Knaus-fire

"Heidi hadde sovnet allerede før vi nådde supermarkedet. Så var det det som var grunnen, hun hadde vært så trøtt. Jeg kjøpte falukorv, en pose med pulver til biff stroganoff, en pakke ris, ingredienser til en salat, melk og surmelk, en stor Pepsi Max. Jeg var forbannet på meg selv fordi jeg hadde latt min egen frustrasjon gå ut over barna. Men det forhindret meg ikke fra å være streng mot Vanja da vi gikk gjennom butikken. Nei, sa jeg, nei ikke det. Kom hit nå. Kom hit, sier jeg! Nei, nei, nei!

Det var som om jeg eksisterte på mange nivåer, og alle plutselig var virksomme samtidig. Ett som var okkupert av brevet fra Gunnar og en nesten vill fortvilelse. Ett som tenkte på hva det skulle ha til middag og som styrte vognen rundt i butikken etter det. Ett som var lei seg for måten det hadde behandlet Heidi på like før. Ett som var irritert over Vanjas oppførsel. Ett som ble lei seg når det så hvordan hun anlød for det btydde kanskje at hun var kuet. Ett som var fornøyd med at hun gjorde som hun fikk beskjed om." s105

Beskrivelser som dette, av hvordan tankene kan gå, er det jeg savner mest, tror jeg, når jeg leser. Jeg noterer meg ofte hvordan mine tanker går slik, blafrer av gårder mellom ulike bilder, eller oppleves som lag, slik det beskrives over. Og selv om jeg har meninger, visst har jeg, så er jo mye av det jeg tenker akkurat sånn: På den ene siden, men samtidig. Det er mer, det er alltid mer.

Spalta i Journalisten

Jeg likte å skrive ukens spalte til Journalisten. Men denne gang, tenkte jeg, aner jeg ikke om den blir oversett eller spredt videre i stor grad. Det jeg trodde jeg visste derimot var at de som kommer til å like den, er folk jeg pleier være uenig med. Nå midt på formiddagen fredag ser det ut som det er hovedsaklig rett.

Vi ser på de damene med penger i fond som har trukket seg tilbake med au pair til pen kakepynt, til stoler som er hvitmalte men shabby og til vindeltrapp mellom rause kvadratmeter. Vi sukker oppgitt over at de ikke forstår sitt privilegerte valg. Men viljen til å misforstå arrogante veterinærer er også stor.

Knaus-tre

"Det var det som var den kanskje største vanskeligheten med å skrive selvbiografisk, finne frem til relevansen i stoffet. I livet var jo alt relevant, der var alt i utgangspunktet likestilt, fordi alt var, og var samtidig - de store oljetankerne som lå i opplag i Galtesund på syttitallet, plommetreet utenfor vinduet mitt, mammas jobb på Kokkeplassen, pappas ansikt når han kjørte forbi i bilen og jeg var ute et sted og så ham, tjernet hvor vi gikk på skøyter om vinteren, luktene i huset til naboene, moren til Dag Lothar den gangen hun laget milkshake til oss, den mystiske bilen som en kveld sto parkert nede ved ubekilen, all fisken vi spiste til middag, måten furutrærne på nabotomten vaiet fram og tilbake på i de kraftige høstvindene, pappas raseriutbrudd når jeg støtte borti setet hans i bilen med kneet, vaflene vi laget hver tirsdag, min store forelskelse i Anne Lisbeth, de fotballene mamma og pappa hadde kjøpt til oss på en ferietur de hadde til Tyskland, min grønn med røde sekskanter, Yngves gul med røde, hvordan vi en gang stod på lekeplassen og sparket dem rett opp i luften så høyt vi klarte for om mulig å treffe det militærhelikopteret som akkurat da fløy forbi i lav høyde.

Bare rundt det siste minnet lå det en hel krets av andre minner, for under deres tur til Tyskland hadde jeg bodd hos farmor og farfar og Yngve hos mormor og morfar, en uke jeg husket uvanlig mye klart og tydelig fra, særlig fra de dagene vi var ute på hytta. Slik, som en tett krans av minner, den ene utenfor den andre, lå hele barndommen i meg." s66

Og så kom to passasjer som jeg likte men likevel var jeg uenig der jeg lå og leste i senga i går kveld, det er alltid det stedet jeg leser. Jeg vil gjerne lese i stolen om dagen også, men det skjer aldri, har nesten ikke skjedd hittil. Leser jeg om dagen er det også i senga.

Jeg lå i senga i går og tenkte at minnene er vel ikke likestilte. Noen hendelser fremkaller, eller fremkalte i det minste, sterke følelser som ligger lagret under fernisset, kan vise seg hvis pirket i.

Noe skjedde ofte, eller var kanskje et bakteppe for hendelser, tingene som omga oss. Andre var så sjeldne at de ble gjenfortalt. Likestilte er vel ikke minnene.

"Men alt hadde sin bestemte betydning, det var det som var kultur. Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe, plutselig nedslåtte øyne betydde noe. Den bestemte måten et ord ble uttalt på, betydde noe. Hva man visste om den ene eller andre, betydde også noe. Kulturen ladet verden gjennom å opprette forskjeller i den, og de forskjellene, hvor all verdi lå, var ulike fra kultur til kultur. At enhetene ble større og større, og kulturene likere og likere, var en nedslående tanke, i alle fall for en som meg, som var gal etter forskjeller og tiltrukket av ugjennomtrengelighet. Det fantastiske ved Japan, som hadde vært isolert i så mange hundre år, og utviklet en så for oss på alle måter særegen kultur, nesten helt lukket for oss, selv om den var synlig. At den kulturen skulle løse seg opp i den vestlige og forsvinne, bare bli en avart av den, var et like stort tap som når en dyreart døde ut." s78

Jeg liker hvordan han tydeliggjør hvor små ting som også utgjør kulturene vi lever i. Men jeg har vanskelig for å skjønne hvordan han kan ha et så egosentrisk syn, selv når han beskriver hvordan han opplever verden. Måten verden er forskjellig på påvirker jo min opplevelse av den. Selv når jeg prøver å isolere det at jeg observerer verden er det jo av betydning hvordan de jeg observerer har det.

Straks i seng for Knaus-fire.

Knaus-to

Det er passasjer som dette som gjør at jeg ikke mister interessen:

"Men Linda var en romantiker, hun godtok hverdagslivets mistrøstigheter og krangler så lenge det fantes en forestilling om også noe annet, vår kjærlighet og vår lykke. Hun kunne gå fra å skjelle meg ut på det mest avsindige til å si at hun aldri hadde elsket noen som meg på bare noen minutter, mens jeg på en helt annen måte oppmagasinerte og akkumulerte krangler, misnøye og frustrasjon, de lå som sedimenter i mitt indre, som en slags følelsenes fossilringer, og formørket mitt sinn mer og mer intenst, til jeg til sist var hard som stein, uimottakelig for forsoning og kjærlighet." s39

"Slik tenkte jeg. Men det var ikke slik jeg følte. Jeg følte det som da jeg var liten og hadde gjort noe galt. Det jeg var redd for, var at pappa kom til å bli sint på meg. Det fantes ikke noe verre. Da jeg flyttet hjemmefra og ble voksen, fantes redselen der hele tiden, og jeg gjorde alt jeg kunne for at den ikke skulle slå ut. Pappa fantes ikke lenger i nærheten, redselen for hans raseri hadde blitt overført til alle andre: jeg var tyve år og livredd for at andre mennesker skulle bli sinte på meg. Det forsvant aldri. Da jeg brøt opp og flyttet til Stockholm, trettitre år gammel, hadde jeg fortsatt den redselen i meg. Linda som jeg møtte da, og siden fikk barn med, var temperamentsfull og ofte urimelig i sine utbrudd, dem lot jeg meg fullstendig kue av, for hevet hun stemmen selv det minste, fylte redselen meg, og det eneste jeg kunne tenke på, var å få den til å gå over. Selv som førtiåring, sittende ute på verandaen en formiddag i august 2009, var jeg redd for at noen skulle bli sint på meg. Når jeg ga noen grunn til det, ble jeg så redd og fortvilet og så fylt av smerte at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle overleve det.
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn." s61

Og nå tar jeg boka med meg til sengs igjen.

