mandag, mai 24, 2010

Cementerion de Colon


Eller Cementerio de Cristóbal Colón som det fulle navnet er, oppkalt etter Columbus da gravlunden ble grunnlagt i 1876. Jeg var i Havana første uka i mai, en av dagene gikk jeg rundt på gravlunden der med kamera. Hvis du klikker på bildene blir de større.


2 millioner døde sa de at det var på denne kirkegården.
Like mange som det er levende i Havana. Jeg fikk det ikke helt til å stemme, den var stor, men likevel ikke så stor. Og det var mange store familiegraver der.


Her følger noen flere bilder av samme type. Jeg liker hvordan lidelsen blir vist frem på noen av monumentene. Jeg har også en svakhet for hvite englestatuer, Jesus går også, selv for en ateist som meg. Norske kirkegårder er så stramme, firkantete, regulerte,
selv for en sosialdemokrat. Ateist og sosialdemokrat, jeg går gjerne på kirkegårder når jeg reiser. På kirkegården i Havana var det varmt og vakkert. Jeg har skrevet om kirkegårder før, f.eks den på Vågåmo.












Det var et lite område med gravplasser uten pynt på. Jeg tenkte meg at det er her de ensomme og fattige ligger, men jeg vet ikke.
De var for få.




Memento mori, vi skal bli til støv og det skal vokse eføylignende vekster ut av boksene våre.


Det var flere prangende familegraver som denne. Noen hadde satt mange penger i å bygge et stort sted, for hele familien, eller bare for Olga. Men så var glasset knust og gravhuset fylt av løv og fugleskitt. Så har jo flere grupper forlatt øya, amerikanerne først, russerne seinere.

På denne graven kunne man gå oppå og kikke ned i hullet.
Gravene var tatt vekk, bare rammeverket sto igjen.




Foran dette gravstedet hadde noen lagt en støtte med bokstaver på for å bedre kunne kjøre inn med rullestolen? Gåstolen? Trillebår?
Vet ikke. Men en dag er vi så døde at de som husket oss også er borte og da blir steinen vi hadde bare en stein igjen.


Her ble vi litt spooked, rustne graver, er det fortsatt noe i dem?
Og hva er det som ligger der borte til høyre?


Et lårbein? Hvordan kom det dit? Hvorfor rydder ikke noen det?

6 Kommentarer:

Blogger Ingeborg Bjorland Hansen sa ...

Det er ein litt merkeleg ting me gjer, det med graver.

24 mai, 2010 22:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Er det ikke en måte å holde fast ved folk, benekte det endelige ved døden?

24 mai, 2010 22:33  
Anonymous dang sa ...

så vakre bilder! og bra innlegg. litt morsomt og litt trist. memento mori! det får meg alltid til å tenke på kirsebærtrærne som blomster om våren og er så vakre at det gjør vondt før de blåser bort.

25 mai, 2010 00:53  
Anonymous tb sa ...

Underlig. Alltid vært glad i kirkegårder, siden jeg var liten. På de årlige campingturene endte jeg og mor alltid opp med å rusle rundt på kirkegårder på steder vi besøkte. Og jeg liker meg fortsatt der, lager små historier for meg selv om det jeg ser, reflekterer litt over gravminne-design og gravstøtte-moter, leser inskripsjoner, studerer yrkestitler og reflekterer over historisk utvikling og yrker som blir borte og status.. finner spor av Spanskesyken... ser barnedødeligheten svart på hvitt.. og finner ro, fred.. hører på fuglesangen. tenker kanskje litt på livet, døden og sånne ting
"Men fuglene vil synge,
hver gang det blir vår.
Melodien i en forsommernatt,
det er meg om hundre år."
.. sånn omtrent der, ikke mer dramatisk enn det..


og har jeg ikke skrevet om dette i bloggkommentar til deg før en gang også? Begynner å gjenta meg sjøl.. ;-)

25 mai, 2010 16:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Livet, Dang.
Slik er det ser det ut til.

Og jeg gjør de samme tingene på kirkegårdene som deg, tb. Det kan tenkes du gjentar deg, jeg gjentar meg også. Jeg glemmer at jeg gjentar meg, jeg husker ikke at du gjør det heller.

25 mai, 2010 19:45  
Anonymous tb sa ...

Det lårbeinet var forresten litt fint.. blir veldig reell, døden...

27 mai, 2010 11:29  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start