ANTONY AND THE JOHNSONS

Antony er en person med rotete kjønn og med en stemme man kan føle man burde unnskylde seg for å like, men ikke gjør det.

Laurie Anderson sammenlikner stemmen hans med hvordan det er å høre Elvis synge for første gang,

- Two words and he has broken your heart.

Til og med på en øde øy

ANTONY AND THE JOHNSONS KOMMER TIL ROCKEFELLER
13. NOVEMBER, konserten er utsolgt. Han har ny plate ute "I am a bird now", en plate Dagsavisen ga en sekser og anbefalte som en av årets sterkeste. Turnélista til Antony and the Johnsons

The Rolling Stones likte også "I am a Bird now".



Det er noe ved ham, det er overraskende å se en transseksuell som ikke ser ut som en klisje, han har en ekstrem tilstedeværelse på scenen, en rar blanding av å virke sjenert og tilbaketrukket, men også ha absolutt kontroll.

ANTONY ER ELSKET av New Yorks queer-miljø, ble valgt ut av Patti Smith til
festivalen hennes London i sommer og han synger på Lou Reeds "Candy Says".

CANDY SAYS er en hyllest til Candy Darling, en sang fra Lou Reeds tid i Velvet Underground. Andy Warhol tok et bilde av Candy "on her death bed", dette bildet er brukt på forsida til den nye plata til Antony and the Johnsons "I am a Bird now".

Wiki på Candy Darling

Noen bilder fra da Antony og Lou Reed fremførte Candys Says i New York 13. oktober 2005

FØRSTE GANG JEG HØRTE ANTONY var i Oslo Konserthus 11. mai 2003. Det var Lou Reeds Raven-turne, og Antony sang Candy Says som ekstranummer.

Jeg likte ikke Lou Reeds konsert så veldig, men Antony slo meg i bakken. Jeg var muligens en ukyndig konsument, men jeg fant ikke mer ut av Antony i butikk eller på nett enn at jeg kjøpte Raven-plata til Lou Reed og hørte Antonys versjon av Perfect Day på repeat. Så glemte jeg hele fyren.

Lou Reed intervjuer Antony i Index Magazine i 2003

MEN SÅ VAR JEG PÅ PATTI SMITHS MELTDOWN I LONDON I SOMMER.

Meltdown er en festival der en artist, i år Patti Smith, får invitere inspirasjonskilder og sette sammen musikere til konserter i to uker, hun var kurator, hun hadde sin egen festival.

En av konsertene var en hyllest til Bertolt Brecht. Og plutselig sto Antony på scenen og sang Surabaya Jonny, og etterpå Ballad of Immoral Earnings sammen med Martha Wainwright.














Antony synger Brecht på scenen i London.

DET VISTE SEG AT JEG HADDE OVERSETT HAM I PROGRAMMET

Og neste dag gikk jeg på konserten i Elizabeth Hall.

Jeg er ikke en person som gjerne synger med, og jeg følte alltid ulyst når noen ropte slagord i demonstrasjoner, men etter at Antony brukte et minutt på å uttrykke hva han tenkte på,

at han ville at vi skulle humme med på sangen, som om vi hadde en ... fisk? på stemmebåndet, så var det eneste jeg tenkte,

- Ja Antony, alt du ber om.

Og jeg, og resten av publikum, hummet en tone under hele sangen, og vi holdt tonen lenge etter at sangen var ferdig. Hver gang jeg trakk pusten for å fortsette tenkte jeg, nå slutter det nok, men det varte i 40 sekunder tenker jeg. Og det er lenge for et publikum å samhandle uten nøyere regi.



Og ja, etter en e-post til Antony and the Johnsons side fikk jeg lov til å bruke bildene her, satser på at han som tok bildet fra Meltdown i London gir meg lov i morra...

SISTE:
Antony and the Johnsons var på Letterman Show 18. oktober 2005, har det gått i Norge? Klarte ikke å finne det ut.

Han er med i Laurie Andersons siste film Hidden Inside Mountains som kom ut 21. september 2005.