Gratis nett i London

1. november ble det gratis nett 26 steder i London. Det varer frem til nyttår, men hvis det blir populært kan det bli permanent. La oss nå håpe det blir det. Det høres lett ut også. Man trenger ikke registrere seg, bare krysse av for at man aksepterer vilkårene første gang man bruker det. Det står ikke noe om hva som er terms and conditions dessverre.


Sponsor Nokia prioriterer handlegata Oxford street.
Noen forhandler om at det skal komme gratis nett på T-banestasjonene, det vore fint.

There is also a plan to provide free wi-fi in and around London for the 2012 Olympics to help visitors and tourists find their way around and to make it easier for the sights and sounds of the games to be shared.

Free wi-fi is already widely available in London. In particular, London's financial district, the Square Mile, has had free wi-fi provided by The Cloud for years.

Her er en oversikt TimeOut har lagd over kaféer i London med gratis nett.

Knaus-en

Jeg er i gang med Min Kamp 6

Jeg har likt og forsvart prosjektet gjennom 5 bind, jeg er litt mer avmålt idet jeg setter i gang nå. Jeg er usikker på hvorfor. Tror det er noen uttalelser av forfatteren i det siste, at fansen skal få noe å bryne seg på, noe sånt noe. Jeg finner ikke tilbake til det engang, jeg orker ikke, jeg tenker på reportasjen jeg hørte i Ukeslutt tror jeg om hvordan Knausgård ikke skriver den virkeligheten andre (eks. to intervjuer med to journalister) mener er virkelig og jeg lar meg for dette øyeblikket falle ned i beskrivelsen av hvordan jeg syns Knausgård har tedd seg denne uka.

Jeg oppfattet det nedlatende da jeg leste det: Dere likte kanskje barndomsskildringene mine, fansen, men nå skal dere faen ta meg få ete litt Adorno.

Men jeg, Karl Ove, jeg leser de setningene jeg vil og de andre hopper jeg over. Det er med det bakteppet jeg starter lesingen.

Og så var det et sitat i en avis om en blogger som hadde skrevet noe som han ikke husket slik. Jeg gjetter det var denne han snakket om. Jeg ser frem til å lese hva han faktisk skriver om det i boka.

Og så er det Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, jeg likte den.

Især siste del er uendelig trist lesning. Her er det plutselig full intensitet i fortellingen, et karakteristisk romanspråk med slående, såre bilder og en fortvilelse som går rett i kroppen på leseren.

Jeg skal ikke røpe hva som står på spill, og for å være helt ærlig skjønner jeg ikke at Knausgård tar sjansen på å fortelle om det. Men når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger.

Så jeg er i gang

Jeg husker hvorfor jeg liker å lese Min Kamp: Beskrivelsene av hverdagene som går av gårde, de er viktige for oss det gjelder selvsagt, sett fra innsiden. De tankene som fyker mens vi lever hverdagene, blaff av noen det svinger litt av, andre som er tåpelige, skammelige, slik holder vi på. Jeg liker gjenkjennelsen i det.

Synsinntrykk får oss på andre tanker enn de vi holdt på med, Karl Ove ser over til Helsingør slott på side 18 og tenker på hvor mange generasjoner vi kan ha et forhold til, er det lenge siden sekstenhundretallet? Som at jeg nettopp har skjønt hvor kort siden krigen det egentlig var da jeg ble født.

Hverdagen med barn ved matbordet, han liker ikke andres tvang, folk som tvinger mat i ungene sine. Men han forlanger at de ytrer seg i fullstendige setninger. Det er ikke lov å si: Bade! For et merkelig synspunkt av en som driver med språk tenkte jeg i går kveld på side 33.

Shampoo Rising rør på sig

Det er to og et halvt år siden sist de blogget, men så for noen få kvelder siden rørte de på seg i googleleseren.


