Joni Mitchell feires i dag

1. februar 20.00 feires Joni Mitchell i New York. I norsk tid skulle det vel bli i to-tida i natt og utover. Det er i Carnegie Hall feiringen skal foregå, og 20 artister er med på den.

Judy Collins er en av dem, hun hadde en hit allerede i 1968 med en cover av Joni Mitchells sang "Both Sides Now", andre artister er Tracy Chapman, Suzanne Vega, Neil Sedaka, Michelle Williams fra Destiny's Child, Laurie Anderson, Eels, Amy Grant og Cowboy Junkies.

Applause on all sides now

Jeg har lånt overskriften fra Jay Lustig i Star-Ledger. Den refererer selvsagt til sangen Both Sides now som bl.a Judy Collins sang.

I’ve looked at clouds from both sides now, from up and down, and still somehow…it’s clouds illusions I recall; I really don’t know clouds at all.

Jeg likte den, og jeg pleide å vaske gulv til Shadows and Light, liveplata fra 1979, jeg hører enda i øret rytmen hun introduserer bandet med: Michael Brecker, Jaco Pastorius, Don Alias, Pat Metheny og Lyle Mays. Og lyden hun bruker fra James Dean-filmen Rebel Without a Cause, hvordan var nå teksten på det kuttet.


Jeg så Joni Mitchell i Konserthuset i Oslo for hundre år siden, hun hadde gul kjole på og svarte finsko som var litt butte foran, med høye, men brede hæler, og smal rem over ankelen.

Det har alltid stått for meg som det mest ønskverdige, feminine jeg kunne ha på føttene.
Og i høst fant jeg, fritt etter hukommelsen,
endelig sånne sko.

Og Carey, the wind is in from Africa

Jeg skjønte at River ikke handlet om jul men om tristhet,
It's coming on Christmas, they're cutting down trees.
Og Chelsea Morning fikk Clintons til å bli enige om pikenavn.

He went to California

Jeg skjønte ikke at Little Green handlet om Joni Mitchell selv,
Call her green for the children who’ve made her. Hun ble gravid mens hun gikk på kunstskole i 1965, hun giftet seg med en annen mann Chuck Mitchell, men ga opp barnet for adopsjon og skilte seg.
Hun sluttet på kunstskolen for å synge.

I lost my daughter at 21. I had to give her up because I was broke, no place to take her, no money to take her.
That was very traumatic. So my gift for music was born out of tragedy, really, and loss.

Hvor ble det av Joni Mitchell?

Hun hadde ikke dratt på turne siden 2000, og slo endelig opp med musikkbransjen i 2002 og sier at de bare vil ha samarbeidsvillige folk med et passende utseende.

I thought, that's interesting, because I believe a total unwillingness to cooperate is what is necessary to be an artist.

Og hun vil ikke ha noe med gallerier å gjøre

Hun startet med å male, og nå er det maling hun holder på med.
Men hun vil ikke stille ut,

I don't want to get into merchandising them. I want nothing to do with galleries, even in terms of exhibitions. When money meets up with art, there is a lot of pain, and it's the pain of ignorance, and I don't want to meet up with that ignorance again. My work is personal, too vulnerable. That's why I quit making records.

Og så det var endringer i det private livet

Hun fant tilbake datteren sin Kilauren i 1997 og er bestemor til en dattersønn på 12 og en datterdatter på 6. Hun er sammen med familien sin hos datteren i Canada eller hos seg selv i Los Angeles der hun har bodd i 30 år, hun bor sammen med en Jack-Russel-hund og tre katter.

Det 12-årige ekteskapet med bassisten Larry Klein var slutt i 1994, og til Los Angeles Times for et drøyt år siden sier hun at hun ikke er i noe forhold lengre,

I'm so happy. Such good friends. So much in love with life, but romantic love is over for me. I'm very happy about this leg of my life.

Hun spiller fortsatt gitar, lager melodier, men skriver ingen tekster,

In some ways, my gift for music and writing was born out of tragedy, really, and loss. When my daughter returned to me, the gift kind of went with it. The songwriting was almost like something I did while I was waiting for my daughter to come back.

Joni Mitchell kommer til Carnegie Hall i kveld, men det er ikke meningen at hun skal opptre.

She could should the spirit move her," sier sjefen der Jon Marcus. "But we're not expecting that.

Annen kultur jeg har skrevet om

Eller er hun Blusen Ben Borgen?

Jeg etterlystefor en stund siden frk.anonym og lurte på om hun kanskje egentlig var hun Blusen.

Men det var en tanke som slo meg nå, hun Blusen (dvs. En kvinne i såkalt kamp, men jeg kaller henne hva jeg vil tenker jeg) har jo veldig mye energi skal man tro hyppigheten hun er på bloggrevyen på, og Ben Borgen er jo en svært aktiv mann, hva tror dere?

Nei, nei, nei, fr.martinsen, det er ikke lov til å tulle med sånt. Ikke.

Om å ha penger og å ikke ha penger

Jeg var i en diskusjon borte hos Hjorten, det dreide seg om fattige. Jeg høvlet ned Ben Borgen, Vampus høvlet ned en alenemor som valgte å være hjemme på sjette året, Hjorten visste ikke hva man skal gjøre for barna til alenemødre slik at de ikke faller utenfor og det er begrenset hva staten kan gjøre sier Hjort.

