TV-seing endring

Mange ville nok ikke nevnt dette men det var først i kveld da vi skulle se Nytt på Nytt at jeg forsto at jeg kan se nett-tv med bilde over hele skjermen. Ungen min lærte det av fetteren min for to uker siden. Jeg har jo ikke hatt en fungerende tv siden bakkenettet kom fordi jeg ikke har kjøpt sånn boks.

Nå savner jeg skikkelig å halvfølge med på Redaksjon 21 mens jeg er på nett. Det kjennes ikke så bra når jeg tenker på uka som kommer med amerikansk valg.

Vi er uenige i familien, ungen syns bare det er stress å ha tv på i bakgrunnen når man gjør noe annet, jeg syns det er kos.
Etter nytt husmøte nå har vi utsatt saken,
den behandles en gang til om en stund.

Musikkting på nettauskjon

Oppsan, feilstaving i overskrift og jeg kan ikke endre for da blir lenka ødelagt. Men nå kan du gå på nett og kjøpe Louis Armstrongs trompet, en voldsom ring som Elvis har hatt på fingern, Woodstock-plakaten, et av Zappas noteark, nåja - du kan se hele lista her på Christies nettside.

Det er ting fra rock, blues, punk, pophistorien.

VG har skrevet om saken men for et dårlig research og lenkearbeide de har gjort

En sånn kveld

Det ble en kveld så sen og så morsom i går at jeg endte med å elske Nils Bech som sto i baren og spilte Joni Mitchell-sanger,
elske baren selv og alle menneskene i den, det ble så sent at jeg nå sitter med en cola til frokost og sevenelevenboller.

Men hvordan kom jeg hit, det var jo ikke det som var meningen da jeg tenkte fremover på kvelden mens jeg økte belastningen på to styrkeøvelser etter jobb i går.

Det er slike tilfeldigheter som starter med at jeg sier, jo vi rekker å ta et glass før vi går på lanseringen av Personae, joda ett til og hele flasken. Og på lanseringsfesten er det rosa søtt kliss å drikke men det er jo gratis og man kommer seg ikke ut av den fella, eller man, la meg si jeg. Jeg ser ikke ut til å komme ut av den fella tross lønnstrinn som gjør at jeg kan kjøpe all den drikka jeg vil.

Jeg hørte Stig Sæterbakken lese teksten om at vi aldri må slutte å pynte oss for hverandre, ikke når vi har vært gifte lenge heller,
vi må aldri vise oss i joggebuksa. Da jeg leste det nikket jeg og var sympatisk innstilt til teksten men når jeg står der og hører ham lese og ordene synker helt inn, med andres latter over det gamle ekteparet med nupper og sammensunkne rygger som lydunderlag,
så blir jeg sur over arrogansen.

Jeg blir irritert av å tenke på at vi blir anbefalt å aldri være avkledde og avslappede overfor hverandre og jeg tenker på forfatteren Stig Sæterbakken, er det sånn du skriver også tenker jeg, hvor langt inn får vi komme, hvor mye pynt er det i språket, er pynt og distanse poenget ditt, men dette vet jeg ikke for jeg har aldri lest ham og jeg fikk ikke lyst nå.

Og hva gjør vi så, vi går

Vi beveger oss mot John Dee, for gjennom kommentarfeltet i går
ble jeg oppmerksom på Joan as Police Women og jeg tenkte at det kunne være noe. Men så tok vi et barstopp på den korte veien mellom DoGa og John Dee og den ene ølen og jeg vil røyke og jeg vil snakke med alle plutselig og jeg snakket med en som jobbet i Sydsvenskan og jeg sa kjenner du Shampoo Rising, mine helter
og det gjorde hun.

Fornuften tok meg en gang utpå natta men da var konserten slutt for lenge siden og nå sitter jeg her og drikker cola og har skrevet av meg disse private, ikke personlige, detaljene. Sånn, til arbeid.

Merkelig positiv respons

Nå begynner anmeldelsene av Annette Kullenbergs bok å komme, merkelig sent synes jeg. Og enda merkeligere er dagens intervju med forfatteren i Svenska Dagbladet om at boka skal komme.
Jeg f.eks har rukket å lese i svenske aviser om boka, bestille den på nett, få den hjem i posten, lese den og skrive om den...

Og en merkelig positiv respons:
"Jeg har lest Annette Kullenbergs bok om Marianne Höök og tenker hva faen skal man med fiender hvis det var slike venner hun hadde."

Jeg er mest enig med Eva Dandanelle i Hallandsposten, hun spør:
Får man lov att göra så här?
Ellen Mattson i Svenska Dagbladet er mer positiv
Og Tomas Larsson i Õstersundsposten syns det er en strålende bok

Aftonbladet skriver Man blir ju faktiskt erbjuden att tolka det hon hittar fritt, men nettopp det syns jeg ikke, jeg syns man blir pådyttet alskens frekke tolkinger av livet hennes.

Ikke bokanmeldelse, men bloggeren Stranger in Sweden har skrevet om andre sider ved Kullenberg.

