fredag, oktober 24, 2008

Charlotte Thiis-Evensen

La meg prøve..

.. å holde fast ved i går kveld en stund. Jeg var på Kunstnernes Hus på åpningen av Charlotte Thiis-Evensens utstilling. Her er et piano. Det er det pianoet Charlotte Thiis-Evensen spilte på i 7 år da hun bodde hjemme hos foreldrene i Brevik.



Snart skal..

.. kjæresten hennes som er komponist spille et stykke han har lagd som bare passer på akkurat dette pianoet som er ustemt på akkurat denne måten.

Men først hører jeg..

.. kunstneren snakke med den syke faren sin på telefon.
Han vet at han skal dø snart. Først ser jeg bildene han tok med mobilkameraet uten å vite det mens han egentlig prøvde å komme i kontakt med Charlottes mor, sin kone.

Og først ser jeg..

.. onkel arkitekt Thomas Thiis-Evensen snakke om fasadene våre, hvordan han kan vite noe om innsiden ved å se på utsiden av et hus, slottet som ligger og kneiser på haugen med balkongen der kongen skal komme ut og være over oss, stortinget som er åpen mot oss med fløyene sine, kom hit sier stortinget.

Jeg tenker..

.. ondskapsfullt på de som ikke syns de sier noe med fasaden sin,
jeg tok bare noe som var i skapet sier de, jeg kjøpte det bare på Adelsten, jeg prøver ikke å se sexy ut med utringingen min det er bare en jumper jeg har. Jeg tar med onkel Thomas på partiet mitt
og dømmer dem som tankeløse og ubevisste om sex.

Det er nok ikke det som er meningen med kunst tror jeg, at jeg skal bli slem og jeg kan ikke skylde på kunstneren heller.

Dagsavisen om farens mobilbilder og tantens hår


Klokka var 20 i går og Charlotte Thiis-Evensen venter på at Eivind Buene skal gå frem til pianoet. Hun står der og vet at menneskene vet at det er hun som er hun og at vi ser på henne.


Likevel er det øyeblikk rett ved siden av de mest selvbevisste øyeblikkene våre der vi er til stede på andre måter.


Han går for å spille. Det var en fin og trist melodi syns jeg.
Dagbladet om pianoet og bildene på det


Jeg øver meg med det nye kameraet mitt. Det er jeg som har gjort fargene på bildet så katastrofale og det var ikke med vilje.

Det er tanten, se på den tørre fine huden.
Hun er hos frisøren og kjemper med seg selv, skal hun klippe det håret som hun aldri har klippet før? Hun har lyst men er redd.

Jeg ble sur på frisøren som ikke sa: Det er bare håret, det vokser ut igjen. Han burde hjelpe folk å la seg forandre, vi kan forandre oss tilbake til det vi var etterpå igjen hvis det ble for mye.

10 Kommentarer:

Anonymous Bharfot sa ...

Jeg likte ikke den utstillingen. Jeg synes at hvis man skal bruke seg selv og familien, da skal man blottstille mer av seg selv enn hun gjorde. Hvis man ikke våger å vise fram seg selv, men bare andre, da blir den typen kunst kikkete på en kjedelig måte. Når hun snakket med faren i telefonen, og hadde helt tonløs stemme, og sa: jaja, det er trist du er syk, pappa, da virket det som hun ikke var i samtalen i det hele tatt, men bare ville ha det unnagjort. Sånn var det kanskje også, men jeg synes ikke det holder som kunst, hun viser bare andres smertepunkter, ikke egne. Hvis hun har noen skjuler hun dem for godt.

Noen kunstfolk jeg snakket med sa det var fordi hun ikke «skilte mellom journalistikk og kunst». Det syntes jeg først var en billig kritikk, fordi alle vet hun er journalist og da var det klart de ville komme med akkurat den kritikken. Men jeg tror de mente det samme, at det var for mye nøytralitet. Kunst kan jo være tilstrebet nøytral, som en slags forskning, men dette var ikke slik heller, ingen forskning, bare tilfeldig sammenrasket materiale.

24 oktober, 2008 12:37  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg likte utstillingen.

Jeg syns ikke det er en regel at hvis man utleverer andre må man utlevere seg selv nødvendigvis. Og jeg syns ikke hun utleverer andre i noen voldsom grad heller (som jeg hørte noen i publikum reagere på).

Jeg syns ikke kunstneren trenger å vise frem sine følelser så lenge jeg får følelser selv, og det fikk jeg. Jeg likte særlig godt farens forsøk på å oppnå kontakt. Og pianospillet.

Den telefonsamtalen du nevner opplevde jeg anderledes. Jeg opplevde ubehaget i at de to er i hver sin ende av virkeligheten, den ene døende på sykehus, den andre antakelig på jobb og tid og sted er ikke der egentlig for en annen samtale enn den litt overfladiske hei hvordan går det, man ringer for å vise at man bryr seg og er her, men så trenger alvoret seg på og så passer det ikke.