Jeg har lyst til å si mer om det, men la meg breie meg i mitt eget hjem, jeg snakket lenge nok på Hjortens fest. Jeg vil fortelle om før tiden.

Det var den gangen jeg hadde sugerøret mitt ned i statskassa

Jeg visste at jeg ikke var fattig. Jeg hadde valgt å være å være hjemme alene med barnet mitt, det var på den tiden Carl I Hagen sa at vi alenemødre burde finne oss en mann, det har alle glemt at han sa nå, det er så lenge siden.

Jeg var ikke fattig, jeg hadde lite penger

Jeg hadde jo valgt situasjonen min, jeg hadde gjort en prioritering. Jeg syns f.eks ikke at kunstnere hører hjemme i fattigbegrepet, har du skrevet på romanen din i ti år, vel det er ikke samfunnets plikt å holde deg ved skrivebordet lengre nå. Dessuten syns jeg ikke man kan la være å sammenlikne med hvordan resten av verden har det.

Jeg er så heldig

Før i tiden, for tre generasjoner siden, måtte jeg hatt med meg ungen min og vasket trapper på Frogner, med ungen i skjørtene. Men fordi vi har en velferdsstat så kunne også jeg få lov til å velge å prioritere å være hjemme med mitt barn. Og for at jeg skulle kunne holde hodet mitt hevet og ikke føle meg som en kvinne uten evner og ære så holdt jeg fast ved denne tanken:

Det er ikke noe skammelig ved det jeg gjør, jeg tar i mot støtte fra staten nå, og etterpå, når jeg ikke trenger den, skal jeg arbeide i mange år, og jeg skal betale skatt, til slutt er jeg og staten even og ingen skal noen gang høre meg klage på skatten.

Hva skal staten gjøre

Jeg syns det offentlige, i tillegg til å utbetale anstendige stønader, kan sørge at ikke markedet avgjør prisen på goder vi syns alle skal ha råd til å bruke, barnas aktiviteter, kollektivtransport, kulturbruk, svømmehaller. På den tiden mitt barn var lite kuttet kommunen ut det rosa kortet som gjorde at vi kunne bruke svømmehallen gratis, det betydde mye.

Nå er det salg og det bekymrer meg ikke lenger

Jeg kan likevel kjøpe det jeg vil, av det jeg trenger. Jeg er ikke rik i norsk målestokk, jeg må spare til digitalkamera, og det skal jeg. Men når jeg går i matbutikken så kjøper jeg det jeg har lyst på.
Jeg trenger ikke regne sammen alt nøyaktig i hodet for å ikke bruke for mye penger. Det har jeg jeg gjort.

Fornuften er for den med penger

De uten penger må få det til å gå, fra dag til dag, fra måned til måned. Før hadde jeg ikke penger igjen etter jul til å bruke på salg, selv om jeg selvsagt visste det var fornuftig. Jeg kunne ikke kjøpe billig togbillett i mai slik at jeg kom meg hjem til mamma i sommerferien, jeg måtte vente til feriepengene kom og da var billettene jo dyrere. Jeg pleide å le høyt av Carsten O. Five som sa at det lønner seg å ha en buffersone på 5.000 i tilfelle vaskemaskinen går. Ja klart det. Men buffersoner er for folk med penger,
nå har jeg buffersone.

Forøvrig

Forøvrig har vel ingen vondt av, ikke Carsten O Five heller, å leve uten vaskemaskin et par måneder.
Det gjør lykken med vaskemaskin større.

Økonomiens lykke-sprang

Jeg husker overgangen da jeg kunne ta alle regningene i konvolutten og betale dem på en gang idet lønna kom, uten å jonglere med de verste og ligge våken om kvelden og tenke på dem.
Jeg tenker aldri mer på regninger, heldige meg.

Da jeg ikke hadde penger bestemte jeg meg for å aldri klage når jeg fikk penger, jeg tok i mot hjelp og lovte meg selv å betale skatt med glede senere. Jeg var hjemme i flere år. Men jeg tror at staten og jeg skal være skuls til slutt. Og du kommer heller aldri til å høre meg si at jeg tjener dårlig.

Selv fattige prioriterer, og det er ikke nødvendig å skjelve med leppa som en parodi på en tigger selv om man kjemper for høyere sosialstønad.

At Ben Borgen sier han må snike på trikken er like dumt som at Ann Dahl som på den tiden var leder i Aleneforeldreforeningen sa til avisen at mange alenemødre måtte ligge i sengen sin hele helgen når barna var hos far, for ikke å bruke penger. Det får være måte på å gjøre seg til offer.

Hvem er fattigdomsaksjonen? Aksjonens fremste talsmann Ben Borgen bruker organisasjonen til å nå frem til journalister, og det klarer han kjempefint.

Hvem er Fattigdomsaksjonen?

Jeg skrev i kommentarfeltet borte hos Hjorten, men jeg fikk lyst til å skrive mer. Noen har dermed lest litt av dette tidligere. Og for at folk skal slippe å irritere deg unødig, akkurat nå hopper jeg over diskusjonen om hva som skal gjøres for fattige og hvem de er.
Men jeg har også hatt lite penger

Ben Borgen er politiker

Ben Borgen vil fremstå som representant for de fattige gjennom Fellesaksjonen for fattigdom. Han sier han må snike på trikken fordi han ikke har penger, men Ben Borgen er politiker.