Så vad har hänt sen sist? Jag och min familj flyttade, mitt i bitande finanskris, till Malmö för att jag skulle börja jobba på Sydsvenskans kultur-och nöjesredaktion. I februari 2009 hyrde vi en bil och körde hit. Det snöade som fan i Småland. Min dotter kräktes i höjd med Nyköping. Vi övernattade på ett hotell med väldigt snygga sänggavlar i Värnamo. Vi kom fram till Malmö en fredag och på måndagen började jag jobba. Den tjänsten blir jag av med vid årsskiftet. Man behöver inte vara våldsamt medieintresserad för att ha kunnat följa utvecklingen i branschen, och Sydsvenskan är tyvärr inget undantag. Tjugo procent av redaktionen ska bantas bort och jag ligger nästan längst ner på las-listan - you do the math. Så nu blir jag snart småföretagare igen, en flexibel alliansdröm med f-skattsedel. När jag messade Annina vad som hänt skrev hon i sitt svar att "om det här varit en romcom är det nu vi skulle ha startat en gullig bokhandel, eller en cateringfirma". Åh, I wish. Om vi ändå varit en Nancy Meyers-film och om jag ändå varit Meryl Streep-figuren i densamma, minus skilsmässan och de svettiga hotellsamlagen med Alec Baldwin. Luftigt klädd, höljd i stråhatt och dyrt solskydd utan parabener, inhyst i ett vitmenat lyxbageri med miniskula citronmarängtårtor på hyllorna och frodiga cypresser och plataner utanför fönstren. Aldrig mer skulle jag läsa nedläggningsartiklar i Dagens Media eller Resumé igen. Aldrig mer skulle jag gå in och scanna av mediekollegors twitter-konton och få huvudvärk av prestationsvånda.

Jepp, Annina Rabe og Anna Hellsten er tilbake.

Jeg brenner

I dag brenner jeg papiromslaget til Frantzenboka.
Det har ergret meg fra det øyeblikket jeg så det.


Jeg syns det er grellt.
Men noen ser noe helt annet enn meg når de ser på illustrasjonen. Hva er det de ser, hva er det som gjør dem glade? Fortell meg det du.

Tantztheater Wuppertal og Black Rider

På en og samme kveld

Heldige meg. Jeg så Tantztheater Wuppertal, Pina Bausch-dansekompaniet, i operaen i går. Gå hvis du kan, de danser/spiller i morra også. Det pleier være enkeltbilletter å kjøpe rett før forestilling, folk som ikke kunne gå likevel, ligger hjemme og kaster opp i stedet for å sitte på første rad, lene seg tilbake og høre på Tom Waits og Cat Power og andre. Se opp på scenen og kjenne den befriende følelsen som kommer i meg av folk som griser med vann, kaster seg bortover i vannrenner, padler på det fine gulvet på operascenen, får vi lov til dette? ser sånn ut. Det drypper, noen spytter. Spruter vann fra bøtter mot den store steinen sånn at det sprer seg utover og ser ut som fyrverkeri.


Det er alltid noen kjedelige partier, for meg i alle fall, når det er en scene, en dansemåte eller hva man kaller det, et kapittel kan vi si, som varer for lenge etter min smak. Lite av det i denne forestillingen.

Det er stadige skifter av folk og måter, stadige avbrudd med hjemmekoslig dårlige vitser og alle følelser som fins blir danset tror jeg, glede og flørt, lede, sinne, kraft, kom hit til meg, gå vekk, hjelp meg hjelp meg ikke, ambivalens. Og de andre.


Det er ikke lov til å ta bilder mens de danser, men disse kan du dobbeltklikke på hvis du vil se dem større, de er fra applausen.
Her er en bloggpost med bilder fra filmen som Wim Wenders lagde om koreografen Pina Bausch. Så får du bedre inntrykk av hvordan de danser.

Lydspor til teksten under

Og så, etter at kvelden hadde vært mer enn fin allerede var jeg på kveldsstund på Det Norske Teatret. 22:30 hadde de bar og scene i 2. etasje og sangbiter fra det jeg tror må ha vært den teateroppsetningen jeg har likt aller best og jeg har likt mange The Black Rider, 13 år siden, jeg så den flere ganger.

Tom Waits og William Burroughs har lagd en variant over det å selge sjela si. I går var det Lasse Kolsrud og Ingrid Jørgensen som sang med passende ompaorkester med sag bak. Det var fint å høre de bitene igjen.

Men ikke kall det "Gammalt oppgulp frå Black Rider" da Det Norske, ha tro på det de har. Den gangen tok forestillinga av for seint, idet de under 40 fikk høre om den var det over, rene flaksen gjorde at jeg fikk vite om denne kvelden. Kom igjen´a - sett den opp en gang til! Det ønsker jeg meg.

