onsdag, august 18, 2010

This is just to say 23

Jeg kikket innom New York Times nå og blikket mitt sveipet over reklamen under. Et øyeblikk misoppfattet jeg og trodde mannen på bildet var stjernedirigenten eller stjernepianisten eller noe slikt som skulle spille i New York, altså en mann som lever nå: Men det kan han jo ikke, tenkte jeg, slik kan det jo ikke være, det der er jo en mann fra gamle dager.

Og det er det jo skjønte jeg da jeg leste litt nøyere. Så nå ble jeg sittende og kikke nøyere. Nøyaktig hva er det som at jeg så raskt kan si det? Jeg tror det er øyelokkene. Han har gammeldags øyelokk.


Han har selvsagt gammeldags hår, men i det lille sekundets forvirring tenkte jeg at dette var frisyren til ung, pretensiøs kunstnermann.

5 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Det er noe Oscar Wildesk ved det blikket hans. Kanskje det som gjorde at du stoppet opp?

http://www.babelio.com/users/AVT_Oscar-Wilde_20.jpeg

Anne

18 august, 2010 22:58  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, enig.

Men jeg slipper ikke helt det med det gammeldagse ved øyelokkene. Jeg tenker på det når jeg ser bilder fra oldemorgenerasjonen, det er noe rart med øynene, sånne øyne har ikke vi. Kanskje det er fototekniske årsaker ofte, vet ikke.

18 august, 2010 23:13  
Blogger Titta sa ...

Kan det være en positur for kunstnere/kulturelite i en viss historisk periode - en blanding av ånd og hovmod som ga seg utslag i dette spesielle draget ved øynene?

Mine oldeforeldre hadde ikke slikt blikk - men de var praktikere!

22 august, 2010 18:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Kanskje det! Ånd og hovmod, haken litt opp, øyelokkene litt søvnige, nedlatende?

22 august, 2010 18:45  
Blogger Titta sa ...

Der leverte du en presis regi! :-)

22 august, 2010 18:48  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start