ET PAR LENKER TIL:
Et snakkeforum på Antonys side

En fanside om Antony and the Johnsons

Og Bjørn i Oslo med en begeistret anmeldelse i bloggen sin

Antony skriver om Peter Hujar

I går åpnet en retrospektiv utstilling av Peter Hujar i ICA i London. Den varer til 27. januar. Se for deg et skittent nedre Manhatten med transer i svart-hvitt, bare som en overskrift, bare for at du skal skjønne sånn omtrent hvor vi er.

Til høyre her er et selvportrett av Peter Hujar.
På sidene til Institute of Contemporary Arts skriver de,

This is the first UK retrospective for Peter Hujar, one of the most important American photographers of the 70s and early 80s, whose work shows the life of New York at a time when the city was financially impoverished but artistically rich.

Hujar, who died in 1987, is most associated with his black-and-white portraits of the city's avant-garde stars.

Hujar's studio portraits reflect his background in fashion photography.
He first made a name for himself with his male nudes and portraits from the gay scene, and this exhibition contains a number of portraits of transvestite performers such as Divine and Candy Darling.

Wiki på Candy Darling
Norsk wiki på Divine
I skrivende stund en kort wiki på Peter Hujar

Dette fotografiet som Peter Hujar tok av Candy Darling var på Antony and the Johnsons cover til I`m a bird now.

The exhibition also includes photographs of New York itself, including haunting images of the abandoned streets of Downtown Manhattan at night.
Hujar's work received little recognition during his lifetime, but was an important influence on Nan Goldin and Robert Mapplethorpe, among others.

Jeg har skrevet dette om Robert Mapplethorpe og Patti Smith

På Nan Goldins wiki står det i skrivende stund bl.a dette,

"Goldin hadde en omflakkende barndom, og bodde hos flere forskjellige fosterfamilier. Hun ble introdusert til fotografi da hun var 15 år av en lærer på en skole i Boston. De første fotografiene hun viste frem var fra det homoseksuelle og transvestittmiljøet i Boston. Etter eksamen flyttet hun til New York City, hvor hun først begynte å fotografere undergrunns-musikkmiljøer i storbyen. Etterhvert ble hun en del av et narkotikamiljø som utviklet seg i nabolaget Bowery på Manhattan."

En av mine helter, Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons har skrevet i The Guardian om Peter Hujar. Det var jo dette jeg egentlig hadde tenkt å skrive om. Sånn kan det gå, det ene ordet tar det andre, den ene lenken osv. Her skriver i alle fall Antony Hegarty.

In the 1970s and 80s, Peter Hujar photographed New York and its underground elite.

In one of his most iconic portraits,
and the one I was lucky enough to procure as the cover for my last [Antony And The Johnsons] album, I Am A Bird Now, Candy Darling lies in her hospital bed, dying of leukaemia, her dark eyes gazing hypnotically at the camera from underneath white sheets. She looks transcendental in her beauty, suspended between male and female, light and shadow, life and death. When I visited the executor of Hujar's estate, I was shown images he had taken at Darling's funeral. The Warhol superstar was laid out in an open casket, her body waxen and besieged with flowers. Hujar obsessively circled this theme of death and the passage of time - in his picture of a cat's corpse as it curled into death, decomposing on the dark grey gravel; in the silhouette of a thin, neglected dog as it sat chained up in a kennel; even in a solitary bush as it grew, thick with fresh leaves, imbued with an elusive radiance.

Hujar was respected by his peers and revered by those who took inspiration from him (Nan Goldin among them). In the art world he was marginalised, known for being volatile and at times uncooperative. He lived without assets, sometimes without enough money to eat. He died in 1987. His lover, David Wojnarowicz, took photographs of his body as it lay on the hospital cot: Hujar's face, frozen in a stark and rapturous expression; his foot; his hand; his body lay there bathed in the neon light of the hospital corridor.


Her er Susan Sontag, fra utstillingen i London.
Jeg har skrevet om henne, bl.a her.

Hva mer?

Antony lager musikkvideo med Bjørk for tiden, til Dull Flame of Desire.

Lyden av den


Antony selv lager ny plate som kommer til våren,
den heter The Crying Light.