Yeay og blurry

Det sier vi nå. Kleint er det ingen som sier mer.
På jobben sier sjefene "i spill",
før sa de forankre.

Alt kan være i spill

Jeg f.eks er i spill for tiden, eller gjengen min.
Skal gjengen min sitte her eller der, sammen med de eller noen andre? Skal sjefene ut av sjefsrommene sine og være en gjeng blant gjenger? Nei, det vet vi ikke, for vi er i spill. Det betyr at vi tenker helt nytt og fritt om alt sammen, alle elementene er kastet opp i lufta, vi sitter ikke fast noen steder, yeay.

Antony kommer til Oslo

Antony fra ..and the Johnsons. Han skal ikke ha konsert dessverre, men han skal gjøre promo for den nye plata. Jeg har spurt om jeg kan få ti minutter med ham til denne bloggen. Vel, hvis man ikke spør får man i alle fall ikke noe.

Dette har jeg skrevet om Antony and the Johnsons før, scroll.
Hva kan vi høre på mens vi tenker på dette? You are my sister,
og se på videoen, jeg hadde ikke sett den før.

Smakløs journalistikk

Jeg gjetter det var sånn det gikk for seg:

Journalist i Dagbladet Jørgen Brynhildsvoll ser at av 6 studenter ved kles- og kostymedesignlinja på Kunsthøgskolen er Maria Skappel en. Maria Skappel er datter av Dorthe og dermed er mye gjort for Jørgen Brynhildsvoll bare 19 år, ungt for en sånn jobb etter min smak men ikke Dagbladets, nok en dag på jobben.

Jeg gjetter at Maria Skappel skjønner hva Jørgen er ute etter
så hun sier neitakk til intervju, men hvis det er arbeidet i seg selv du vil skrive om så kan du kanskje snakke med en av de andre 6 studentene?

Ja, det var lurt sier Jørgen og drar på reportasjetur med Ylva Holby som forteller ham om utstillingen og på spørsmål svarer hvilke materialer de ulike klærne er lagd av, også de Maria Skappel har lagd og Jørgen Brynhildsvoll har lært at han er en skikkelig luring og en råtass som ikke lar seg stanse så lett og Maria Skappel har lært en gang til at hun aldri aldri skal få stå på egne bein men alltid alltid skal noen si Dorthe Dorthe og klassekameratene hennes har lært at det ikke lønner seg å være på gruppe med Maria.

Kan vi gå på tur sammen, Jørgen?
Jeg har lyst til å blogge om hvordan det er å lage reportasjer
sånn som du gjør,
og hva heter mora di,
hva heter faren din?

Marianne Höök

Marianne Höök var en feiret journalist og kronikør i Sverige,
kjent for å skrive godt og skarpt, hun var en som alle leste og alle hadde en mening om. Hun tok livet sitt i 1970, 51 år gammel. For to uker siden bestilte jeg boka etter å ha sett den omtalt på Babel.

Jeg tar sjelden bastante og harde ord med fra tastaturet men det skal jeg visst i dag.

Jeg har lest Annette Kullenbergs bok om Marianne Höök og tenker hva faen skal man med fiender hvis det var slike venner hun hadde.

Boka dreier seg i liten grad om Hööks yrkesliv, men er full av spekulasjoner om psyken hennes og hvilke beveggrunner hun hadde, som f.eks når Annette Kullenberg koser seg med besettelsen om hvorfor Marianne fortsetter å bruke etternavnet Höök, hun kommer stadig tilbake til det, her i samtale med Hööks voksne datter Lotta,

Navnet Höök

Annette: Hon hade sin far i livet och hon kunde ha... För det första att hon kallade sig för Höök.
Lotta: Calonius tycker jag är ett väldigt bra namn.
Annette: Men Höök, det är Håkan Höök Nilssons mamma som hette Höök. Om man vill välja sin bakgrund...
Lotta: ...så kallar man sig inte Calonius.
Annette: Höök blir ett slags artistnamn.
Lotta: Därmed har man dragit ett streck över bakgrunden.

Det er mye ren utskrift av samtaler som Kulleneberg har med Marianne Hööks barn, med menn av henne, med venner.
Det kunne vært en bevisst og interessant teknikk men jeg mistenker at Kullenberg ikke forstår hvor mye hun avslører av sine egne forutsetninger for å tolke livet til Höök og hvilke premisser hun legger inn i samtalen og dermed hvor påvirket den må bli av hun som skriver.

Psykoanalytikeren

Annette: Hon hade väl en psykoanalytiker?
Lotta: Ja, men hon gick ju ur det där.
Annette: Det var en kvinna?
Lotta: Ja. Men det var länge sen. Det var på Torgnys tid. Och det var väl inte nån vidare fjong på den analysen.
Annette: Det verkar inte så.

Og slik avfeies den analysen, man kan ikke bare la noen ligge på sofaen og prate. Annette kommer flere ganger tilbake til at psykoanalytikeren er en kvinne, og alle disse formodninger: Förmodligen kände hon till att Marianne hade en psykiater, men hur mycket fick denna kvinnliga expert på det mänskliga psyket veta? Kanskje inte tillräckligt för att kunna hjälpa sin patient.