Annie Leibovitz - iPhone m.m.

Nå sirkulerer det en videosnutt tatt fra nyhetene i går om at Annie Leibovitz anbefaler iPhone.

Men sier hun egentlig det?

Først kan vi begrense det til at hun anbefaler iphone som lommekamera. Det neste jeg tror vi skal legge merke til er at Annie Leibovitz ser ut til å anbefale smarte telefoner generelt, de kan jo alt liksom. Ligger det innbakt i dette at hun tester nettopp iPhone fordi den har best kamera av alle smart-telefoner? Det kan godt tenkes, det har jeg ikke peiling på. Journalisten spør hva slags kamera hun anbefaler når noen spør henne.

Annie Leibovitz ord for ord:

I´ts an interesting time, it´s a great time because you know - the iPhone. and the whole ability to just use, I mean that is the snapshotkamera of today. It really.. you know I.. I am still learning to use my here.. but see (hun tar et bilde) oh boy here you go. It´s a pencil, it´s a pen, its a notebook. I cant tell you how many times I see people show me their children, it´s the wallet with the family pictures. It is actually, it´s so assessful and easy.

Her er intervjuet

Det er alltid mer

Så, hvorfor var Annie Leibovitz til intervju in the first place?
Hun har just kommet med en ny fotografibok.


(dobbeltklikk for å få bildene større)

How can she nurture her creativity as life gets more complicated? And how can she make the best use of the time left her? “It was hard as hell to do this book in the middle of everything I was going through. I was told constantly this book wouldn’t bring in money, and I should drop it. But I really wanted to do it. I needed to save my soul.”



She took her camera to Virginia Woolf’s house (over), photographing the surface of her writing table, and into her garden, capturing the wide, roiling water of the River Ouse, in which Woolf drowned herself. She photographed Dr. Freud’s sumptuously carpeted patient’s couch in London, and Darwin’s odd specimen collection. Eleanor Roosevelt’s bedroom, with its simple white coverlets, in her cozy cottage.


(huset til O´Keeffe)

Perhaps the most intense visit in this project — yielding some of its strongest images — was to New Mexico. “While I was growing up, Georgia O’Keeffe represented a big idea, a stereotypical idea, for us, as women. But I never quite filtered it, never took her in.”

When she was in New Mexico for an award, Ms. Leibovitz visited O’Keeffe’s house in Abiquiu. She began crying as soon as she entered O’Keeffe’s studio. “It was very emotional. She is the real thing. She has such a bad rap. I kept going back. The first hit I had was how little you need. She had her view. Her bed. She made her own pastels. She had music — she loved music. She had the best speakers! Not a lot of stuff.”

mer om hvordan boka kom i stand her i New York Times
og utstilling i Washington i hele vår

Jeg vil sitte her, i toppen av grana

Og jeg vil gjerne gjøre det nå, akkurat nå

Frode Schei har bygget tre stk. trehytter i Brumundal. De kan leies! 1000 kr døgnet for ei hytte i et tre midt i uka, 2500 for helgedøgn, det må gå. De ser skikkelig hyggelige ut, de har det lille ekstra, reinskinn og sånn, fuglemat og ekorn som kommer tett innpå. Dette har de.


Teknisk Ukeblad har skrevet om hyttene,
her er det flere fine fotografier.


Sitte her og steike seg kjøttbit på grua og se utover skogen med tåke på.
Ut har også skrevet om hyttene, enda flere bilder.

Freddie Wadling, ny plate

Jeg syns kjedelig,

hørte gjennom den på Spotify nå, Bondsanger som Diamonds are Forever og Live and Let Die. Den er monoton. Sällan har filmernas teman framträtt så dystopiska, syns Dagens Nyheter. Du kan høre selv. Nå vet du det i alle fall.


Han har konserter i Filadelfiakyrkan i Stockholm og Konserthuset i Gøteborg 21. og 22. desember. Det kan antakelig ikke bli feil uansett, Freddie Wadling som synger julen inn.

