Gulrøtter i bakgården

Dette er noen av minigulrøttene jeg tok opp fra krukkene i bakgården i går. På frøpakken sto det at de er hurtigvoksende og skulle gi flere avlinger i løpet av sommeren, slik gikk det ikke akkurat. Men det er hyggelig med egne røtter likevel. Disse ble hakket litt og stekt i smør, sukker og ingefær. Det nesten som jeg ikke tør skrive smør og sukker i samme setning.


Folk pleier være raske med å utbryte: Disse tomatene smaker helt anderledes enn dem vi kjøper! og liknende, jeg pleier være skeptisk. Men det er mye som er bra med å pusle med egen avling uansett. Gulrøttene smaker faktisk litt for mye, litt bittert også. Jeg vet ikke om det er sorten eller oppvekstvilkårene. I alle fall gjør smaken dem mer egnet til koking enn knasking.


Jeg har likt å dyrke ting bestandig, i småskala. Jeg har aldri lengtet til å ligge på et jorde å luke, det er opplevelsen av å se at noe gror med et minimum av arbeide jeg liker.


Jeg har noen agurker og noen tomater også, de står fortsatt og prøver å bli større og for tomatenes del, orange.


Sjekk utsikten fra soverommet. Klikk bildet større. Jeg ligger med hodet ut mot bakgården og leser og kikker opp innimellom og ser på villvinen som stadig blir rødere og lauvet som faller ned og som jeg plukker opp og tar med ut i søpla hver morgen. Litt av det, jeg tar stadig litt, aldri alt.


Jeg liker utseendet på hjørnet mitt i bakgården alltid, selv når bedene er slappe og skulle vært spadd og buskene skulle vært beskjært. Det er ikke sånn at det arbeidet som kunne gjøres skygger over den lille gleden jeg har når jeg går forbi dette hjørnet hver morgen og hver ettermiddag og innimellom enda oftere. Jeg sitter ikke så ofte her likevel.


Når alle bladene er falt av og jorda frosset skal jeg ta disse krukkene opp på kjøkkenbenken og se på sviblene som gror opp, hver morgen og hver ettermiddag skal jeg stirre på dem.