Her er Antony i desembernummeret av Harp Magazine.
I skrivende øyeblikk er ikke desembernummeret lagt ut på nett ennå ser det ut til, men det må da komme hvert øyeblikk.

Antony til Oslo igjen

Ble overrasket over å se Antony Hegarty i Lydverket i går, og enda mer overrasket over at han skal spille live i Først og Sist nå fredag.

Vi får komme

Lydverket har konkurranse, og den som kan svare "You are my sister" på spørsmålet om hva Antony sang sammen med Boy George, og sender svaret til lydverketkonkurranse@nrk.no kan vinne plass i salen (eller signert cd).

Antony and the Johnsons

Hos Lydverket kan du se programmet, det var en spesial fra New York, og det handlet mest om Rufus Wainwright og Antony.

Antony-artikkelen min fra før jul, med gode lenker syns jeg.

Ellers leste jeg nå at det er en foto-serie med Antony i siste nummer av bladet i-D, skal ut og sjekke.

Finner jeg noe fint oppdaterer jeg denne de nærmeste dagene, den som er interessert kan følge med her, så blir det ikke så mye pingemas.

Og jeg fant dette bildet som jeg scannet inn, det var fine fotografier, februarnummeret av i-D, gikk dessverre ikke å lenke til artikkelen.

Lotten så Først og Sist og koste seg med Antony

Antony på operataket

Jeg liker fyren,

som en venn sa: Han virker grei.
Han virker som en det ikke ville vært vanskelig å snakke med. Og så er det mimikken og tilstedeværelsen. Men alt det har jeg skrevet om før. Det fins mye Antony-stoff (med fine bilder og lenker) i bloggen, søk i det hvite feltet oppe til venstre.

Så dette i all hast om gårsdagens konsert. Jeg liker fortsatt Antony, jeg tåler til og med besjelingen av stein.
Siden Antony selv er delt på det.

Jeg savner en del av de eldre melodiøse sangene hans, mange av melodiene interesserer meg ikke, så jeg står igjen med stemme og Antony selv. Og aldri aldri holde konsert uten å spille Candy Says.
Og hva var det med bare ett ekstranummer?

Twittersøk på Anthony operataket og Antony operataket


Jeg satt i en gjeng helt foran. Der satt også min venn Arne som tok dette bildet og som også fotograferte dagen før da de rigget opp den store lekteren.

Det var fint med operataket som konsertsted. Selv om, selv fra mitt perfekte sittested var det langt frem til scenen og jeg tenkte på de stakkarne som satt adskillig lengre bak. Kollega rapporterte om irriterende lav lyd der bak, det var umulig å høre hva Antony sa.

Hva mer? To ølbarer er lite for 8.000 mennesker, det med do fungerte fint, hvertfall for kvinner som fikk gå inne i operaen.
Og hvertfall for de som hadde vært i operaen før og visste at det store toalettet ligger lengst vekk og at det ikke lønte seg å stå i kø til det ene handikappdoet.

Er det mer?
Ja, det er helt sikkert mer.
Det er alltid mer.


Edit: Nå har Arne postet sin egen post om konserten,
med flere bilder.

Antony synger nok nå

I min skrivende stund, mener jeg. I Håkons hall på Lillehammer.


Morgenbladet hadde en lang og interessant artikkel om ham i dag, blant annet om hvordan det er å falle utenfor kjønnsstereotypiene på Jamaica og i Tyrkia. Her er den.

Antony er androgyn, og viser det frem ved sminke og hår, tekster, bevegelser, måten å synge på, men mindre nå enn før.
Han skriver mindre om seg selv også sier han intervjuet.

- Mange har sagt til meg at jeg stenger mennesker ute ved å bruke sminke som et forsvar, et nivå av tilgjorthet som hindrer dem i å se meg.

Men hvis jeg bruker sminke, er det nettopp for å vise mer tydelig sannheten om min ånd.

Ved å bruke sminke og kle meg ut, åpenbarer jeg mer enn jeg tilslører.