Jeg syns "tilfeldig sammenrasket materiale" er en hard dom, jeg ser ikke begrunnelsen for den.

24 oktober, 2008 13:14  
Anonymous Bharfot sa ...

Nei det var kanskje litt klønete sagt. Men jeg mener at hvis hun samlet etter et system, så var det ikke synlig for meg. Annet enn evt at materialet skulle være litt pinlig for den enkelte. Jeg savnet noe som kunne si hva hun undersøkte. Seg selv? Identitet? Forholdet mellom familiemedlemmene? Eller bare hver enkelts historie, som en journalist?

Så syntes jeg også at det var gammelt nytt, familiebilder over et piano, hvor mange ganger har jeg ikke sett slikt i tilsvarende installasjoner. Første gangen var det kanskje tankevekkende, men nå får jeg bare samme følelsen som ved å komme inn i hjemmet til en ukjent som ikke interesserer meg spesielt, jeg vil gjespe og si de nødvendige høflighetsfrasene og låne toalettet og gå igjen.

Det nye var evt den hvite kuben, at hun ikke hadde stålamper og annet hjemmekoselig med. Det syntes jeg i og for seg var bra, så ble det mer en lydinstallasjon. Og rommene med de kuttede veggene var effektfulle, men der hadde jo arkitekten fått frie tøyler, det var ikke hennes idé såvidt jeg forsto.

24 oktober, 2008 13:35  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg syns det dreide seg mye om fasade og kontaktløshet, jeg syns. Jeg syns.

24 oktober, 2008 15:35  
OpenID livetleker sa ...

Jeg leste om dette i Dagbladet, og det interesserte meg. Er det en performance som er over, - eller kan jeg også se den?

24 oktober, 2008 20:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er en utstilling som akkurat åpnet i Kunstnernes Hus, sjekk lenken over. Dvs. bortsett fra pianospillet, men resten står i noen uker.

25 oktober, 2008 02:14  
Anonymous tb sa ...

Av og til tror jeg at jeg er litt kunst-reaksjonær? Eller kanskje bare litt trøtt. Litt trøtt av alle ordene som visst er nødvendige, som et teppe rundt objektet, rundt kunsten, alle ordene som er en del av kunsten, den viktigste delen? Av og til får jeg sånn trang til å se på et enkelt lite bilde, et av Jackson Pollock eller Knut Rose eller Francis Bacon, eller et av bildene eller en av formene til Eva Hesse, helt uten alle ordene, noe konkret, å se og ta og føle på. Et gammeldags bilde på en vegg. Som jeg kan oppleve. Ukomplisert? Konkret? Jeg vet at det er konservativt og ganske reaksjonært å bli sliten av sånn performanckunst, av kunstnere som forklarer og konseptualiserer og setter ting inn i en diskurs og blander former og uttrykk og selv er en del av kunstverket og slik. Men egentlig er jeg bare litt ordtrøtt, mer enn ekte reakjonær? Blir glad når en kunstner kaller sitt verk "Uten tittel", og selv det bli nesten for mange ord av og til...

Og som vanlig var dette en kommentar litt på siden, om meg sjøl mer enn om den opprinnelige posten? Men utidig ment var den ikke..

27 oktober, 2008 10:44  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ordtrøtt du tb?
Det kan vel ikke være mulig..

Jeg liker ikke uten tittel, jeg blir glad av å bli pekt i en retning.

Men altså, du skriver,

"..av sånn performanckunst, av kunstnere som forklarer og konseptualiserer og setter ting inn i en diskurs og blander former og uttrykk og selv er en del av kunstverket og slik."

Jeg syns da ikke de gjør det mer enn Jackson Pollock, hvem er mer del av kunstverket sitt enn ham med denne slengingen av maling på lerret?

Kan det ikke være at de du nevner er like mye en del av en diskurs men det er en diskurs du er mer familær med selv?

For meg blir Thiis-Evensens videoer bare et annet språk enn maling, jeg blir ikke sliten av ordene, de var lette å ta til seg i hjernen min.

27 oktober, 2008 11:21  
Anonymous tb sa ...

All kunst er sjølsagt en del av det, del av en diskurs, alle kunstnere er en del av kunstverket, og de jeg nevnte er det jo like mye som alle andre, og det er kunstens ulykke? Nei, jeg mener jo ikke det heller... Vet ikke helt hva jeg mener? Noe om ånden og hånden, og om en lengsel etter noe ekte, noe som bare ER? Som med klær og interiør, som jeg har vært inne på før, tror jeg, en lengsel etter noe som bare er, uten å bety noe? En skjorte som jeg liker å ha på fordi den er behagelig, men som ikke uttrykker noe om hvem jeg ønsker å være. Befri meg fra all meningen, litt, av og til?

27 oktober, 2008 12:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

Å nei du, meningen slipper du ikke unna.. men kanskje du kan hvile hodet litt hos Lars Lerin?

27 oktober, 2008 13:27  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start