This is just to say 23

Jeg kikket innom New York Times nå og blikket mitt sveipet over reklamen under. Et øyeblikk misoppfattet jeg og trodde mannen på bildet var stjernedirigenten eller stjernepianisten eller noe slikt som skulle spille i New York, altså en mann som lever nå: Men det kan han jo ikke, tenkte jeg, slik kan det jo ikke være, det der er jo en mann fra gamle dager.

Og det er det jo skjønte jeg da jeg leste litt nøyere. Så nå ble jeg sittende og kikke nøyere. Nøyaktig hva er det som at jeg så raskt kan si det? Jeg tror det er øyelokkene. Han har gammeldags øyelokk.


Han har selvsagt gammeldags hår, men i det lille sekundets forvirring tenkte jeg at dette var frisyren til ung, pretensiøs kunstnermann.