– Når man opptrer, finnes det en struktur. Det er aldri som et fotografi av en naturlig verden. For meg er Bruce Springsteen
og David Bowie både autentiske og kunstferdige:

At Bruce Springsteen bruker et par møkkete bukser for å se ut som en jordnær og vanlig mann, er like bevisst som når David Bowie maler ansiktet i sju forskjellige farger for å si noe om sjelen sin. Begge gester er like oppriktige.

Noen av de fremste kunstnerne jeg kjenner maler kroppene sine blå for å si noe om hvordan de føler seg. Å si at det ikke er autentisk,
er humbug. De mest eventyrlystne, grenseutforskende kunstnere kan være utrolig oppriktige.

Jeg har skrevet litt forskjellig om Antony

Her er en bitteliten sak med turnelisten hans og to fine sanger

En lang sak jeg skrev om Antony

Og om da han var i Oslo nå sist

Ellers er jeg ubeskjeden nok til å minne om funksjonen blogger har oppe i venstre hjørne, skriv inn f.eks Antony, og få opp alle saker der jeg har skrevet om ham.

Akkurat nå 36

Jeg har fått en ny rutine. Jeg går og tar øvelsene mine i treningsstudio og så går jeg hjem og villsøker på youtube og finner sanger som jeg bruker når jeg strekker etterpå. God rutine, dels får den meg til å strekke lengre: hold den strekken ut sangen-type-regel og dels finner jeg nye sanger.



I dag fant jeg en ny versjon av Antony som synger Candy Says.
Han og Lou Reed synger om transen Candy Darling som døde i en seng i New York og ble blant andre ting platecover til en av Antony and the Johnsons plater.


Jeg har skrevet mange poster om Antony, hvis du søker i venstre felt øverst på bloggen finner du alle, første gang jeg hørte den sangen, historien om Candy Darling, slike ting.

I kveld vil jeg bare vise deg den nye versjonen av Candy som jeg fant, se på fjeset til Antony. Og se på fjeset til Lou Reed helt til slutt der og du ser en tilsynelatende sint og lukket mann mykne.

Antony Hegarty og Lou Reed synger Candy Says

Det andre jeg fant i kveld var Piss Factory med Patti Smith, endelig.
Men så ble jeg litt skuffet likevel. Det er min absolutte favoritt Patti Smith-sang, rytmen, måten hun snakker/synger på, det er den beste. Litt skuffet likevel fordi dette er den unge Patti Smith, jeg skulle like henne snakke/synge/spytte frem ordene i den alderen hun er nå, litt som hun gjør i Horses her, men det er også lenge siden.

Noen dansetrinn tvang seg frem i smug i rommet her jeg er likevel. Patti Smith fines det også plenty av på denne bloggen hvis du søker oppe til venstre.

Akkurat nå, nå løper jeg ut i verden igjen.
To stive Jägermeister og ut i verden.
To be continued.

Antony og Kazuo Ohno

Faen, jeg liker dette stedet! Southbank Centre. Idet jeg kommer ut av konsertsalen, se for deg foajéen i Konserthuset i Oslo, så eksploderer folk av smil og hyl og andre lyder. For Bolt vinner 100-meteren og i konserthuset er det samlet folk foran storskjerm og de drikker øl og gliser. Se for deg det i foajéen på Konserthuset.

Det er to store bygg her, med flere saler og flere barer og spisesteder og steder å gjemme seg bort. Folk finner en stikkontakt og jobber på pc-en. Det er bare å ta nett, nettet er fritt og uten et jævla passord eller registrering, ring til Southbank Centre dere bekymrede andre.

I alle fall, Antony. Jeg var på Antony-konsert i kveld. Satt i kø for billettkjøp fra den som har for mange. God ordning, de setter ut stoler, så kan man sitte i en kø-rad, orden. Jeg fikk billett.

Konserten var delvis en prøvelse. Før man hørte en tone fra Antony var det 20 minutter med nothing nesten, med film av en måne og noen skyer projisert på sceneteppet, laangsomt sigende måne ute av fokus, laangsomme skyer, alt i svart hvitt. Jeg har ingen tålmodighet med slikt.

Innimellom kom en danser inn kledd som en pønka fugl med no tyll og platåsko og hun gjorde laangsomme eurytmiske bevegelser til ut-i-verdensrommet-musikk. Den type musikk som man spiller når man vil ha publikum til å tømme tankene forestiller jeg meg, til å ikke tenke på noe, til å meditere. Den type musikk man spiller på tv-serier når man skal ut i rommet, pling, senere plong. Sånn musikk som massasjestedet jeg går på irriterer meg med å spille. Nei, jeg slapper ikke av, jeg tømmer ikke hjernen, jeg tenker på verdensrommet og tv, jeg tror dere er wakka-bakko-freaker som tror på hva man nå måtte finne på å fortelle dere.

Så der satt jeg og lurte på når faen konserten skulle begynne, som jeg banner i kveld. Den begynte og den var langsom. Jeg kunne ønsket meg mer tempovariasjon og ulikt trøkk, nå var vi bare i det vare. Men det var ikke jeg som bestemte åpenbart.

Det som var fint var film om danseren Kazuo Ohno, som konserten var en hyllest til. Fine bilder i filmen, fortsatt wakko-bakko-freake-musikk, pling, og så senere plong.

Men bildene, og dansen! til Kazuo Ohno

Jeg kjente ikke til ham. Han var en guru i butoh-dansing i Japan, en danseform jeg ikke kjenner til. Sønnen Yoshito Ohno danset på scenen mens Antony sang, det var fint også.

Men bildene av Kazuo Ohno! Jeg likte dem. En mager, utgammel mann, som danset. Han minnet meg om Cunningha da han danset på sine gamle dager, så lenge noe kan beveges kan man bevege det. Men Kazuo Ohno beveget seg mer på siden av det man pleier, Kazuo Ohno lå på bakken, Kazuo Ohno drakk av en grisespene i filmen, han var sminket og kledd, en mager skranglete fugl, et utskudd, blant andre utkledde utskudd. De filmbitene gjorde inntrykk.

Ohno once said of his work: "The best thing someone can say to me is that while watching my performance they began to cry. It is not important to understand what I am doing; perhaps it is better if they don't understand, but just respond to the dance.

In 2001, though Kazuo Ohno lost his ability to walk, Ohno continued performing and developed ways to express himself through dance solely by moving his hands. In recent years, Ohno had been under nurse's care at home, but he continued his stage appearances, particularly in the butoh works of his son Yoshito Ohno. In January 2007, he made his final public appearance in Yoshito's Hyakkaryoran at a gala celebrating his 100th birthday. He died of respiratory failure on June 1, 2010, at 4:38 pm (JST), in Japan at the Yokohama Sen-in Hoken Hospital in Yokohama City, at the age of 103.

Det er den informasjonen vi skal ta til oss i dag om Kazuo Ohno, du kan lese litt mer her.

Antony til Oslo i september

5. september spiller Antony and the Johnsons i Oslo Konserthus.

Billettene legges ut på billettservice 20. mai.

Flere sommerferiemuligheter her..

På turnélista står bl.a Athen, København, Skottland.

Jeg så Antony i London
Dette er en post jeg er fornøyd med,
mange fine bilder og gode lenker.

Annet Antony-nytt

Antony har spilt inn en duett med Bryan Ferry, den kommer på en plate med sjømannssanger senere i år.

Han har produsert og sunget på plata SONGS FROM THE COAL MINE CANARY av Little Annie.

Han er med i en film om Leonard Cohen, USA-premiere 21. juni

Antony and the Johnsons i Oslo

Antony Hegarty og bandet hans The Johnsons, har tilbrakt deler av dagen på Gardermoen, i forsøk på å lokalisere baggasjen,
med alle instrumentene.



På bildet over her er to av medlemmene i The Johnsons,
hun i midten spilte cello.

BA på shitlist

Det gikk ikke, og British Airways er nå på Antonys shitlist, og bandet stilte opp i Oslo Konserthus med leide instrumenter.

Han har en dempet stil

Antonys kritikk ble formidlet på det milde viset hans, men vi skjønte hva han mente. Man kan ikke se for seg Antony arrogant.