Postkort fra Paris

Eller som når hun sender kort til datteren og tolkes slik: Någon naturlig samtalston är svår att upptäcka. Det är som om Marianne känner sig främmande för sin egen dotter. Samtidig som hon är mycket stolt över henne. Men vilket tonläge skal hon använda? Hon är osäker:

"Här blir man vansinnig på att inte vara miljonär, för att kunna köpa alla snygga saker. Skor mest. Det är bara inte slugt så mycket snygga skor dom har... Slå inte din lilla bror och håll er lugna tills jag kommer hem. Hälsa Pe så hemskt mycket och säg att jag har köpt saker åt honom också. Det är svårt att hitta på åt honom, för leksaker är dyra ock fula här och kläder och böcker uppskrattar han inte."

Var ikke dette en helt normal og hyggelig liten tekst til en datter?

En av mennnene til Höök, Dick, slo henne

Annette: Det var när han var ambassadör i Iran. Men hela situasjonen där... Jag försvarar inte honom, men hon var säkert väldigt bra på att provocera.
Lotta: Ja, det tror jag också.
Annette: Och han var ju bra på att dricka. Kombinationen...
Lotta: ...blir jättefarlig.

Disse stemmene til disse to, jeg orker dem ikke.
Heller det Marianne Höök skrev selv da hun var 28 og satt med to barn og snart skulle bevege seg ut fra fästningen der hun hadde född levande ungar, før hun klarte seg som skribent,

När jag blev fri från Håkan trodde jag att jag skulle bli fri från det gamla, bundna och bli en riktig människa, men innerst litade jag inte på att jag kunde klara mig själv och så hamnade jag i en halvdan situation. Jag kan fortfarande inte gå, jag bärs. Kraften hos mig går åt till de inre konflikterna. Det blir inget över till livet.

Jeg har ikke funnet noen anmeldelser av boka i Sverige.
Revjegerbloggeren har lagt ut noen Höök-tekster

Charlotte Thiis-Evensen

La meg prøve..

.. å holde fast ved i går kveld en stund. Jeg var på Kunstnernes Hus på åpningen av Charlotte Thiis-Evensens utstilling. Her er et piano. Det er det pianoet Charlotte Thiis-Evensen spilte på i 7 år da hun bodde hjemme hos foreldrene i Brevik.

Snart skal..

.. kjæresten hennes som er komponist spille et stykke han har lagd som bare passer på akkurat dette pianoet som er ustemt på akkurat denne måten.

Men først hører jeg..

.. kunstneren snakke med den syke faren sin på telefon.
Han vet at han skal dø snart. Først ser jeg bildene han tok med mobilkameraet uten å vite det mens han egentlig prøvde å komme i kontakt med Charlottes mor, sin kone.

Og først ser jeg..

.. onkel arkitekt Thomas Thiis-Evensen snakke om fasadene våre, hvordan han kan vite noe om innsiden ved å se på utsiden av et hus, slottet som ligger og kneiser på haugen med balkongen der kongen skal komme ut og være over oss, stortinget som er åpen mot oss med fløyene sine, kom hit sier stortinget.

Jeg tenker..

.. ondskapsfullt på de som ikke syns de sier noe med fasaden sin,
jeg tok bare noe som var i skapet sier de, jeg kjøpte det bare på Adelsten, jeg prøver ikke å se sexy ut med utringingen min det er bare en jumper jeg har. Jeg tar med onkel Thomas på partiet mitt
og dømmer dem som tankeløse og ubevisste om sex.

Det er nok ikke det som er meningen med kunst tror jeg, at jeg skal bli slem og jeg kan ikke skylde på kunstneren heller.

Dagsavisen om farens mobilbilder og tantens hår


Klokka var 20 i går og Charlotte Thiis-Evensen venter på at Eivind Buene skal gå frem til pianoet. Hun står der og vet at menneskene vet at det er hun som er hun og at vi ser på henne.


Likevel er det øyeblikk rett ved siden av de mest selvbevisste øyeblikkene våre der vi er til stede på andre måter.


Han går for å spille. Det var en fin og trist melodi syns jeg.
Dagbladet om pianoet og bildene på det


Jeg øver meg med det nye kameraet mitt. Det er jeg som har gjort fargene på bildet så katastrofale og det var ikke med vilje.

Det er tanten, se på den tørre fine huden.
Hun er hos frisøren og kjemper med seg selv, skal hun klippe det håret som hun aldri har klippet før? Hun har lyst men er redd.

Jeg ble sur på frisøren som ikke sa: Det er bare håret, det vokser ut igjen. Han burde hjelpe folk å la seg forandre, vi kan forandre oss tilbake til det vi var etterpå igjen hvis det ble for mye.

