Knaus-fire

"Heidi hadde sovnet allerede før vi nådde supermarkedet. Så var det det som var grunnen, hun hadde vært så trøtt. Jeg kjøpte falukorv, en pose med pulver til biff stroganoff, en pakke ris, ingredienser til en salat, melk og surmelk, en stor Pepsi Max. Jeg var forbannet på meg selv fordi jeg hadde latt min egen frustrasjon gå ut over barna. Men det forhindret meg ikke fra å være streng mot Vanja da vi gikk gjennom butikken. Nei, sa jeg, nei ikke det. Kom hit nå. Kom hit, sier jeg! Nei, nei, nei!

Det var som om jeg eksisterte på mange nivåer, og alle plutselig var virksomme samtidig. Ett som var okkupert av brevet fra Gunnar og en nesten vill fortvilelse. Ett som tenkte på hva det skulle ha til middag og som styrte vognen rundt i butikken etter det. Ett som var lei seg for måten det hadde behandlet Heidi på like før. Ett som var irritert over Vanjas oppførsel. Ett som ble lei seg når det så hvordan hun anlød for det btydde kanskje at hun var kuet. Ett som var fornøyd med at hun gjorde som hun fikk beskjed om." s105

Beskrivelser som dette, av hvordan tankene kan gå, er det jeg savner mest, tror jeg, når jeg leser. Jeg noterer meg ofte hvordan mine tanker går slik, blafrer av gårder mellom ulike bilder, eller oppleves som lag, slik det beskrives over. Og selv om jeg har meninger, visst har jeg, så er jo mye av det jeg tenker akkurat sånn: På den ene siden, men samtidig. Det er mer, det er alltid mer.