Han utstråler ydmykhet og mildhet, samtidig, hvis jeg hadde vært servitøren hans hadde jeg anstrengt meg til det ytterste. Han har kraft kan vi si.

Litt som Odd Børretsen, han får nok biffen stekt slik som han vil han også.

For et elskelig vesen, sa Isis, en i følget av familie og venner.

For han er så søt, det stakkars mennesket

Han beveger seg som en blind mann, han rugger kroppen og rykker med hodet og smiler med smilehullene sine

Oslokonserten var en av svært få nå for tiden, og han sa at han nærmest følte seg som en blomst som blomstret out of season, såpass sjeldent var det.

Her er et bilde fra en annen konsert, i kveld hadde han litt kortere hår, og han satt ved pianoet hele kvelden.

Jeg skulle ta bilde, men mystiske feil skjedde med kameraet, samtidig som en mann gikk dempet på første rad og sa noe jeg som satt på 4. rad ikke oppfattet.

Antakelig var det at man ikke skulle ta bilder, i alle fall var det ikke ett mobilkamera eller blitz å se, lydig publikum må jeg si.

Publikum var ikke bare lydig, de var veldig begeistrede.

Men jeg har en høne å plukke med dem, som med de fleste publikumer.

Når man hører en sang komme, og blir veldig glad for det, så er det hyggelig å gi uttrykk for at man er glad for å høre den sangen, men er det lurt å klappe så lenge egentlig, så lenge inn i sangen?


Nei det syns jeg ikke.
Men så er jeg ikke så ydmyk som jeg kunne vært heller.

Men publikum gjorde i alle fall Antony glad, og han kom ut en tredje gang, etter at lyset var slått på, og tok en ekstra sang, fra den tiden han var 20 og ny i New Yorks klubbmiljø.

Dette er en Antonypost jeg er svært fornøyd med, mange fine lenker.

Idet vi gikk ut fra konserthuset i kveld og kom forbi Antonys selgebod så jeg at han har platene sine i vinyl også.

Jeg var borte og kikket og husket hvor deilig det var med LP-plater, ikke lyden, men det å holde dem i hånda, og se på bildet, fordi de er så store. Sånn som denne plata, den er fin i svært format.

Intervju med Antony på Lydverket onsdag

I Lydverket i morgen blir det bl.a et intervju med Antony.

SISTE: For et sammentreff, Antony and the Johnsons er i Letterman i kveld, eller kanskje det er reprise fra for et par måneder siden. Flaks for meg i alle fall.
23.55 på Nrk2, 14. des.

Jeg skrev om Antony and the Johnsons da de var i Oslo

Trailer for programmet, som også inneholder Ane Brun, Amulet-Torgny og Fugees

Lydverket går på NRK 1 23.15 onsdag og å NRK 2 søndag 19.25.

Antony med konsertfilm fra 2006

Jeg hadde glemt hvordan Antony så ut i 2006. Han var nydelig. Og i videoklippet under husker jeg mimikken hans også, litt sjenert, oppriktig, fint fjes, fin mimikk.

Dokumentarfilmen TURNING handler om Antony, og ble spilt inn på turnéen i 2006, da spilte han i Konserthuset i Oslo. Filmen kom på kino for to år siden, for den som var heldig å bo i New York og rundt der. Vi andre kan glede oss til dvd-en kommer 10. november. I videosnutten ser du også Joey Gabriel som snakker om ønsket om å ikke bli dømt.

Kurator for Meltown 2012: Antony!

Meltdown er en flott festival i London, der en musiker får sette opp program med konserter, debatter, forestillinger. I år er det Antony som skal være kurator for festivalen som foregår på Southbank-senteret rett ved nerbredden til Themsen mellom 1 - 12 August 2012. Ulempen, eller fordelen, spørs hvordan man ser det, er at det er OL i London i samme periode. Det er nok lurt å finne seg et sted å bo raskt.

Jeg var på Meltdown for noen år siden da Patti Smith var kurator. Jeg likte det veldig godt, ikke bare var det gode enkeltkonserter (Patti Smith som spilte gjennom Horses f.eks) men hun satte opp tematiske konserter med forskjellige musikere og skuespillere.

