Pina Bausch og Wim Wenders

I går hadde Wim Wenders film om Pina Bausch premiere, i formiddag satt jeg langt nedi stolen på Ringen øverst på Grünerløkka med 3D-brillene på og så. Etterpå hadde jeg lyst til å danse sånn omtrent. Jeg tok i stedet med meg bevegelsesiveren til gymmen og svetta der.


Den aller første dansen i filmen, med jord på podiet, var ikke min ting og jeg lurte også på om 3D egentlig var min ting,

men så vennet øynene seg

og i mellomtiden hadde jeg rukket å tenke på hvordan 3D gjør tredimensjonaliteten overtydelig, i alle fall det som er nært kamera, 3D-vulgært vil jeg si, minnet om de fine disneyfotografiene jeg så i brillene med titteplater som faren min brakte hjem fra havner ved andre hav enn der jeg var.

I denne mellomtiden la jeg merke til kroppene til danserne, det tredimensjonale ved dem, kragebeinet som står ekstra ut, og særlig så jeg på føttene til de kvinnelige danserne. Knokler kan vokse og det gjør de hos dansere, de trenger dem ekstra sterke og med 3Dfilm i tillegg fikk de skikkelige føtter å gå på, så uvant dukkefotestetikken som råder at det gjorde meg i bedre humør. Det er også en måte å se oss på.


Og så flyttet dansen ut fra jordgulvet, ut i naturen, i arkitekturen, i menneskeskapte landskap, se på dette glassrommet i skogen f.eks og folk som hopper inn i hverandres armer, folk som blir løftet, og sluppet rett ned, eller videoen under her med sandtak og fabrikker og førerløs bybane som henger i luftas 2. etasje.

Det er lite snakk i filmen, men litt der danserne forteller om en koreograf som er menneskelig tilstede sammen med de hun arbeider med. Så godt det må være å bli lest sånn. Pina Bausch ba danserne tenke over: Hva lengter vi etter? og Hvor kommer lengselen vår fra? Viktige spørsmål.


De fire årstidene slik Pina så dem.