lørdag, januar 28, 2006

Om å ha penger og å ikke ha penger

Jeg var i en diskusjon borte hos Hjorten, det dreide seg om fattige. Jeg høvlet ned Ben Borgen, Vampus høvlet ned en alenemor som valgte å være hjemme på sjette året, Hjorten visste ikke hva man skal gjøre for barna til alenemødre slik at de ikke faller utenfor og det er begrenset hva staten kan gjøre sier Hjort.

Jeg har lyst til å si mer om det, men la meg breie meg i mitt eget hjem, jeg snakket lenge nok på Hjortens fest. Jeg vil fortelle om før tiden.

Det var den gangen jeg hadde sugerøret mitt ned i statskassa

Jeg visste at jeg ikke var fattig. Jeg hadde valgt å være å være hjemme alene med barnet mitt, det var på den tiden Carl I Hagen sa at vi alenemødre burde finne oss en mann, det har alle glemt at han sa nå, det er så lenge siden.

Jeg var ikke fattig, jeg hadde lite penger

Jeg hadde jo valgt situasjonen min, jeg hadde gjort en prioritering. Jeg syns f.eks ikke at kunstnere hører hjemme i fattigbegrepet, har du skrevet på romanen din i ti år, vel det er ikke samfunnets plikt å holde deg ved skrivebordet lengre nå. Dessuten syns jeg ikke man kan la være å sammenlikne med hvordan resten av verden har det.

Jeg er så heldig

Før i tiden, for tre generasjoner siden, måtte jeg hatt med meg ungen min og vasket trapper på Frogner, med ungen i skjørtene. Men fordi vi har en velferdsstat så kunne også jeg få lov til å velge å prioritere å være hjemme med mitt barn. Og for at jeg skulle kunne holde hodet mitt hevet og ikke føle meg som en kvinne uten evner og ære så holdt jeg fast ved denne tanken:
Det er ikke noe skammelig ved det jeg gjør, jeg tar i mot støtte fra staten nå, og etterpå, når jeg ikke trenger den, skal jeg arbeide i mange år, og jeg skal betale skatt, til slutt er jeg og staten even og ingen skal noen gang høre meg klage på skatten.

Hva skal staten gjøre

Jeg syns det offentlige, i tillegg til å utbetale anstendige stønader, kan sørge at ikke markedet avgjør prisen på goder vi syns alle skal ha råd til å bruke, barnas aktiviteter, kollektivtransport, kulturbruk, svømmehaller. På den tiden mitt barn var lite kuttet kommunen ut det rosa kortet som gjorde at vi kunne bruke svømmehallen gratis, det betydde mye.

Nå er det salg og det bekymrer meg ikke lenger

Jeg kan likevel kjøpe det jeg vil, av det jeg trenger. Jeg er ikke rik i norsk målestokk, jeg må spare til digitalkamera, og det skal jeg. Men når jeg går i matbutikken så kjøper jeg det jeg har lyst på.
Jeg trenger ikke regne sammen alt nøyaktig i hodet for å ikke bruke for mye penger. Det har jeg jeg gjort.

Fornuften er for den med penger

De uten penger må få det til å gå, fra dag til dag, fra måned til måned. Før hadde jeg ikke penger igjen etter jul til å bruke på salg, selv om jeg selvsagt visste det var fornuftig. Jeg kunne ikke kjøpe billig togbillett i mai slik at jeg kom meg hjem til mamma i sommerferien, jeg måtte vente til feriepengene kom og da var billettene jo dyrere. Jeg pleide å le høyt av Carsten O. Five som sa at det lønner seg å ha en buffersone på 5.000 i tilfelle vaskemaskinen går. Ja klart det. Men buffersoner er for folk med penger,
nå har jeg buffersone.

Forøvrig

Forøvrig har vel ingen vondt av, ikke Carsten O Five heller, å leve uten vaskemaskin et par måneder.
Det gjør lykken med vaskemaskin større.

Økonomiens lykke-sprang

Jeg husker overgangen da jeg kunne ta alle regningene i konvolutten og betale dem på en gang idet lønna kom, uten å jonglere med de verste og ligge våken om kvelden og tenke på dem.
Jeg tenker aldri mer på regninger, heldige meg.

Da jeg ikke hadde penger bestemte jeg meg for å aldri klage når jeg fikk penger, jeg tok i mot hjelp og lovte meg selv å betale skatt med glede senere. Jeg var hjemme i flere år. Men jeg tror at staten og jeg skal være skuls til slutt. Og du kommer heller aldri til å høre meg si at jeg tjener dårlig.

Selv fattige prioriterer, og det er ikke nødvendig å skjelve med leppa som en parodi på en tigger selv om man kjemper for høyere sosialstønad.

At Ben Borgen sier han må snike på trikken er like dumt som at Ann Dahl som på den tiden var leder i Aleneforeldreforeningen sa til avisen at mange alenemødre måtte ligge i sengen sin hele helgen når barna var hos far, for ikke å bruke penger. Det får være måte på å gjøre seg til offer.

Hvem er fattigdomsaksjonen? Aksjonens fremste talsmann Ben Borgen bruker organisasjonen til å nå frem til journalister, og det klarer han kjempefint.

5 Kommentarer:

Blogger saccarina sa ...