Nick Cave, Laurie Anderson og David Bowie er blant de som har hatt Meltdown før.

Antony har samarbeidet med Björk, Yoko Ono, Devendra Banhart, Rufus Wainwright, Laurie Anderson, CocoRosie, Lou Reed, Robert Wilson - kan nok være at noen av disse dukker opp.

Eia!

Hvis jeg fortsatt var i New York. Men det er jeg ikke.

Da ville jeg vært i St.Anns Warehouse i Brooklyn i går på dagen 5 år etter at USA gikk inn i Irak. Laurie Anderson, Antony og Lou Reed hadde sittet i Andersons living room og lagd anti-krig-konsert.


Reed, Anderson, Antony and Moby opened the show with a broken version of “The Star Spangled Banner.”
Norah Jones performed slinky versions of her “My Dear Country” and Randy Newman’s “I Think It’s Going To Rain Today.”

Only an Expert

The perennially chilly Laurie Anderson pulled out the snarky electrofunk of her recent “Only An Expert,” vivisecting corporations and Oprah and weapons of mass destruction and global warming in that arch, scientific, matter-of-fact Laurie Anderson way.


A dressed-down Moby delivered a somber, fragile version of “Slipping Away,” dedicating it to a soldier who killed himself. Even more gentle-handed, Damien Rice worked the audience into a silent froth, playing “Cannonball” with just his God-given volume. When the tension was broken, he got the most riotous applause of the evening.


Reed closed the night with his unflinching “Christmas In February,” an unforgiving look at homeless Vietnam vets, which was followed by a perfunctory jam with Laurie, Moby, Antony and eventually everyone else.



Mer om konserten i Rolling Stone

Bildene i denne posten er fra bloggeren Brooklyn Vegan. Her finner du også fler bilder.

Antony kommer til Oslo

Antony fra ..and the Johnsons. Han skal ikke ha konsert dessverre, men han skal gjøre promo for den nye plata. Jeg har spurt om jeg kan få ti minutter med ham til denne bloggen. Vel, hvis man ikke spør får man i alle fall ikke noe.

Dette har jeg skrevet om Antony and the Johnsons før, scroll.
Hva kan vi høre på mens vi tenker på dette? You are my sister,
og se på videoen, jeg hadde ikke sett den før.

Came So Far for Beauty

4. og 5.oktober dro jeg fra Oslo til Dublin på Came So Far for Beauty.
Dette var tribute-konserter for Leonard Cohen.

Nick Cave, Lou Reed, Antony, Beth Orton, Laurie Anderson,
Mary Margaret O`Hara, Jarvis Cocker, Gavin Friday, Julie Christensen var med.

Det var et svært orkester bak artistene

De hadde alt hva man kan ønske seg av strykerekke og blåserekke, og en sag med.

Mary Margaret O`Hara

Jeg visste jeg kom til å like henne, men nå er jeg forelsket.

Hun sang, brølte, hakket, skrek, freste frem den tøffeste versjonen av Halleluja jeg har hørt.

En Dublin-blogger som likte henne best

En annen Dublin-blogger som likte henne

Hun hadde også en fin sekvens der hun bare sang ordene "Look at me Leonard", en liten bit fra Because of.

Og i programmet står det at hun har vart med på turnèen til Black Rider, nok en grunn til å knus-elske henne.

Black Rider er et teaterstykke av Burroughs/Wilson/Waits som jeg så på Det Norske Teatret, og elsket best av alle norske oppsetninger jeg har sett.

Jeg må kjøpe noe musikk av henne, og Gavin Friday, som også var et nytt og tøfft bekjentskap. I programmet står det at han bl.a har sunget sanger av Brecht og Weill med en `healthy punk ethos`
høres ut som min mann.

De andre favoritt-bitene

En av de sekvensene jeg likte best var det Antony og Laurie Anderson gjorde sammen.

Først sang den androgyne Antony "the Guests" med englestemmen sin,
så kom Laurie Anderson med vocoder-mannsstemmen sin og fremførte Dear Heather.


