Om å ha penger og å ikke ha penger

Jeg var i en diskusjon borte hos Hjorten, det dreide seg om fattige. Jeg høvlet ned Ben Borgen, Vampus høvlet ned en alenemor som valgte å være hjemme på sjette året, Hjorten visste ikke hva man skal gjøre for barna til alenemødre slik at de ikke faller utenfor og det er begrenset hva staten kan gjøre sier Hjort.

Jeg har lyst til å si mer om det, men la meg breie meg i mitt eget hjem, jeg snakket lenge nok på Hjortens fest. Jeg vil fortelle om før tiden.

Det var den gangen jeg hadde sugerøret mitt ned i statskassa

Jeg visste at jeg ikke var fattig. Jeg hadde valgt å være å være hjemme alene med barnet mitt, det var på den tiden Carl I Hagen sa at vi alenemødre burde finne oss en mann, det har alle glemt at han sa nå, det er så lenge siden.

Jeg var ikke fattig, jeg hadde lite penger

Jeg hadde jo valgt situasjonen min, jeg hadde gjort en prioritering. Jeg syns f.eks ikke at kunstnere hører hjemme i fattigbegrepet, har du skrevet på romanen din i ti år, vel det er ikke samfunnets plikt å holde deg ved skrivebordet lengre nå. Dessuten syns jeg ikke man kan la være å sammenlikne med hvordan resten av verden har det.

Jeg er så heldig

Før i tiden, for tre generasjoner siden, måtte jeg hatt med meg ungen min og vasket trapper på Frogner, med ungen i skjørtene. Men fordi vi har en velferdsstat så kunne også jeg få lov til å velge å prioritere å være hjemme med mitt barn. Og for at jeg skulle kunne holde hodet mitt hevet og ikke føle meg som en kvinne uten evner og ære så holdt jeg fast ved denne tanken:

Det er ikke noe skammelig ved det jeg gjør, jeg tar i mot støtte fra staten nå, og etterpå, når jeg ikke trenger den, skal jeg arbeide i mange år, og jeg skal betale skatt, til slutt er jeg og staten even og ingen skal noen gang høre meg klage på skatten.

Hva skal staten gjøre

Jeg syns det offentlige, i tillegg til å utbetale anstendige stønader, kan sørge at ikke markedet avgjør prisen på goder vi syns alle skal ha råd til å bruke, barnas aktiviteter, kollektivtransport, kulturbruk, svømmehaller. På den tiden mitt barn var lite kuttet kommunen ut det rosa kortet som gjorde at vi kunne bruke svømmehallen gratis, det betydde mye.

Nå er det salg og det bekymrer meg ikke lenger

Jeg kan likevel kjøpe det jeg vil, av det jeg trenger. Jeg er ikke rik i norsk målestokk, jeg må spare til digitalkamera, og det skal jeg. Men når jeg går i matbutikken så kjøper jeg det jeg har lyst på.
Jeg trenger ikke regne sammen alt nøyaktig i hodet for å ikke bruke for mye penger. Det har jeg jeg gjort.

Fornuften er for den med penger

De uten penger må få det til å gå, fra dag til dag, fra måned til måned. Før hadde jeg ikke penger igjen etter jul til å bruke på salg, selv om jeg selvsagt visste det var fornuftig. Jeg kunne ikke kjøpe billig togbillett i mai slik at jeg kom meg hjem til mamma i sommerferien, jeg måtte vente til feriepengene kom og da var billettene jo dyrere. Jeg pleide å le høyt av Carsten O. Five som sa at det lønner seg å ha en buffersone på 5.000 i tilfelle vaskemaskinen går. Ja klart det. Men buffersoner er for folk med penger,
nå har jeg buffersone.

Forøvrig

Forøvrig har vel ingen vondt av, ikke Carsten O Five heller, å leve uten vaskemaskin et par måneder.
Det gjør lykken med vaskemaskin større.

Økonomiens lykke-sprang

Jeg husker overgangen da jeg kunne ta alle regningene i konvolutten og betale dem på en gang idet lønna kom, uten å jonglere med de verste og ligge våken om kvelden og tenke på dem.
Jeg tenker aldri mer på regninger, heldige meg.

Da jeg ikke hadde penger bestemte jeg meg for å aldri klage når jeg fikk penger, jeg tok i mot hjelp og lovte meg selv å betale skatt med glede senere. Jeg var hjemme i flere år. Men jeg tror at staten og jeg skal være skuls til slutt. Og du kommer heller aldri til å høre meg si at jeg tjener dårlig.

Selv fattige prioriterer, og det er ikke nødvendig å skjelve med leppa som en parodi på en tigger selv om man kjemper for høyere sosialstønad.

At Ben Borgen sier han må snike på trikken er like dumt som at Ann Dahl som på den tiden var leder i Aleneforeldreforeningen sa til avisen at mange alenemødre måtte ligge i sengen sin hele helgen når barna var hos far, for ikke å bruke penger. Det får være måte på å gjøre seg til offer.

Hvem er fattigdomsaksjonen? Aksjonens fremste talsmann Ben Borgen bruker organisasjonen til å nå frem til journalister, og det klarer han kjempefint.