Jeg hekler en penis

Og jeg liveblogget mens jeg gjorde det

På den svenske strikke-nett-siden ble det oppstyr over en strikkefitte. Hva var dette: - Tycker inte riktigt att den hör hemma här på denna sidan…. - Nej jag tycker heller inte att den hör hemma här! Vi har medlemmar här som är minderåriga! Vår värld är så sexfixerad som den är redan och jag tycker ev att den kan höra hemma på ett feministforum. - Tycker inte heller den hör hemma här, vad skall den vara bra till? Vilket användningsområde?

Det var vestlandsbloggeren Hjorten som fikk meg til å le av,
ja les og se selv.

Hur skulle det se ut om
man virkade nåt av det andra könet?

Ja, la oss nå se litt på det tenkte jeg og heklet penisen du ser under mens jeg la ut nye fotografier etterhvert som håndarbeidet utviklet seg og ellers redegjorde for de utfordringene som oppsto underveis.

Dagbladet lagde nettsak.

Derfor var det

I morres da jeg gikk til jobb ble jeg forstyrret av brannbiler
og sykebiler og politibiler og jeg stilte meg opp for å stirre og for
å begynne på den vanlige granskingen med å tenke over hvorfor jeg vil stå der og stirre på sånt og om jeg burde skamme meg.

Men så visste jeg svaret: Nei.
Jeg trenger å stå der.
Jeg trenger å se hva som fins i verden.
Hvilke prøvelser er det som kan komme.
Hvilke reaksjoner har jeg til rådighet.

It`s come to this

Jeg holder ikke opp med å google og tenke på Haider.


Jeg ser på fotografiene fra begravelsen, jeg tenker på form, strengheten, det pompøse, tegnene på maktbruk, det offisielle bildet og så det vi leser i avisen om en mann som er full på pornobladlanseringsfest og som er på homobar og utveksler telefonnummer med en mann og så kjører han i fylla og dør.


Det var en offentlig hemmelighet at Haider holdt seg med blonde unge karer leser jeg og tenker på hva som må skjules.


Se på de stive mennene i frakk. Hva tenker de på nå der de går?

Hva tenker familien hans,
hva er det mulig for en familie å tenke?

Og så tenker jeg på hvor uenig jeg er med alle dem som mener vi skal være ganske strenge på hva som er privat og hva som er en offentlig side av oss selv og familien vår.

Dette er en karikert utgave av situasjoner som fins i nesten alle familier, rusproblemer, hemmelige kjærester, hemmelige barn, svik.

(For ordens skyld, denne posten handler ikke om politikk,
det kunne den gjort hvis den var en annen post.)

Langaardvillaen

I går var jeg i Galleri Brandstrup i Madserud Allé.
Det var en strålende tur, det er alltid inntrykk og ta til seg og som det ofte er for meg så er det ikke helt sikkert at det er kunsten som får frem de sterkeste følelsene.

Hvem var det som fikk bo sånn? Hvem fikk løpe i de trappene og stå ute på plassen og skue utover hagen?

På vei hjemover med trikken tenkte jeg at det skulle vært et google-map-nettkart der der jeg til enhver tid kan se hvor jeg er og hvem som har bodd der før. Alle de villaene langs trikkeskinnene på vei opp til Solli Plass, det bodde sikkert ikke mange -sen-familier der.
I Nord-Norge har vi nesten bare -sen-familier,
men så har vi ikke sånne villaer heller.

Men så

Det jeg egentlig skulle si, rett ved siden av Galleri Brandstrup står dette huset. Klint inntil nesten, umulig å ikke tenke på hva skjedde her. Hvem kunne ikke bo her mer,
hvem gikk gammel alene i huset i de siste 20 årene og så døde hun?
Hvem kranglet om hvem som skulle selge til hvem
og hvorfor pusser de ikke opp.

Hva er historien med det huset?

Jeg spurte den tilsynelatende fremmelige 30-årige dressgutten som satt bak kunstskrivebordet sitt i galleriet. Hm? Nei, vet ikke. Var det en brann? Jeg forstår ikke, i min tøylesløse arroganse i dag,
hvordan man kan være opptatt av kunst og samtidig ikke være det minste nysgjerrig på det som ellers er rundt seg.

Det sank inn noe informasjon i hjernen min etterhvert,
var det noe med Sten Ture Larre og Madserud allé, ja det var det.
Det er 30 år siden noen bodde her.

Madserud Vel og Fortidsminneforeningen har rettet sterk kritikk mot Selvaag på grunn av at selskapet har latt den tidligere praktvillaen Langaardvillaen i Madserud allé 28 forfalle.

- Selvaag har latt dette verneverdige flotte bygget forfalle i en årrekke med ønske om riving, sier Sten Ture Larre.
Høyre og FrP stemte imot utbedringsprogrammet.


Det var da merkelig vanskelig å finne ut hvem som har bodd her,
det virker ikke som det var tobakksfabrikkeier Langaard nemlig.
Jeg fant det ikke i papirleksikonet heller.

Her er Fortidsminneforeningens redegjørelse om saken,
men ingen historikk om selve huset.
PFU-klagen som Selvaag leverte inn mot Aftenposten da de skrev om en beleilig brann.

Det har ikke noe med saken å gjøre egentlig, men da jeg sto der kom en frådende Spetalen, til meg fra hjernebarken et sted,
han vil ikke ha uterestaurant.

