Knaus-tre

"Det var det som var den kanskje største vanskeligheten med å skrive selvbiografisk, finne frem til relevansen i stoffet. I livet var jo alt relevant, der var alt i utgangspunktet likestilt, fordi alt var, og var samtidig - de store oljetankerne som lå i opplag i Galtesund på syttitallet, plommetreet utenfor vinduet mitt, mammas jobb på Kokkeplassen, pappas ansikt når han kjørte forbi i bilen og jeg var ute et sted og så ham, tjernet hvor vi gikk på skøyter om vinteren, luktene i huset til naboene, moren til Dag Lothar den gangen hun laget milkshake til oss, den mystiske bilen som en kveld sto parkert nede ved ubekilen, all fisken vi spiste til middag, måten furutrærne på nabotomten vaiet fram og tilbake på i de kraftige høstvindene, pappas raseriutbrudd når jeg støtte borti setet hans i bilen med kneet, vaflene vi laget hver tirsdag, min store forelskelse i Anne Lisbeth, de fotballene mamma og pappa hadde kjøpt til oss på en ferietur de hadde til Tyskland, min grønn med røde sekskanter, Yngves gul med røde, hvordan vi en gang stod på lekeplassen og sparket dem rett opp i luften så høyt vi klarte for om mulig å treffe det militærhelikopteret som akkurat da fløy forbi i lav høyde.

Bare rundt det siste minnet lå det en hel krets av andre minner, for under deres tur til Tyskland hadde jeg bodd hos farmor og farfar og Yngve hos mormor og morfar, en uke jeg husket uvanlig mye klart og tydelig fra, særlig fra de dagene vi var ute på hytta. Slik, som en tett krans av minner, den ene utenfor den andre, lå hele barndommen i meg." s66

Og så kom to passasjer som jeg likte men likevel var jeg uenig der jeg lå og leste i senga i går kveld, det er alltid det stedet jeg leser. Jeg vil gjerne lese i stolen om dagen også, men det skjer aldri, har nesten ikke skjedd hittil. Leser jeg om dagen er det også i senga.

Jeg lå i senga i går og tenkte at minnene er vel ikke likestilte. Noen hendelser fremkaller, eller fremkalte i det minste, sterke følelser som ligger lagret under fernisset, kan vise seg hvis pirket i.

Noe skjedde ofte, eller var kanskje et bakteppe for hendelser, tingene som omga oss. Andre var så sjeldne at de ble gjenfortalt. Likestilte er vel ikke minnene.

"Men alt hadde sin bestemte betydning, det var det som var kultur. Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe, plutselig nedslåtte øyne betydde noe. Den bestemte måten et ord ble uttalt på, betydde noe. Hva man visste om den ene eller andre, betydde også noe. Kulturen ladet verden gjennom å opprette forskjeller i den, og de forskjellene, hvor all verdi lå, var ulike fra kultur til kultur. At enhetene ble større og større, og kulturene likere og likere, var en nedslående tanke, i alle fall for en som meg, som var gal etter forskjeller og tiltrukket av ugjennomtrengelighet. Det fantastiske ved Japan, som hadde vært isolert i så mange hundre år, og utviklet en så for oss på alle måter særegen kultur, nesten helt lukket for oss, selv om den var synlig. At den kulturen skulle løse seg opp i den vestlige og forsvinne, bare bli en avart av den, var et like stort tap som når en dyreart døde ut." s78

Jeg liker hvordan han tydeliggjør hvor små ting som også utgjør kulturene vi lever i. Men jeg har vanskelig for å skjønne hvordan han kan ha et så egosentrisk syn, selv når han beskriver hvordan han opplever verden. Måten verden er forskjellig på påvirker jo min opplevelse av den. Selv når jeg prøver å isolere det at jeg observerer verden er det jo av betydning hvordan de jeg observerer har det.

Straks i seng for Knaus-fire.