Fellesaksjonen mot Fattigdom har i følge sin egen side to kontaktpersoner, Bjønnulv Evenrud og Ben Borgen.

Begge disse representerer også Oslo RV offentlig

Som i dette oppropet der de oppfordrer folk om å bli med i en aksjon mot fattigdom, og som de skriver

RØD VALGALLIANSE vil bruke opptrinnet til å få oppmerksomhet for sin
10-punktsplan mot fattigdom.

Ben Borgen har flere organisasjoner å spille på

Han jobbet svært aktivt mot den såkalte sentergata på Furuset, har arbeidet med husokkupasjoner, stanset nedlegging av Romsås bibliotek, i 2004 representerer han Groruddalen Miljøforum og kritiserer anbudsrunden for Gjøvikbanen. I mars 2005 representerte han organisasjonen Fredsduene i arbeidet for et tilbud for ungdom på Furuset, for å nevne noe.

I dette bydelsmøtedokumentet står Bjønnulv Evenrud og Ben Borgen sammen, og la meg bruke denne hersketeknikken: søtt nok truer Ben Borgen med å flytte sin organisasjon Fredsduene ut av bydelen.

”Fredsduene” har ikke fått tildelt frivillighetsmidler. Han stilte spørsmål om bydelsutvalget kunne overprøve oppvekst- og kulturkomiteens vedtak og uttalte at Fredsduene ville legge sin virksomhet til Oslo sentrum hvis de ikke får støtte fra bydelsutvalget i dag.

Ben Borgen var en aktiv kar på bydelsutvalgsmøtenes åpne halvtime og det ble referert i møteprotokollen da han kunngjorde flytting til Valdres.

For kuriositetens skyld bare

I 2000 kjøpte Ben Borgen tømmerhytta si i Lillomarka. På hytta har Borgen isolert, bygd ny terrasse og den har nå 10 overnattingsplasser, stedet er en perle sier Borgen til lokalavisa, og den ligger to timers sykkeltur fra Furuset. Her tilbringer Borgen helger og alle ferier.

Om å spille med åpne kort

Nå vil noen kunne si at fattige trenger andre til å representere seg, og dels har de jo det f.eks gjennom politiske partier eller organisasjoner som Frelsesarmeen eller Bymisjonen. Men når det gjelder disse så er det åpent for oss hvilke eventuelle bimotiv de har ved å hjelpe, om det er å vinne valget eller frelse sjeler. Dette kunne jo også RV gjort, de kunne sagt vi kjemper for de fattige og nå legger vi oss i telt utenfor Soria Moria. Men de ville ikke blitt intervjuet like ofte som når Ben Borgen forestiller en vanlig fattig mann.

Her har vi en RV-politiker som skjuler seg som politiker og tar på seg en fattig-kappe og får dermed fri tilgang til mediene og politikere. Og da gjør journalister en dårlig jobb, når dette ikke vises frem.

Making photo ops

Noen journalister blir slappe i jobben når de syns de gjør det godes tjeneste og her har de da en representant som er veltalende og grei å ha å gjøre med. Heldigvis er det blitt mer vanlig å intervjue de mest utslåtte fattige, narkomane som sitter på gata og tigger, de er jo ikke vanskelige å finne. Jeg kan i farta ikke huske noen snakke med de gamle fyllikene i parkene. Men Ben Borgen spiller mediespillet godt, lager photo-opportunitues i en situasjon oppe på Soria Moria der det var vanskelig å finne på nye vrier hver gang man skal levere rapport. Ikke rart Ben Borgen kommer på tv og i avisa, og da snakker Ben Borgen politikk.

Som her, Ben Borgen er mot kjøpet av strandtomter på Huk:

- Fattigdomsaksjonen reagerer spesielt på at de rødgrønne prioriterer strandtomt på Huk nå som høsten er her, mens ingenting blir lovet til dem som snart møter en kald og guffen vinter uten fast bolig og mat.

Men trenger Ben Borgen likevel et kurs i kapitalismens enkle regler?

I romjula sendte Fattigdomsaksjonen ut en pressemelding der de ber oss om å komme til Stravinsky, betale 100 kroner i inngangspenger og danse for de fattige. Og så oppfordrer Fattigdomsaksjonen journalister om å spørre Kristin Halvorsen om hvorfor Stravinsky stiller mer opp for fattige enn det hun gjør.

Jeg lurer på hvorfor akkurat Stravinsky var med på dette,
tenkte de å nyansere mediebildet sitt litt?

Hele pressemeldingen, for ekstra interesserte

DANS FOR DE FATTIGE PÅ STRAVINSKY

At vi nå har fått en Finansminister fra SV som til tross for alle løfter og forhåpninger, skaper enda større forskjeller og enda dårligere økonomi for mange, kommer som et ekstra spark i trynet dette nyåret.

Veldedighet.
Fellesaksjonen mot fattigdom er derfor svært glade over at matutdelingen vi startet i samarbeid med Fattighuset denne jula, nå kan videreføres takket være Stravinskys årlige veldedighetsarrangement!

Ta en dans!
Matutdelingen gjennom Fattighuset skjer i en trivelig atmosfære og ordnede former. Mange foreldre med barn har allerede vært innom for å spe på et trangt julebudsjett. I januar vil de trenge dette tilbudet desto mer. Du kan bidra ved å ta del i romjulsfesten på Stravinsky!

Media:
Vi ber media om å bidra ved å dekke veldedighetsarrangementet i forkant og spørre: Hvorfor stiller Stravinsky opp mer for de fattige enn en finansminister som lovet oss å dele godene?

Velkommen til romjulsfest på Stravinsky: Rosenkranzgate 17, torsdag
29/12 kl 22-03 Cc 100 kr.

Bokbutikk i London

Hvorfor har ikke vi en sånn bokbutikk? Er du heldig finner du en tepose og en pinnestol på bokbutikken i Norge, men for det meste er det bare viskelær og kokebøker å se her omkring. I London har de lenestoler og trådløst nett.

Foyles er engelsk

Foyles er den rare og seriøse bokbutikken i London, den var kjent for å ha bøkene sine kategorisert etter forlegger, ikke forfatter eller emne. Men de hadde alt. De hadde også kuriøst nok et eget telefonnummer hvis eneste funksjon var en telefonsvarer som sa at de ikke tok telefoner. Nå er Foyles blitt moderne og de har fått seg jazzcafe og feministetagen Silver Moon.

Mens Borders er amerikansk

Og er den deilige bokbutikken. Den ligger rett over gata for Foyles. Den er også over flere etager, og er mer bestselgerorientert, det skulle likevel være nok til alle for noen timer. For det deilige er at i en av etagene er det en Starbucks. Og i Starbucks er det kaffe og kaker og lenestoler.

Det fantastiske er at du kan gå i alle etagene og hente med deg bøker, og magasiner fra den største magasinavdelingen jeg har sett, du kan ta med deg dette inn i Starbucks-cafeen og bli der, ingen ser stygt på deg. Ingen spør om du ikke skal kjøpe mer kaffe. Skoleungdom sitter der i timer med leksebøkene spredt utover bordet, ingen ser stygt på dem.

Innimellom kommer en ansatt med en handlekurv og spør om du er ferdig med bunker som det ser ut som ikke noe "eier" - så rydder de dem på plass.

Jovisst blir bladene slitte, og smussomslagene har revner, men de fortsetter med det så det må jo lønne seg. Dette er en sånn slem bokbutikk som tar livet av Meg Ryans eventyrhjørne i You`ve got mail.

Og begge to ligger i Charing Cross Road

Og der ligger de sammen med flere andre spesialbokbutikker.
Gå av T-banen på Leicester Square.

Hvor er det blitt av frk. Anonym?

Ble hun glad igjen?
Eller forvandlet hun seg til Blusen av for dere menn?
Den som sammenlikner datoer vil se at Blusen startet sin blogg 8. januar.
Mens Frk. Anonym skrev sin foreløpig siste post 2. januar.

Og det er noe likt og forvirrende over de to bloggene. Frk. Anonym var for sinna til å forestille et helt menneske, og Blusen skriver jo som en dårlig våt drøm, eller i det minste innledningen til en sekshistorie det ikke er betalt så fryktelig mye for. Eller - er Blusen hun Maria, den ærlige horen, i VG som plutselig ble borte for noen dager siden?

Dette virker da som en fiksjon?

Det er hun Blusen av for dere menn som skriver:

- Kjære dere menn... jeg er en helt vanlig kvinne. Er 29,9 år gammel. Er gift med en av dere. Han er snill og grei og sexy og behersket og intelligent. Akkurat slik jeg liker dere. Mine foreldre og svigerforeldre ser på meg som en helt vanlig, pliktoppfyllende datter og svigerdatter. Venninnene mine ser meg som en av dem. Jeg er naboen din, venninnen din, damen bak deg i køen på Rema 1000.
Men jeg er ikke som du tror. Jeg kler av deg i hodet mitt, mens vi prater om hageslangen og sykkelkjedet og asfaltering av oppkjørselen... Jeg drømmer om at du skal viske meg ømt i øret, at du vil ha meg, knulle meg, nå!!

Og dere snakker om katteblogger?

Nå har jeg lest blogger i en tremåneders tid og det er jaggu mye rart.

Ikke at man egentlig trenger å fremstå som et helt menneske i bloggen altså.

Det sammentreffelige med Laurie og meg

Rart i hodet i Brooklyn

Om hvordan det var å være i New York som jeg har så mange referanser til, og om det ufattelig sammentreffelige som skjedde da min helt Laurie Anderson skled så nådig forbi meg i en bar, helt tilfeldig.

Fint tv-innslag om Laurie Anderson, fra svenske Kobra

Dette var egentlig en lang sak, jeg måtte dele den opp, det får være måte på, her er de første bitene:

Om hvordan reising virker på meg, og alkohol likner på reising,

Om flash som kommer opp i hodet

Om det nådige blikket

JEG VAR I NEW YORK I HØST

Jeg hadde sett for meg alle navnene, Coney Island, Brooklyn Bridge, East Village, Williamsburg, Lower East Side, SoHo, MoMa, Guggenheimmuseet, Harlem, Queens fyll inn selv. Disse stedene har mange års referansers sus over seg, sus fra filmer, tv, sanger, bøker, en annen sus enn min egen hverdag, og mine hverdagssteder.

Jeg har sett det på film

Jeg gikk rundt i Brooklyn, jeg hadde jo sett det på film,
Blue in the face og Smoke.

