Hvordan skrive sitat-tegn?

Sånn som likner på dette: <<

Jeg spør Twitter og folk svarer hjelpsomt men jeg skjønner ikke svarene for når jeg tester alt og 174 eller Alt + 0178 så jumper siden til et annet sted og jeg skulle ønske jeg kunne si at dette ga meg en aha-opplevelse men nei. Noen skriver numerisk tastatur og jeg googler det og skjønner ikke svaret men jeg finner et sted på tastaturet som heter NumLk men det hjelper ikke. Et øyeblikk kjenner jeg meg slik jeg tror gamle kan kjenne det: De er jo så snille her, man vil nødig skuffe.

Men jeg skjønner faen meg ikke noe og jeg skulle ønske Fritt Ord ville bruke bloggmillionene sine til å opprette pc-vakten: Du ringer, den kommer i pc-bilen og fikser.
Og så kunne de gi meg penger til å bruke den. Så kunne jeg pønske på meningsdannelse etterpå.

Jeg får ikke oppdatert pc-en min til ny firefox-utgave, den sier ja, men den oppdaterer ikke og alle programmene jeg vil innom minner meg på at jeg må oppdatere. Det er en Acer Aspire One med Linux i. Google-docs orker ikke telle antall tegn lengre. Det er ikke grenser for hva jeg ikke forstår.

Fint å være til nytte

Jeg pusler i søndagen og leser aviser og ser plutselig at min Carl I. Hagen-observasjon er nevnt i Dagbladet. Det er en litteraturkommentar som, antakelig pga lay-out-feil, ikke har fått med navnet på han som skrev bare bilde. I alle fall. Han skriver om hvordan det ikke alltid blir helt heldig for forfatteren når en politiker liker boka han har skrevet.

«Da Lahlum hadde presentert «Menneskefluene», reiste Hagen seg, ifølge bloggeren «fr.Martinsen», plutselig opp, banet seg vei gjenom det tettpakkede lokalet og fram til bokutstillingen ved inngangsdøra, for å sikre seg et frieksemplar av «Menneskefluene».

Dette er muligens det beste og muligens det verste som kunne skjedd Hans Olav Lahlums romankarriere.»

Originalversjonen i bloggen var slik:

Jeg stirret på Carl I Hagen som straks Lahlum hadde presentert krimboka si kom på at den vil han lese. Og så baner han seg vei gjennom hele lokalet, forbi alle som sitter på stoler tett ved hverandre, for å hente et eksemplar av krimmen som ligger ved inngangsdøra, like greit å ha det gjort liksom.

Jeg smiler og vipper stolen min slik at han kan komme forbi med minimalt av støy og jeg kan ikke unngå å legge merke til at håndbaken min kom til å berøre Carl I Hagens lysegrå terylenebukse ganske nær gylfen.

Her er hele rapporten min fra høstlistepresentasjonen.

Kraft er pent

Eller, hvis kraft ikke er pent, hvorfor er da bro bra?
Sjekk, Kristin Krohn Devold, som jeg kan bokstavrime!

Reporterne har sluttet å si monstermaster siden det gikk opp for dem at monster ikke er et nøytralt ord men noe gjengen til Kristin Krohn Devold fant på mens de hadde idébris og tenkte bokstavrim bokstavrim kom til meg, og vips kom de på monster foran master, for lederen for Turistforeningen lærte at dette er effektivt da hun leste Håvamål. Nå sier reporterne `de såkalte` monstermastene i stedet for rett og slett høyspentmaster.

Hjemme på kjøkkenet hos meg tuller vi til vi må tisse på oss og sier pisker du krem? Ja, jeg tok frem den nye MonsterMasteren like greit. Når vi sitter i videokroken: Skal vi sette på Jernanger? Nei, jeg vil heller se på Hardanger, sier vi og hoier. Eller vi spør, tar du master i development management etterhvert tror du? Nei, jeg tenker jeg tar en monstermaster heller. Eller vi innrømmer fylleangst og sier at vi har hard anger for den der altså. Så det er mye å takke Turistforeningen for og blir det gøyere nå så må noen gå.

Jeg slepte med meg sekken fra hytte til hytte på Saltfjellet i sommer, mens jeg tenkte på pent og stygt, mens jeg fulgte den trygge linja av steiner med rødmaling. Jeg gikk på stien og så på den ellers uberørte naturen. Jeg ble glad og brøt ut i Julie Andrews-sang: The Hills are Alive! hver gang jeg endelig så kveldens turistforeningshytte bryte naturens struktur med en kube med saltak, med seng og gassbluss inni.

Jeg kjempet meg frem til hyttene og inn på kjøkkenene og traff menn og kvinner med muskler, røde kinn og praktiske frisyrer. De hadde åpenbart vært ute ei fjãllrevennatt før. Vi kom i snakk om snøscootere og spor i lyngen etter ATV-er for det var andre emner enn mine mer asfaltaktige som var gangbar småprat der i gården mens ertesuppa kokte, etter at vi hadde sjekket distanse, marsjretning og værmeldinga fra FM-radioen med hverandre.

Jeg skjønte med en gang at ATV-same var et skjellsord og jeg glemte å spørre hva som fraktet nylonsekkene med ferdighogd ved, gasstanker og dopapir til oss. Mens jeg slumret og skulle sove på hemsen ga jeg meg til myggen og virret meg inn i fantasier om vintervindvillskap langs hyttenovene og tenkte: Huff. Naturen er ikke alltid gøy.

Jeg sitter på kontoret og ser på et forslag til design av høyspentmaster på Island: Høye, slanke, kitsche menneskeform-master som liksom bærer strømmen vakkert over islandske fjell.

Så skjønt da, kan vi ikke heller ha noen kjempekuker som sprøyter strømmen fremover, fra mast til mast i en bue, noen melkesprengte ammebryst som liksom hører babyen skrike og ikke kan la være å la strømmen strømme fra knaus til knaus?

Eller rett og slett de staute gamle kraftfulle høyspentmastene slik vi kjenner dem, kan ikke de fortsatt få være bærere av fremskrittet, trygghet og strøm? Et tegn på et samfunn som fungerer, hva kan være vakrere? Men ikke akkurat her, ved Hardangerfjorden skal naturen være vill for å være vakker, bortsett fra veiene og broa og de satanstore skipene med turister i. Men bro og båt er stadig bra, bro med sine spenn, sin imponerende ingeniørkunst, båten er overveldende og majestetisk der den glir inn fjorden.

Øyet er vennet til så mye, men ikke mast visst. - I akkurat denne naturen vil vi koble av fra spor av mennesker, freste en fjellfriskus. Jeg liker godt å se vidt utover hav eller fjell, eller på runde gresskledde hills i England, spor av andre gjør meg vanligvis rolig. Vil jeg være i fred for menneskelig inntrengen i min tilværelse krever ikke jeg fler kvadratmeter enn mine 62 ved Olaf Ryes plass på Grũnerløkka. Her kan jeg lukke døra hvis det er det om å gjøre, når det er fred jeg ønsker meg. Jeg hører trikken skingre gjennom gatene og ambulanser på vei til å hjelpe noen.

Den helt uberørte naturen er en tvilsom affære som egner seg for de få. Men det er flere enn dem som vanker i den som tillater seg å bli sure ved tanken på berørt natur.

Er nasjonalarven fjell og fjord og folkeeventyr men ikke kraft? Kan ikke samen ta i bruk effektive hjelpemidler, må han se eksotisk ut med kofta si i naturen slik at byfolk kan komme i tanker om urfolk og totempæler og Månestråle og fine søljer? Kraftkommunen Tydal har stiliserte høyspentmaster i kommunevåpenet sitt.

Dette er fredagens spaltetekst i Journalisten. Dvs her i bloggen er det et bonusspor, eller - det spørs vel hvordan man ser det. I Journalisten er ikke det med kjempekuker og ammebryst med.

Hva kan det være..

Jeg kom hjem etter fest og etter å ha spist knekkebrød med pesto rett før jeg la meg. I natt drømte jeg at jeg surfet på havet i en båt, en liten farkost.
Jeg prøvde å komme inntil den kunstig lagde lave betongøya på en tre-fire-kvadratmeter der det sto én ting: En tappekran for jordbær milkshake. Det gikk ikke og jeg surfet stadig frem og tilbake for å få lagt til. Rett ved var det en kongeblå flytebrygge der de solgte softis.
Jeg hadde ingen penger og det var ingen å spørre om å få låne.

Hvem offentliggjør hvem?

Wikileaks Julian Assanges navn ble offentliggjort da han ble siktet for voldtekt, senere er anklagen omgjort til ofredande (noe i nærheten av trakassering) og svensk politi skal etterforske ham for dette. Om det var riktig å offentliggjøre navnet hans har blitt diskutert, det er gode argumenter for syns jeg, her fra Kokkvold.

Men hvorfor er det gitt at de som anmeldte han ikke får sitt navn offentliggjort? Skal regelen om det antatte offerets beskyttelse være ukrenkelig? I dette tilfellet er en av de to politisk sekretær i Sveriges Kristna Socialdemokrater, pressekontakt for et offentlig møte med Julian Assange, og pressekontakt for Julian Assange under sverigebesøket ifølge Piratpartiet (teksten er fjernet fra siden som Piratpartiet har skrevet inn senere, men syns likevel ved googlesøk.)

Peter Weiderud, forbundsordfører for kristeligdemokratene bekrefter til NewzGlobe kvinnens identitet.

Ettersom det i en helt annen skala enn vanlig spekuleres i andre motiver for å anmelde ham, og Assange selv lanserte teorien om sex-feller, så skjønner jeg ikke at det skal være uten offentlig interesse hvem det er som anklager ham.

I en analyse fra 2009 forsvarer f.eks Anna Ardin som politiker de velgerne som stemte på Piratpartiet.

En slags rapport

Jeg satt på Cappelens høstlistepresentasjon i sted og bak mitt faglige våkne jeg finnes det stadig en annen type, den typen som gransker hvordan folk ser ut og ter seg.

Og som tenker sitt

Erlend Loe og Beate Grimsrud satt ved siden av hverandre på forfatterbordet og jeg satt og så på dem.

Det er alltid et forfatterbord

Alle som skal lese fra scenen sitter ved samme bord og smiler oppmuntrende til hverandre før de skal gå opp og dunker på skuldra når de kommer ned. De er i samme gjeng og de støtter hverandre, det er tydelig å se.

Beate Grimsrud ser kul ut

Hun har sterke farger på klærne og kort skjørt med hvite, muskuløse lår som syns. Skjorta var kongeblå og skjørtet hadde fototrykk i mange farger, av dem mye rosa. Hun hadde perlekjede med sølvaktige kuler store som eggeplommer.

Håret er bleket hvitt og er kort med endel tuster, lang lugg, akkurat som jeg syns hår er på sitt tøffeste. Skoene husker jeg ikke fargen på men de er flate under, er det basket eller er det skatesko, sokkene er tofarget og i andre farger enn skoene.

Erlend Loe hadde kledd seg som Bud som ville se voksen ut, tweed-dress med korte bukser og halvstrømper i ull. Han så ut som en engelsk adelsmann som sitter i mørkebrun skinnstol med knapper i ryggen i biblioteket foran peisen med snadda og venter på at revejaktsesongen skal starte.

Tweed-dressen var nærmest sennepsgul i bunnfarge, den hadde tynne streker formet som ruter i grønt. Ull-halvstrømpene var mørkegrå. Skoene så ut som de var sydd av en skomaker i London, fjellstøvler av den typen mannen med snadde ville kjøpt.

Han så fantastisk ut

Mens Erlend Loe leser om Bud som drar til Nord-Norge og møter skepsis for å være søring med utdannelse og jeg og andre på pressekonferansen ler og morer oss, sitter Beate Grimsrud med et helt uttrykksløst ansikt. Jeg har en mistanke om at jeg kan se slik ut selv ved enkelte anledninger, hvis jeg sitter i andre tanker. Beate Grimsrud stirrer også uten blygsel på Hans Olav Lahlum, lenge, ikke med noen mild mine. Jeg håper han ikke ser henne selv om han sitter rett over bordet. Hun har et blikk som kan ta motet fra hvem som helst.

Nå stirrer jeg på Beate Grimsrud som stirrer på Lahlum

Jeg stirret på Carl I Hagen som straks Lahlum hadde presentert krimboka si kom på at den vil han lese. Og så baner han seg vei gjennom hele lokalet, forbi alle som sitter på stoler tett ved hverandre, for å hente et eksemplar av krimmen som ligger ved inngangsdøra, like greit å ha det gjort liksom.

Jeg smiler og vipper stolen min slik at han kan komme forbi med minimalt av støy og jeg kan ikke unngå å legge merke til at håndbaken min kom til å berøre Carl I Hagens lysegrå terylenebukse ganske nær gylfen.

Lahlum har to armbåndsur med svarte reimer på høyre håndledd. Kanskje det er en talking piece han har forberedt til festen i kveld.

Men Grimsrud-Loe-øyeblikket:

Det skumle øyeblikket der Erlend Loe kommer ned fra scenen i det oppsiktsvekkende og morsomme kostymet sitt, etter å ha fått mange av oss til å le godt og Beate Grimsrud hadde sett på ham uten å smile. Hun holdt masken. Erlend Loe setter seg på stolen sin som står rett ved hennes. Hun kjører null mimikk, ikke antydning til smil. De er menneskelig vanskelig å få til, prøv, jeg har gjort forsøk selv etter en tidligere skummel anledning. Hun vender seg mot ham og ser på ham uten å røre på en muskel i ansiktet.

Jeg flytter nattens oppdatering hit (fra kommentarfeltet

Det skal sies at jeg så Erlend Loe og Beate Grimsrud i konversasjon i kveld på festen. De smilte varmt til hverandre.

Erlend Loe hadde brettet de grå ullstrømpene halveis ned, slik at brune bein syntes. I stedet for skjorte under vesten hadde han skiftet til en ermeløs t-skjorte. Utpå kvelden kastet han tweedjakka og sto igjen med tweedvesten og brune, bare armer, med noe muskler. Han hadde forvandlet seg til Mr. Hunk.

Beate Grimsrud var i paljetter, en kjole som startet med grønne paljetter oppe ved halsen og så beveget seg nedover og gradvis ble til blå paljetter.

Erlend Loe på Twitter i går formiddag

I anl bokhøsten innviet jeg nettopp min Shooting Suit. Kjenner at det krever øvelse å vandre gjennom gatene i den. http://twurl.nl/sl1j2f

This is just to say 23

Jeg kikket innom New York Times nå og blikket mitt sveipet over reklamen under. Et øyeblikk misoppfattet jeg og trodde mannen på bildet var stjernedirigenten eller stjernepianisten eller noe slikt som skulle spille i New York, altså en mann som lever nå: Men det kan han jo ikke, tenkte jeg, slik kan det jo ikke være, det der er jo en mann fra gamle dager.

Og det er det jo skjønte jeg da jeg leste litt nøyere. Så nå ble jeg sittende og kikke nøyere. Nøyaktig hva er det som at jeg så raskt kan si det? Jeg tror det er øyelokkene. Han har gammeldags øyelokk.


Han har selvsagt gammeldags hår, men i det lille sekundets forvirring tenkte jeg at dette var frisyren til ung, pretensiøs kunstnermann.

Fornuft --> følelser

Jeg forstår organiseringen av tjenestene hos tannlegen jeg har brukt i mange år, jeg setter pris på den. Jeg har tillit til fagligheten. Det er han, og så har han eget tannpleiekontor i naborommet. Han har kirurg enkelte dager i rommet på den andre siden som tar seg av alle trekkinger av tenner.

Jeg er i de beste faglige hender

Det blir tatt bilder. Jeg var der i ettermiddag. Det viser seg å være et problem med en fraktur i ei rot, det er den som fører til den urovekkende hevelsen i tannkjøttet nede til venstre nesten nest bakerst. Jeg skjønner det, den skal ut. Betennelsen fører til tap av beinstruktur i kjeven. Jeg blir svimmel og mister kontakten med fornuften som just var her, skal jeg til kirurg sa du, skal det være grønt klede over fjeset mitt, skal han dra ut tanna mi. Er det noe som smuldrer i meg?

Gjensyn

Den som ikke får sove fordi det har vært ferie og jeg har sovet formiddagslur og ettermiddagslur i dag som en liten unge, tar seg en tur på SVT for å se om det skjer noe. Kobra har lagd sommer-tv. De trekker frem det de mener er verdens fremste fotografer. I første program viser de Sally Mann, Nan Goldin og Shirin Neshat, det ble hyggelige gjensyn.

Jeg liker bedre Sally Manns holdning til fotografiet som mulig virkelighet slik den kommer frem i dette programmet, enn Nan Goldins. Sally Mann sier noe sånt som at vi må huske på at et fotografi bare er ett av mange mulige tatt av en person, det er et menneske, en fotograf som har valgt ut akkurat det ene. Fotografiet er vinklet, spisset så og si.

Mens Nan Goldin gjentar det som kjeder meg litt etter hvert, sorgen og frykten over hva det digitale kameraet og photoshop med sine muligheter til manupilasjon gjør med menneskets oppfattelse av fotografiet som sant. Det er bra at folk ikke ser på fotografiet som en sannhet mener jeg.

Her er programmet.
Her er siden til sommerprogramserien om fotografene.

Tirsdag kommer et eget program om Annie Leibovitz. Så følger et om Sophie Calle og det siste er om Mary Ellen Mark. Rett i min gate altså. Jeg har skrevet mye om Sophie Calle, Sally Mann, Nan Goldin og Annie Leibovitz, bloggpostene lar seg søke opp fra det hvite søkefeltet øverst til venstre.

Formiddagssyssel

Jeg havna borti matprogrammet til svenske Mauro og Plura i dag og jeg er ikke noe Eldkvarnfan men jeg likte dette skittenferdige matprogrammet der Plura står i kjøkkenet med naken ølvom og det fins dårlige vitser og en dose ærlighet, til tross for at den kvinnelige gjesten, Sanna Lundell, mest snakker om sin mann og sin far. Hadde jeg kunnet klippe bort reklamen skulle jeg.

Her er programmet.
Her er TV8 sin side der du finner andre episoder.


Jeg drikker nesquikmelk og setter på episoden med Håkan Hellstrõm og fikk lyst til å handle inn råvarer og lage middag og ha gjester, men det skal jeg visst ikke. Neste ukes budsjett er brukt opp.

Kom igjen'a Hardanger,

vend det til noe positivt!

Disse høyspentmastene ble designet for bruk på Island

Det var det amerikanske firmaet Choi + Shine Architects som tegnet dem til en Islandsk arkitektkonkurranse i 2008.

Land of Giant's heter mastene

Firmaet fikk nylig prisen The 2010 Boston Society of Architects Award for unbuilt architecture, men det er ikke for seint å snu, er det vel? Vi må vel ikke bare ha bunadssølv og kjempestore båter i Hardanger?


(Klikk på bildene så får du dem store og fine)

Lokko om M.I.A.

Andres Lokko skriver om M.I.A och den vita manliga normen.

Jeg har ikke oppdaget musikeren M.I.A. før, men jeg er i ferd med å gjøre det nå etter å ha lest Lokko's tekst om henne i Svenska Dagbladet i dag, biter av den under, hele her.

Den amerikanske rapparen Nas utnämnde Mathangi, Maya, Arulpragasam till musikens framtid för ett halvt decennium sedan. (..) Vid en första anblick kan formuleringen tyckas vara både aningen slö och orealistisk i en popvärld som aldrig stannar upp. Det borde inte vara möjligt att tre album, en son och fem år senare fortfarande anses vara just ”framtiden”.

Men Maya Arulpragasam – som de flesta känner bättre som MIA – är verkligen det.

Det är mycket möjligt att hon, när vi om kanske femton år sitter med ett efterklokt facit i handen, är vår tids viktigaste artist.

M.I.A.s twitterkonto


Bevisen är lika enkla som logiska.

Vilka har egentligen förändrat den moderna popmusiken från grunden? Alltså verkligen vält omkull våra förutfattade meningar och faktiskt målat om kartan? Hur många gånger har det egentligen skett sedan Pete Townshend slog sönder sin första Rickenbacker?

Det har – och detta inkluderar Sex Pistols, hiphoppens födelse och allt som kan definieras som techno – hänt betydligt mindre än vad vi som skriver om popmusik för det mesta inbillar oss.

De musikaliska revolutioner som har inträffat sedan det sena sextiotalet har alla utspelat sig i olika provinser av exakt samma patriarkala vattenglas. Det har handlat om något nytt instrument, en småprovaktiv textrad och några små förändringar i den manliga basgarderoben.

Under 1990-talet var det en enda popartist som på allvar förändrade vår syn på vad en popstjärna ska göra eller bör vara.

Björk.

För det första för att hon var kvinna. För det andra för att hon kom från ett land varifrån popstjärnor enligt alla rocknormer inte ska komma och till denna dag har hon behållit sin tydligt isländska brytning. Få saker har ingjutit mod i så många – både män och kvinnor – som Björks språkbruk och har så uppenbart öppnat västvärldens dörrar till musik utanför den anglosaxiska världen.

Björk försökte aldrig anpassa sig till rockens spelregler – vilket man, om man vill, kan hävda att artister som Chrissie Hynde, Debbie Harry eller Patti Smith gjorde.

Björk hade helt enkelt inga föregångare.

MIA är den enda som har lyckats ta Björks pionjärinsatser till nästa nivå.

Till att börja med krävs det ju att man är kvinna för att på riktigt kunna förändra den så konservativa kulturyttring som pop- och rockmusik är.

Och givetvis handlar den moderna poppens relevans betydligt mindre om själva musiken än om avsändaren.

MIA är en internationellpopstjärna av ett slag vi aldrig har haft förut. Hon är den första popstjärnan som bättre än någon annan representerar hur världen ser ut precis just nu, hur den låter, vad den inspireras av och vad den drömmer om att uppnå.

Dessutom – och detta är fruktansvärt viktigt – är hon en politisk flykting utan ett egentligt hemland. Hon är född i Londonförorten Hounslow, uppvuxen på Sri Lanka, utbildad i London men bosatt i New York. Och till hennes adopterade hemstad New York vägras hennes föräldrar inresetillstånd eftersom hennes far en gång i tiden var aktiv i en tamilsk separatiströrelse. (..)


Det är först nu, under de sista tio åren, som en ny rockhistoria sakta har börjat skrivas. En rockhistoria berättad ur ett kvinnligt perspektiv, en rockhistoria där Kate Bush och Neneh Cherry tillåts vara lika viktiga som David Bowie och Neil Young.

En rockhistoria som, tyvärr, inte kunde skrivas tidigare. Av ungefär samma skäl som att elgitarren konstruerades av och för män och det först är nu, när ingen gitarr hänger i vägen, som vi kan skönja en radikalt annan väg genom skogen.

Märkligt nog berättas rockhistorien fortfarande främst av män. Musikvärlden saknar ju fortfarande vuxna kvinnliga rockkritiker och rockhistoriker. Det finns ingen kvinnlig Jon Savage, Paul Morley, Jan Gradvall eller Greil Marcus. Hur högt än världens samlade redaktörer skriker efter en. Men det kommer.

MIA är på så många plan en Elvis Presley för en ny popmusik. Den låter inte nödvändigtvis som något du aldrig har hört förut men den framförs av en kvinnlig artist som inte på något vis försöker vara en motsvarighet till någon redan existerande manlig (eller kvinnlig) artist.

Det hon har gjort och sättet hon gör det på har allt att göra med vem hon är, hennes härkomst och hennes tajming.

Musiken står givetvis på egna ben men – och detta vet MIA – blir än intressantare, mer relevant och tilltalande ju mer man vet om dess upphovskvinna.

Ställer man MIA:s samtida svenska kolleger bredvid henne framstår de som ytterst timida. Robyn förvandlas till en modern Siw Malmqvist och Lykke Li till en försiktig Lill-Babs. Vilket – om man nu ska dra den liknelsen vidare – också borde innebära att Fever Ray i sådana fall är en den post-patriarkala popens Vilgot Sjöman.

För många betraktare i media – i synnerhet den amerikanska – är MIA en uppblåst ballong och lättretade kritiker sitter beredda vid sina tangentbord med vässade nålar i högsta hugg. (..)


Så i våras försökte New York Times-journalisten Lynn Hirschberg sticka hål på hennes bubbla. Som så många före henne upprördes hon över diskrepansen mellan Mayas politiska åsikter och hennes transatlantiska popstjärneliv och upplyste sina läsare om hur ”politiskt naiv” den video som regissören Romain Gavrais gjort till hennes singel Born free var.

Det är den inte.

Den är inte naiv. Den är snarare bara exemplariskt pedagogisk, direkt och uppnådde alla sina syften i samma ögonblick som den totalförbjöds av Youtube.com.

Her er videoen han skriver om på Vimeo. Du kan se den nå, jeg må vente til jeg kommer på en sterkere maskin enn den jeg har her jeg sitter.

Wikipediasiden om M.I.A. skriver dette om New York Times-artikkelen:
In May 2010, writer Lynn Hirschberg wrote an extensive piece about Arulpragasam for The New York Times aimed to point at what Hirschberg felt were differences between Arulpragasam's political views, her childhood and her current lifestyle.

In reaction to the piece Arulpragasam posted Hirschberg's office phone number on her Twitter page, writing "Call me if you wanna talk to me about the NYT truth issue, I'll [be] taking calls all day bitches." Hirshberg replied that the retaliation was "infuriating and not surprising" before claiming it was "fairly unethical" and "...She's a provocateur, and provocateurs want to be provocative." The fallout has been described as "Trufflegate."

A few days later, M.I.A. posted secret audio recordings from the interview in a post entitled "War Crimes and French Fries - here's the Truff." The excerpts revealed Hirschberg had misquoted M.I.A., recontextualised statements and effectively changed the meaning behind her reasons for performing and speaking for Tamils killed at the end of the Sri Lankan war.

M.I.A. posted a song in response to the incident.
An editor's note was then added to the article, which listed how the New York Times felt it had misquoted the artist.

Lynn Hirschbergs artikkel i New York Times med editors note en uke senere nederst.

Morten Ståle Nilsen bruker en setning på New York-Times-artikkelen i gårsdagens anmeldelse av Øyakonserten, en anmeldelse på 186 ord.
Han bruker ordet "moment" 2 ganger, årets moteord, jeg samler ham her i min egen momentum-bloggpost.


Maya Arulpragasam är också en klassresenär som inte skäms för detta och som – än mer irriterande för många mediebevakare – använder sin framgång och nyvunna ekonomiska trygghet för att spontant och högljutt uttrycka politiska åsikter om precis allt. Precis som från födseln priviligerade vita män som Friedrich Engels och Joe Strummer aningen mer ostört gjort långt före henne.

MIA twittrar och bloggar aldrig i något annat än versaler i en tid då artister inte bör uttrycka något som kan kategoriseras som politiskt. (..)

Hon är så gott som ensam om att på sina tre album ha lyckats skapa en musikens motsvarighet till Google. En kakafoni av Asien, Europa, Karibien och USA. En gränslös musik som pekar i så många riktningar att den hade varit omöjlig innan internet.

Fuck Google, sa M.I.A. til Dagbladet

När hon i sin största hit Paper planes samplar The Clash från västra London och på Born Free använder Suicide från New York framstår de mer som geografiska beröringspunkter än som historiska skivsamlarreferenser. På samma sätt som man väljer en smart bild till sitt senaste blogginlägg som föreställer något genomtänkt som inte nödvändigtvis nämns i texten.