I kveld

Jeg leser aviser og ler av Patti Smiths svar til "You were the last person to play at CBGB's. What do you miss about it?"

- Nothing. I remember going to Europe and everyone would come up to me and tell me how great they thought CBGB's was. I remember thinking, "Don't be intimidated by it. It's just a little bar that smells like urine. Go build your own. You can have your own little bar that smells of urine.

Så sånn er det, selv om jeg eter i meg andres liv i bøkene jeg leser for tiden så må man altså lage seg sin egen lille bar som lukter piss, visste jeg det ikke.

Har Patti Smith noen pakketips nå som hun skal reise til Europa?
Tre utvaskede t-skjorter, to par sokker, fire underbukser, en klarinett, film, passet og en bok, og an extra pair of dungarees.
That gets me through a month.

Så man må ikke finne opp alt selv heller,
det går an å pakke som Patti Smith.

Privat, ikke bare personlig

I dag også, for i dag leser jeg i en skjønnlitterær pocketbok
som moren min sendte meg fordi hun ikke likte den.
Eller i alle fall ble hun forvirret av den,
det er kanskje ikke det samme når jeg tenker meg om.

Jeg liker den godt, det er lenge siden jeg har lest en bok
i den genren. I sted leste jeg:

"Adelskalenderen lot henne og barna hennes seile sin egen sjø;
hun og de havnet i det digre havet av vanlige mennesker,
hvis fødsler og dødsfall og ekteskap er, i likhet med deres kjærlighetshistorier og redsler og favorittfrokoster,
for ubetydelige til å bli registrert for ettertiden."

Men akk, det var før det var sånn.
Nå lar jeg meg ikke rive ut av adelskalenderen, jeg har mitt eget hjørne på folkets internett til irritasjon for Dag Solstad med flere.

I kveld vil jeg bruke dette hjørnet til å fortelle at jeg straks skal gå ut ytterdøra og skrå over sportsplassen, over elva, opp Telthusbakken der jeg satt barnevakt så ofte da jeg var 20.
Jeg skal finne fetteren min sin leilighet og spise fårikål i den.

Om andres liv

Jeg leser om andres liv hele tiden nå for tiden. I ettermiddag har jeg lest om Marianne Ihlens liv med Axel Jensen og Leonard Cohen.
Jeg har bestilt boka om Dora Maar fra Capris og Capris har sendt meg e-post om at livet til Marianne Höök sort of er sendt fra dem og er på vei til postkassa mi, jeg er ferdig med livet til den fordummede selvopptatte Kirsten Flagstad og i helga ble Marguerite Duras alkoholiserte selvfortellende plager i Det materielle Liv hentet fra biblioteket og nå kan de leveres igjen.

Hva gjør dom andra?

Glefse i meg livet til dem. Soundtracket i kveld blir When I am laid in Earth, det er Ane Brun som får synge Henry Purcell for selv om Kirsten Flagstad gjorde det så liker jeg Ane Bruns versjon bedre.

This is just to say 4..

..at jeg leser bøkene raskere enn jeg får til å fortelle det jeg har lyst til å fortelle fra dem. Det er vel en god ting antakelig,
er det ikke det man pleier å tenke.

I går leste jeg Lapskaus Boulevard,
om det norske miljøet i Brooklyn, og derfra vil jeg nevne at i 1960 var det disse norske butikkene på 8th Avenue, mellom det jeg tenkte på som amerikanskaktige butikknavn som Jay Bee Cleaners og Frank Tardy Grocer:

Norse Fish Market, Andersens Fish Market, Tellefsen Fish Market, Fredricksen & Hagen Meat Market, Andersen Meat Market, Henningsen Florist, Halvorsen Funeral Home, Lund´s Delicatessen, Lista Restaurant, Sørlandet Restaurant, Leif Erikson Restaurant, Ryvingen Bar, Kallevigs Tavern, Hjalmar Olson Diner, Norwegian Embroidery & Gift Shop, Kirsten Beauty Salon, John Odegaard Radio Repairing, Viking Music House, Andersens Stationary, Scandia Floor Covering, Thyra Fjellanger Bokhandel og endelig Olsons Bakery.

Lapskaus Boulevard wikipedia

Lars Lerin

Helt siden jeg så et tv-program om Lars Lerin har jeg husket på bildene hans, nattstemninger fra Oslo f.eks som under her.
Jeg liker dem. Jeg syns de er i nærheten av en stemning som
jeg har ganske ofte.



Han bodde i Svolvær i noen år, her er et intervju med ham
i forbindelse med utstillingen som åpnet lørdag på Waldemarsudde
i Stockholm.

Marianne Höök

Marianne Höök var en feiret journalist og kronikør i Sverige,
kjent for å skrive godt og skarpt, hun var en som alle leste og alle hadde en mening om. Hun tok livet sitt i 1970, 51 år gammel.

Det svenske kulturprogrammet Babels portrett av Marianne Höök.

Hun begynte å skrive om mote da hun ble skilt med to barn. Etterhvert ble hun kalt det blonde pennskaftet,
hun var briljant og vakker og redd.