Siden hans

Improv Everywhere på TED talk

Helt siden jeg hørte Charlie Todd fortelle om prosjektet sitt på New Museum i New York for noen år siden har jeg med jevne mellomrom skrevet litt om det her i bloggen. Nå har han holdt foredrag på TED og du kan se det over.


Vaktene så ut til å resonnere slik "It´s not shopping so it must be wrong" og tilkalte politiet. Noen overhørte denne samtalen:

Megastore guy: They were all just standing there.
Cop: What were they doing?
Megastore guy: Just standing, and then they all danced.
Cop: Did they say anything?
Megastore guy: No.

Pause

Cop: Why are we here?


Den gamle favoritten, Food Court Musical.
Siden til Improv Everywhere

Opprør er bare et forsøk

på å tenke - Det er ikke sikkert det går bra

Hva er et opprør, hva består det i sett innenfra hos den enkelte person som er opprørt, som gjør opprør? Det sto jeg og tenkte på mens jeg var en del av publikumet til lanseringen av Trygve Mathiesens bok om norsk postpunk på John Dee på fredag. Holy Toy og De Sjenerte spilte, jeg hadde Bernt Erik Pedersens anmeldelse av boka jeg ikke har lest med meg i skallen.

Ubehaget melder seg når Mathiesen bruker over 70 sider på det interessante, åpenbart problematiske temaet «Flørten med totalitær estetikk», og konkluderer med at alt var greit.

Man har forakt, eller i det minste misnøye, eller hvertfall et ønske om noe annet og samtidig har man vilje til endring, også kraft til å bidra til en slik endring. Det er ikke så verst, men i seg selv er det jo ikke bra, kommer an på.

Det kommer ikke noe mer, det kommer ikke et oppsummerende og vettig avsnitt helt til slutt her. Jeg sier bare at jeg sto og surret med de tankene mens jeg satte det ene tomme ølglasset opp i det andre og slik forsterket glasstrukturen mens jeg lot ølet virke på den gode måten det som regel gjør og så til slutt lot plastglassbunken falle rett ned mellom alle menneskene.

Det fins alltid noe annet, det som skurrer, noe som frister.


Jeg sto midt i den rufsete gjengen vi er blitt, så på fjes jeg kjente eller bare kjente til den gangen, der står Petter til Sissel, der er Puffen, han kjente ikke igjen meg, jeg glemmer aldri ham, der står Sigurd pølsefest Østensen på scenen og spiller Folk er Rare, der er Astrid som jeg er blitt kjent med senere, vi var sikkert på samme konserter den gang, Tommy Olsson, Thomas Robsahm, der står jaggu Knut Gørvell som spanderte på bordet etter Aschehougs hagefest for noen år siden, context is everything, når jeg ser på ham i dette miljøet ser jeg jo at han ser ut til å ha andre sider enn å være sjef for Bokklubben Nye Bøker, don´t we all, det ble bare så påfallende.

Så jeg sto der midt mellom alle som hadde gjort klesvalg nært opptil slik de ble gjort for lenge siden. Kroppene var anderledes. Der hoftebeina kunne stå ut som en spiss i buksa en gang, var det mager som var blitt det ytterste punktet nå.

Pønklukta var seg lik, den lukta som kommer av fettsvettkanten på jakkebretten som ligger tett innpå nakken og munnhuletrøbbel, det hulrommet bak hjørnetanna der ingen tanntråd har vært.


Flere skaller var skinna, noen var fortsatt like innsausa i sløvhet, andre så tøffe ut slik de gjorde den gang, eller de så koselige ut slik de også gjorde da. Det er alltid rester som syns av den jeg var da for tiden.

Så der sto Andrej Nebb sammen med Holy Toy og under sto jeg og kjente i øvre del av låret og hofteleddsbøyeren at musikken virka godt på meg og jeg sto der og ønsket meg at vi sa faen ta, opp med armen! at vi alle skulle bryte ut i dans som i en Bollywoodscene, hvor skjønt kunne ikke det vært.

Pina Bausch og Wim Wenders

I går hadde Wim Wenders film om Pina Bausch premiere, i formiddag satt jeg langt nedi stolen på Ringen øverst på Grünerløkka med 3D-brillene på og så. Etterpå hadde jeg lyst til å danse sånn omtrent. Jeg tok i stedet med meg bevegelsesiveren til gymmen og svetta der.