Husker du dette bildet, der Lou Reed forteller om de stilige brillene han har, med bevegelige brilleglass, sånn at han kan slå dem opp.

I Paul Austers verden var det anderledes enn Downtown Brooklyn, men så var det på film og i bok, og jeg var i virkeligheten og la merke til at jeg så ut som en hvit europeer som ikke hørte til akkurat der, og jeg så ingen som så ut som Paul Auster der, eller Jim Jarmusch, eller Lou Reed og Laurie Anderson. Lou Reed og Laurie Anderson, min helt, er kjærstepar og bor i Brooklyn.

Coney Island er på tuppen av Brooklyn

Woody Allen vokste opp under berg-og-dal-banen på Coney Island, på film i alle fall. Lou Reed og Tom Waits har sunget om Coney Island baby. Og her er Laurie Anderson og Lou Reed på boardwalken på Coney Island, fotografert av Annie Leibovitz.

Det ordentlige Coney Island var i farger

Men da jeg gikk på boardwalken på Coney Island var ikke Laurie Anderson der. Og Coney Island så ikke ut som Laurie Anderson pleide å være der heller. Det var pølser med osteguf og litersbrusbeger og tjukke amerikanere. Det hadde sin flotte sjarm det, men jeg kunne ikke se for meg Laurie der.

Brooklyn er svær, det er en egen by

Og jeg gikk rundt i den. Jeg bodde i det polske området. Jeg gikk ut av det polske, og inn i freakegata, ut av freakegata inn i det spansktalende området, der satt gubbene og kjerringene på pinnestol på fortauet. Alt var interessant å se på. Men stadig vekk kom det lille flashet, det ser ikke ut som Laurie Anderson pleier å gå her. Jeg gikk inn i det jødiske området, med hattemenn med korketrekkere. Laurie A. her? Nei det ser ikke sånn ut.
På denne måten var Laurie Anderson med meg i bakhodet mens jeg gikk rundt i Brooklyn en ukes tid og selvsagt så på andre saker enn spor av en av mine favorittmusikere.

Det ufattelig sammentreffelige som skjedde

Hvor stor er sjansen for at man går på sin helt i en millionby? Fryktelig liten. Hele uka så jeg for meg hvor lite Laurie Anderson passet inn der jeg var. Helt til jeg kom inn i restauranten Peter Luger.

Hos Peter Luger var det kelnere på 60 år med hvite skjorter og de så ut som de hadde arbeidet der bestandig. Det er en klassisk restaurant med brune bord uten duk og en røff bar der du står og venter på å få plass på bord slik at du kan bestille entrecoten din, New Yorks beste visstnok.
Peter Luger har vært i business på samme sted i 125 år, ved Brooklyn Bridge. Det var stilen som fikk meg til å tenke på, for første gang i løpet av uka, at her kunne hun vært, Laurie A.

Jeg sto alene i baren

Med en øl. Rundt meg sto for det meste menn, de så ut som de jobbet på kontor. Og så gikk Laurie Anderson forbi. Sammen med Lou Reed og en annen, de hadde spist. Og i et lite sekund gispet jeg, inni meg hvertfall, og tenkte at dette er faen-meg-ikke-mulig. På film ville det vært svært usannsynlig, men dette var min egen film, og sann er den også. Hva skal man si?

Jeg traff Laurie Anderson, sort of

Jeg er ikke så veldig heltedyrkede av meg, jeg har helter, men det er ikke så farlig for meg at de vet det, og jeg vil slett ikke plage dem. Da Laurie Anderson kom forbi tok det meg bare det lille indre gispet å legge ansiktet i passende former igjen. Kanskje et forbauset drag over fjeset var det som fikk henne til å ta på seg det nådige blikket, eller kanskje hun alltid sklir så nådig gjennom lokalene med smilehullene sine, slik folk som til enhver tid kan komme til å bli gjenkjent og konfrontert med det kan se ut.

Men hva kunne jeg sagt

Jeg ville slett ikke stoppet henne og kvalmet meg over henne og fortalt henne hvor mye jeg liker henne, jeg er godt oppdratt. Hvis hun hadde stoppet i baren rett ved siden av meg ville jeg kanskje sagt at jeg gleder meg til neste gang du er i Norge, og så latt det skli, en tilfeldig bemerkning bare. Men hun gjorde ikke det, hun gikk ut og fant en drosje og ingen av de andre som sto i baren skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg sa ingenting, hvem skulle jeg si det til? Sidemannen? Hva skulle jeg sagt?

Laurie Anderson, min helt altså, har fått en helt ny hjemmeside

Godteriskuff

Jeg er klar over at jeg lovet en del før jeg reiste til Berlin lørdag, og ikke en eneste ting holder jeg. I stedet skal jeg fortelle dere om godteriskuffen.

Jeg blir så kreativ atte

Når jeg er ute på tur kommer jeg ofte på noe jeg vil forandre på når jeg kommer hjem. Hadde det vært skikkelig tak i meg hadde det sikkert vært noe med livet selv, eller at jeg må ta meg sammen, men sånn er det ikke.

Og jeg snakker ikke om roteskuffen

Denne gangen kom jeg på at en av skuffene på kjøkkenet er full av dingser vi bruker sjelden. Batteriladere til ting jeg ikke husker om vi har lenger, ekstra støpsel til telefonen, sånt noe.