Moren hennes hengte seg på jernbanehotellet i Kiel. Höök var selvlært, det var en uvanlig bakgrunn i den eliten hun bevegde seg i.

Redd er det Annette Kullenberg som kalte henne. De ble kjent på midten av 60-tallet. Nå kommer Annette Kullenberg straks med boka Jag var självlockig, moderlös, gripande och ett monster av förljugenhet: en biografi om Marianne Höök.

Hun ertet på seg all slags folk, hun hadde feil kjønn, feil klær,
feil klasse, feil alt. Hun drar på reportasjereiser til Afghanistan, India, Japan, Sovjet og skriver om undertrykkelse. Hun flytter spalten til Aftonbladet og blir mer radikal, men hun blir angrepet av alle, fra venstre- og høyresiden og blir kalt gåseleverproletar.

"Marianne Höök var en av 50- och 60talets främsta journalister, påfallande ofta ensam bland männen. Hon kallades för ett giftigt pennskaft och hade socialdemokraternas partibok i handväskan.
För röd för SvD, blev hon den första kvinnliga politiska kolumnisten i Aftonbladet. Hon var ambassadörshustru med socialt patos och först ut med bok om Ingmar Bergman."

"Hvis en kvinne satser på sin dyktighet, blir hun mistenkt for å være ukvinnelig. Satser hun på sin kvinnelighet, blir hun mistenkt for å være udugelig."
Marianne-Höök-sitat.

Annette Kullenbergs blogg

Men Marianne Höök var inte bara en lysande stilist, Annette Kullenberg lyfter fram sidor av Hööks komplicerade personlighet och fördjupar bilden av en henne. Marianne Höök var en sylvass skribent och modeikon, känd för sina dräpande krönikor och sin extravaganta stil, skriver forlaget om boka.

En ren anbefaling

bare i dag.
Og et snapshot fra i går kveld etter premieren på Jungelboka.


Jeg ble begeistret, etter å ha gått dit delvis for å være grei. Jeg likte verdenen fylt med live trommer, tøff og god dansing, god koreografi, et strikk-triks, en Ka-slange i Kill-Bill-gult kostyme som hyptotiserer menneskene med sex: de klarer ikke å motstå, mind you.


Og de overfladiske apene i midten bak Ulrikke Døvigen i gult, de har trøbbel med jålevokalene sine, og i tekst og bevegelser er det mye å le av og massevis av popkulturell referansemat å kose seg med.


Her er den kuleste panteren og bak sitter Baloo med bjørneparykk og lyseblå gymdrakt. Vi satt midt på 3. rad og anbefaler alle andre å gjøre det samme da får man fullt utbytte av alt også blod og gørr, passer for store unger og ungdommer og voksne da.

Marius E. Hauge, Det Norske Teatret har tatt de to nederste bildene.

Äntligen!

Klokka 13 i dag, direkte på SVT2, kunngjør den svenske stramleppa Horace Engdahl hvem som får Nobelprisen i litteratur.
Da kan man glede seg til det lille utropet som kommer fra salen et lite sekund etter at navnet på forfatteren er kunngjort.

Det pleide være Gert Fylking som ropte, sjekk wikipediasiden om ham. Det tar ikke mange setninger før man tenker at han har skrevet den selv, men holdt strengt i faktastil.

"Fylking är känd för att närvara vid offentliggörandet av nobelpristagaren i litteratur, och i samband med det utbrista "Äntligen!". Sedan 2002 är han portad från evenemanget.
Han har dock i radio slutit fred med Horace Engdahl,
men traditionen att ropa "äntligen" har övertagits av andra."

Overgangsvinduet er åpent

Er det meg? Er det kanskje alltid meg som er vrang, som syns halslinningen kjennes trang så fort, som kaster på skuldra sånn at det som sitter fast slipper taket? Kjenner jeg vekta på skuldra altfor raskt?

Sannelig om jeg vet

Hva skjedde med meg i dag? Skulle ikke jeg på teater og i gruppe med det nye feministiske nettverket mitt, gikk jeg ikke heller og løfta noen vekter etter jobb og sitter jeg ikke heller her helt alene og spiser fiskekaker rett fra posen? Og drikker vin rett fra flaska? Jo, det er sånn det er tror jeg, det er det som må ha skjedd.

Og hvorfor skjedde det nå igjen?

Var det selve tanken om at man må møte opp på halvparten ellers kan man ikke være med? Det kan ha vært det, den gamle følelsen av tvang, vi må alle bidra, vi fordeler ansvar, alle må sende e-post og spørre om noen vil holde månedens foredrag og alle må ta i mot gjesten og introdusere og alle må kjøpe vin.

Men jeg vil ikke bli dratt med

Jeg vil ikke bli tellet og oppdratt. Jeg vil ikke at jeg skal vite at jeg kan la være denne gangen men neste gang må noen kjøpe den vinen og noen må sende den e-posten og det er ikke det, jeg sender e-poster hver dag og jeg kjøper mer vin enn jeg burde drikke men ikke denne nøyeregningen, vekk med seg, hei muskler, hei vin i flaska.

