Opprør er bare et forsøk

på å tenke - Det er ikke sikkert det går bra

Hva er et opprør, hva består det i sett innenfra hos den enkelte person som er opprørt, som gjør opprør? Det sto jeg og tenkte på mens jeg var en del av publikumet til lanseringen av Trygve Mathiesens bok om norsk postpunk på John Dee på fredag. Holy Toy og De Sjenerte spilte, jeg hadde Bernt Erik Pedersens anmeldelse av boka jeg ikke har lest med meg i skallen.

Ubehaget melder seg når Mathiesen bruker over 70 sider på det interessante, åpenbart problematiske temaet «Flørten med totalitær estetikk», og konkluderer med at alt var greit.

Man har forakt, eller i det minste misnøye, eller hvertfall et ønske om noe annet og samtidig har man vilje til endring, også kraft til å bidra til en slik endring. Det er ikke så verst, men i seg selv er det jo ikke bra, kommer an på.

Det kommer ikke noe mer, det kommer ikke et oppsummerende og vettig avsnitt helt til slutt her. Jeg sier bare at jeg sto og surret med de tankene mens jeg satte det ene tomme ølglasset opp i det andre og slik forsterket glasstrukturen mens jeg lot ølet virke på den gode måten det som regel gjør og så til slutt lot plastglassbunken falle rett ned mellom alle menneskene.

Det fins alltid noe annet, det som skurrer, noe som frister.


Jeg sto midt i den rufsete gjengen vi er blitt, så på fjes jeg kjente eller bare kjente til den gangen, der står Petter til Sissel, der er Puffen, han kjente ikke igjen meg, jeg glemmer aldri ham, der står Sigurd pølsefest Østensen på scenen og spiller Folk er Rare, der er Astrid som jeg er blitt kjent med senere, vi var sikkert på samme konserter den gang, Tommy Olsson, Thomas Robsahm, der står jaggu Knut Gørvell som spanderte på bordet etter Aschehougs hagefest for noen år siden, context is everything, når jeg ser på ham i dette miljøet ser jeg jo at han ser ut til å ha andre sider enn å være sjef for Bokklubben Nye Bøker, don´t we all, det ble bare så påfallende.

Så jeg sto der midt mellom alle som hadde gjort klesvalg nært opptil slik de ble gjort for lenge siden. Kroppene var anderledes. Der hoftebeina kunne stå ut som en spiss i buksa en gang, var det mager som var blitt det ytterste punktet nå.

Pønklukta var seg lik, den lukta som kommer av fettsvettkanten på jakkebretten som ligger tett innpå nakken og munnhuletrøbbel, det hulrommet bak hjørnetanna der ingen tanntråd har vært.


Flere skaller var skinna, noen var fortsatt like innsausa i sløvhet, andre så tøffe ut slik de gjorde den gang, eller de så koselige ut slik de også gjorde da. Det er alltid rester som syns av den jeg var da for tiden.

Så der sto Andrej Nebb sammen med Holy Toy og under sto jeg og kjente i øvre del av låret og hofteleddsbøyeren at musikken virka godt på meg og jeg sto der og ønsket meg at vi sa faen ta, opp med armen! at vi alle skulle bryte ut i dans som i en Bollywoodscene, hvor skjønt kunne ikke det vært.