Godteri trenger å være sin egen kategori

Jeg syns folk skulle legge vekt på å ha de tingene vi bruker ofte på lett tilgjengelige steder, det blir det mer hygge av. Donaldbladene kan ha egen plass i bokhylla, fonduesettet kan stå i kjellerboden.

Og likevel

Selv jeg, med et husmorsyn utviklet over år har latt det skje at dingser som aldri er i bruk hadde egen skuff, mens godteri som alle er opptatt av lå innimellom bakeutstyret (som sjelden er i bruk).

Men nå

Nå ligger dingsene i en av de veskene i gangen som sjelden brukes mens julegodteriet som ikke er spist opp har fått egen skuff sammen med nyinnkjøpt tax-free-godt.

Dette var det jeg lovet å undersøke i Berlin
Og sånn gikk det altså, slappe kropper så jeg ikke for det var så kaldt og rått at alle kropper var surret inn i mest mulig klær, puling på klubb så jeg ikke for jeg var mett av inntrykk allerede 9 om kvelden, og SM-annonsene, hm, den ideen slomset jeg bort (for en slapp, slapp blogger jeg er).

Jeg får bli ved min lest: husarbeidet

Perfekt sted å bo i Berlin

Jeg syns jeg har funnet det perfekte stedet å bo for folk som liker sånn nogenlunde det samme som meg, og ikke har lyst til å bruke så mye penger på hotell. Vi bor i Prenzlauerberg som er den beste bydelen tror jeg (tidl. Øst-Berlin, bohemian som Rough Guide skriver), i et ungdomsherberge som jo da blir billig, men i en leilighet i en vanlig leiegård der det bor andre folk fast.Helmholtzplatz er dette, en liten plass, som Birkelunden. Men cafeer rundt plassen, og barnehager og ungdomsherberget vårt. Prisen, når vi bor tre stk. i leiligheten er 25 euro pr stk. pr natt.

Stua er IKEA-aktig

Det er en stue, med to store sofaer (som går an å sove på), ingen tv, og denne senga som er en god dobbeltseng med mulighet for unger i 2. etg. Det fins et annet rom som har en sovesofa med bekvem soveplass til en, og et spisebord.

Her er kjøkkenet

Det er helt ok. Med te og salt og sukker, til og med vin som folk har satt igjen. I fellesrommet i 1. etg. er det tv og trådløst nett for den som har med egen maskin, og gratis pc for de som ikke har.

Og så er det et helt utmerket bad. Det eneste jeg har å bemerke husmormessig er litt støv, men det er til å leve med ettersom alle er hyggelige.

Stygg hjemmeside, men fint sted

Et annet sted som virker lovende, leie private leiligheter

Sånn ser utsikten fra vår leilighet ut, men hva faen, den er vel fin på sin måte.
Det var sånn det var på Grunerløkka også før byfornyelsen rev gårder for å gi mer lys og luft.

Det lukter fortsatt litt kull her i Berlin, og det er så kaldt, men det er klart så går man jo mer ute og kikker også enn når man er hjemme og bare skal forte seg på jobben. Heldigvis går det an å ha full guffe på radiatoren i leiligheten og det blir varmt og godt.

Et hverdagsøyeblikk fra i søndag

Plutselig kom noe susende fra 3. etg ned på fortauet. Det var jula som var slutt. Nå ligger det hauger av juletrær fortaulangs i Berlin.

Første rapport fra Berlin

Lørdag morgen dro jeg til Berlin, her er litt om forventningene mine

Foreløpig har jeg ikke sett noen SM-annonse, det eneste jeg så i den retningen i dag var en tjukk mann med en svær ring i nesen, på den måten som okser har det, at man kan ha en kjetting der.














Langt fra SM-virkeligheten er denne polstrede handlekurven utenfor grønnsaksbutikken. Har ikke sett en slik heller før...

Nysirkus i Berlin

Utgangspunktet for hele turen var et gjensyn med den kanadiske nysirkusgruppen Les 7 doigts de la main som vi så på festival i Stockholm for et par somre siden.

Det flotte med LOFT, i tillegg til at det artistiske er godt, er at det er så rikt, hun som gjør akrobatikk har samtidig på seg lommelykter slik at kroppen lyses, samtidig som en video av det som foregår vises på stort lerret samtidig som en dj spiller tøff musikk.

En side med flere fotografier fra LOFT

Her er en annen nysirkusforestilling jeg har skrevet om før

Tøffe reklameskilt

Dette er en veggreklame, den største jeg har sett. Men fotokunnskapene mine holdt ikke til å vise hvor svær den er, du kan forestille deg det ved å legge merke til bilen nederst på bildet og i tillegg vite at jeg fikk med meg 1/6 av reklamen.

Nå går vi ut i verden igjen, det kommer mer, om fine butikkvinduer og at jeg syns vi har funnet det beste stedet man kan bo hvis man ikke har så mye penger.

Nå drar jeg til Berlin

Jeg har store forventninger. Det er nemlig ikke så lett å forbause meg lengre, jeg tilhører den uforbausede generasjon og klasse, men denne uka ble jeg forbauset. En venninne fortalte meg at hun, som har bodd i Berlin, har sett offentlig puling ved 3 anledninger, på klubber. Og da snakker jeg ikke om mørkerom, eller på do, nei midt i klubben, med publikum rundt. Og jeg snakker ikke om seks-klubb, nei helt vanlig klubb uten tegn på noen slik aktivitet.