Jeg har også vært der, som enslig mor, stønadsmottager og student. De mest levende minnene jeg har fra den tiden er egentlig positive. Jeg husker at vi hver torsdag ettermiddag gikk til butikken for å handle inn ukas luksus: En GodMorgen-yoghurt og en osteloff til datteren min som hun skulle ha i barnehagen på fredag, som var dagen for gode matpakker, og en flaske brus til meg som jeg drakk mens jeg så X-Files på lånt TV (uten å betale lisens, selvfølgelig). Og så husker jeg veldig godt en gang da jeg fikk avregning på strømmen. Den var på 2784 kroner, og jeg sto ved postkassa og gråt fordi jeg ikke skjønte hvor pengene skulle komme fra, til det langsomt gikk opp for meg at det var et utbetalingskort jeg så på. Jeg hadde betalt for mye! Så gråt jeg av glede i stedet.

Og jeg kjenner igjen tanken om å betale tilbake, å bli en god skatteyter som aldri klager på skatten og i alle fall ikke prøver å snyte. Jeg ble ferdig med studiene, fikk meg jobb, kjøpte leilighet akkurat på riktig tidspunkt, og fikk omsider mulighet til å få orden på regningene. Jeg tror slike erfaringer sitter i utrolig lenge. Det er fremdeles regningene jeg har mest system på i heimen.

Var jeg fattig? Tja. Av og til måtte jeg velge mellom sjampo og oppvaskmiddel. Av og til spiste vi spagetti med ketchup til middag. Jeg hadde veldig lite å leve for, men samtidig hadde jeg utsikter til et bedre liv gjennom studiene. Tanken på å leve fra hånd til munn er fremdeles skremmende for meg. Nå har jeg buffer jeg også. Den forhindrer ikke at jeg identifiserer meg med alle de som er fattige nå, og skjønner at det er et alvorlig problem.

Dette burde kanskje vært et eget blogginnlegg, men jeg skriver det her fordi jeg ikke forstår helt hvorfor det er så viktig for deg å diskreditere dagens talsmenn for de som har lite penger. Ok, Ben Borgen er en politiker. Hva endrer det på situasjonen? Vi har eksempler på dårlig journalistisk håndverk. Big deal. Det skjer hver dag. Jeg synes du pirker på form når det er innhold som burde være viktig. Om innlegget ditt hadde vært rettet bare mot journalistisk inkompetanse kunne jeg skjønt det, men her er både en personlig beretning om ”fattigdom” og et slags credo. Det er derfor jeg svarer på den måten jeg gjør. Gir det oss begge større troverdighet?

28 januar, 2006 20:22  
Blogger Esquil sa ...

Jeg respekterer holdningen din om at du ikke var fattig men hadde lite penger. Jeg føler også at det sytes i overkant mye iblant gjennom media. Samtidig er du åpenbart rimelig ressurssterk, og man skal ha respekt for at ressurssvake med lite penger kan oppleve situasjonen vanskeligere.

29 januar, 2006 19:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei Eskild,

Men jeg har det! Jeg har respekt for at andre kan oppfatte situasjonen anderledes, det var vel noe av det jeg prøvde å si med det at jeg hadde valgt min situasjon.

Jeg er oppmerksom på at det blir vesentlig anderledes når man ikke har det, når man ikke ser hvordan man kommer ut av situasjonen, når man er mer stigmatisert i samfunnet enn det en alenemor var, når man ikke som jeg hadde en unge å gledes over men et problem som utgangspunkt for situasjonen man er i.

Det er ikke den fattige jeg forsøker å si noe om.

29 januar, 2006 20:12  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei Saccarina,

Takk for et åpent innlegg, i forhold til synspunktet mitt, det er så deilig når man kan snakke sammen uten å ta det man er mest uenig i og vri på det. Og du beskriver bedre enn meg hvordan det var, jeg måtte smile av gjenkjennelse.

Hvorfor er det viktigere for meg å angripe Borgen/journalister enn årsaken til fattigdomen. Det er det sikkert flere svar på. Ett av dem er at jeg ikke synes målet helliger middelet i denne situasjonen, at fordi det Borgen kjemper for er godt så er det uvesentlig hvordan det gjøres og hvordan det behandles av journalister. Jeg tror sjansen for å vinne på lang sikt er større når man ikke faker.

En annen sak er at jeg forsøker å blogge mest mulig om det jeg syns jeg kan bidra med som mangler i medieverdenen.

Det er mulig du misforsto hvorfor jeg skrev de to postene samtidig, det var for å unngå å havne i samme gjeng som de som kritiserer saken fra et liberalistisk ståsted, eller et ståsted der jeg mistenker den som uttaler seg så skråsikkert om å være 22 år og aldri ha hatt et problem.

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener med mitt credo, tenker du på mitt påbud om takknemlighet?

29 januar, 2006 20:31  
Blogger Esquil sa ...

OIDA... Var ikke ment som at du ikke har respekt for folk :) Det kom litt feil ut for jeg syntes jeg så for konservativ ut etter setning to så jeg ville nyansere meg..

det er jo en vanskelig greie, man skal ha sympati for de med lite penger i norge, samtidig som norsk fattigdom er så annerledes fra u-landsfattigdom at man ikke skulle brukt samme ordet engang.

29 januar, 2006 22:35  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden