mandag, august 23, 2010

En slags rapport

Jeg satt på Cappelens høstlistepresentasjon i sted og bak mitt faglige våkne jeg finnes det stadig en annen type, den typen som gransker hvordan folk ser ut og ter seg.

Og som tenker sitt

Erlend Loe og Beate Grimsrud satt ved siden av hverandre på forfatterbordet og jeg satt og så på dem.

Det er alltid et forfatterbord

Alle som skal lese fra scenen sitter ved samme bord og smiler oppmuntrende til hverandre før de skal gå opp og dunker på skuldra når de kommer ned. De er i samme gjeng og de støtter hverandre, det er tydelig å se.

Beate Grimsrud ser kul ut

Hun har sterke farger på klærne og kort skjørt med hvite, muskuløse lår som syns. Skjorta var kongeblå og skjørtet hadde fototrykk i mange farger, av dem mye rosa. Hun hadde perlekjede med sølvaktige kuler store som eggeplommer.

Håret er bleket hvitt og er kort med endel tuster, lang lugg, akkurat som jeg syns hår er på sitt tøffeste. Skoene husker jeg ikke fargen på men de er flate under, er det basket eller er det skatesko, sokkene er tofarget og i andre farger enn skoene.

Erlend Loe hadde kledd seg som Bud som ville se voksen ut, tweed-dress med korte bukser og halvstrømper i ull. Han så ut som en engelsk adelsmann som sitter i mørkebrun skinnstol med knapper i ryggen i biblioteket foran peisen med snadda og venter på at revejaktsesongen skal starte.

Tweed-dressen var nærmest sennepsgul i bunnfarge, den hadde tynne streker formet som ruter i grønt. Ull-halvstrømpene var mørkegrå. Skoene så ut som de var sydd av en skomaker i London, fjellstøvler av den typen mannen med snadde ville kjøpt.

Han så fantastisk ut

Mens Erlend Loe leser om Bud som drar til Nord-Norge og møter skepsis for å være søring med utdannelse og jeg og andre på pressekonferansen ler og morer oss, sitter Beate Grimsrud med et helt uttrykksløst ansikt. Jeg har en mistanke om at jeg kan se slik ut selv ved enkelte anledninger, hvis jeg sitter i andre tanker. Beate Grimsrud stirrer også uten blygsel på Hans Olav Lahlum, lenge, ikke med noen mild mine. Jeg håper han ikke ser henne selv om han sitter rett over bordet. Hun har et blikk som kan ta motet fra hvem som helst.

Nå stirrer jeg på Beate Grimsrud som stirrer på Lahlum

Jeg stirret på Carl I Hagen som straks Lahlum hadde presentert krimboka si kom på at den vil han lese. Og så baner han seg vei gjennom hele lokalet, forbi alle som sitter på stoler tett ved hverandre, for å hente et eksemplar av krimmen som ligger ved inngangsdøra, like greit å ha det gjort liksom.

Jeg smiler og vipper stolen min slik at han kan komme forbi med minimalt av støy og jeg kan ikke unngå å legge merke til at håndbaken min kom til å berøre Carl I Hagens lysegrå terylenebukse ganske nær gylfen.

Lahlum har to armbåndsur med svarte reimer på høyre håndledd. Kanskje det er en talking piece han har forberedt til festen i kveld.

Men Grimsrud-Loe-øyeblikket:

Det skumle øyeblikket der Erlend Loe kommer ned fra scenen i det oppsiktsvekkende og morsomme kostymet sitt, etter å ha fått mange av oss til å le godt og Beate Grimsrud hadde sett på ham uten å smile. Hun holdt masken. Erlend Loe setter seg på stolen sin som står rett ved hennes. Hun kjører null mimikk, ikke antydning til smil. De er menneskelig vanskelig å få til, prøv, jeg har gjort forsøk selv etter en tidligere skummel anledning. Hun vender seg mot ham og ser på ham uten å røre på en muskel i ansiktet.


Jeg flytter nattens oppdatering hit (fra kommentarfeltet

Det skal sies at jeg så Erlend Loe og Beate Grimsrud i konversasjon i kveld på festen. De smilte varmt til hverandre.

Erlend Loe hadde brettet de grå ullstrømpene halveis ned, slik at brune bein syntes. I stedet for skjorte under vesten hadde han skiftet til en ermeløs t-skjorte. Utpå kvelden kastet han tweedjakka og sto igjen med tweedvesten og brune, bare armer, med noe muskler. Han hadde forvandlet seg til Mr. Hunk.

Beate Grimsrud var i paljetter, en kjole som startet med grønne paljetter oppe ved halsen og så beveget seg nedover og gradvis ble til blå paljetter.

Erlend Loe på Twitter i går formiddag

I anl bokhøsten innviet jeg nettopp min Shooting Suit. Kjenner at det krever øvelse å vandre gjennom gatene i den. http://twurl.nl/sl1j2f

4 Kommentarer:

Anonymous Thlom sa ...

Lahlum har alltid to armbåndsur, "for å gardere seg".

23 august, 2010 18:50  
Anonymous Anonym sa ...

En gang da jeg så Grimsrud lese høyt fra søvnens lekasje tenkte jeg over akkurat det samme, null uttrykk i ansiktet. Litt merkelig når man skal kommunisere med et publikum tenkte jeg, men så husket jeg at jeg har sett dette utrykket før, hos veldig nærsynte folk. Et slags stille betranktende fra langt borte. Kanskje det er det?

23 august, 2010 21:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Aha. Det virker jo ved første tanke litt fryktsomt, å måtte gardere seg med de klokkene.

Ja, kanskje det er nærsynthet, Beate Grimsrud har jo briller.

Det skal sies at jeg så Erlend Loe og Beate Grimsrud i konversasjon i kveld på festen. De smilte varmt til hverandre.

Erlend Loe hadde brettet de grå ullstrømpene halveis ned, slik at brune bein syntes. I stedet for skjorte under vesten hadde han skiftet til en ermeløs t-skjorte. Utpå kvelden kastet han tweedjakka og sto igjen med tweedvesten og brune, bare armer, med noe muskler. Han hadde forvandlet seg til Mr. Hunk.

Beate Grimsrud var i paljetter, en kjole som startet med grønne paljetter oppe ved halsen og så beveget seg nedover og gradvis ble til blå paljetter.

24 august, 2010 00:36  
Blogger fr.martinsen sa ...

Erlend Loe på Twitter i formiddag:
I anl bokhøsten innviet jeg nettopp min Shooting Suit. Kjenner at det krever øvelse å vandre gjennom gatene i den. http://twurl.nl/sl1j2f

24 august, 2010 00:43  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start