Jeg skriver seks på den måten fordi jeg innbiller meg at jeg slipper unna slit på bloggen. Skjønt, hvem vet hva personen tenkte på som brukte søkeordene "puling med mor og far" på Google og så valgte å gå inn på min husarbeidsartikkel, og bli der litt.

En annen sak Berlinvenninnen fortalte meg var at SM er så alminnelig at i leilighet-til leie-annonsene er det vanlig med gratis bolig mot å være slave, og utleier rykker inn annonnse med e-postadresse og mobilnummer. Jada, jeg ble forbauset igjen.

Den siste rapporten fra Berlin ble jeg ikke forbauset over, det er noe jeg ser fram til. I Berlin er visstnok andelen av folk med avslappede kropper større enn i Oslo. Kropper med fett og hår og sånt. Det er forresten på vei inn dere, vekk med de tettsittende klærne, viser det seg .

Vi har i år sett det på så vis att damkollektionerna varit mycket "løsare", inte åtsittande för att vara sexiga

sier trendanalytiker Mark Watson til Plaza Magazines januarnummer.

Jeg skal undersøke dette, og melde tilbake. Jeg har ungdomsherberge med trådløst nett. Muligens med unntak av det med de klubbene altså, jeg vet ikke helt. Men hvis jeg skulle gå på klubb og oppdage puling er det jo ikke sikkert jeg blir forbauset, for nå har jeg jo hørt om det allerede.

Susan Sontags død

Susan Sontag holdt på å dø av kreft første gang som 42-åring, og skriver Trine Eilertsen i Bergens Tidende,

- Erfaringen utløste en interesse for sykdomsbegrepet hos Sontag. Hun skrev et essay om temaet, og ga ut «Illness as Metaphor» i kjølvannet av behandlingen. Hun var opptatt av hvordan omtalen av alvorlige sykdommer gjør pasienter til helter eller ofre, eller til selvforskyldt syke etc. Hun fortsatte med å studere hvordan AIDS etterfulgte kreft som en moderne bærer av et slags stigma.

Denne uken skriver sønnen David Rieff Illness as More Than Metaphor i New York Times.

Du kan lese artikkelen på norsk i januarutgaven av Le Monde diplomatique.

Det har jeg gjort, og det er ikke så ofte man kan lese detaljer om et menneskes død. Rieff skriver,

- Moren min forsonte seg ikke mer med døden da hun var 71 enn da hun var 42. Da legene fortalte henne at beinmargtransplantasjonen var mislykket og at leukemien var tilbake skrek hun ut "Men dette betyr at jeg kommer til å dø!" Jeg kommer aldri til å glemme det skriket, eller kunne tenke på det uten å ville skrike ut selv.

Rieff skriver om hvordan Sontag ville holde seg i live uansett hvilke lidelser det kostet,

- Jeg er ikke interessert i livskvalitet, sa hun, da legen tilbød en medisin som ville få henne til å føle seg relativt frisk noen måneder men som ikke ville holde henne lenger i livet.

David Rieff skriver om kreftforsking, men det er historien om moren hans som berører meg, om holdningen hennes til sin egen sykdom, frykten for døden og sønnens fortelling om hvordan denne døden foregikk.

Wiki på Susan Sontag

Slik skrev Store Studio om henne

Hun var overraskende for meg kjæreste med Annie Leibovitz i 20 år.

Hele artikkelen til Trine Eilertsen

Annen kultur jeg har anbefalt

Alex Rosen på uventet sted

Akkurat nå starter tv-serien med tøffingen Alex Rosen som går berserk med en båt og en isbjørn og en sysselmann. Serien er et samarbeide mellom NRK og wildvikings, mind you. Jeg klarer ikke å la være å dele med dere denne stensilen som jeg gikk forbi da jeg var på avslappingsferie i høst i Alfaz del Pi, på Spanias solkyst, i pensjonerte nordmenns paradis, et sånt sted der alle er 68 år og bakeren og kiropraktoren og advokaten og eiendomsmegleren er norske.

Her hang lappen, Alex underholder på kulturhuset. Det er det han gjør til hverdags, han og Jahn Teigen.

Å vaske i rus

Jeg syns folk har litt snevre grenser for hva man holde på med samtidig som man drikker. Det alminnelige er å hygge seg sammen med andre, høre på musikk, danse. Er det mer da? Ja masse. Min favoritt er å kombinere rus med husarbeide.

Der har vi strenge regler

Dette begynte jeg med i en periode av livet der jeg var mye stuck i leiligheten, og etter en stund gikk det opp for meg at selv om jeg ikke kunne dra til byen lengre så var det jo strengt tatt ikke forbudt å drikke alkohol alene i sin egen leilighet.

Ettersom man jo er alene

Men når man drikker alene er det ikke sikkert at det morsomste er å få det til å ligne mest mulig på en fest, med å kicke på musikk og slikt. Man er jo tross alt alene. Så jeg utviklet en vane med å gjøre husarbeide.

Rusens regler

Mot slutten av den 2. halvlitern begynner det gjerne å svinge for meg, det er da jeg får rusens sosiale kjennetegn, er jeg alene får jeg gode ideer. De kan jeg skrive ned i en bok (og det stemmer ikke at de ideene er så dårlige dagen etter, de må bare arbeides med).

Eller

Jeg ser plutselig noe jeg ikke har lagt merke til før, at det bildet burde henge et annet sted, og rusen gir energi så når bildet er flyttet ser jeg at plantene er tørre og jeg dusjer dem like godt alle sammen i dusjen, og når jeg så er på badet så orker jeg jaggu å gni vekk alle de tannpastaflekkene på speilet, og så: klorin i do, ut med panteflasker, støvtørking av rotete hylle, og så ender det med alfabetisering av plater og senga.

Så selv om jeg strengt tatt ikke alltid går inn for husarbeide så er kombinasjonen husarbeide med rus ikke å kimse av.

Og det fins andre kombinasjoner.

Kunst-brisen:

Å gå på utstilling brisen. Det er kanskje det minst uvanlige. Jeg gjør det vel særlig i utlandet, det viser seg jo at jeg også er offer for konvensjoner, og i utlandet er jeg på ferie og på ferie går det fortere an å komme på ideen om å drikke på kunstutstilling. Men for den som ikke har prøvd kan det anbefales. Drikk deg opp på akkurat passe cruising-rus, det er jo så forskjellig hva som er optimalt, for meg er det 2-3 glass. Det er lettere å være åpen og fokusert er min erfaring.

På soppfylla

Men å drikke realt i skogen var nytt for meg før i høst. Både jeg og venninnen min hadde, uten å nevne det til den andre, funnet på å ta med en skogstyrker på sopptur, og det er klart, er skogstyrkeren med blir den jo drukket opp, også dobbel dose. Og jeg må si det var en forfriskende setting å drikke i, vi fortsatte soppletingen, med et friskere humør bare.

Jeg har sikkert glemt noe altså, det fins nok flere gode kombinasjoner. To be continued.

Mer om rus: likheten mellom rus og reise

Det uviktige kommer oftest opp

Når hjernen arbeider på egen hånd er det som flasher opp ofte ikke de viktige tingene, og om at det er godt å holde seg til det kjente:

Jeg og tannlegen min

I dag var jeg hos tannlegen og da tenkte jeg på Anne Chris. Det gjør jeg hver gang jeg er hos tannlegen. For 20 år siden var jeg på jakt etter en god tannlege etter å ha gått til en dårlig. Da anbefalte Anne Chris meg Michelet, som hun gikk til, for Michelet arbeidet som lærer på Tannlegehøgskolen og det tydet godt. Jeg bestilte time og oppdaget senere at jeg gikk hos Michelets lærling Hagen, men jeg var fornøyd likevel og har vært der siden. Jeg føler meg trygg hos Hagen. Det er stabilt og godt, jeg føler det nesten som om tannlegen hører til meg, vi skal være tannlege og pasient sammen til en av oss dør tenker jeg. Jeg sier jo ikke dette høyt til Hagen selvsagt, jeg er ikke dum heller, jeg bare blogger om det.

Så hver gang jeg tar trikken den altfor lange veien for å opprette pasientforholdet til Hagen uansett hvor jeg selv bor så tenker jeg på Anne Chris.

Her har jeg prøvd å beskrive tankeflash.

Anne Chris og jeg arbeidet sammen

Vi lærte hverandre viktige ting om livet, hva man kan si og tenke, og litt av hvert om Frank Zappa. Disse tingene, om hvor mye man kan bråke og om arbeidsmoral og om feminisme, de ligger nok langt nede i laget av personligheten min, men det som flasher opp til hverdags er småting.

Prioritere lebestift foran salaten

Hver gang jeg skal ha middagsgjester tenker jeg på Anne Chris akkurat rett før gjestene skal komme, når jeg løper rundt og er stressa. Da husker jeg at Anne Chris sa at det var ingenting å være urolig for, det med gjester. For gjester blir fornøyde bare de får en stol å sitte på, en drink i hånden og et askebeger. Det siste kan man merke seg nå for tiden. Så har jeg lært meg for egen del at stresset kan minimeres til å dusje og ta på lebestift, for alt annet kan gjøres etter at gjestene er kommet. Gjester liker å hakke noe, de blir unervøse av det.

Det er jo tross alt min blogg

Jeg kan vel få tilføye at jeg tenker på Arne Olav Brundtland ofte når jeg legger ting i trappa som skal opp eller ned neste gang noen går i den, for Arne Olav lærte meg om nyttelast for 20 år isden og jeg har holdt meg til den regelen etter det.

Om nyttelast, se avsnittet om ryktene.

Slik at, nå lever ikke Anne Chris mer, og selv om hun har hatt stor betydning i livet mitt så er det i prakis når jeg skal til tannlegen eller ha gjester at jeg tenker på henne. Og Arne Olav har jeg aldri møtt, likevel tenker jeg ofte på ham fordi jeg hørte ham snakke om denne nyttelasten i Nitimen eller hva det var for 20 år siden. Og Klaus Hagerup tenker jeg på når jeg sitter og stirrer på kontoene mine i Nettbanken, som du kan lese i lenka helt øverst evt.

Og da er det vel sikkert slik kan jeg tenke meg, at det går folk rundt og har flash om meg, ikke om de ordentlige tingene jeg har snakket om, skal jeg tro min egen hjerne, men om en detalj, noe jeg har sagt, som jeg ikke husker lenger.