Fornuft --> følelser
Jeg forstår organiseringen av tjenestene hos tannlegen jeg har brukt i mange år, jeg setter pris på den. Jeg har tillit til fagligheten. Det er han, og så har han eget tannpleiekontor i naborommet. Han har kirurg enkelte dager i rommet på den andre siden som tar seg av alle trekkinger av tenner.
Jeg er i de beste faglige hender
Det blir tatt bilder. Jeg var der i ettermiddag. Det viser seg å være et problem med en fraktur i ei rot, det er den som fører til den urovekkende hevelsen i tannkjøttet nede til venstre nesten nest bakerst. Jeg skjønner det, den skal ut. Betennelsen fører til tap av beinstruktur i kjeven. Jeg blir svimmel og mister kontakten med fornuften som just var her, skal jeg til kirurg sa du, skal det være grønt klede over fjeset mitt, skal han dra ut tanna mi. Er det noe som smuldrer i meg?
innlegg av fr.martinsen på
00:54
4 Kommentarer:
Dette fra en med ekstrem tannlegeskrekk som har hatt kjevekirurgi. Det var a piece of cake. Det var mer tannlegebesøk enn kirurg. Kjapt og effektivt. Jeg ble bedøvet inn til ryggmargen. Jeg fikk penger igjen fra staten. Det som var kjipt var at jeg måtte ha sting i munnen etterpå og at tråden laget små sår. Men selve operasjonen var mindre angstfylt enn å rense tenner (som jeg hater).
Om det kan hjelpe?
Og når jeg tenker meg om skal du sikkert ikke sys en gang, for jeg ble ikke trukket, jeg ble bare amputer.
Rotspissamputasjon. Som om man ikke var søvnløs fra før, liksom.
Ordene er så skumle, rotspiss, kjeve koblet sammen med kirurgi (bokstavrim styrker som vi vet).
Jeg skal virkelig bare trekke en tann, i virkeligheten er det ikke farlig og ingen sting innvolvert. Men bryr jeg meg om virkeligheten? Ikke nødvendigvis.
Forøvrig er jeg enig, rensingen hos pleier er fryktelig, vanlig tannlegegang nesten kos. Tannpleier røsker med fiskekroken og drar sikkert med seg kjøttet mitt samtidig. + at hun knuser med en skummel og vond penn, en steinknuser.
Jeg har drevet med tannregulering omtrent en tredjedel av livet, og resultatet er at jeg aldri rakk å få tannlegeskrekk. Tannlegen min er fortvilet fordi hun ikke får sette bedøvelse på meg, hun er redd jeg sitter der og lider i stillhet. Nå er vel de fleste enige om at det har vært mye overbehandling av barn med mindre tannfeil. Men hvis det kan spare dem for tannlegeskrekken, spørs det om det ikke er verdt det.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden