfloden.
Tillkommer utgifter för inredare, kock, trädgårdsmästare, städpersonal, egen yogalärare samt en man som reste från Vermont varje gång luftkonditioneringen krånglade.

”Jämfört med 99 procent av mänskligheten tjänar hon fantastiskt bra”, enligt Goldman. ”Problemen börjar när en sådan person tror att hon rör sig i samma inkomstklass som Madonna eller Oprah Winfrey. En miljonär är helt enkelt ingen miljardär.”


Over et fotografi tatt av Annie Leibovitz, av Louise Bourgeois snart 100 som selv kjøpte nabo-townhouse-et på Manhattan,
da var hun 97. Fint bilde.

Det beste for meg og mine venner

Jeg hadde noe å feire i går og da satte jeg plate i bordet,
gikk over Olaf Ryes plass med matvarer som jeg hakket og kokte,
og så samlet jeg en tett og fin liten gjeng.

Jeg hadde lyst til å gi gjestene en overraskelse

Og meg selv,

jeg ville overraske meg selv med noe jeg kunne bli riktig glad av.


Så for noen uker siden sendte jeg en e-post til Lady Moscow med tittelen: Hvis man ikke spør, får man hvertfall ingenting.
Jeg spurte om de ville komme og spille 3 sanger i stua hos meg,
selv om det antakelig ville være verdens minste konsert,
hvis de var i nærheten, og penger har jeg også.


Det ville de og jeg ble glad. Jeg hørte dem på Mir en gang for lenge siden og på by:Larm igjen nå i februar. De er et drita godt liveband, jeg satte meg til med youtube og myspace og valgte de 3 sangene.


Litt før klokka 23 kom de opp trappa, overraskelse!


Jeg hadde ønsket meg bl.a Keep it real og Surprise som du kan høre på MySpace-siden til Lady Moscow
Her er det by:Larm skrev om dem
Og her er det jeg skrev da jeg kom hjem om kvelden etter by:Larm


De spilte og vi var glade og så bøy vi på rom og sigarer fra Cuba.

Akkurat nå 71

Det er få ting som får meg så fornøyd som å skulle lage mat til gjester. Jeg tenker ut smakene og hva som passer sammen, akkurat nå var jeg og handlet inn de siste tingene og jeg gikk nedover Olaf Ryes plass og gledet meg til å sette i gang med hakking og riving, steking og koking.. I tillegg til det jeg pleier å lage blir det røkt blåkveite på loff med smør i dag. Og en rett som jeg fikk til hvert middagsmåltid på Cuba: ris, kokt med svarte bønner og stekt bacon. Den har jeg ikke lagd før, må ta den på feelingen. Jeg har lagd kjøreplan, for at ikke eplebitene skal skjæres først og bli brune og loffen tørr, slike ting. Føler meg som kokk her jeg sitter.
Nå skal jeg bare ut og kjøpe bacon.

Akkurat nå 70

Et forsøksvis trøstedikt..

..for den (meg bl.a) som skulle ha gjort ting som likevel ikke er blitt gjort denne uka. Så fryktelig galt kan det jo ikke gå på det praktiske planet. Papirer, bilder, bloggposter kan ryddes en annen gang,
rot på bord kan skufles bort til sofaen.

Gjenta etter meg: Vi må jo ikke det da

Diktet til William Carlos Williams.

Akkurat nå 69

Jeg er våken om natten

Det kommer av at jeg er det man pleier kalle jet-lagged, som jeg velger å kalle vrang-søvd, det er det vi kaller det i min gamle dialekt: Og ok, ordet har ikke med seg alle aspekter ved fenomenet,
men det vesentlige: Søvnen er faen så forskjøvet.

Jeg liker ikke jet-lag-begrepet, det er ikke-norsk,
jeg syns det er jålete:

Oh! I just came from NY!

(eller Havana i mitt tilfelle, men 6 tidssoner samma).

Så her sitter jeg

Og er våken og skal på jobb i morgen 08:30. I høst var jeg på samme tidssonetur (da NY) og da tenkte jeg at det var om å gjøre å prøve å tvinge seg inn i rett døgnrytme, holde seg våken, legge seg i "rett tid". Men kroppen var ikke med på den fornuften, jeg klarte ikke sovne i Oslo-tid selv om jeg var way overdue med søvn og ellers ville tatt en lur når som helst, slik jeg ofte gjør når jeg mangler søvn til hverdags. Så da lå jeg og vrei meg 3 om natta selv om det var 20-something siden sist jeg sov, eller no.

Nå tenker jeg: Faen

Jeg tar søvnen når jeg får den, det må da være bedre med la-oss-si 8 timer-søvn i døgnet enn 4 uansett når den kommer.
Så her sitter jeg ved skrivebordet mitt,
jeg sov 4 timers lur i kveld og skal på jobb i morra 08:30.

Lokasjon eller sted?

Jeg irriterer meg ofte over at vi overtar engelskspråklige ord uten å bruke et norsk som passer i stedet. Og så kommer argumentet at de norske ordene vi har til rådighet ikke passer akkurat. Som når fraktselskapet Ruter i Oslo bestemte at det heter "valider" kortet her, for det er bare det ordet som nøyaktig betegner det som foregår når man validerer kortet sitt (ikke stempler det, registrerer det eller noe slikt). Jeg lukter slapphet og jåleri i disse tilfellene.

Fordi denne diskusjonen ble startet på Twitter vet jeg av erfaring at det er vanskelig å overføre den til et annet redskap, men la oss nå prøve. Jeg lar denne boksen under være aktiv til utpå morgendagen.

Hemmeligheter og sånn

Jeg har fått en bloggpris av Ordfront, det var fryktelig hyggelig og fine ord, takk for dem. Så er det meningen jeg skal fortelle
7 hemmeligheter om meg selv og anbefale andre blogger.
Det er nå jeg trøbler, jeg har tenkt på dette i ettermiddag.
Og fordi jeg stadig forteller meg selv at jeg må jo ikke det,
så gjør jeg ikke det. Jeg har opp gjennom tiden anbefalt mange bloggere, jeg gjentar ikke dem. De andre som jeg liker oppdaterer sjelden for tiden eller har sluttet å blogge.

Men en ny har kommet til i min google reader i det siste.
Det er Vidar Kvalshaug som blogger om den boka han er i ferd med å skrive, og han skriver om skriving og skrivehverdagsliv.
Den liker jeg.

Jeg syns det er synd og litt rart at ikke flere skriver tematiske blogger. Hvordan kunne ikke f.eks Jørgen Lorentzen, eller andre i kjønnsforskingsmiljøet, som lot seg rævkjøre av Harald Eia og underholdningsavdelingen i NRK, tatt tastaturet i bruk og møtt folk på et sted: Bloggen, sin egen blogg, der de selv har total regi,
slik bloggeren Virrvarr gjorde.

Og så var det hemmelighetene. Jeg skriver mye om slikt folk anser som hemmelighetsverdig som det er. Men, hemmeligheter må utbroderes og ropes ut skal det bli noe sus over sakene syns jeg.
De ligger her i arkivet, tekster fra fem år bakover om skitt og sorg og tvil, rus og iver. Jeg får ikke til å nevne små hemmeligheter i en sammenheng som denne, jeg kommer ikke på noen som passer inn i bare en liten setning.
Ja slik er det,
det syns jeg,
det går ikke.

Nattflyet

Nå har jeg oppfunnet nattfly. Hva koster det egentlig foran i flyet der setene er brede og kan dras ned så de likner en liggestol på stranda. Men hvem vil ligge fast på ryggen hele natten. Det skulle vært helt flate madrasser, kunne gjerne vært to i høyden, på turistklasse tre. Med egne rør for friskluft. Og leselys. Så gikk man inn på flyet før midnatt, ikke noe film og mat og tull, alle måtte legge seg. Og sove hele natten til de var fremme, like koselig som sovetog kunne det vært.

Men jeg satt i setet mitt

Jeg var så trøtt, sånn som unger kan se ut til å bli, for de ikke alltid har vett de å legge seg når de egentlig vil det. Den store ungen gikk på do, vi hadde et tomt sete mellom oss. Jeg var bare en kropp, en kropp som var badet og satt på nattdrakt og gitt grøt og nå satt jeg sikkert under bordet og hørte de voksne snakket og så seg jeg ned og la meg langs de tre flysetene. Helt til noen sto ved siden av meg og lo: Ånei, mamma. Den går ikke!