Men under hennes blogginlägg följer också den oundvikliga kommentarstråden där lika anonyma som övertydliga signaturer – ”Hederlig Svensk Skattebetalare”, ”europé” och ”Karl XII” är återkommande – berättar hur ”verkligheten” egentligen ser ut ”där ute”.

Det gör de alltid. I alla länder, i alla tider. I synnerhet om bloggaren, skribenten, sångerskan eller artisten vågar vika av ens det minsta från den vita manliga normen.

Stephen Fry - stand up

Det er fortsatt noen billetter igjen ser jeg, til Stephen Fry som stand up-komiker i Royal Albert Hall i september. Det er til og med en mandag, langhelgmulighet. Stephen Fry, the actor and tweeter, som Guardian skriver, sånn har det blitt.



Stephen Fry på Twitter, i kveld er han på Comedy Theatre ser jeg.
Et YouTubeklipp med Stephen Fry, ikke morsomt, men om sosiale medier. Han sammenlikner bl.a med kvinners frihet da postkassen kom.

This is just to say 22

Jeg henger opp utklipte fotografier på veggen med tegnestift og jeg savner muligheten til å lenke, at den som ser fotografiet bare kan ta fingeren borti for å se hvem som har tatt det og hva som var greia med det.

Posisjonsbaserte tjenester10

Hjemme på Olaf Ryes plass igjen, tre kalde øl inne, det er varmt ute. Tilbake fra 6-dagers gåmarsj i Saltfjellet, luftig vid utsikt, kroppslig med svette og mygg og muskler og denne pakken med sunne aprikoser veier 250 g, et kvart kilo, la oss spise den opp. Vi har sunget Jokkelinjer og de Lillos. Nattoget hjem i kalde lakener, nattog er bra.

Har kjøpt grønnsaker og frukt, vasket i kjøleskapet, jeg har lyst til å vaske og rydde og omorganisere, det får jeg som regel når jeg har vært bortreist. Akkurat nå er jeg slapp. Jeg har fri en uke til.

Posisjonsbaserte tjenester9

Sekken er pakket, whiskyen drukket. I morra drar vi til Saltfjellet for å gå rundt i dagesvis uten nett, uten mobil, uten alkohol, kamera, ferske grønnsaker, shampoo. Skal du ikke i det minste ha en øl første kvelden, jeg har alltid en øl den første kvelden, sa bror. Men nei, 500 gram ekstra å bære og bare én øl?

Wish me luck

Jeg skal spise tørka middagsmat i pose, rosiner og nøtter, salami fordi det er mye fett i (nytt perspektiv) jeg skal bli svett og skitten, men også bygge noen muskler, se på fjellet, være sammen med familien min.

Men skal du ikke ha bok med, hvordan skal det gå?

Jeg svarte at jeg til og med tenkte å la brillene bli i byen. Broren min vet at jeg ikke får sove uten å lese og sa at jeg bare kunne vente meg "Fjell og Vidde" (turfagblad) dit vi skal og så gikk han og hentet en pocketbok på ganske få gram som hvertfall han syns er morsom. Ok. Briller også da.

Posisjonsbaserte tjenester8

I går var jeg i et spa-basseng. Først en tusenmeter, så boblebad og dampbadstu og hard foss mot skuldermusklene. Jeg satt flere runder i boblebad, helt til jeg lot meg skremme opp av et vesen med svære munnsår, men, i alle fall. Jeg jobbet med å få de harde vannstrålene rett mot de musklene som trengte det mest, skiftet posisjoner og fant steder på ankelen, underarmen, steder der det gjorde vondt, hold den der, få i gang blodsirkulasjonen.

Jeg fant opp en vannstrålemadrass med harde stråler, ikke kosebobler, som jeg kunne ligge på med lite vann slik at hodet bare stakk opp og et touchpanel der jeg kunne sette styrke på hver enkelt stråle, og skrå hver enkelt stråle, 4-5 rett inn under skulderbladet, en vifte mot skuldra, tett i tett nedover på hver side av ryggraden.