"Dear Heather
Please walk by me again
With a drink in your hand
And your legs all white
From the winter"

Det er et triks hun liker, å sette en dings på mikrofonen slik at alt hun sier inn den kommer hun i en stemme av en mann.

The Handsome Family

Består av Brett og Rennie Sparks som har vært gift i atten år.
Ja, det er det som står først om dem i programmet, og de var ok de, ikke mine favoritter, men Brett Sparks kommer i boka mi når hun introduserer min favoritt-Cohen-sang Famous Blue Raincoat slik,

- It is so beautifully written at folk som hører den for første gang bursts into flames.

Beth Orton

Jeg visste jeg kom til å like henne også. Hun sang Sisters of Mercy, som hun synger så fint på plata, og So Long Marianne.

Hun synger så fantastisk bra og jeg klarer ikke å beskrive hva det er hun gjør som jeg liker så godt.

Men hun har et lite `hello` som hun sier når hun kommer ut på scenen, som et lite forsiktig `hallo?` det absolutt motsatte av en selvhøytidelig poppestjerne.

Jeg husker det fra Patti-Smith-felles-konsertene i London,
hun gjorde det samme da.

Men da jeg gikk ut for å finne henne i platebutikken likte jeg dessverre ikke det jeg fant like godt.

Lou Reed: Pang Pang på gitar

Lou Reed liker jeg ikke så godt, han smeller og smeller med gitaren sin, selv om det er punk i den gitaren også.

Det var en sang der han ikke hadde gitar med, han sang Joan of Arc sammen med Julie Christensen.

Julie Christensen

Hun var forresten en fin overraskelse, sang dritbra, og var tøff på scenen, avslappa og spunky.

På Joan of Arc høres hun litt ut som hun som sang Eclipse på Dark Side of the Moon.

Hun er en av Leonard Cohens koredamer fra før i tiden. Og det er en av de tingene jeg husker fra konsertene hans, at han har gode kore-damer og at han har vett til å bruke dem godt.

Og så sang hun Anthem.
Beklager den dumme reklamen i lenka.

Under her er Julie Christensen og Hal Willner.

The Garrigles og the Wainwrights er sure på Hal

Programheftet var forresten underholdende.
Slike ting pleier jo å være så skikkelig, og dermed kjedelig.

Ikke dette, hør hva sjefen Hal Willner skriver om hvorfor ikke the Wainwrights var med i Dublin.

Det har vært Came-So-Far-konserter i New York, i England og i fjor var det i Australia, og Hal Willner legger ikke skjul på at konserten i Australia førte til mye trøbbel.

- afterwards Nick (Cave) quit the band, the McGarrigles (mor og tante av Rufus og Martha) and the Wainwrights collectively started screaming about something and kicked the shit out of everyone in their sight....

The McGarrigles and the Wainwrights still seem to be upset: I called to ask if they wanted to be a part of this, and after one of them made some awful sound.

Rufus got on and said something about a disease I should catch and I remember him using the word `bucket` but I don`t remember the context.

Vel, jeg var igrunnen glad for å slippe the McGarrigles og whats his name sang Rufus sin sang like godt.

Ting jeg har skrevet før

Om the Garrigles
Da jeg så Laurie Anderson i en bar
Alt det andre Cohen-stoffet

Konserten var så fint lys-satt

Og med lyspærer i snorer som hang ned. Jeg skulle ønske jeg hadde bilder å vise dere, men jeg satt for langt bak til at det var noen vits i å prøve. Hvis noen er bedre søkere enn meg, gi meg gjerne tips.

Nærbilder fra konserten

Ingen post er vel komplett uten en do-historie

Alltid er det jo mer kø foran jentedoen enn det er for gutter.
I pausen skjedde det jeg aldri har opplevd før.

Vakten ba alle menn om å gå ned en etage for å gå på do, og stanset køen inn til guttedoen, og gjorde så også guttedo om til jentedo.
Fantastisk.


Jeg syns Anjani, Teddy Thompson, Perla Batalla og Robin Holcomb var kjedelige.