Driver menn på sånn nå for tiden?

Er de knipske og sist var det jeg som hadde oppvarmingen på treninga så nå må noen andre ta i et tak med bollebakinga og det er bare meg som sier ja ja hele tiden, jeg er så sliten av å si ja.

Sier menn sånn nå for tiden?

I dag leker jeg mann slik jeg tror mann er i dag. Nå skal jeg drikke og rape og pule og ikke sende noen eposter, jeg skal snakke høyt,
og være påståelig om ting jeg ikke har peiling på. Høyt skal jeg snakke og ikke beskjeden skal jeg være. Vulgær heller endelig.

Southside J. synger Tom W.

Southside Johnny kom nylig med en storbandcoverplate med 12 Tom Waits-sanger på.

24. oktober synger han gjennom disse sangene på et teater ved Times Square i New York.

Jeg skulle likt å høre Temptation, den er på plata og er en av mine favoritter.

Down down down er også på plata, og Walk Away And Start Over Again som Tom Waits synger sammen med Southside Johnny på. (Lenkene er Tom Waits, jeg fant ikke Southside på nettet).

Her er en helt fin artikkel om plata fra lokalavisa Ashbury Park Press, bare overse reklamen.

Jeg ser på bolemannen

Nå trener jeg hele tiden men sikkert ikke så ofte som bolemannen, sikkert ikke. Jeg begynner å tro at bolemannen er noe treningsstudioet har plassert ut slik at jeg skal ha noe underholdende å se på mens jeg trener, som musikken de har.

De er mannens hyperversjon, en manneparodi,
som damene med verdens sværeste pupper.
Jeg ante ikke at det fantes så mange menn i nabolaget mitt med overarmer så tjukke at de står ut fra kroppen og nakker så korte at ansiktet er rødt og lår så langt fra hverandre at de ser ut som de har bæsjet på seg og skal løpe hjem men så kan de ikke løpe.

Jeg får de ikke ut av hodet, jeg får lyst til å bli kjent med dem.
Hvor er de ellers, jeg syns aldri jeg ser sånne menn på gata,
hva jobber de med. Når de har kommet opp på muskelnivå,
hvor mye trener de hver dag for å holde seg der.

Det heter ikke..

..tredemølle nå mer, sa gymlæreren min i dag.
Det har fått et mer positivt navn.
Jeg har glemt hva det er.
Det heter ikke gymlærer lenger heller.

5 mill. facebookprotester

Jeg liker heller ikke den nye facebook-layouten men jeg hadde ikke noen tro på at det skulle hjelpe å protestere. Men kanskje likevel? Nesten 5 millioner som har meldt seg inn i gruppe mot den er temmelig mange. Lay-outen lugger fortsatt i øynene mine,
mens omleggingen av lauouten til twitter skled inn med bare et lite hevet øyenbryn.

Bare en om gangen?

Nei, det er ikke sånn.
Det trenger ikke være synd på bare en om gangen.

Siden A-magasinets artikkel om Sofienbergpark-ambulansesjåfør
Erik Schjenken raser det på med bloggere som nå ser helt anderledes på saken. Det gjør ikke jeg.

Jeg tviler ikke på Erik Schjenkens oppriktighet og han kan godt få min sympati for de vonde dagene han har og har hatt,
men jeg stoler ikke på analysene hans likevel.

I en kronikk fra april skriver Schjenken,

"Jeg har aldri selv sett rasisme eller diskriminering i helsevesenet i Oslo. Jeg har heller ikke sett forskjellsbehandling på grunn av rus eller bakgrunn."

"Vi gjorde en feil i Sofienbergparken den 6. august i fjor. Vi gjorde en feil fordi vi tolket Alis urinering som en viljestyrt, provoserende handling, ikke fordi vi hadde rasistiske eller diskriminerende motiver."

Hvilke faktorer hjalp Schjenken å konkludere med at handlingen var viljesstyrt? Jeg har ikke vært opptatt av i hvilken grad dette var rasisme. Det kan like gjerne være annen dårlig tenking.

Jeg vet at narkomane som blir syke noen ganger behandles uverdig av helsepersonell. Vi vet at sykdommer som rammer kontormenn på 60 er det mest prestisjefylte leger kan arbeide med,
og når Schjenken sier til A-magasinet at han tenkte «Her kommer vi for å hjelpe, og så pisser han på oss! En sånn en vil vi ikke ha i bilen vår» så kjenner jeg meg ikke sikker på at ambulansefolkene ikke ville reagert anderledes om det var en hvit kontormann på 60 med barnebarn rundt som lå på gresset, selv om han tisset på dem.

Schjenken sier at han straks tenkte rus da han kom til parken,
for det er ikke vanlig å bli slått ned midt på dagen. Det er sant.
Hva ville han tenkt om det var hvit kontormann 60 som lå der,
det ville også vært uvanlig men ville han tenkt rus?

"Når folk ser det, tror de at vi kun har tatt et blikk på ham,
og tenkt NEGER, han skal ikke med."