Den aller første dansen i filmen, med jord på podiet, var ikke min ting og jeg lurte også på om 3D egentlig var min ting,

men så vennet øynene seg

og i mellomtiden hadde jeg rukket å tenke på hvordan 3D gjør tredimensjonaliteten overtydelig, i alle fall det som er nært kamera, 3D-vulgært vil jeg si, minnet om de fine disneyfotografiene jeg så i brillene med titteplater som faren min brakte hjem fra havner ved andre hav enn der jeg var.

I denne mellomtiden la jeg merke til kroppene til danserne, det tredimensjonale ved dem, kragebeinet som står ekstra ut, og særlig så jeg på føttene til de kvinnelige danserne. Knokler kan vokse og det gjør de hos dansere, de trenger dem ekstra sterke og med 3Dfilm i tillegg fikk de skikkelige føtter å gå på, så uvant dukkefotestetikken som råder at det gjorde meg i bedre humør. Det er også en måte å se oss på.


Og så flyttet dansen ut fra jordgulvet, ut i naturen, i arkitekturen, i menneskeskapte landskap, se på dette glassrommet i skogen f.eks og folk som hopper inn i hverandres armer, folk som blir løftet, og sluppet rett ned, eller videoen under her med sandtak og fabrikker og førerløs bybane som henger i luftas 2. etasje.

Det er lite snakk i filmen, men litt der danserne forteller om en koreograf som er menneskelig tilstede sammen med de hun arbeider med. Så godt det må være å bli lest sånn. Pina Bausch ba danserne tenke over: Hva lengter vi etter? og Hvor kommer lengselen vår fra? Viktige spørsmål.


De fire årstidene slik Pina så dem.

Små cherrytomater

Jeg hadde gulrøtter i bakgården i år. Og tomater og et par agurker.


De fleste av tomatene ble ikke modne før jeg ble frostredd, så jeg tok dem med inn for å gjennomføre eksperimenter med dem.


Noen måtte ligge i vinduet, noen på hylla og noen - måtte ligge i en pose sammen med et eple.

I alle de år har jeg unngått å ha tomater og epler liggende ved siden av hverandre på kjøkkenbenken, for det står i bla´ om det: At eplet skiller ut gass som gjør at tomatene blir overmodne for fort. Det er den type kunnskap som man kanskje ikke trenger, jeg har ikke anstrengt meg for å huske den, i motsetning til mye annet jeg prøver å banke inn i skallen.


Så kunne eplet brukes positivt i modningsprosessen? Javisst. Disse over lå sammen med eplet. Jeg hadde riktignok glemt at det gjør noe med et eple å ligge i en lukket plastpose et par uker, neste gang ofrer jeg ikke det store smakfulle eplet. Bare en tomat ble skjemt. De under fikk ingen eplegass på seg.


Så, det var alt fra landbruksnytt i dag.

Målselvnepa spises

Jeg har gjort rede for mitt entusiastiske forhold til målselvnepa før, nå spiser jeg den siste av to jeg fikk i gave tidligere i høst, stor, gul og smakfull er den.

Sommerskole med Tracey Emin

Neste sommer, når OL gjør at pengboka allerede er oppe, strøs det penger over resten av kulturlivet også. Bra det. Vi, folket, kan gå på sommerskole på Hayward Gallery ved vestre elvebredd i London og ta timer med kunstnere som Tracey Emin.


Sette av noen dager i juni til The Hayward's Wide Open School, det er det vi kan, det skal jeg. Det undervises 6 dager i uka mestparten av juni som en slags oppvarming til selve OL som varer fra 27. juli til 12. august, med paralympics etter det frem til 9. september.

Jeg har en følelse av at jeg vil lese mer om dette fremover.

Det vil bli delt

Jeg må nok prøve å finne på noe lurt for å få et rimelig sted å bo da, det blir antakelig harde økonomiske tider for den som vil leve med økonomisk kontroll.


Det går en tynn tråd fra bildene over til dette jeg snakker om nå. De er fra rett utenfor Hayward Gallery i sommer da jeg var der og så Tracey Emins utstilling.

Mer om sommerskolen hos Designweek og i Guardian.