Nei, jeg tenker ikke det. Jeg tenker ikke i så enkle kategorier
og jeg syns det er synd at Schjenken gjør det.
Jeg tror det kan ha hatt en medvirkende årsak at pasienten hadde brun hud eller at Schjenken tenkte rus.

Jeg ønsker meg et profesjonelt helsevesen, der flest mulig er i stand til å se forbi hudfarge og andre egenskaper som plasserer oss sosialt i samfunnet.

Men ingen av oss er helt upåvirket av andres alder, klær, kjønn, hudfarge, sosial status. Det farlige er når vi ikke vil erkjenne dette og diskutere hvordan de faktorene påvirker hver enkelt av oss i jobbene våre og hva vi kan gjøre for å motvirke tendensene.

Oppdatert søndag kveld, jeg syns Hjorten har skrevet det godt i en lang post som jeg anbefaler,

"Feilen skyldtes ikke rasisme, men det blir for enkelt å avfeie den som en ren medisinsk feilvurdering også. Mitt tips vil være at feiltolkningen av situasjonen der Farah urinerer på Schjenkens partner, og på ambulansen, er et utslag av at man har hatt for lite fokus på etisk standard, og på å motvirke dårlige holdninger og ukultur. Således så blir Erik Schjenken en litt tilfeldig og uheldig representant, og ikke minst syndebukk, for sykehusledelsens unnlatelsessynder, selv om han kanskje ikke ser det sånn selv?"

Oppdatert igjen 11.10, beskyttes mot seg selv?
Nei, ikke hvis ikke Seltzer må og det må han ikke syns jeg.

Kreativitet og ... egg?

Jeg har skrevet før om hvordan jeg går i stå på kreativitetskurs.
Jeg ser ut til å forvandle meg til en sur unge som blir dyttet opp på scenen og står og stirrer stumt ned i gulvet,
det er akkurat som det ikke er plass til meg der.

De forteller meg måter. De sier at hver dag skal du lage mat.
Du tar en tomat og ser at den er rød og så kommer du på at du må ha en grønn agurk ved siden av. Nei, tenker surungen i meg,
jeg kommer på at jeg vil ha pizza.

Denne uka har jeg vært mer enn vanlig kreativ ved to anledninger og nå la jeg merke til hva som var bakteppet.
Det var to små forelesninger som hadde med jobben min å gjøre.

Den ene var som å høre på en kokk som snakket om interessante men litt for vanskelige ting. Han sa blanchere og pochere og ting jeg ikke hadde hørt om og så gikk jeg i stedet hjem og tenkte,
hvorfor steker jeg alltid egget, nå vil jeg begynne å koke det og så gjorde jeg det.

I dag snakket kokken om ting jeg kunne fra før. Og likevel,
da jeg gikk hjem fra jobb fikk jeg en strålende idé: la oss omorganisere i kjøleskapet og lage nye rutiner og synergier og slikt. Nå gjelder det bare å få sjefen min sulten på eggerøre også.

Det er ikke meningen å være mystisk egentlig.
Jeg syns bare det er interessant å legge merke til hva det er som får hjernen min til å bevege seg i andre retninger.

Lenker til saken

Det irriterer meg at Dagbladet (denne gangen) skriver nettsaker uten lenker. I dag starter artikkelen om Lisa Marklund som har en agent (Niclas Salomonsen) som er dømt for mishandling av kjæresten sin (Unni Drougge) med en lang referanse til et innlegg i Aftonbladet.

20 forfattere og journalister stiller spørsmålet: Hvordan kunne du? Men fins det en lenke til dette innlegget? Nei. Vel her er lenken.

Når jeg har anledning til å lese originalinnlegget reagerer jeg på lurvetheten i artikkelen til Dagbladets journalist, Gjermund Jappée. Han nevner bare en dom fra 2001, ikke nyere tilfeller av vold.
Det gjør ikke prinsippene i saken anderledes, men det er en påminnelse om at objektivitet i journalistikken kan være en overflate uten substans.

Den siste lenken jeg vil gi dere er til Unni Drougges blogg.
Jeg følger den og ble svært overrasket over det merkelige tankeinnholdet i en post her om dagen:
"kvinnemishandlere skal man ikke innlate seg med
selv om de har sonet dommen sin."

En drøy påstand og den er ikke gjort nøyere rede for, tenker hun at dette prinsippet gjelder bare denne typen forbryter, hva skal de leve av, merkelig at en voksen kvinne som henne argumenterer så dårlig.

Nåja, jeg går ikke lengre inn i saken,
det var lenkene jeg ville gi dere.

Spoing spoing

Jeg er her jeg, men full av arbeide og trening, ikke noe å gjøre med akkurat i øyeblikket. Så farlig er det heller ikke.
La meg bare i farta minne om faren til Åsa Linderborgs sitat
- full av en overmodig livskraft, er det ikke?

"Moskovskayaen var helt fantastisk, man merket ikke at man ble full. Man var ikke bakfull dagen derpå engang.
Sosialismen er faen meg overlegen på mange måter."